Hvorfor klarer noen seg bra etter en traumatisk oppvekst og andre ikke?

[AnonymBruker]

Du kan hoppe over dette til siste avsnitt hvis du ikke orker å lese alt.

Jeg har blitt seksuelt misbrukt som barn i mange år som inkluderte samleie og alt rundt. Jeg har aldri hatt noen å støtte meg på, hverken når det skjedde eller etterpå før i voksen alder. Jeg anmeldte det alene når jeg var 16 år, selv om både politiet og foreldrene mine frarådet meg det. Jeg har aldri hatt skyldfølelse. Han ble dømt.

Jeg fikk ikke hjelp hos psykolog før jeg var over 20 år, da gikk jeg et år i behandling, før jeg bikket over 30 og trengte behandling igjen. Vokste også opp med omsorgssvikt og mobbing på og utenfor skolen. Mye selvmordsforsøk, selvskading, rus og alkohol før jeg fikk hjelp, da ble det slutt på det. 

Jeg klarte å fullføre vgs med noen ekstra år, og senere en bachelor som tok litt lengre tid. Deretter jobbet jeg i en del år før traumene innhentet meg og jeg måtte ta tak i det for alvor. Men jobb kommer jeg meg ut igjen. 

Jeg har kptsd, tidvis depresjon og generell angst. Nå er nærmest alle symptomer borte eller veldig lette etter 3 år i behandling. 

Jeg lurer litt på hvordan noen klarer seg veldig bra tross en smertefull oppvekst, mens andre sliter voldsomt resten av livet? Folk som har hatt god støtte, god hjelp/behandling, opplevd mildere seksuelle overgrep osv? Jeg ser andre som sliter langt mer enn meg, men har hatt god støtte osv. Er det gener? Ønsker oppriktige svar som kan kanskje forklare det da jeg ønsker å forstå. ❤

Anonymkode: e7975...e5d

[Jøyemeg]

Fordi du er råsterk. Du har vært din egen støtte og lært deg å takle alt du blir utsatt for. Jeg tror at når man står i det fullstendig alene blir man sterkere enn man kan ane. 

[AnonymBruker]

Fordi noen blir bare sittende å gnage og gnage på de samme traumene i årevis. De nyttiggjør seg ikke behandling og trives i offerrollen. 

De som blir friske er de som jobber aktivt mot å bli frisk, som er motivert og kommer seg ut i jobb. Å gå veien nedover mot uføretrygd fører bare med seg en enda dårligere psyke og de blir aldri bra av å bare sitte hjemme å gruble. 

Anonymkode: 9080e...f6a

[AnonymBruker]

Jeg har ikke blitt utsatt for seksuelle overgrep, så jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert på det, men jeg har blitt utsatt for mye fysisk og psykisk vold, alkoholisme m.m. Jeg har klart meg bra og fungerer helt som normalt slm voksen. Jeg slet med spiseforstyrrelser (ikke så synlig at noen tok grep) og litt depresjon av og på i tenårene, men man er jo ekstra sårbar i den alderen. 

Hva som gjør at jeg har klart meg bra, tror jeg rett og slett er medfødt personlighet. Jeg har alltid hatt mye livsglede og fightervilje og alltid vært opptatt av at livet mitt skulle bli bra en dag. Nå lever jeg en "kjedelig" og normalt A4-liv, men det var det som var ønsket.

Anonymkode: e6d8b...d0e

[AnonymBruker]

Jeg hadde traumatisk oppvekst og klarte meg noen år etter jeg fylte 18. De første 15 årene gikk faktisk svært bra. Men så kom tidenes smell. Jeg endte i en depresjon som fikk meg til å ta alle de gale valgene i et forskrudd forsøk på å få det traumene hadde tatt fra meg.  Går nå i terapi for både traumene i barndommen og traumene fra de forskrudde valgene jeg tok under depresjonen. 

Jeg vet ikke hvorfor ting ble som det ble. På den enes siden så var jeg kanskej disponert for det på bakgrunn av både gener. Men når jeg ser tilbake så ser jeg også at det var så mye som var tilfeldig. At noen små ting sikkert kunne endret alt. 

Anonymkode: 3b6de...552

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Fordi noen blir bare sittende å gnage og gnage på de samme traumene i årevis. De nyttiggjør seg ikke behandling og trives i offerrollen. 

