Hvordan gikk det med de sosialt «treige» barna?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere overskriften, men spørsmålet er egentlig:
Dere som har hatt barn som brukte lang tid før de begynte å leke med andre barn, hvordan gikk det? Var det vanskelig å lære det sosiale samspillet? 
Vi har en som har brukt lang tid på å begynne å leke med andre barn (rett før de begynte å bli bekymra i barnehagen var det noe som løsna) og jeg merker at jeg er redd for at han skal slite med det sosiale og med å få seg venner…

Anonymkode: edf8c...977

[AnonymBruker]

Tror dette er veldig individuelt, og svært avhengig av hvordan man vokser opp.

Jeg var ett slik selv mener jeg, men det ble folk av meg sosialt likevel i voksenlivet etter hvert selv om selve barndommen var ganske lite sosial.

Anonymkode: 1ab1c...d27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Tror dette er veldig individuelt, og svært avhengig av hvordan man vokser opp.

Jeg var ett slik selv mener jeg, men det ble folk av meg sosialt likevel i voksenlivet etter hvert selv om selve barndommen var ganske lite sosial.

Anonymkode: 1ab1c...d27

Takk for svar! 
Det at barndommen var lite sosial, var det noe du trivdes med, eller var du ensom? 
Merker at jeg klarer ikke la være å bekymre meg over framtida hans, selv om de sier at det er på riktig vei. 

Anonymkode: edf8c...977

[AnonymBruker]

Broren min har alltid vært sosialt tilbakestående (hans egne ord, ikke mine), men han sliter ikke sosialt som voksen utover at han kan virke veldig firkanta og litt klønete. Men nå er han også statlig ansatt, så at han er firkanta er ikke noe problem på jobb.

Anonymkode: 70ff0...5ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Takk for svar! 
Det at barndommen var lite sosial, var det noe du trivdes med, eller var du ensom? 
Merker at jeg klarer ikke la være å bekymre meg over framtida hans, selv om de sier at det er på riktig vei. 

Anonymkode: edf8c...977

Om det var noe jeg trivdes med eller ikke på den tida var vanskelig for meg å kjenne rett og slett. Man vet jo ikke bedre som barn annet enn at foreldrene har rett. Grunnen til at jeg var lite sosial hadde mye med at jeg hadde strenge foreldre med mange restriksjoner på hva jeg kunne være med på. Så da ble det deretter på skolen, siden jeg ikke hadde noe sosialt liv på fritiden. Nå snakker jeg barneskolen. Men nå jeg tenker på det i ettertid så skulle jeg ønske det var annerledes; nei jeg trivdes egentlig ikke med det. Men på en annen måte var det mye mindre stress: å være sosial krever at man gir mye av seg selv. Men jeg skulle ønske jeg vokste opp mer normalt sosialt, jeg har opplevd en del ensomhet pga. det.

Ungdomsskolen ble litt bedre, da fikk jeg nye perspektiver på ting og ble litt mer sosial, men ikke mye. Følte meg fremdeles litt ensom til tider, og hadde ikke ordentlige venner heller vil jeg si. Ungdomsskolen var litt kjip med "bøller" også. Ble ikke akkurat mobbet vil jeg si, men ble ertet, selv om det bare skulle være tull. Det pågikk over lengre tid, så kanskje det var mobbing kamuflert i at det hver gang bare skulle være litt tull.

Vgs var best. Da møtte jeg flere likesinnede, for muligheten til å bli kjent med nye var så mye større. Fikk meg for første gang ekte venner. Flere også. Ungdomsskolen var preget av folk jeg var med fordi jeg "måtte", ellers ble jeg jo sittende helt alene. Ble også i større grad engasjert i andre mennesker og ble da mye mer sosial og ble med på ting, og likte å prate mye med forskjellige folk. Terskelen ble mye lavere for å bli kjent med nye og snakka med folk jeg ikke kjente så godt. Jeg merket at de sosiale sperrene jeg hadde før var vekke da jeg kunne plukke opp telefonen og ringe/ta imot anrop uten å skjelve og bli engstelig for hva jeg skulle si. Nå går det automatisk. Tror mye av utviklingen mye skyldes evnen til å ta egne avgjørelser og evnen til å tenke selv. Dette får man med alderen. I tillegg har jeg alltid vært et skolelys, og da er jo vgs et sted man kan utfordre seg og dyrke seg fram - grunnskolen har vært knusende på det. Så sosialt startet jeg på bunn, men det har bare gått oppover siden. Til høsten starter jeg på studier i ny by, så håper virkelig det fortsetter å gå oppover.

