Å la mannen "leve livet" når kvinnen er gravid

[AnonymBruker]

Ønsker å høre hva dere tenker/hva dere er er opptatt av. 

Jeg er gravid. 20 uker på vei. Vi prøvde 6mnd før vi ble gravid. Vi viste ca et år i forveien når jeg skulle slutte på prevensjon. I løpet av det året var vi på en reise og fant på diverse vi "måtte"/ville som ikke hadde passet med graviditet/barn. 

Jeg har merket at etter jeg ble gravid, så har feks familie og venner ytret frampå sine meninger, angående hva vi bør gjøre før barnet kommer. Kompiser av min mann vil ha han med på guttetur, flere fester, hytteturer. De mener han må få slikt unnagjort før jeg føder, og sier "Det er nå du kan". 

Jeg merker jeg blir litt irritert når andre kommer med ytringer om hva vi bør gjøre. Jeg mener også at begge bør være klar for en roligere periode fra kvinnen  blir gravid. Det er jo noe begge ønsker og vet om. I tillegg er det også siste tiden som kun "par", og jeg tenker det er viktig å pleie forholdet også. I tillegg kan gravide være slitne/ha andre plager pg trenger kanskje mer hjelp/omsorg hjemme. 

Bare for å få sagt det, så har mannen vært på fester, en hyttetur og vi har også vært sosial sammen med vennepar på diverse middager/tilstelninger ol. Det er ikke slik at han må være hjemme med meg hver helg. Og jeg nekter han ikke å feks drikke på fest bare fordi jeg ikke gjør det. 

Ønsker å høre hva dere tenker generelt om dette, ikke hva dere tenker om vår situasjon. Der var kun for å beskrive hva jeg ønsker å høre deres meninger om generelt i forhold som gravid. 

Anonymkode: afa5d...979

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært gravid men jeg synes at mannen burde være en emosjonell støtte gjennom den tiden. Dere begge skal ha et barn og dere begge burde bidra i graviditeten, ikke bare deg. 

Selvfølgelig håper man jo at han skjønner det uten masing da, men kanskje du burde forklare at du har behov for å ha litt støtte og sånt? 

Anonymkode: 05197...fc5

[AnonymBruker]

Her er jeg full i bekkenløsning og helt utmattet, gravid i tredje trimester. Trenger mannen i daglige gjøremål, og han må ta mer i forhold til de andre barna. Her er det ikke snakk om å "leve livet" Da hadde familien kollapset helt. 

Før førstemann var det noe annet å være gravid. Men mannen tok fremdeles hensyn til meg.

Tenker det er ikke noe fasitsvar. Dere må sammen finne ut hva du og dere trenger i denne perioden.

Anonymkode: 6effc...b60

[Kaffekrus]

Jeg har aldri forstått den greien med at når kvinnen er gravid,må mannen benytte muligheten. Mulighetene har vært der hele livet, mulighetene kommer igjen. 

For min del syntes jeg plutselig det var veldig gøy å spare penger da jeg ble gravid, fordi sparepengene hadde en ny verdi, at jeg sparte til noe større enn meg selv. 

Dessuten kan ting skje når som helst, og jeg hadde slitt med å ikke bebreide faren for å ikke være der, dersom han hadde vært på fyllatur på cypros når det skjedde.

Jeg synes også,gammel dags som jeg er, at ferier er noe man tilbringer sammen som kjærester.

Endret 31. mai 2022 av Kaffekrus

[AnonymBruker]

Jeg er veldig for en mellomting, og det var sånn vi gjorde det. 

Anonymkode: 164b0...31d

[AnonymBruker]

Veldig enig. Det er en uting at mannen liksom skal rase fra seg mens dama går gravid. Det er jo ikke han som må gjennom det verste, det er ikke synd på han.

Behovet for å rase fra seg trenger ikke være så voldsomt hvis man er enige om at begge skal få noe egentid også etter at babyen har komt. Såfremt babyen er noenlunde grei bør det gå fint å få til at begge kan få en frikveld her og der. OG - er babyen ikke så grei, hva faen skal mannen ut og reke for mens dama strever hjemme aleine?

Anonymkode: ddce4...433

[Nymerïa]

For vår del var det veldig enkelt; mannen syntes det var opplagt at vi gjorde det samme da jeg var gravid. Det var aldri noe tema.

Jeg tror ikke kameratene slo ut håret da heller, det var flere av dem som var i samme situasjon. Min konklusjon er at det faller seg naturlig for ganske mange å roe seg ned i en slik situasjon, det er ikke noe offer hvis man virkelig ønsker seg barn. Kanskje er det annerledes for svært unge kommende foreldre.

