Hvorfor klarer noen seg bra etter en traumatisk oppvekst og andre ikke?

[~white lady~]

Epigenetikk. Vi er forskjellig utstyrt og miljøet påvirker hvilke gener som slås av og på. 

Tidspunkt og varighet av traumene. Blir et barn utviklingstraumatisert i utviklingssensitive perioder, vil hjernens nevrologiske oppbygning ta skade av dette. 
 

Dog er hjernen plastisk, så gode opplevelser og sunne relasjonelle erfaringer, samt mestring, vil til en viss grad endre hjernens nervestruktur til det bedre. 
 

Personlige egenskaper spiller inn. Evnen til refleksjon og høy intelligens kan hjelpe på selvforståelse og et ønske om å oppsøke terapeutisk hjelp. 

[AnonymBruker]

Jeg tror også det er viktig med et bra nettverk og å ha ting å gjøre- ikke sitte alene med tankene. Jeg tror ikke man MÅ snakke om det med folk nødvendigvis, men livet trenger å gå videre og da trenger man noe i livet som betyr noe.

Anonymkode: a26e1...e01

[AnonymBruker]

Sårbarhetsfaktorer vs beskyttelsesfaktorer. Noen har en enkelt beskyttelsesfaktor som redder dem. En beskyttelsesfaktor kan være alt fra gener til en god bestemor. Les gjerne mer om dette. 

Skal sies at en stor andel av "løvetannbarna" likevel har en form for psykiske vansker. Jeg har selv måttet jobbe mye med psyken i ung voksen alder for å holde meg psykisk frisk. 

Anonymkode: 13912...8af

[AnonymBruker]

Laraa skrev (4 minutter siden):

Det er forskjell på hvordan du klarer deg på utsiden og innsiden. Utad har jeg jobb, fin leilighet, samboer, helt ok økonomi, fine ferier og frihet. På innsiden er alt kaos, depresjon og angst, tankekjør og rastløshet. Hvor godt noen utad klarer seg etter traumer, sier dessverre lite om hvordan det preger en og hvor sterkt man forsøker å flykte fra seg selv, uten at noen ser det på deg

Det er jeg enig i, men tenker mest på hvordan man har det på innsiden. Jeg klarer meg bra på innsiden nå. Men hatt det sånn du beskriver tidligere 😊 Da er det begrenset hvor lenge man klarer å holde fasaden. 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hei! Dette skrev jeg bachelorgrad om, jeg syns temaet er veldig interessant! «Resiliens» «løvetannbarn» kan du søke opp hvis du vil lese litt om det. 

Kort fortalt så er det både iboendeegenskaper, og miljø. Beskytelsesfaktorerer kan være at man er skoleflink(opplever mestring, som er et viktig utgangspunkt senere i livet), har en nær person i livet eller klarer å finne trygghet i andre mennesker( en venn, nabo, bestemor, lærer).

Det flere av dere forteller om at det kan gå bra for det meste men være vanskelig innimellom er veldig vanlig, og de færreste går heeeelt upåvirket hele livet etter å ha vært igjennom slike ting.

Anonymkode: 4ba56...8b4

Så spennende at du har skrevet om dette. Skal Google litt. 

Jeg hadde ingen nære eller noe støtte. Men var veldig god i en idrett som barn/ung som ga meg mye mestring. Men ingen mestring utenom dette. Kanskje det som hjalp meg? 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

2/3 deler av befolkningen klarer seg fint gjenom trauman, krig etc. 1/3 del ikke. Kan være pga gener, nervsystem, bakomliggende personlighetsforstyrelse. Mye ting. Er ikke noe galt med det. Men husk fleste mennesker klarer seg fint gjenom krig , trauman osv  

Anonymkode: 02171...9fa

Traumer som krig eller enkel traumer er noe annet og skal visst være enklere å behandle enn mer komplekse traumer man går igjennom som barn - og jo yngre jo værre. F.eks alvorlig mobbing, omsorgssvikt, overgrep osv. 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

[Alice123]

Jeg tror mye er flaks eller uflaks, rett og slett. De kan være at barnet tilfeldigvis er skoleflink i noe veldig nyttig, at man er veldig dyktig i en idrett som får heldige konsekvenser, at man har en trygg lærer/nabo/håndballtrener/annen voksenperson, at man havner i rikig vennegruppe, etc.