 

Synes ikke du skal bekymre deg for mye for barnet, men følg det opp. Vær litt på og følg med om barnet vil leke med andre. Hvis ikke, så bør du oppfordre barnet til det og bidra litt til at det blir lettere. Foreldrene mine fulgte meg aldri opp når det kom til det sosiale. Det fikk konsekvenser, men det gikk bare bra fordi at jeg tok tak selv etter hvert. Kjenner flere som hadde samme oppvekst som meg med strenge foreldre, og som var uheldige i ungdomsårene også, og aldri tok tak. De gikk det ikke så bra med sosialt, og det fikk konsekvenser for studier/jobb også dessverre... Et fungerende sosialt liv er viktig for andre områder i livet. Jeg vet om folk som har valgt det selv, og som trives med det, men jeg tror de bare ikke har fått øynene opp for andre ting og rett og slett ikke vet bedre. Noen mener det er tidssløseri, og det kan man føle på, men jeg mener en mellomting ofte er det riktige.

Anonymkode: 1ab1c...d27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Om det var noe jeg trivdes med eller ikke på den tida var vanskelig for meg å kjenne rett og slett. Man vet jo ikke bedre som barn annet enn at foreldrene har rett. Grunnen til at jeg var lite sosial hadde mye med at jeg hadde strenge foreldre med mange restriksjoner på hva jeg kunne være med på. Så da ble det deretter på skolen, siden jeg ikke hadde noe sosialt liv på fritiden. Nå snakker jeg barneskolen. Men nå jeg tenker på det i ettertid så skulle jeg ønske det var annerledes; nei jeg trivdes egentlig ikke med det. Men på en annen måte var det mye mindre stress: å være sosial krever at man gir mye av seg selv. Men jeg skulle ønske jeg vokste opp mer normalt sosialt, jeg har opplevd en del ensomhet pga. det.

Ungdomsskolen ble litt bedre, da fikk jeg nye perspektiver på ting og ble litt mer sosial, men ikke mye. Følte meg fremdeles litt ensom til tider, og hadde ikke ordentlige venner heller vil jeg si. Ungdomsskolen var litt kjip med "bøller" også. Ble ikke akkurat mobbet vil jeg si, men ble ertet, selv om det bare skulle være tull. Det pågikk over lengre tid, så kanskje det var mobbing kamuflert i at det hver gang bare skulle være litt tull.

Vgs var best. Da møtte jeg flere likesinnede, for muligheten til å bli kjent med nye var så mye større. Fikk meg for første gang ekte venner. Flere også. Ungdomsskolen var preget av folk jeg var med fordi jeg "måtte", ellers ble jeg jo sittende helt alene. Ble også i større grad engasjert i andre mennesker og ble da mye mer sosial og ble med på ting, og likte å prate mye med forskjellige folk. Terskelen ble mye lavere for å bli kjent med nye og snakka med folk jeg ikke kjente så godt. Jeg merket at de sosiale sperrene jeg hadde før var vekke da jeg kunne plukke opp telefonen og ringe/ta imot anrop uten å skjelve og bli engstelig for hva jeg skulle si. Nå går det automatisk. Tror mye av utviklingen mye skyldes evnen til å ta egne avgjørelser og evnen til å tenke selv. Dette får man med alderen. I tillegg har jeg alltid vært et skolelys, og da er jo vgs et sted man kan utfordre seg og dyrke seg fram - grunnskolen har vært knusende på det. Så sosialt startet jeg på bunn, men det har bare gått oppover siden. Til høsten starter jeg på studier i ny by, så håper virkelig det fortsetter å gå oppover.

