Hvorfor klarer noen seg bra etter en traumatisk oppvekst og andre ikke?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva mener dere med å «klare seg bra?» Jeg har høyere utdannelse, full jobb, mange venner, samboer og tre unger. Men jeg har en laber livskvalitet og ser for meg å ende livet når sistemann er ute av redet. Dette er min helt private hemmelighet. 

Anonymkode: 60dbf...281

Jeg håper du får hjelp til å snu den tankegangen ❤ 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.5.2022 den 22.58):

Fordi noen blir bare sittende å gnage og gnage på de samme traumene i årevis. De nyttiggjør seg ikke behandling og trives i offerrollen. 

De som blir friske er de som jobber aktivt mot å bli frisk, som er motivert og kommer seg ut i jobb. Å gå veien nedover mot uføretrygd fører bare med seg en enda dårligere psyke og de blir aldri bra av å bare sitte hjemme å gruble. 

Anonymkode: 9080e...f6a

Hva med de som er for syke til å nyttiggjøre seg behandling, hvor medikamentell behandling heller ikke har god nok effekt?

Anonymkode: 646a8...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.6.2022 den 10.25):

Da vet du nok ikke hvor dårlig man faktisk KAN ha det (På innsiden) for noen er så dårlige (På innsiden) at de ikke klarer å ha samboer eller gå på jobb. Altså det krever faktisk at du klarer det forholdsvis bra. 

Du er kanskje et eksempel på noen som trives i offerrollen? Med det mener jeg at du selv mener du har det så forferdelig inni deg, men en som er så syk at en har store traumer etter seksuelle overgrep f. Eks vil ikke klare å ha kjæreste og en som er alvorlig deprimert av traumene orker ikke å dusje hver dag kanskje bare annenhver uke. Og det sier seg selv at en slik person vil ikke kunne ha en jobb. 

Anonymkode: 9080e...f6a

Jeg leser innlegget anerledes enn deg. Personen skriver bare at selv om alt virker bra på utsiden, så er det ikke alltid det. Ser ikke noe offerrolle i dette? Er jo ikke en konkurranse i hvem som har det kjipest. 

Anonymkode: f83b2...f3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Traumer kan gi seinskader både og, eller enten eller, i kropp og psyke. Det går ikke an å skille de to, fordi begge deler er inkludert i de samme systemene, de gir bare ulike symptomer på samme skade eller belastning i forskjellige mennesker. Noen får depresjoner av emosjonelt stress over lang tid, andre får kreft. Ville noen her inne si til en med kreft at det er pga de står fast i offerrollen? Psykisk sykdom er blant annet symptomer på et nervesystem som er i helspenn, på forstyrrelser i biokjemi og indre organer som er utslitt av å jobbe for fullt i beredskap. Det handler ikke om viljestyrke eller at man er særlig flink eller smart eller god på å løse utfordringene som dukker opp i kjølevannet av traumer, men om flaks. De som klarer seg best har (blant annet) ofte en lavere (medfødt og arvet) psykisk sårbarhet enn de som klarer seg dårlig, de plukker opp og utvikler overlevelsesmekanismer som ikke er direkte selvdestruktive på sikt,  de har hatt erfaringer med trygg tilknytning til noen i starten av livet, og har en genetisk disposisjon for å tilpasse seg og overleve krevende, livstruende og smertefulle situasjoner, altså en personlighet som er blant annet lite nevrotisk og åpen for forandringer (i seg selv), selv om livet er jævlig og endeløst ensomt. Vi står ikke fritt til å velge personlighet som barn, det er som sagt flaks. 

De som ser ut til å være fastlåst i offermentalitet (etter traumer) har sjelden valgt det, de vet bare ikke hvordan håndtere relasjoner og livet på andre måter, det er der hjernen sier at de er trygge og der de får sin nevrokjemiske belønning. Vi alle er slaver av vår egen biokjemi, og har dype strukturer i hjernen som styrer atferden vår, det tar tid og omtanke og kjærlighet og tillit og trygghet for å endre disse, særlig  hos de som har klamret seg om sine "sannheter" for å ikke gå til grunne mentalt og emosjonelt gjennom en hel barndom og deler av voksenlivet.  Jeg blir så overrasket over de som mener at det er så lett å endre grunnleggende strukturer i selvet som ble skapt for å sikre overlevelse, f.eks offermentalitet, vi snakker ikke om å skifte kledning på et hus, men om å fjerne grunnmuren, og det trigger en enorm, vanligvis ubevissts, forsvarsmekanisme psykisk og fysisk i enkelte mennesker. Ikke alle, som sagt har vi ulike måter å overleve traumer på, og noen forsvarsmekanismer er vanskeligere å behandle. Vi kan kalle det ego, denne delen av selvet som er låst fast i mønstre fra barndom og ungdom pga traumer, men det er i praksis barnet i oss som lider når det trigges, og det trenger omsorg og validering, før vi kan begynne å fri det fra sine demoner og umodne trekk. 