[AnonymBruker]

Er gravid med første nå. Har ikke så mye meninger om hva pappaen skal eller ikke skal gjøre, så lenge han fremdeles kan gi meg den støtten jeg trenger. Krever ikke noe mer tid sammen enn før, og han må gjerne gå ut og drikke seg dritings med venner om han vil det. Jeg trenger ham ikke 24/7. Og ingen grunn til at han skal ta en ekstra lur bare fordi jeg trenger det. Han får mer enn nok å gjøre når ungen blir født, han også. 

Anonymkode: 0b986...d41

[Luckiness]

Min mann gjorde mye med kompiser mens jeg var gravid. Det unnet jeg ham. Det er jo faktisk før (første) barnet kommer at man har sjans til det. Joda, kvinnen har gjerne ikke sjans til det på samme måte, men alt trenger jo ikke å være rettferdig i denne verden heller. Så lenge mannen bidrar ellers hjemme og hjelper til der den gravide ikke strekker til grunnet plager feks. Er man i fin form kan man jo fortsatt være med venninner, ta seg en ferie/weekender o.l. Og så kan man jo fint finne på ting sammen som par også før barnet kommer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ønsker å høre hva dere tenker/hva dere er er opptatt av. 

Jeg er gravid. 20 uker på vei. Vi prøvde 6mnd før vi ble gravid. Vi viste ca et år i forveien når jeg skulle slutte på prevensjon. I løpet av det året var vi på en reise og fant på diverse vi "måtte"/ville som ikke hadde passet med graviditet/barn. 

Jeg har merket at etter jeg ble gravid, så har feks familie og venner ytret frampå sine meninger, angående hva vi bør gjøre før barnet kommer. Kompiser av min mann vil ha han med på guttetur, flere fester, hytteturer. De mener han må få slikt unnagjort før jeg føder, og sier "Det er nå du kan". 

Jeg merker jeg blir litt irritert når andre kommer med ytringer om hva vi bør gjøre. Jeg mener også at begge bør være klar for en roligere periode fra kvinnen  blir gravid. Det er jo noe begge ønsker og vet om. I tillegg er det også siste tiden som kun "par", og jeg tenker det er viktig å pleie forholdet også. I tillegg kan gravide være slitne/ha andre plager pg trenger kanskje mer hjelp/omsorg hjemme. 

Bare for å få sagt det, så har mannen vært på fester, en hyttetur og vi har også vært sosial sammen med vennepar på diverse middager/tilstelninger ol. Det er ikke slik at han må være hjemme med meg hver helg. Og jeg nekter han ikke å feks drikke på fest bare fordi jeg ikke gjør det. 

Ønsker å høre hva dere tenker generelt om dette, ikke hva dere tenker om vår situasjon. Der var kun for å beskrive hva jeg ønsker å høre deres meninger om generelt i forhold som gravid. 

Anonymkode: afa5d...979

Jeg er veldig enig med deg. I solidaritet med kvinnen bør han gå inn i en "hjemmemodus". Jeg har barn med to ulike menn, og begge to valgte å holde seg mest hjemme med meg under svangerskapet. Eller de valgte familieaktiviteter og hjemmekos forran fest og morro.

Like greit å bli vant til det nye livet først som sist spør du meg.

Enkelte andre par forandrer ikke livsstil under svangerskapet eller når barnet har kommet til. De kjører på som før. Slike kan jeg ikke identifisere meg med. De bruker gjerne utsagn som "livet er ikke over bare fordi man er blitt foreldre".

Anonymkode: 8bae0...cf0

[AnonymBruker]

Har vært gravid to ganger, og så lenge mannen tar sin del av ansvaret for det praktiske (som når jeg er utslitt og gravid ligger på ca 95% 🙈😂) så får han gjøre hva han vil ellers. Skal sies at han helt frivillig tok over ansvaret for alle morgener med eldstemann når jeg ble gravid med nr to, og spurte uker i forveien dersom det var noe han ville gjøre som ga meg ansvar for både henting og legging feks. Han booket også moren sin som barnevakt for å kunne gå på landskamp enda jeg sa det kom til å gå bra 😂❤️ 

Har forsåvidt samme innstillingen til etter at babyen blir født. Bare vi løser det praktiske, så får vi til alt. Han var bortreist en helg i bryllup da eldste var to uker. Det løste vi ved å invitere mine foreldre på besøk så jeg kunne få selskap og avlastning. Nå skal han avgårde fem dager på guttetur, og jeg blir alene med en på fire og en på et halvt år. Da reiser vi på togtur til mormor og morfar i helga, så er det plutselig bare 2.5 dag alene. Løser seg! (Og når yngste kobles av puppen skal mamsen på jentetur! 🥳💃)

Anonymkode: b7322...9b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

…

Enkelte andre par forandrer ikke livsstil under svangerskapet eller når barnet har kommet til. De kjører på som før. Slike kan jeg ikke identifisere meg med. De bruker gjerne utsagn som "livet er ikke over bare fordi man er blitt foreldre".