 

Synes ikke du skal bekymre deg for mye for barnet, men følg det opp. Vær litt på og følg med om barnet vil leke med andre. Hvis ikke, så bør du oppfordre barnet til det og bidra litt til at det blir lettere. Foreldrene mine fulgte meg aldri opp når det kom til det sosiale. Det fikk konsekvenser, men det gikk bare bra fordi at jeg tok tak selv etter hvert. Kjenner flere som hadde samme oppvekst som meg med strenge foreldre, og som var uheldige i ungdomsårene også, og aldri tok tak. De gikk det ikke så bra med sosialt, og det fikk konsekvenser for studier/jobb også dessverre... Et fungerende sosialt liv er viktig for andre områder i livet. Jeg vet om folk som har valgt det selv, og som trives med det, men jeg tror de bare ikke har fått øynene opp for andre ting og rett og slett ikke vet bedre. Noen mener det er tidssløseri, og det kan man føle på, men jeg mener en mellomting ofte er det riktige.

Anonymkode: 1ab1c...d27

Takk for utfyllende svar! Og så fint at det har gått bra. 
vi vet at det sosiale er viktig(derfor jeg bekymrer meg), men de er flinke å følge opp i bhg så lenge han går der og sier at han har begynt å interessere seg mer og tar initiativ. Forhåpentligvis blir det lettere å treffe andre med barn framover så han får mer av det på fritida også(og vi kan følge opp. Nå har det vært konstant noen syke, enten hos oss eller de andre med jamngamle barn hele vinteren, så vi har avtalt og kansellert utallige ganger…

Anonymkode: edf8c...977

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Broren min har alltid vært sosialt tilbakestående (hans egne ord, ikke mine), men han sliter ikke sosialt som voksen utover at han kan virke veldig firkanta og litt klønete. Men nå er han også statlig ansatt, så at han er firkanta er ikke noe problem på jobb.

Anonymkode: 70ff0...5ac

Så godt å høre 😊 hvordan hadde han det i barne- og ungdomsåra? -ts

Anonymkode: edf8c...977

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Grunnen til at jeg var lite sosial hadde mye med at jeg hadde strenge foreldre med mange restriksjoner på hva jeg kunne være med på.

Hva var det foreldrene dine var strenge med og hvilke restriksjoner var det du hadde. Jeg føler selv jeg er selv ganske streng og restriktiv som forelder så hadde vært fint å høre va det går i og hvordan det påvirket deg. Kanskje jeg trenger å endre foreldrestil dersom jeg er streng på en del av det samme som dine foreldre var. 

Anonymkode: 27699...380

[AnonymBruker]

Jeg tror de som er trege sosialt blomstrer til etterhvert på en tryggere måte enn barn som er tidlig med alt. 

Anonymkode: 7afea...c83

[AnonymBruker]

Min har hatt vansker med det naturlige sosiale samspillet siden han var liten. Det var ikke så tydelig før, men nå på slutten av barneskolen når de sosiale kodene begynner å bli kompliserte er det veldig tydelig. Hvis noen tar kontakt, støter han dem fra seg uten å helt mene det, tror jeg. Hvis det ringer noen fra klassen, f.eks. hvis de samarbeider om en oppgave, sier han "Hvorfor ringer du?" når han tar telefonen. Ikke "Hei!", som vanlige folk. Og da blir selvfølgelig andre barn negativt innstilt. Vi har tenkt at det kan være en mild grad av aspergers, men har tenkt at vi ikke ville diagnostisere uten større grunn. Ikke alle ønsker et aktivt sosialt liv. Det må være lov å trekke seg litt unna, og være annerledes. Men nå har det blitt så mange tilleggsvansker hos oss at vi rett og slett måtte kontakte BUP, og er i utredningsprosess.

Jeg var også treg sosialt, men blomstret virkelig mot slutten av videregående, og da jeg studerte. På studier finner man ofte likesinnede, med samme interesser, i allefall hvis man er litt nerdete anlagt. Det er ungdomsårene og puberteten som er veldig vanskelig, krysser fingrene for at barnet mitt kommer seg helskinnet gjennom denne fasen.