De som blir friske er de som jobber aktivt mot å bli frisk, som er motivert og kommer seg ut i jobb. Å gå veien nedover mot uføretrygd fører bare med seg en enda dårligere psyke og de blir aldri bra av å bare sitte hjemme å gruble. 

Anonymkode: 9080e...f6a

Men hva gjør at noen ikke nyttiggjør seg av behandlingen, mens andre gjør det?  

Jeg tror ikke det er et bevisst valg at man ønsker å være syk? 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

Vi er alle forskjellige. Er og mennesker som blir alvorlig deprimerte. Men har hatt en veldig god og trygg barndom, og opplevd veldig lite vondt i livet. 

Jeg ble selv grovt seksuelt misbrukt av min far fra jeg var 3 år, voldtatt første gang da jeg var 5 år. Og både min far og mor utsatte meg for fysisk og psykisk vold. Aldri fått kjærlighet fra mine foreldre, bare hat. 

Jeg fikk først hjelp da jeg var 40 år, og da gikk til traumepsykolog. Men jeg startet å jobbe da jeg var 13 år, flyttet for meg selv da jeg var 16 år, giftet meg, fikk barn, tok utdannelse. Og er det noe jeg virkelig har fått til i livet, så er det å være en god mor. Noe jeg er veldig stolt av med min barndom. Men jeg fikk en knekk da jeg var 40, da hadde mitt eldste barn slitt psykisk en stund, og i den verste perioden så satt jeg oppe på nettene, for at barnet skulle ha gode tanker, og ikke ende med å ta livet sitt. Og da den perioden roet seg, så møtte jeg veggen, og innså vel og at det var på tide å ta tak i barndommen min. Og det var veldig tøft i 1,5 år. Men nå går det mye bedre. Og jeg vil si at jeg lever et veldig godt liv. Og ikke er så plaget av min barndom. Men jeg anser og meg selv som veldig heldig, som har min psyke. For det har vært lettere for meg, enn hva det ville vært for mange andre. 

Anonymkode: 6e2bb...6d5

[AnonymBruker]

Fordi folk er forskjellige vel. Noen er sterkere psykisk enn andre. Ingen er like og derfor reagerer folk ulikt.

Anonymkode: 47b4f...4e2

[AnonymBruker]

Jøyemeg skrev (19 minutter siden):

Fordi du er råsterk. Du har vært din egen støtte og lært deg å takle alt du blir utsatt for. Jeg tror at når man står i det fullstendig alene blir man sterkere enn man kan ane. 

Tusen takk for gode ord ❤ 

Jeg har lest litt om dette temaet og der blir det sagt at statistisk sett, de som får tidlig hjelp og god støtte har større sannsynlighet for å klare seg bra. Så prøver bare å forstå. 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

Vet egentlig ikke. Jeg har vært igjennom det samme som deg, og har klart meg bra. Tror bare jeg har en personlighet som er rastløs, så jeg sitter sjeldent å tenker og grubler og mimrer. Da gjør jeg heller noe hyggelig. Om det er riktig måte og håndtere ting på vet jeg ikke, men det har ihvertfall ikke gjort ting verre. 

Anonymkode: 739fd...9cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi er alle forskjellige. Er og mennesker som blir alvorlig deprimerte. Men har hatt en veldig god og trygg barndom, og opplevd veldig lite vondt i livet. 

Jeg ble selv grovt seksuelt misbrukt av min far fra jeg var 3 år, voldtatt første gang da jeg var 5 år. Og både min far og mor utsatte meg for fysisk og psykisk vold. Aldri fått kjærlighet fra mine foreldre, bare hat. 

Jeg fikk først hjelp da jeg var 40 år, og da gikk til traumepsykolog. Men jeg startet å jobbe da jeg var 13 år, flyttet for meg selv da jeg var 16 år, giftet meg, fikk barn, tok utdannelse. Og er det noe jeg virkelig har fått til i livet, så er det å være en god mor. Noe jeg er veldig stolt av med min barndom. Men jeg fikk en knekk da jeg var 40, da hadde mitt eldste barn slitt psykisk en stund, og i den verste perioden så satt jeg oppe på nettene, for at barnet skulle ha gode tanker, og ikke ende med å ta livet sitt. Og da den perioden roet seg, så møtte jeg veggen, og innså vel og at det var på tide å ta tak i barndommen min. Og det var veldig tøft i 1,5 år. Men nå går det mye bedre. Og jeg vil si at jeg lever et veldig godt liv. Og ikke er så plaget av min barndom. Men jeg anser og meg selv som veldig heldig, som har min psyke. For det har vært lettere for meg, enn hva det ville vært for mange andre. 