Anonymkode: 8bae0...cf0

Og enkelte par forandrer ikke livsstil, de bare fortsetter som før, fordi de er dønn etablerte, ser på gullrekka på tv og legger seg kl.23, våkner 8.15 på en søndag og rusler en søndagstur i parken før en familiebesøk på ettermiddagen. Sånn var det for oss, vi var 36 år gamle og hadde vært sammen i 10. All vår omgangskrets hadde barn, og hele livet vårt var tilrettelagt for det. Det var én gang i året vi var på en fest eller gjorde noe ikke et barn kunne delta på. I feriene var vi ofte på hytta, vår eller andres,  da som nå. 

Anonymkode: fabdc...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ønsker å høre hva dere tenker/hva dere er er opptatt av. 

Jeg er gravid. 20 uker på vei. Vi prøvde 6mnd før vi ble gravid. Vi viste ca et år i forveien når jeg skulle slutte på prevensjon. I løpet av det året var vi på en reise og fant på diverse vi "måtte"/ville som ikke hadde passet med graviditet/barn. 

Jeg har merket at etter jeg ble gravid, så har feks familie og venner ytret frampå sine meninger, angående hva vi bør gjøre før barnet kommer. Kompiser av min mann vil ha han med på guttetur, flere fester, hytteturer. De mener han må få slikt unnagjort før jeg føder, og sier "Det er nå du kan". 

Jeg merker jeg blir litt irritert når andre kommer med ytringer om hva vi bør gjøre. Jeg mener også at begge bør være klar for en roligere periode fra kvinnen  blir gravid. Det er jo noe begge ønsker og vet om. I tillegg er det også siste tiden som kun "par", og jeg tenker det er viktig å pleie forholdet også. I tillegg kan gravide være slitne/ha andre plager pg trenger kanskje mer hjelp/omsorg hjemme. 

Bare for å få sagt det, så har mannen vært på fester, en hyttetur og vi har også vært sosial sammen med vennepar på diverse middager/tilstelninger ol. Det er ikke slik at han må være hjemme med meg hver helg. Og jeg nekter han ikke å feks drikke på fest bare fordi jeg ikke gjør det. 

Ønsker å høre hva dere tenker generelt om dette, ikke hva dere tenker om vår situasjon. Der var kun for å beskrive hva jeg ønsker å høre deres meninger om generelt i forhold som gravid. 

Anonymkode: afa5d...979

Veldig mange menn er for umodne til å bli fedre. Når man skal bli foreldre er det på mange måter en ny tid og et nytt liv.  Derfor bør man spørre seg selv flere ganger om man er klar for det. For det å få barn endrer hele tilværelsen.  Hvis man enda tenker man må på guttetur,  puben og lange kollegareiser til utlandet bør man tre på en kondom. Kvinnen bærer barnet til disse mennene og alle plagene som følger med. Det er helt uhørt at mannen skal dra ut og kose seg og prompe på puben med gutta mens dama sitter hjemme og ikke kan. Det er helt uhørt. Men så lenge flere damer aksepterer det fortsetter vel enkelte menn å holde på sånn. De blir neppe mye til stede når ungen først kommer hvis de tar seg slike rettigheter når du går gravid. Ikke bli gravid med sånne menn. Det blir brudd før ungen er to år. Å få barn betyr å ofre deg selv og omtrent all din fritid i x antall år . Hvis man ønsker å være en god forelder da. Mange menn bør ikke få unger før de er 34-40. Selv da er mange for emosjonelt umodne og egoistiske til å sette et lite liv foran sitt. 

Mitt råd, sett krav før dere blir gravide.  Se hvor landet ligger.  Det er virkelig viktig å få barn med en mann som takler det. Veldig mange menn som er fedre i dag er ikke verdig rollen. 

Anonymkode: ca55a...ca1

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg i at ingen andre har noe med hva man må i svangerskapet, og det finnes ikke noen fasit på det. 