Antageligvis er det en del flaks og tilfeldigheter man selv ikke ser eller annerkjenner. De fleste løvetannbarn (og andre med suksess) liker vel å tro at de har klart seg på grunn av en indre styrke andre ikke har. Men sannheten er nok at selv om personlighetstype er en del av det, er nok ytre omstendigheter (som i stor grad er flaks eller tilfeldigheter, altså utenfor barnets kontroll) viktigere.

 

[AnonymBruker]

I psykiatrien så kalles det du opplever "posttraumatisk vekst": https://hqlo.biomedcentral.com/articles/10.1186/1477-7525-11-160 Og det er ikke så uvanlig som man tror. Jeg har selv opplevd mennesker som har kommet seg gjennom ekstremt traumatiske hendelser, feks flyktninger fra borgerkrig som har mistet hele familien sin, men likevel har har klart å ta høyere utdanning i Norge, og få gode jobber her. 

Det betyr ikke at traumene ikke påvirker dem (og deg). For det vil det alltid gjøre. Hvordan man bearbeider og kommer seg handler om genetiske forskjeller, behandlingstilbud og innstilling. 

Anonymkode: 5424b...5ae

[AnonymBruker]

Noen er sterkere en andre, ikke alle klarer og komme seg videre, de velger heller å syntes synd på seg selv.

Anonymkode: aeb2f...7ad

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Alice123 said:

Jeg tror mye er flaks eller uflaks, rett og slett. De kan være at barnet tilfeldigvis er skoleflink i noe veldig nyttig, at man er veldig dyktig i en idrett som får heldige konsekvenser, at man har en trygg lærer/nabo/håndballtrener/annen voksenperson, at man havner i rikig vennegruppe, etc.

Antageligvis er det en del flaks og tilfeldigheter man selv ikke ser eller annerkjenner. De fleste løvetannbarn (og andre med suksess) liker vel å tro at de har klart seg på grunn av en indre styrke andre ikke har. Men sannheten er nok at selv om personlighetstype er en del av det, er nok ytre omstendigheter (som i stor grad er flaks eller tilfeldigheter, altså utenfor barnets kontroll) viktigere.

 

Jeg klarte meg ikke og for meg var det en kobinasjon av ekstrem utflaks og en manglende evne til å ta tak i problemene. Hadde jeg vært sterk nok så hadde jeg klart meg bra selv med ekstrem uflaks. Men jeg kunne også vært helt uten indre styrke og klart meg bra om jeg bare ikke hadde blitt utsatt for den perfekte storm etter jeg var ferdig med oppveksten. 

Anonymkode: 3b6de...552

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Noen er sterkere en andre, ikke alle klarer og komme seg videre, de velger heller å syntes synd på seg selv.

Anonymkode: aeb2f...7ad

Så alle som sliter psykisk, synes bare synd på seg selv. Det skulle ikke vært lov å være så uvitende.

Anonymkode: 6e2bb...6d5

[AnonymBruker]

Du har tatt høyere utdanning og da er du sterk! RÅ 💪🏼 
vær her og nå, ikke se deg så mye tilbake. Prøv å slipp det som har vært og hold fokuset på livet nå og det som skal skje framover. 
å gi slipp kan føles skummelt, da dette har blitt en del av deg. Men bare slipp det. Du har jobbet deg gjennom det, og du er ikke ødelagt. 
fortiden sier noe om hvor du har vært, ikke hvor du skal ❤️

Anonymkode: 236a4...def

[AnonymBruker]

Utrolig merkelig det der, og har grunnet mye på det selv fordi jeg har et barn som vokste opp med mye omsorg og kjærlighet. Ikke bare foreldre, men besteforeldre som støttet, elsket og fulgte opp også. På grunn av at barnet mitt var enebarn og virket noe bortskjemt og selvopptatt besluttet vi å bli besøkshjem for et barn på samme alder. Vi tenkte det var sundt for barnet vårt. Det tror jeg fremdeles det var, men...