Det er lenge siden vi visste at kropp og psyke er samme sak, jeg anbefaler bøker av Gabor Maté og Franz Ruppert for de som ønsker å vite mer om hvordan traumer kan påvirke oss forskjellig. 

Anonymkode: 59260...1ca

Meget bra innlegg. Ga et annet perspektiv på det å "velge"offerollen. Jeg tror det ikke alltid er et valg i så måte , men den eneste mestringstrategien de har i øyeblikket, selv om det ikke er den mest gunstige på sikt. 

Anonymkode: f83b2...f3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.5.2022 den 22.54):

Du kan hoppe over dette til siste avsnitt hvis du ikke orker å lese alt.

Jeg har blitt seksuelt misbrukt som barn i mange år som inkluderte samleie og alt rundt. Jeg har aldri hatt noen å støtte meg på, hverken når det skjedde eller etterpå før i voksen alder. Jeg anmeldte det alene når jeg var 16 år, selv om både politiet og foreldrene mine frarådet meg det. Jeg har aldri hatt skyldfølelse. Han ble dømt.

Jeg fikk ikke hjelp hos psykolog før jeg var over 20 år, da gikk jeg et år i behandling, før jeg bikket over 30 og trengte behandling igjen. Vokste også opp med omsorgssvikt og mobbing på og utenfor skolen. Mye selvmordsforsøk, selvskading, rus og alkohol før jeg fikk hjelp, da ble det slutt på det. 

Jeg klarte å fullføre vgs med noen ekstra år, og senere en bachelor som tok litt lengre tid. Deretter jobbet jeg i en del år før traumene innhentet meg og jeg måtte ta tak i det for alvor. Men jobb kommer jeg meg ut igjen. 

Jeg har kptsd, tidvis depresjon og generell angst. Nå er nærmest alle symptomer borte eller veldig lette etter 3 år i behandling. 

Jeg lurer litt på hvordan noen klarer seg veldig bra tross en smertefull oppvekst, mens andre sliter voldsomt resten av livet? Folk som har hatt god støtte, god hjelp/behandling, opplevd mildere seksuelle overgrep osv? Jeg ser andre som sliter langt mer enn meg, men har hatt god støtte osv. Er det gener? Ønsker oppriktige svar som kan kanskje forklare det da jeg ønsker å forstå. ❤

Anonymkode: e7975...e5d

Jeg har ikke blitt utsatt for gjentagende sexuelle misbruk. Men mistet min ene forelder i barndommen, den andre var ikke skikket til å ta vare på seg selv en gang. Alkoholisme, pillemisbruk, omsorgssvikt osv. 

Jeg har klart meg greit. Har levd normalt, aldri havnet på skråplan. Har barn selv som er voksne. Men jeg sliter med angst og ocd etter veldig tøffe år som svært ung. 

Er i dag ufør, men ikke på grunn av psyken. Har gått i behandling, men sliter som sagt fremdeles. Så kan ikke si jeg udelt har greid meg bra, da jeg blir kneblet at angsten på mange måter. 

Anonymkode: 3f991...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Hva med de som er for syke til å nyttiggjøre seg behandling, hvor medikamentell behandling heller ikke har god nok effekt?

Anonymkode: 646a8...205

Kan bare snakke for meg selv. Men det var en stund det var trygt å være i offerrollen, trygt å ha det vondt. Det var det eneste jeg kjente til. Man lager seg liksom en slags boks som rammer inn livet. Alt utenfor er utrygt. Det å kunne få det bra føltes utrygt. Behandling føltes utrygt, redsel for at ting kanskje ble verre eller at jeg måtte innse at det aldri ble bra og jeg måtte leve slik resten av livet. Selv om jeg hadde et stort ønske om å få det bedre. 

Det å gi slipp på traumene var skremmende, det hadde liksom blitt en av de største delene av meg. Det livet dreide seg om. Hvem var jeg uten dette? 

I tillegg var det redsel for om jeg fikk det bra, så skjedde det noe mer. Hvis jeg var i beskyttelsemodus, hele tiden i beredskap var jeg ihvertfall forbereder (trodde jeg). Følte at fallhøyden ikke var så stor da. 