Og jeg har nok også ønsket meg fokus på å gjøre ting sammen som par. Mannen og jeg brukte en del ekstra penger på å gå ut og spise på restaurant på kveldstid da jeg var gravid med førstemann, fordi det var noe vi likte å gjøre innimellom. Og rettferdiggjorde det med at dette blir jo vanskeligere å få til når babyen kommer.

Ellers så varierer det nok mye fra par til par, og om en har ulike behov er det først og fremst hverandre en skal lytte til. Ikke familie og venner som har meninger om det. Mannen min er mer sosial og har mer behov for å dra ut å gjøre ting enn meg. Så han gjorde en del av det da jeg var gravid. Men jeg koste meg hjemme. Og vi prioriterte tid sammen høyest. 

Anonymkode: 7d83f...105

[AnonymBruker]

At andre legger seg opp i hva den gravide eller den kommende pappaen gjør og ikke gjør synes jeg ikke hører hjemme noe sted. Jeg er i 3. trimester nå og har ikke hørt noen som har forsøkt å presse hverken mannen eller meg til å gjøre hverken det ene eller det andre før barnet blir født. 

Vi prøvde oss på en bucketlist med ting vi ville gjøre sammen her i Oslo før barnet kommer, men da jeg fikk tidlige kynnere og ble anbefalt av jordmor å være mest mulig i ro utgikk den bucketlisten.

Trenger hjelp med mye og det er derfor ikke naturlig for mannen å rase fra seg heller nå. Han har en kompistur planlagt til Sørlandet i sommer og den unner jeg han og håper virkelig vi får til! På den annen side er det bare 3 uker til termin når han skal på den turen, så får se om vi tar sjansen.

Graviditeten er en unntakstilstand som påvirker hele familien - dersom utenforstående ikke skjønner det må de kanskje informeres.

Anonymkode: db5c2...1ef

[mereo]

Jeg kan ikke helt skjønne den holdningen med «du må gjøre det før ungen kommer». 
Livet stopper ikke for det om man får barn, man ender stort sett opp med å prioritere anerledes. (De fleste av oss lever ganske bra med det.)

Nekta ikke mannen min noen ting, det var en naturlig balanse. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke greia med å «måtte leve livet» før barn? Jeg fikk barn relativt tidlig i livet og reiser mye (helt alene) pluss gjør egentlig alt jeg vil. Hva er problemet? Tror familie og venner at verden stopper opp?

Anonymkode: 7c5f0...0da

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke greia med at han må få «rase fra seg». Vi begge har vært veldig sosiale og var på byen hver helg, jobbet mye overtid og var ute og fartet på kveldstid. Så ble jeg (uplanlagt) gravid, og alt det der stoppet for meg over natten. Plutselig kunne jeg ikke på byen lengre. Plutselig kunne jeg ikke lenger være med på den idretten jeg elsker sammen med laget mitt. Jeg hadde nettopp startet i ny jobb og hadde planer om å jobbe masse overtid for å komme meg inn i rutinene. Nope, med den formen jeg hadde ble det aldri noe av det! Kjæresten min har trappet ned (mye), men han har fortsatt fått gjort noen av disse tingene. Er det noen som «fortjente» å rase fra seg var det jo egentlig meg, han fikk jo en mye mer glidende overgang til foreldrelivet. 
 

Og selv om det tilfeldigvis er min kropp som må kjenne på de fysiske plagene, synes jeg ikke det rettferdiggjør at jeg må sitte alene med alt av den grunn!

Anonymkode: 32fd2...357

[AnonymBruker]

Vi har ikke det dilemmaet, siden min samboer er like glad i å bare være hjemme som jeg er. Men jeg nekter han aldri å dra på tur, fest eller hva det måtte være bare fordi jeg er gravid, jeg er også sjåfør om han feks skal på fest. Så lenge det praktiske hjemme er ordnet så får han gjøre som han vil. Heldigvis er det en mann som er såpass voksen at han ikke trenger å «rase fra seg», det ble han ferdig med i 20 årene. 

Anonymkode: 3b726...92d

[AnonymBruker]

Ts, er kompisene til mannen din kanskje av den typen som ikke har familie selv, eller hvis de har familie: ikke stiller opp noe særlig hjemme? For det høres ut som den gamle tankegangen om "ungkarslivet er selve livet, ekteskap og famile er et ork", og vitner om umodenhet om de ikke kan verdsette de forskjellige fasene i livet.

Anonymkode: ede18...ea8