Anonymkode: a4923...a87

[AnonymBruker]

Helt ærlig, jeg vet ikke om jeg slet sosialt, men hadde veldig få venner og min mor sa jeg var veldig sjenert. Kan ikke huske at jeg var nervøs eller redd, jeg var mer en som likte og trivdes med å observere og ikke snakke med folk. Det hjalp heller ikke at vi var svært få jenter i klassen, hvor de to andre bodde nære hverandre. Har alltid følt at det er vanskelig å få seg venner, og at ingen ville leke med meg og senere henge med meg. 

Jeg har det fint i dag, jeg er gift og har barn og et par venninner jeg har hatt lenge. Dog har de flyttet til utlandet, men vi holder kontakten på snap. 

Anonymkode: 1ed68...2d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg tror de som er trege sosialt blomstrer til etterhvert på en tryggere måte enn barn som er tidlig med alt. 

Anonymkode: 7afea...c83

Håper det er slik 

 

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Min har hatt vansker med det naturlige sosiale samspillet siden han var liten. Det var ikke så tydelig før, men nå på slutten av barneskolen når de sosiale kodene begynner å bli kompliserte er det veldig tydelig. Hvis noen tar kontakt, støter han dem fra seg uten å helt mene det, tror jeg. Hvis det ringer noen fra klassen, f.eks. hvis de samarbeider om en oppgave, sier han "Hvorfor ringer du?" når han tar telefonen. Ikke "Hei!", som vanlige folk. Og da blir selvfølgelig andre barn negativt innstilt. Vi har tenkt at det kan være en mild grad av aspergers, men har tenkt at vi ikke ville diagnostisere uten større grunn. Ikke alle ønsker et aktivt sosialt liv. Det må være lov å trekke seg litt unna, og være annerledes. Men nå har det blitt så mange tilleggsvansker hos oss at vi rett og slett måtte kontakte BUP, og er i utredningsprosess.

Jeg var også treg sosialt, men blomstret virkelig mot slutten av videregående, og da jeg studerte. På studier finner man ofte likesinnede, med samme interesser, i allefall hvis man er litt nerdete anlagt. Det er ungdomsårene og puberteten som er veldig vanskelig, krysser fingrene for at barnet mitt kommer seg helskinnet gjennom denne fasen.

Anonymkode: a4923...a87

hvordan var han på andre områder?

Min er veldig sosial med voksne, så det er med andre barn han ikke har vært noe særlig aktiv. 
-ts

Anonymkode: edf8c...977

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror de som er trege sosialt blomstrer til etterhvert på en tryggere måte enn barn som er tidlig med alt. 

Anonymkode: 7afea...c83

Helt enig! Hva er vitsen med å akselere alt mulig? Vi lever jo så jævla lenge i dag i tillegg. Skal man bli lei av livet ved fylte 30 år liksom? Blir for dumt. 

Anonymkode: 81a72...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

 

 

hvordan var han på andre områder?

Min er veldig sosial med voksne, så det er med andre barn han ikke har vært noe særlig aktiv. 
-ts

Anonymkode: edf8c...977

Det var først i 9-10-års alderen at det ble veldig tydelig, vanskene. Tidligere har jeg bare tolket det som sosial klønethet, pussig personlighet. Men han er også ekstremt rigid, lite tilpasningsdyktig, og det er mye sinne. Heldigvis viser evnetestene BUP har tatt et svært høyt nivå på flere områder, slik at jeg håper han senere kan bruke logikken sin i de sosiale situasjonene, at han kan få til å tenke logisk rundt sosiale situasjoner. Krysser fingrene for det.

Anonymkode: a4923...a87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Helt enig! Hva er vitsen med å akselere alt mulig? Vi lever jo så jævla lenge i dag i tillegg. Skal man bli lei av livet ved fylte 30 år liksom? Blir for dumt. 

Anonymkode: 81a72...692

Utfordringen er at barn lærer ikke de sosiale kodene og lekekodene på egen hånd, og jo mer de blir hengende etter, jo vanskeligere blir det, fordi de andre barna vil jo ikke leke med noen som ikke vet hvordan man leker og dermed går de glipp av enda mer læring. 
-ts
 

Anonymkode: edf8c...977

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var først i 9-10-års alderen at det ble veldig tydelig, vanskene. Tidligere har jeg bare tolket det som sosial klønethet, pussig personlighet. Men han er også ekstremt rigid, lite tilpasningsdyktig, og det er mye sinne. Heldigvis viser evnetestene BUP har tatt et svært høyt nivå på flere områder, slik at jeg håper han senere kan bruke logikken sin i de sosiale situasjonene, at han kan få til å tenke logisk rundt sosiale situasjoner. Krysser fingrene for det.