Jeg skapte også problemer for meg selv, gjorde ting større enn det var og overdramatiserte. Slik kunne jeg fortsette å holde liv i traumene. 

Dette var ikke ting jeg var bevist på da, men i ettertid. Når ting var som det var så hadde jeg aldri nyttiggjort meg særlig av behandling. 

 Vet mange bærer mye skam og skyld etter traumer, man føler man kanskje ikke fortjener å ha det godt. 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

Mt3 skrev (8 timer siden):

Noe har vel med medfødt personlighet å gjøre.

Noe med hvor mye en dveler/maler opp igjen på negative/positive hendelser. Er en flink til å legge negative opplevelser bak seg og heller holde fast og dvele ved det positive så er en sterkere når noe negativt skjer fordi en ikke er nedtrykt av alt det negative en bærer på.

At en har vært gjennom andre mindre negative hendelser tidligere og lært seg å takle det på en god måte. 

 

Personlighet tror jeg kan ha mye å si, men ikke slik du fremlegger det, for jeg snakker ikke om negative hendelser, jeg snakker om traumer som er noe helt annet.

Når man vokser opp med traumer er det ingen som bare kan legge det bak seg og tenke positivt så går alt bra, ihvertfall ikke lenge. Man får som regel feilkoblinger i hjernen og psykiske skader. 

Ts 

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan bare snakke for meg selv. Men det var en stund det var trygt å være i offerrollen, trygt å ha det vondt. Det var det eneste jeg kjente til. Man lager seg liksom en slags boks som rammer inn livet. Alt utenfor er utrygt. Det å kunne få det bra føltes utrygt. Behandling føltes utrygt, redsel for at ting kanskje ble verre eller at jeg måtte innse at det aldri ble bra og jeg måtte leve slik resten av livet. Selv om jeg hadde et stort ønske om å få det bedre. 

Det å gi slipp på traumene var skremmende, det hadde liksom blitt en av de største delene av meg. Det livet dreide seg om. Hvem var jeg uten dette? 

I tillegg var det redsel for om jeg fikk det bra, så skjedde det noe mer. Hvis jeg var i beskyttelsemodus, hele tiden i beredskap var jeg ihvertfall forbereder (trodde jeg). Følte at fallhøyden ikke var så stor da. 

Jeg skapte også problemer for meg selv, gjorde ting større enn det var og overdramatiserte. Slik kunne jeg fortsette å holde liv i traumene. 

Dette var ikke ting jeg var bevist på da, men i ettertid. Når ting var som det var så hadde jeg aldri nyttiggjort meg særlig av behandling. 

 Vet mange bærer mye skam og skyld etter traumer, man føler man kanskje ikke fortjener å ha det godt. 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

Åh, så fint du satte ord på det. Kjenner meg igjen i alt du skriver,  eg holder fast på traumene. Det er trygt å være redd og «på vakt». Heile tida. Eg må jo beskytte meg sjølv, kven ellers skal gjere det ? Har fått det bedre etter eg møtte kjæresten min. Takk Gud for det. Sakte men sikkert klarer eg å sette ord på følelser og dermed sette ord på kva eg vil. Koffor føler eg meg så hjelpesløs og tiltaksløs når eg vil bli bedre ? Alt er så komplisert. 

Anonymkode: fbca9...0a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva med de som er for syke til å nyttiggjøre seg behandling, hvor medikamentell behandling heller ikke har god nok effekt?

Anonymkode: 646a8...205

Traumebehandling er nok det mest effektive,snakker av erfaring ❤️

Anonymkode: 838b3...e24

[Meltzer]

Det at enkelte behandler traumer på en mindre synlig måte betyr ikke at de "klarer seg bra", tror jeg.

Og samtidig så vil jeg nødig definere måter enkelte "å klare seg på" som bedre enn andre

[AnonymBruker]

Jeg opplevde ikke seksuelt misbruk, men levde under andre ekstreme forhold som barn og det ekstreme fortsatte langt inn i tidlig voksen alder. 
klare seg bra er nok i øyet som ser, det er relativt. 
JEG synes jeg klarer meg bra fordi jeg er frisk (psykisk og fysisk), har jobb og synes jeg lever et godt liv og er stort sett glad og fornøyd.
 

Andre ser nok at jeg virrer og sliter med konsentrasjon. Jeg har hatt mye angst som jeg Har bearbeidet. De synes nok også at jeg ikke har nådd opp til det potensialet av det jeg kunne blitt. 
 

