Du med barndomstraumer og kanskje KPTSD

[AnonymBruker]

Hva er din symptomer? Hvordan plager dette deg i hverdagen? Din alder og har du familie/jobb?

 

Spør fordi jeg er i utredning og er overrasket over diagnosen. Trodde virkelig ikke jeg hadde dette, aldri tenkt den veien før. En sorg å anerkjenne at barndommen var så brutal. 

Anonymkode: 1c11b...814

[AnonymBruker]

Hva er KPTSD? Hva står K for? har du en link til dette? 

Anonymkode: cd2af...14d

[AnonymBruker]

K står for kompleks. Hadde ikke hørt om det før jeg heller. Ikke før i går, da terapeuten kom med en hypotetisk diagnose. Er bare å Google. K-ptsd på norsk eller C-ptsd på engelsk. 

Anonymkode: 1c11b...814

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva er din symptomer? Hvordan plager dette deg i hverdagen? Din alder og har du familie/jobb?

 

Spør fordi jeg er i utredning og er overrasket over diagnosen. Trodde virkelig ikke jeg hadde dette, aldri tenkt den veien før. En sorg å anerkjenne at barndommen var så brutal. 

Anonymkode: 1c11b...814

Det plager meg i hverdagen, men ikke i altfor stor grad. Tidevis angst og depresjoner, men jeg holder hodet oppe. Det å jobbe har vært min beste medisin. Holde kropp og hodet opptatt. Jeg er 30.

Anonymkode: 1f4c6...233

[AnonymBruker]

Jeg vil påstå at det er umulig å ha den diagnosen uten å være plaget i hverdagen. Jeg er 39 år og ufør med ung uføre rettigheter. Jeg sliter med sekundær dissosiering og den har gitt med kronsisk anoreksi og kraftig ocd. Ellers strever jeg med mye Flashbacks,mareritt angst og tilbakevendende depresjoner. Har ingen barn/familie da jeg er for syk

Anonymkode: 38746...5cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hva er KPTSD? Hva står K for? har du en link til dette? 

Anonymkode: cd2af...14d

KPTSD er en mer kompleks type av PTSD, men den er fortsatt ikke i diagnosesystemet ICD-11 i Norge. Men mange behandlere pleier å si eller skrive PTSD (kompleks type).

https://www.nkvts.no/aktuelt/hva-er-kompleks-posttraumatisk-stresslidelse/

Anonymkode: 3ebf8...14a

[AnonymBruker]

Jeg har dette, pluss dissosiativ lidelse. Var veldig syk i mange år, men fikk riktig traumebehandling og er nå kun 50% ufør og har det mye bedre. Fortsatt plager, særlig dissosieringen henger i, men mindre flashbacks og mareritt, samt mindre deprimert. Tåler hverdagen mye bedre. Har tre barn og er gift. (Hadde fortrengt alt fram til jeg ble retraumatisert som voksen og alt kom). 
Finnes mye info om dette på nett, klare tegn og problemer. Les litt, dersom du ikke kjenner deg særlig igjen ville jeg tatt det opp med psykologen. Mange som får feil diagnose, eller at diagnosen endre etterhvert. Men akkurat ptsd er ganske tydelig og du vil kjenne deg godt igjen når du leser. Man kan ha hatt en dårlig barndom uten å få ptsd også, og en dårlig barndom er grobunn for de fleste psykiske lidelser. Lykke til💛

Anonymkode: f227b...653

[AnonymBruker]

Jeg er ung ufør. Har barn, er utdanna men jobber ikke. Hatt et forferdelig strevsomt liv. Tatt mange år med saaaaaakte fremgang for å komme meg dit jeg er nå.

Var i utgangspunktet diagnostert med kompleks dissosiativ lidelse, nå har det blitt til "bare" kptsd. 

Har ikke kapasitet til å både jobbe og være fungerende mamma, dessverre. Har få men nære venner. Mye tid og energi går til å takle alle typer angst.

Anonymkode: 402b3...d98

[AnonymBruker]

Ganske jævlig, oppdaget at alt er motsatt av hva jeg har blitt fortalt/lært og nå må jeg hver dag passe på å få inn den omvendte betydning. 

Anonymkode: b6330...32d

[AnonymBruker]

35 år. Har mann og barn. Tatt bachelor og jobbet noen år før det sa pang. Gikk ikke mer hverken psykisk og fysisk. Er ikke i jobb, men bygger meg sakte opp igjen. 

Nå er jeg i behandling og har hatt god effekt av det. Har slitet og sliter enda på noen områder med flashbacks, mareritt, spenner muskler mye, forsvarsmekanismer, overaktiv hjerne, konstant i beredskap, depresjon, generell angst, muskelplager, vansker med relasjoner, dårlig selvbilde og selvtillit, vanskelig å stole på andre osv. 