Anonymkode: 6e2bb...6d5

Takk for at du deler ❤ Du er virkelig sterk og tviler ikke på at du er en veldig god mor. 

Helt grusomt det du har gått igjennom. Veldig glad du har det godt i dag, det fortjener du. Der gir nok håp til mange også. 

Ts

Anonymkode: e7975...e5d

[AnonymBruker]

Forskning viser vel at såkalte løvetannbarn er det pga enkelte konkrete faktorer. Det viktigste er at man har trygge mennesker i løpet av livet sitt, i alle fall ett. Personlighet og temperament har noe å si. Og det hjelper å ha hjernen med seg. 

Anonymkode: 3d0a8...735

[AnonymBruker]

Tror det er flere grunner som gjør at folk finner håp igjen etter noe traumatisk. Og det er individuelt. For meg var det en tro på noe større en meg selv. Noen som vil meg godt. At jeg møtte kjæresten min som hjalp meg. Og mye emosjonell støtte. For mye kan man jo ikke kontrollere. Å grave eller gruble på hvorfor ting skjedde ble bare tungt. Kan ikke si at det var noe jeg gjorde. Det er litt sånn at det du mater er det som vokser. Måtte se at det fantes noe godt i livet, noe som vedvarer. Uavhengig av hva jeg føler eller gjør. ❤️ 

Anonymkode: fbca9...0a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vet egentlig ikke. Jeg har vært igjennom det samme som deg, og har klart meg bra. Tror bare jeg har en personlighet som er rastløs, så jeg sitter sjeldent å tenker og grubler og mimrer. Da gjør jeg heller noe hyggelig. Om det er riktig måte og håndtere ting på vet jeg ikke, men det har ihvertfall ikke gjort ting verre. 

Anonymkode: 739fd...9cc

Synes det er flott, å ha noe man liker å gjøre 🤍🌿 uansett hvem man er så har vi alle ulike interesser og talenter 

Anonymkode: fbca9...0a4

[AnonymBruker]

Hei! Dette skrev jeg bachelorgrad om, jeg syns temaet er veldig interessant! «Resiliens» «løvetannbarn» kan du søke opp hvis du vil lese litt om det. 

Kort fortalt så er det både iboendeegenskaper, og miljø. Beskytelsesfaktorerer kan være at man er skoleflink(opplever mestring, som er et viktig utgangspunkt senere i livet), har en nær person i livet eller klarer å finne trygghet i andre mennesker( en venn, nabo, bestemor, lærer).

Det flere av dere forteller om at det kan gå bra for det meste men være vanskelig innimellom er veldig vanlig, og de færreste går heeeelt upåvirket hele livet etter å ha vært igjennom slike ting.

Anonymkode: 4ba56...8b4

[AnonymBruker]

Jeg tror at hvis du blir fortalt at "livet ditt er ødelagt" så vil du tro på det og overdramatisere mer enn nødvendig. Jeg tror også at psykologer av og ting kan gjøre ting verre enn det hadde trengt å bli. Jeg sier ikke at det er lett men det virker som at folk fra mindre privilegerte land klarer seg bedre med store traumer, enn det folk fra f.eks Norge gjør. Det er jo interessant! 

Anonymkode: a26e1...e01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Du kan hoppe over dette til siste avsnitt hvis du ikke orker å lese alt.

Jeg har blitt seksuelt misbrukt som barn i mange år som inkluderte samleie og alt rundt. Jeg har aldri hatt noen å støtte meg på, hverken når det skjedde eller etterpå før i voksen alder. Jeg anmeldte det alene når jeg var 16 år, selv om både politiet og foreldrene mine frarådet meg det. Jeg har aldri hatt skyldfølelse. Han ble dømt.