Jeg tror at min måte å takle det på ligger i genene. Jeg er så og si aldri nedfor, men samtidig ekstremt rastløs. Trenger at noe skjer, eller noe å strebe mot. Kanskje det er en måte å flykte på? Hvem vet

Anonymkode: b571b...725

[AnonymBruker]

23 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har ikke akkurat vært så heldig nei, før for noen få år siden. 

Ble ikke trodd av politiet når jeg anmeldte og ikke tok de det ikke seriøst, fikk ikke hjelp av det offentlige før 20 år for sent, ble behandlet helt horribelt i rettsakene som var retraumatiserende, ingen fulgte meg opp eller tilbød meg hjelp under alle årene med rettsak eller etterpå selv om de visste jeg stod alene i dette som ungdom og gang på gang ropte om hjelp. Inn på sykehuset etter selvmordsforsøk, og rett ut igjen etterpå uten noen form for samtale eller hjelp - gang på gang, bv skulle vært koblet inn, skolen, legen min - systemet sviktet meg totalt. Dette i tillegg til ingen støtte utenfor systemet. Jeg har stått helt alene, ikke blitt trodd på, ikke møtt forståelse fra noen kanter. 

Nå har jeg endelig fått hjelp da psyken og det fysiske var helt kjørt og jeg klarte ikke mer. Det startet med en god fastlege som tok meg seriøst. Og det er ikke sånn at jeg kan legge meg ned å "slappe av", det har vært beintøft arbeid for å bli bedre og bedre. 

Ts

Jeg svarte til en kommentar hvor du skriver at du har fått god hjelp av NAV, psykolog og fastlege.

Anonymkode: 19426...aca

[AnonymBruker]

Meltzer skrev (3 timer siden):

Det at enkelte behandler traumer på en mindre synlig måte betyr ikke at de "klarer seg bra", tror jeg.

Og samtidig så vil jeg nødig definere måter enkelte "å klare seg på" som bedre enn andre

Tenker mer på det å oppsøke hjelp, ta i mot hjelp, jobbe for å bli bedre, bli friskere osv i stede for å grave seg ned, ikke komme noen vei, bli dårligere etc. 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg svarte til en kommentar hvor du skriver at du har fått god hjelp av NAV, psykolog og fastlege.

Anonymkode: 19426...aca

Det skjønte jeg, men du skrev noe annet også. Jeg er heldig nå de siste årene med nav, psykolog og lege, selv om jeg også har jobbet for det. Men ikke heldig tidligere. 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

[PITTY]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hva mener dere med å «klare seg bra?» Jeg har høyere utdannelse, full jobb, mange venner, samboer og tre unger. Men jeg har en laber livskvalitet og ser for meg å ende livet når sistemann er ute av redet. Dette er min helt private hemmelighet. 

Anonymkode: 60dbf...281

Uff..føler meg egentlig dårlig når du legger det/ditt frem på den måten som du gjør. . Jeg kan sikkert si, "forstår deg godt".. men jeg gjør jo egentlig ikke det. Og du føler deg nok ganske usynlig i din isolerte del av verden. Spørsmålet er om du ikke snart bør røpe hemmeligheten din. Men til rette personer..  Håper du finner ut av det.. ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hva mener dere med å «klare seg bra?» Jeg har høyere utdannelse, full jobb, mange venner, samboer og tre unger. Men jeg har en laber livskvalitet og ser for meg å ende livet når sistemann er ute av redet. Dette er min helt private hemmelighet. 

Anonymkode: 60dbf...281

Hva skal vi som ikke har noe av dette tenke da?

Anonymkode: 82399...fbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva skal vi som ikke har noe av dette tenke da?

Anonymkode: 82399...fbd

Hvis livskvaliteten din er sånn at du holder ut dagene og deg selv, betyr det lite hva man har av utdannelse mm. 

Anonymkode: 60dbf...281

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hva skal vi som ikke har noe av dette tenke da?

Anonymkode: 82399...fbd

Dette høres nok ganske brutalt og uempatisk ut, men når man er såpass ressurssterk så vil man også ha ressurser til å oppsøke hjelp og få riktig hjelp, samt større sannsynlighet for nyttiggjøre seg av behandlinge. Det må kreve enormt mye av en person å ha det så vondt, samtidig stå i livet på en, utad, normal måte. Jeg håper inderlig at denne personen klarer å få et godt innvendig liv. Kanskje "fasaden" er det som gjør det ekstra vanskelig? Kanskje fokusere mer på det indre enn det ytre? Det hjalp ihvertfall meg mye. 