Anonymkode: a4923...a87

Krysser fingrene for det! 
Vår står visst mye og observerer de andre barna, før han tar i bruk det han ser, så han har visst starta allerede. 

Anonymkode: edf8c...977

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Så godt å høre 😊 hvordan hadde han det i barne- og ungdomsåra? -ts

Anonymkode: edf8c...977

Han hadde en vennegjeng han hang med, men utenom den gjengen hadde han ikke så mange venner. Slet litt sosialt på skolen, men det handler nok mest om at han starta på skolen et år tidligere enn de andre i kullet sitt. Det er ikke sikkert det sosiale på skolen hadde vært et problem om han starta til vanlig tid. På vgs var han mest for seg selv fordi gjengen begynte på andre skoler, og på fhs og universitetet løsna det skikkelig. Men da kunne han også velge litt mer hvem han ville være med enn han kunne på det lille stedet vi vokste opp. De andre i vennegjengen han har hatt siden første året på universitetet er minst like sære som han, så de passer godt sammen. Da han jobba med film- og tv-produksjon var det heller ikke noe problem, for den bransjen der er full av supersæringer.

Han ble aldri mobba eller sånt, men han hadde lett for å holde seg til de han var trygge på og var ikke så glad i å få nye venner.

Anonymkode: 70ff0...5ac

[AnonymBruker]

Vi har et barn som kan streve litt sosialt. Han er fortsatt liten, og corona har jo lagt en demper på sosiale aktiviteter de siste par årene, så det er først det siste halvåret dette har blitt tydelig for oss. Vi merker det ved at han ikke tør å delta i lek med barn han ikke kjenner fra før, og dersom han føler seg presset til å delta så går han helt i lås. Dersom han får observere leken i fred og ro over tid (altså de samme barna flere ganger) så tør han delta litt etter hvert. Han leker med de han kjenner i barnehagen, men dersom han har med noen hjem så går han lei og vil helst være alene.

Vi vet fortsatt ikke om barnet kun er sjenert og introvert eller om det er noe annet, men det er krevende å stå i samt å skulle vurdere når man bør be om hjelp. 

Jeg har et familiemedlem som hadde samme type utfordringer som barn og han er enslig og barnløs og har aldri hatt en nær venn. Men nå i godt voksen alder deltar han på mange sosiale aktiviteter og har hatt nytte av tillærte sosiale koder, som kommer helt naturlig for de fleste andre. Utfordringen der er at han lett «glemmer» disse tingene når relasjonene blir nærere, noe som fører til at han selv saboterer ethvert begynnende forhold etter kort tid, uten å selv forstå det. 

Anonymkode: c0444...0c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva var det foreldrene dine var strenge med og hvilke restriksjoner var det du hadde. Jeg føler selv jeg er selv ganske streng og restriktiv som forelder så hadde vært fint å høre va det går i og hvordan det påvirket deg. Kanskje jeg trenger å endre foreldrestil dersom jeg er streng på en del av det samme som dine foreldre var. 

Anonymkode: 27699...380

Fikk ikke lov til å være med på sporter og aktiviteter som andre i klassen var med på, pga. det var farlig (lett å skade seg i sporter), men når jeg tenker over det så er det jo helt idiotisk grunn. Jeg fikk jo leke som vanlig med andre barn, og ble likevel skadet. Men jeg slapp de harde skadene som er vanlig å få i håndball/fotball, fikk bare skrubbsår og slikt. Men foreldre var generelt imot det å anstrenge seg fra deres side. Hvis det var et eller annet arrangement ville de egentlig unngå og slippe å ta stilling til det. Latskap kan man si, men de hadde alltid mye å deale med ellers og ville ikke følge opp med å bli med kamp og kjøre til treninger. Etter hvert fikk jeg meg en hobby som ikke var «farlig», men dette var ikke vanlig å drive med for de aller fleste jeg kjente.