Jeg fikk ikke hjelp hos psykolog før jeg var over 20 år, da gikk jeg et år i behandling, før jeg bikket over 30 og trengte behandling igjen. Vokste også opp med omsorgssvikt og mobbing på og utenfor skolen. Mye selvmordsforsøk, selvskading, rus og alkohol før jeg fikk hjelp, da ble det slutt på det. 

Jeg klarte å fullføre vgs med noen ekstra år, og senere en bachelor som tok litt lengre tid. Deretter jobbet jeg i en del år før traumene innhentet meg og jeg måtte ta tak i det for alvor. Men jobb kommer jeg meg ut igjen. 

Jeg har kptsd, tidvis depresjon og generell angst. Nå er nærmest alle symptomer borte eller veldig lette etter 3 år i behandling. 

Jeg lurer litt på hvordan noen klarer seg veldig bra tross en smertefull oppvekst, mens andre sliter voldsomt resten av livet? Folk som har hatt god støtte, god hjelp/behandling, opplevd mildere seksuelle overgrep osv? Jeg ser andre som sliter langt mer enn meg, men har hatt god støtte osv. Er det gener? Ønsker oppriktige svar som kan kanskje forklare det da jeg ønsker å forstå. ❤

Anonymkode: e7975...e5d

2/3 deler av befolkningen klarer seg fint gjenom trauman, krig etc. 1/3 del ikke. Kan være pga gener, nervsystem, bakomliggende personlighetsforstyrelse. Mye ting. Er ikke noe galt med det. Men husk fleste mennesker klarer seg fint gjenom krig , trauman osv  

Anonymkode: 02171...9fa

[Laraa]

Det er forskjell på hvordan du klarer deg på utsiden og innsiden. Utad har jeg jobb, fin leilighet, samboer, helt ok økonomi, fine ferier og frihet. På innsiden er alt kaos, depresjon og angst, tankekjør og rastløshet. Hvor godt noen utad klarer seg etter traumer, sier dessverre lite om hvordan det preger en og hvor sterkt man forsøker å flykte fra seg selv, uten at noen ser det på deg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei! Dette skrev jeg bachelorgrad om, jeg syns temaet er veldig interessant! «Resiliens» «løvetannbarn» kan du søke opp hvis du vil lese litt om det. 

Kort fortalt så er det både iboendeegenskaper, og miljø. Beskytelsesfaktorerer kan være at man er skoleflink(opplever mestring, som er et viktig utgangspunkt senere i livet), har en nær person i livet eller klarer å finne trygghet i andre mennesker( en venn, nabo, bestemor, lærer).

Det flere av dere forteller om at det kan gå bra for det meste men være vanskelig innimellom er veldig vanlig, og de færreste går heeeelt upåvirket hele livet etter å ha vært igjennom slike ting.

Anonymkode: 4ba56...8b4

Så spennende å skrive bachelorgrad om. Jeg er ikke TS, men en av de andre som har svart.

Og jeg holdt på med idrett, og gjorde det veldig bra. Så fikk jo mye skryt av trenerne. Så hadde jeg alltid venner, så hadde jo stort sett alltid noen å være med. Og kombinert med god psyke, og en ekstrem stahet. Så er det nok de tingene som gjorde at det gikk bra med meg. 

Anonymkode: 6e2bb...6d5

[AnonymBruker]

Hør på rådene om å slutte å gruble! Jeg grublet i over 20 år. Og psykologen(e) hjalp meg med det. Siste ga meg flere diagnoser i tillegg til ptsd. Og det meste kjente jeg meg egentlig ikke igjen i. Psykologen sa også hun ville hjelpe meg i prosessen med å få uføretrygd..uten at jeg ba om det…

Det første jeg gjorde da jeg fant mannen min og ble gravid, var å slutte i terapi og legge grublingen i en koffert med lås. Vet enda hvor nøkkelen er, men har ikke hatt behov for den.

Jeg er nå 40+ og har to små barn og god jobb. Fortsatt gift med mannen min. Føler meg helt frisk og syns jeg fungerer ganske normalt egentlig. Kanskje litt sær på noen punkter. Men tror ingen av kollegene mine noen gang ville gjettet at jeg ble utsatt for alvorlige traumer i oppveksten.

 

Anonymkode: 68f69...b14