Opp gjennom årene var dette barnet ofte hos oss, langt utover det opprinnelig tenkte, fordi barnet hadde det svært tøft hjemme. Ikke tøft nok til å bli flyttet til annet hjem, siden mor samarbeidet som det ble sagt, men utvilsomt mange tøffe opplevelser. Rus og utrygghet. Det barnet hadde heller ikke annet nettverk, så derfor oss ofte, også i lengre perioder. Hele min familie tok imot også dette barnet som del av familien, og fikk dermed både en ekstra familie og besteforeldre. 

Altså et barn som hadde alt av støtte og kjærlighet, og et som fikk oppleve det gjennom samme familie. Om ene av dem skulle slite senere i livet burde det kanskje være det barnet som også opplevde mye traumatisk og tøft, men det er omvendt. Barnet vi var besøkshjem for har klart seg storartet i livet, mens mitt biologiske barn kverner på alt negativt og sitter fast. 

Om jeg skal påpeke vesentlige ulikheter ved de to, personlighetstrekk som faktorer for at det ble slik, er det at mitt barn alltid har hatt tendens til å se innover, og ha fokus på seg selv, mens barnet vi var besøkshjem for på en måte alltid så utover, og hadde enormt mye empati og forståelse for andre. Der mitt biologiske barn kun så egen opplevelse av ting så besøkshjembarnet ting i et større bilde. Mitt barn kunne kverne på at det fikk fire nonstop mindre enn et annet barn, mens besøkshjembarnet da ga av sine nonstop for å oppmuntre, selv om det ikke hadde fått flere. Mitt barn var rasende dersom jeg glemte å legge noe klart. Besøkshjembarnet var lei seg dersom mor ruset seg så hun ikke kunne være mamma akkurat da, men uttrykket også forståelse for hvorfor mor ruset seg. At det var fordi hun ikke hadde det bra selv. 

Dette ble lengre enn jeg hadde tenkt, men fokus innover og på seg selv, eller utover og empati og forståelse for andre, det er hva jeg tror utgjorde en stor forskjell for disse to. Kanskje for mange. 

Mitt barn som hadde alt av trygge rammer sitter dessverre fast i vonde tanker, og kommer seg ikke videre. Alt av "feil og urettferdighet" blåses ut av proposisjoner.

Jeg er veldig glad for at besøkshjembarnet har klart seg så godt i livet, men ganske underlig er det å følge de to gjennom livet, og se at den som kanskje burde hatt best ressurser ikke hadde det. Jeg tror det er mye ved personlighet og fokus som er x- faktoren i slikt. 

 

Anonymkode: 21f98...38d

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er som med mye annet i livet, tilfeldigheter.

Anonymkode: 44929...c5e

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg lurer litt på hvordan noen klarer seg veldig bra tross en smertefull oppvekst, mens andre sliter voldsomt resten av livet? Folk som har hatt god støtte, god hjelp/behandling, opplevd mildere seksuelle overgrep osv? Jeg ser andre som sliter langt mer enn meg, men har hatt god støtte osv. Er det gener? Ønsker oppriktige svar som kan kanskje forklare det da jeg ønsker å forstå. ❤

Anonymkode: e7975...e5d

Fordi at både mennesker og traumatiske hendelser er ulike. Du finner ingen kombinasjoner hvor alle faktorer er like, slik at to eller flere personer får samme progresjon. Det er alt for mange variabler til at man skal få identisk utfall for ulike traumatiske hendelser for ulike personer.

Anonymkode: ad9c2...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du kan hoppe over dette til siste avsnitt hvis du ikke orker å lese alt.

Jeg har blitt seksuelt misbrukt som barn i mange år som inkluderte samleie og alt rundt. Jeg har aldri hatt noen å støtte meg på, hverken når det skjedde eller etterpå før i voksen alder. Jeg anmeldte det alene når jeg var 16 år, selv om både politiet og foreldrene mine frarådet meg det. Jeg har aldri hatt skyldfølelse. Han ble dømt.