En annen grunn var at de ikke ville at andre ting, det være seg sport, aktiviteter, arrangementer og sosiale sammenkomster skulle gå utover skolearbeidet mitt. Både jeg og de vet i dag at det å gjøre andre ting ved siden av heller er positivt enn negativt for skolearbeidet, det handler om prioritering av tid. Så etter hvert som jeg ble eldre skjønte jeg mange ting, fikk meg jobb, flere hobbyer, et sosialt liv med andre venner, så fikk overtalt de, samtidig som jeg fremdeles har sterke skoleresultater. Da har de ikke hatt så mye å si på det.

 

Andre strenge ting går også ut på sikkerhet. De er livredde det skulle skje meg noe, så overnatting med andre var forbudt med mindre de var godt kjent med foreldrene (som regel ikke, og viste ikke nåde til å bli kjent heller), å sitte på med andre mente de var risky da man ikke vet hvor god sjåfør andre er.

Men også andre kontrollerende ting som alltid være til stede når det er middag og ikke ha andre planer, ikke ta med folk hjem da de ikke liker besøk osv. Er andre ting jeg har opplevd hjemme som jeg ikke vil gå så mye inn på, men er svært overrasket over hvordan jeg har klart å komme dit jeg er i livet nå. Vil tro mange som har lignende oppdragelse lider av traumer.

Anonymkode: 1ab1c...d27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Han hadde en vennegjeng han hang med, men utenom den gjengen hadde han ikke så mange venner. Slet litt sosialt på skolen, men det handler nok mest om at han starta på skolen et år tidligere enn de andre i kullet sitt. Det er ikke sikkert det sosiale på skolen hadde vært et problem om han starta til vanlig tid. På vgs var han mest for seg selv fordi gjengen begynte på andre skoler, og på fhs og universitetet løsna det skikkelig. Men da kunne han også velge litt mer hvem han ville være med enn han kunne på det lille stedet vi vokste opp. De andre i vennegjengen han har hatt siden første året på universitetet er minst like sære som han, så de passer godt sammen. Da han jobba med film- og tv-produksjon var det heller ikke noe problem, for den bransjen der er full av supersæringer.

Han ble aldri mobba eller sånt, men han hadde lett for å holde seg til de han var trygge på og var ikke så glad i å få nye venner.

Anonymkode: 70ff0...5ac

Noen trenger bare å finne noen som interesserer seg for det samme. Veldig bra at han har funnet dem 

-ts

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har et barn som kan streve litt sosialt. Han er fortsatt liten, og corona har jo lagt en demper på sosiale aktiviteter de siste par årene, så det er først det siste halvåret dette har blitt tydelig for oss. Vi merker det ved at han ikke tør å delta i lek med barn han ikke kjenner fra før, og dersom han føler seg presset til å delta så går han helt i lås. Dersom han får observere leken i fred og ro over tid (altså de samme barna flere ganger) så tør han delta litt etter hvert. Han leker med de han kjenner i barnehagen, men dersom han har med noen hjem så går han lei og vil helst være alene.

Vi vet fortsatt ikke om barnet kun er sjenert og introvert eller om det er noe annet, men det er krevende å stå i samt å skulle vurdere når man bør be om hjelp. 

Jeg har et familiemedlem som hadde samme type utfordringer som barn og han er enslig og barnløs og har aldri hatt en nær venn. Men nå i godt voksen alder deltar han på mange sosiale aktiviteter og har hatt nytte av tillærte sosiale koder, som kommer helt naturlig for de fleste andre. Utfordringen der er at han lett «glemmer» disse tingene når relasjonene blir nærere, noe som fører til at han selv saboterer ethvert begynnende forhold etter kort tid, uten å selv forstå det. 

Anonymkode: c0444...0c0

får håpe det går seg til. Jeg kan jo se for meg at Corona har vært med på å forsterke slike ting for de kullene også. Så kanskje det bare tar litt lenger tid, men bedrer seg nå når samfunnet har åpnet opp

-ts

Anonymkode: edf8c...977