Mat og følelser.

[AnonymBruker]

Jeg er sånn som spiser for å håndtere følelser. Ikke nødvendigvis bare negative, men også positive. Vokste opp i et hjem der mat var belønning, trøst og kos.

Nå er jeg lett overvektig, men tenker at hvis jeg fortsetter i dette mønsteret så kan jeg bli enda mer overvektig. Noe jeg ikke ønsker. Jeg ønsker heller ikke at fokuset skal være på slanking, dietter, kutte ditt og datt fordi jeg synes jeg mister motivasjonen når ting blir komplisert og jeg blir heller ikke inspirert av den typen tankegang.

Jeg merker at kroppen liker det bedre når jeg spiser bedre. Ikke noe ekstremt, men normal mat. Så blir det ofte sånn at jeg tar dårlige valg og om jeg velger noe usunt så blir det ofte sånn at jeg ikke klarer å nøye meg med en remse med sjokolade. Nei, da må jeg spise hele og det selv om jeg merker at det er nok. Det føles litt som jeg straffer kroppen når jeg gjør det for jeg føler meg jo absolutt ikke noe bra.

Jeg har klart å kutte potetgull fordi der så jeg at jeg ikke klarte å spise bare litt. Jeg "måtte" spise hele. Noe det også blir til om jeg har andre ting liggende og jeg tenker at jeg sikkert ikke kan ha noe godt utenom de dagene jeg skal spise det, men opplever at viljestyrken min er lav når jeg er på butikken.

Jeg må jo sikkert bare la være å kjøpe det selv om jeg har lyst til det, men hvordan gjør jeg det når viljestyrken er så lav? Er det noen som har noen tips og triks der? Jeg opplever at det er der det største problemet mitt ligger. Det blir for mye ekstra i tillegg til de vanlige måltidene og jeg er også ganske stillesittende så det blir nok altfor mye kalorier.

Er det noen som har jobbet med det med mat og følelser? Altså det å endre vanene sine og få et annet forhold til mat?

Anonymkode: 82500...f24

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen.   Selv om jeg ikke er vokst opp i en familie der mat ble brukt på den måte, har jeg vært sånn hele livet. Stresspiser, og all kos er mat. Det er en enorm skute å snu!

Jeg har i utgangspunktet ikke veldig bra viljestyrke, men jeg er en sucker for regler. Derfor har jeg satt opp regler for meg selv, så jeg slipper å stole på viljestyrke og motivasjon. Første regel: Nå har jeg startet. Dette eliminerte muligheten for å utsette oppstarten. 

Andre regler er å holde kaloribudsjett, og være aktiv. I starten (de første månedene) veide jeg alt. Etterhvert ble jeg trygg nok på hoderegningen at jeg kunne slutte med å veie. Regelen gir rom for å gå over budsjett for spesielle anledninger, men jeg har ikke lov til å bytte ut sunn mat med usunn. Jeg må fortsatt spise næringsrikt, så kommer kake el.l. i tillegg. 

Aktivitet minst seks dager i uka. I starten var det en halvtime gåtur. Nå er det jogging og styrketrening en del av dagene, går tur ca annenhver dag og trener de andre. Prøver å være aktiv hver dag, men har rom for en dag pause hvis jeg trenger det. Denne rutinen har vært gull for meg. Da slipper jeg å vurdere om jeg skal trene eller ikke, for det er allerede bestemt. Jeg trenger ikke motivasjon, jeg trenger ikke å like det. Jeg skal bare gjøre det, som en oppgave på jobb. Jeg trenger ikke å vente på treningsglede, treningen er bare noe jeg gjør for fysisk og mental helse.

De første dagene uten sjokolade var tøffe. Både fysisk og mentalt. Vanen var så inngrodd, det var så naturlig å finne all verdens grunner til å unne seg noe. Ha noe å knaske på om kvelden. 

Her måtte jeg bare kutte ut. Det nytter ikke for meg å finne sunne alternativer. Kroppen vil ikke har selleri, den vil ha sjokolade. Jeg kan ikke lure den til å tro at selleri er er erstatning. Etterhvert gikk det faktisk helt fint, og vanene endret seg. Jeg sluttet å kjenne behov for å knaske på noe om kvelden. Den lille rastløsheten i kroppen som gjorde at jeg kjedespiste det som stod foran meg, har jeg håndtert ved å kjøpe et par små fidget-ting, og en angstring som jeg kan holde fingrene opptatt med mens jeg for eksempel ser tv.

Senest denne uken, da det skjedde noe litt dramatisk i livet mitt, fikk jeg plutselig behov for å spise. Heldigvis hadde jeg ikke noe i hus, men det var facinerende å kjenne hvordan hele hjernen jobbet for å finne løsninger for å få kjøpt noe søtt. Det var en enorm følelse av mestring da suget gikk over, og jeg visste at jeg hadde stått imot. Det var nesten som en rus. Og det er deilig å kjenne at man ikke lar seg styre. Kjenne at det ikke er farlig å stå i det, være bevisst på suget men velge å ikke gi etter. 

 

Anonymkode: 5aa8a...d3d

[AnonymBruker]

Viss dette er et skikkelig problem for deg, noe som stikker ganske dypt - så ville jeg vurdert å brukt noen penger på å prate med en profesjonell om det. Ikke sikkert det tar så mange ganger?