Å ha det vondt er grusomt. Jeg har barn selv og vil aldri påføre de noe såpass smertefult at jeg tar livet mitt. Meeen, når man har det ekstremt vondt og over lang tid og ikke finner mer håp er det forståelig at man tenker anerledes og ønsker å slippe. Men jeg ville ihvertfall informert familien om disse tankene. Det finnes så mye god hjelp der ute, også i utlandet. 

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har ikke blitt utsatt for gjentagende sexuelle misbruk. Men mistet min ene forelder i barndommen, den andre var ikke skikket til å ta vare på seg selv en gang. Alkoholisme, pillemisbruk, omsorgssvikt osv. 

Jeg har klart meg greit. Har levd normalt, aldri havnet på skråplan. Har barn selv som er voksne. Men jeg sliter med angst og ocd etter veldig tøffe år som svært ung. 

Er i dag ufør, men ikke på grunn av psyken. Har gått i behandling, men sliter som sagt fremdeles. Så kan ikke si jeg udelt har greid meg bra, da jeg blir kneblet at angsten på mange måter. 

Anonymkode: 3f991...60a

Jeg reagerte som deg med angst og OCD, ikke seksuelt misbruk her heller men aleneforelder med aggressiv schizofreni, psykisk, fysisk vold og fullstendig omsorgssvikt (kunne like gjerne bodd på gata, fikk nesten ikke mat, klær eller barnehage. spiste søppel og kom på sykehus f.eks).

jeg hadde ekstrem og hemmende angst i ung alder. spesielt redd for døden, dessverre for min del nesten døde alle rundt meg på kort tid; så jeg fikk liksom bekreftet frykten.

Likevel; jeg har blitt utrolig mye bedre og kommet langt mtp angsten og OCD pga langvarig terapi. Jeg er en helt annen i dag. 
Det skal sies at jeg fortsatt kan bli trigget, men det er enorm forskjell. Så det finnes håp.

Anonymkode: b571b...725

[AnonymBruker]

https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2011/10/kompleks-traumatisering-hos-barn-en-utviklingspsykologisk-forstaelse

Denne artikkelen forklarer hvordan tidlige traumer kan påvirke en person, helt ned til den fysiske hjernestrukturen. 

Ellers er stikkord jeg vil anbefale å lese mer om epigenetikk, resiliens, beskyttelsesfaktorer. Du kan også lese litt om tilknytning. Det første året er ekstremt viktig for et barns utvikling. Hjernen utvikler seg i voldsom fart og hvordan barnet blir møtt dette året påvirker resten av livet. Et utrygt barn som ikke har fått behovene sine dekket kan utvikle en utrygghet det tar med seg videre i livet, mens et barn som har fått masse trygghet vil møte senere utfordringer på en annen måte (det står litt om dette i artikkelen over). Temperament har også betydning. Temperamentet kan man se fra spedbarnsalderen. Det påvirker hvordan barnet håndterer følelsene sine, men det har også stor betydning for hvordan barnet blir møtt av omgivelsene. Et barn med et rolig og enkelt temperament vil bli møtt på en helt annen måte enn et barn med et vanskelig temperament, noe som vil påvirke barnets selvforståelse og videre atferd i livet. Dette vil igjen påvirke hjernen (les det som står om hjernens plastisitet i artikkelen). Andre faktorer påvirker også hvordan et barn blir møtt, som mestring på ulike arenaer. Idrett ble nevnt her i tråden, usikker på om det var ts. Hvis man er god i idrett og får mye bekreftelse fra omgivelsene vil dette påvirke et barns selvforståelse osv. Hvis barnet ikke har noen ting de mestrer så vil de ikke få denne bekreftelsen. Så kommer barnet til 15-årsalder og identitetsutviklingen begynner for fullt. Hvis man har få venner, ingen områder de mestrer osv vil dette påvirke identiteten man utvikler og den personen man opplever at man er i voksen alder. Hvis man allerede går inn i denne fasen med en utrygghet og en selvforståelse som er påvirket av alle faktorene som er nevnt over så vil det være med i "identitetspakken". Identiteten/selvopptattelsen man går inn i voksenlivet med påvirker hvordan man vil klare seg på jobb, i utdanning, i relasjoner osv. 

Dette ble mye lenger enn planlagt, men jeg er akkurat ferdig med et utviklingspsykologiemne og ble litt engasjert!

Anonymkode: 98b8a...719