Jeg fikk ikke hjelp hos psykolog før jeg var over 20 år, da gikk jeg et år i behandling, før jeg bikket over 30 og trengte behandling igjen. Vokste også opp med omsorgssvikt og mobbing på og utenfor skolen. Mye selvmordsforsøk, selvskading, rus og alkohol før jeg fikk hjelp, da ble det slutt på det. 

Jeg klarte å fullføre vgs med noen ekstra år, og senere en bachelor som tok litt lengre tid. Deretter jobbet jeg i en del år før traumene innhentet meg og jeg måtte ta tak i det for alvor. Men jobb kommer jeg meg ut igjen. 

Jeg har kptsd, tidvis depresjon og generell angst. Nå er nærmest alle symptomer borte eller veldig lette etter 3 år i behandling. 

Jeg lurer litt på hvordan noen klarer seg veldig bra tross en smertefull oppvekst, mens andre sliter voldsomt resten av livet? Folk som har hatt god støtte, god hjelp/behandling, opplevd mildere seksuelle overgrep osv? Jeg ser andre som sliter langt mer enn meg, men har hatt god støtte osv. Er det gener? Ønsker oppriktige svar som kan kanskje forklare det da jeg ønsker å forstå. ❤

Anonymkode: e7975...e5d

Jeg er 33, opplevde en voldtekt da jeg var 13. Var to menn på over 20 som hadde sex med meg mot min vilje, jeg ble traumatisert som faen. Jeg har hatt det vanskelig men klarer meg bra den dag idag, men veien har vært vond og vanskelig. 

Anonymkode: bda8b...4ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du kan hoppe over dette til siste avsnitt hvis du ikke orker å lese alt.

Jeg har blitt seksuelt misbrukt som barn i mange år som inkluderte samleie og alt rundt. Jeg har aldri hatt noen å støtte meg på, hverken når det skjedde eller etterpå før i voksen alder. Jeg anmeldte det alene når jeg var 16 år, selv om både politiet og foreldrene mine frarådet meg det. Jeg har aldri hatt skyldfølelse. Han ble dømt.

Jeg fikk ikke hjelp hos psykolog før jeg var over 20 år, da gikk jeg et år i behandling, før jeg bikket over 30 og trengte behandling igjen. Vokste også opp med omsorgssvikt og mobbing på og utenfor skolen. Mye selvmordsforsøk, selvskading, rus og alkohol før jeg fikk hjelp, da ble det slutt på det. 

Jeg klarte å fullføre vgs med noen ekstra år, og senere en bachelor som tok litt lengre tid. Deretter jobbet jeg i en del år før traumene innhentet meg og jeg måtte ta tak i det for alvor. Men jobb kommer jeg meg ut igjen. 

Jeg har kptsd, tidvis depresjon og generell angst. Nå er nærmest alle symptomer borte eller veldig lette etter 3 år i behandling. 

Jeg lurer litt på hvordan noen klarer seg veldig bra tross en smertefull oppvekst, mens andre sliter voldsomt resten av livet? Folk som har hatt god støtte, god hjelp/behandling, opplevd mildere seksuelle overgrep osv? Jeg ser andre som sliter langt mer enn meg, men har hatt god støtte osv. Er det gener? Ønsker oppriktige svar som kan kanskje forklare det da jeg ønsker å forstå. ❤

Anonymkode: e7975...e5d

Jeg har noen traumer fra liten ikke så ille som dine. Men psykologen sier at det handler egentlig mye om hvordan du bestemmer deg litt iht hvordan du skal takle og håndtere det. Men man får feil reaksjonsmønster ved traumer. Og da handler det litt om å være bevisst på når og hvorfor det skjer. Så du kan skaffe verktøy å jobbe med det. Men traumer kan sitte i for alltid. Men uansett hjelper det mye å skjønne at det er det som skjer akkurat nå. 

Men hva som er hva og hvorfor er hvorfor ol, er såpass varierende. 