Jeg skriver dette fordi jeg skulle ønske jeg hadde gjort det selv. Jeg har flyktet inn i sjokolade og bakverk hele livet mitt, når ting har vært tøft. Endte opp med bmi 35 😳 Helt til jeg klarte å gjennomføre en skikkelig livsstilsendring.  Men spol frem et par år, og  mat ble igjen en mestringsstrategi, når livet igjen ble usedvanlig tøft..bare motsatt. Nå får jeg samme «trøsten» av å ikke spise. Ikke bedre det.. Så hele tankegangen ligger vel fortsatt der? Selv om jeg trodde jeg var «ferdig». 🙄

Anonymkode: 4a912...f80

[Mobella66]

Overspising er en spiseforstyrrelse på lik linje med anorexi og bullemi. Dessverre blir spiseforstyrrelsen overspising sett ned på. Det handler om mat og følelser. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg kjenner meg godt igjen.   Selv om jeg ikke er vokst opp i en familie der mat ble brukt på den måte, har jeg vært sånn hele livet. Stresspiser, og all kos er mat. Det er en enorm skute å snu!

Jeg har i utgangspunktet ikke veldig bra viljestyrke, men jeg er en sucker for regler. Derfor har jeg satt opp regler for meg selv, så jeg slipper å stole på viljestyrke og motivasjon. Første regel: Nå har jeg startet. Dette eliminerte muligheten for å utsette oppstarten. 

Andre regler er å holde kaloribudsjett, og være aktiv. I starten (de første månedene) veide jeg alt. Etterhvert ble jeg trygg nok på hoderegningen at jeg kunne slutte med å veie. Regelen gir rom for å gå over budsjett for spesielle anledninger, men jeg har ikke lov til å bytte ut sunn mat med usunn. Jeg må fortsatt spise næringsrikt, så kommer kake el.l. i tillegg. 

Aktivitet minst seks dager i uka. I starten var det en halvtime gåtur. Nå er det jogging og styrketrening en del av dagene, går tur ca annenhver dag og trener de andre. Prøver å være aktiv hver dag, men har rom for en dag pause hvis jeg trenger det. Denne rutinen har vært gull for meg. Da slipper jeg å vurdere om jeg skal trene eller ikke, for det er allerede bestemt. Jeg trenger ikke motivasjon, jeg trenger ikke å like det. Jeg skal bare gjøre det, som en oppgave på jobb. Jeg trenger ikke å vente på treningsglede, treningen er bare noe jeg gjør for fysisk og mental helse.

De første dagene uten sjokolade var tøffe. Både fysisk og mentalt. Vanen var så inngrodd, det var så naturlig å finne all verdens grunner til å unne seg noe. Ha noe å knaske på om kvelden. 

Her måtte jeg bare kutte ut. Det nytter ikke for meg å finne sunne alternativer. Kroppen vil ikke har selleri, den vil ha sjokolade. Jeg kan ikke lure den til å tro at selleri er er erstatning. Etterhvert gikk det faktisk helt fint, og vanene endret seg. Jeg sluttet å kjenne behov for å knaske på noe om kvelden. Den lille rastløsheten i kroppen som gjorde at jeg kjedespiste det som stod foran meg, har jeg håndtert ved å kjøpe et par små fidget-ting, og en angstring som jeg kan holde fingrene opptatt med mens jeg for eksempel ser tv.

Senest denne uken, da det skjedde noe litt dramatisk i livet mitt, fikk jeg plutselig behov for å spise. Heldigvis hadde jeg ikke noe i hus, men det var facinerende å kjenne hvordan hele hjernen jobbet for å finne løsninger for å få kjøpt noe søtt. Det var en enorm følelse av mestring da suget gikk over, og jeg visste at jeg hadde stått imot. Det var nesten som en rus. Og det er deilig å kjenne at man ikke lar seg styre. Kjenne at det ikke er farlig å stå i det, være bevisst på suget men velge å ikke gi etter. 

 

Anonymkode: 5aa8a...d3d

Takk for mange gode tips og råd. Dette er noe jeg også ønsker å oppnå, men det blir nok ikke lett. Vanene er så innarbeidet og det er så lett å bare velge noe usunt.

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Viss dette er et skikkelig problem for deg, noe som stikker ganske dypt - så ville jeg vurdert å brukt noen penger på å prate med en profesjonell om det. Ikke sikkert det tar så mange ganger?

Jeg skriver dette fordi jeg skulle ønske jeg hadde gjort det selv. Jeg har flyktet inn i sjokolade og bakverk hele livet mitt, når ting har vært tøft. Endte opp med bmi 35 😳 Helt til jeg klarte å gjennomføre en skikkelig livsstilsendring.  Men spol frem et par år, og  mat ble igjen en mestringsstrategi, når livet igjen ble usedvanlig tøft..bare motsatt. Nå får jeg samme «trøsten» av å ikke spise. Ikke bedre det.. Så hele tankegangen ligger vel fortsatt der? Selv om jeg trodde jeg var «ferdig». 🙄

Anonymkode: 4a912...f80

Mulig det kan hjelpe meg, men kunne tenkt meg å prøve selv først.

Ja, kan virke som det fortsatt ligger der da. Har du prøvd å prate med en profesjonell?

Mobella66 skrev (13 timer siden):

Overspising er en spiseforstyrrelse på lik linje med anorexi og bullemi. Dessverre blir spiseforstyrrelsen overspising sett ned på. Det handler om mat og følelser. 

Ja, jeg har selv ikke oppfattet det som en spiseforstyrrelse. Jeg prøvde å ta det opp med en psykolog en gang, men på det tidspunktet var jeg litt slankere enn nå og var normalvektig så da ville ikke psykologen ta det på alvor. Jeg brukte jo mat på samme måte da også, men var nok litt mer aktiv og det ble kanskje ikke hver dag som det har blitt til nå. Nå er jeg lett overvektig, men er usikker på om jeg hadde blitt tatt på alvor siden det ikke er veldig synlig.

Anonymkode: 82500...f24