Anonymkode: ff4e7...927

[AnonymBruker]

Alice123 skrev (6 timer siden):

 

Antageligvis er det en del flaks og tilfeldigheter man selv ikke ser eller annerkjenner. De fleste løvetannbarn (og andre med suksess) liker vel å tro at de har klart seg på grunn av en indre styrke andre ikke har. Men sannheten er nok at selv om personlighetstype er en del av det, er nok ytre omstendigheter (som i stor grad er flaks eller tilfeldigheter, altså utenfor barnets kontroll) viktigere.

 

Enig. 

Jeg tror også mye handler om gener, hormoner og ulike fysiske prosesser i kroppen, faktisk. 

«Sterk» og «svak» psyke finnes ikke. 

Anonymkode: aa002...f98

[Gjest brødskalle]

7 hours ago, ~white lady~ said:

Epigenetikk. Vi er forskjellig utstyrt og miljøet påvirker hvilke gener som slås av og på.

Tidspunkt og varighet av traumene. Blir et barn utviklingstraumatisert i utviklingssensitive perioder, vil hjernens nevrologiske oppbygning ta skade av dette. Dog er hjernen plastisk, så gode opplevelser og sunne relasjonelle erfaringer, samt mestring, vil til en viss grad endre hjernens nervestruktur til det bedre.
 

Jepp.

Samt flere faktorer som spiller inn på totalen.

Hvorfor vi blir som vi blir er rett og slett veldig komplisert, selv om mange liker å forenkle det ned til at noen bare er sterke eller noen er bare flinkere osv. Men 2 personer som har hatt lignende traume vil aldri oppleve dem likt eller prosessere dem likt. Fordi de er to ulike personer som fungerer helt ulikt. Hva som skjer videre i livet er også kritisk. Enkelte kan finne støttende miljøer som voksne, eller få en åpenbaring fra noe de opplevde eller noe noen sa. Andre kan bli mobbet på jobb som voksen, trykket ned av familie e.l

 

Quote

Personlige egenskaper spiller inn. Evnen til refleksjon og høy intelligens kan hjelpe på selvforståelse og et ønske om å oppsøke terapeutisk hjelp. 

Det kan også gjøre at en person er flinkere på å gruble uendelig uten å komme noe sted eller rettferdiggjøre egne problemer og tendenser. Å være smart og reflektert betyr dessverre ikke at man er fritatt egne følelser og ego

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men hva gjør at noen ikke nyttiggjør seg av behandlingen, mens andre gjør det?  

Jeg tror ikke det er et bevisst valg at man ønsker å være syk? 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

Det er forståelig på mange vis at de ikke har kapasitet til følge behandlingsrådene for å få det bedre, eller som jeg liker å si, å få det mindre jævlig. 

Anonymkode: f7cf3...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Enig. 

Jeg tror også mye handler om gener, hormoner og ulike fysiske prosesser i kroppen, faktisk. 

«Sterk» og «svak» psyke finnes ikke. 

Anonymkode: aa002...f98

Selvfølgelig finnes det sterk og svak psyke. Ah .. at det går an............. 

Anonymkode: bda8b...4ac

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd det samme som TS. Men jeg har hatt en oppvekst preget av mye utrygghet. Dette pågrunn av begge mine foreldres helse som innebar mange plutselige og lange sykehusopphold og hvor en av dem døde da jeg gikk på småskolen. Den gjenlevende fant seg ny partner i løpet av et par måneder og denne steforelderen har drevet med det jeg vil kalle psykisk mishandling gjennom resten av barndommen min. Vi har fortsatt et veldig dårlig forhold den dag i dag. Den gjenlevende forelderen min har fortsatt dårlig helse og er mye ut og inn av sykehus. I tillegg ble jeg mobbet på skolen. Altså kort oppsummert en barndom preget av utrygghet. 

I dag fungerer jeg tålelig greit, har mange år med terapi bak meg, sliter mye med angst og depresjoner, men klarer å stå i jobb. Jeg klarer ikke å stole på nye mennesker og klarer derfor ikke slippe noen innpå meg. Sliter derfor en del med relasjoner. Har veldig mye uro og føler ofte på mangel av trygghet generelt.  

Anonymkode: e1443...e84