Anonymkode: 0c416...ac1

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

35 år. Har mann og barn. Tatt bachelor og jobbet noen år før det sa pang. Gikk ikke mer hverken psykisk og fysisk. Er ikke i jobb, men bygger meg sakte opp igjen. 

Nå er jeg i behandling og har hatt god effekt av det. Har slitet og sliter enda på noen områder med flashbacks, mareritt, spenner muskler mye, forsvarsmekanismer, overaktiv hjerne, konstant i beredskap, depresjon, generell angst, muskelplager, vansker med relasjoner, dårlig selvbilde og selvtillit, vanskelig å stole på andre osv. 

Anonymkode: 0c416...ac1

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ung ufør. Har barn, er utdanna men jobber ikke. Hatt et forferdelig strevsomt liv. Tatt mange år med saaaaaakte fremgang for å komme meg dit jeg er nå.

Var i utgangspunktet diagnostert med kompleks dissosiativ lidelse, nå har det blitt til "bare" kptsd. 

Har ikke kapasitet til å både jobbe og være fungerende mamma, dessverre. Har få men nære venner. Mye tid og energi går til å takle alle typer angst.

Anonymkode: 402b3...d98

Dere greier både å ta utdannelse og  svangerskap og fødsler.  Men ikke jobbe....

Anonymkode: 06891...329

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

 

Dere greier både å ta utdannelse og  svangerskap og fødsler.  Men ikke jobbe....

Anonymkode: 06891...329

Skjenner jeg blir litt irriterte på slike innlegg, men jeg jobbet før utdanningen, fikk barn når jeg var i jobb. Som jeg skrev, så sa det stopp tilslutt. Da hadde jeg kjørt kroppen og psyken så langt at jeg var helt ødelagt. Nå jobber jeg masse med meg selv for å komme tilbake til jobb, øke livskvaliteten osv. 

Anonymkode: 0c416...ac1

[AnonymBruker]

Har de problemene som står på bildet litt lenger opp i tråden. Det verste for meg akkurat nå er selvbildet, jeg ser på meg selv som verdiløs og tror ingen liker meg. I tillegg har jeg mye smerter i kroppen og er redd stort sett hele tiden. 

Jeg er høyt utdannet og har jobbet fullt i nesten 30 år, men etter å ha blitt retraumatisert vet jeg ikke om jeg klarer å jobbe fullt igjen. 

Jeg synes det er rart at man kan ha diagnosen uten å merke det, eller at det hjelper å «holde hodet opptatt». Mitt hode fungerer særdeles dårlig på jobb, når jeg kommer hjem aner jeg stort sett ikke hva som har skjedd pga dissosiering. 

Mine traumer omhandler svært mye vold, drapstrusler, overgrep, mobbing og i det hele tatt har jeg blitt behandlet som og definert som søppel mesteparten av mitt liv. 

 

Anonymkode: edd7e...ea3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

 

Dere greier både å ta utdannelse og  svangerskap og fødsler.  Men ikke jobbe....

Anonymkode: 06891...329

Hvis det er en trøst så var jeg særdeles dårlig til å være gravid og føde, også. Fikk alvorlig svangerskapsdepresjon og svangerskapsforgiftning. 

Anonymkode: edd7e...ea3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva er din symptomer? Hvordan plager dette deg i hverdagen? Din alder og har du familie/jobb?

 

Spør fordi jeg er i utredning og er overrasket over diagnosen. Trodde virkelig ikke jeg hadde dette, aldri tenkt den veien før. En sorg å anerkjenne at barndommen var så brutal. 

Anonymkode: 1c11b...814

Jeg har kptsd og sliter veldig i hverdagen. Er blant annet for syk til å ha kjæreste og venner, for syk til å jobbe, er ufør. Livet mitt ble ikke slik det skulle og er helt meningsløst når man er helt alene i livet. 

Anonymkode: 8829c...fd4

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

 

 

Dere greier både å ta utdannelse og  svangerskap og fødsler.  Men ikke jobbe....

Anonymkode: 06891...329

Hjemmelivet er på sin måte forutsigbart på en måte arbeidslivet ikke er det. Dessuten hjemme kan jeg tilrettelegge for helsa hele tida. Men jeg er ikke alenemor, hadde ikke tørt å være det med såpass plager som jeg har.

Anonymkode: 402b3...d98

[AnonymBruker]

Jeg har det, er 29 år. Er i jobb og til tider "blusser" det opp, men jeg kommer meg gjennom det med hjelp utenifra. Men det er veldig tungt og vanskelig. Jeg jobbet ikke før jeg var 25, var i behandling fra 16-26 år. Fikk diagnosen da jeg var 22. Har ikke fast behandling lenger og klarer meg greit. Er gift og har en datter, hus osv. Det har vært helt forferdelig å komme hit jeg er i dag, og er redd for at det skal bli verre veldig ofte. Aner ikke hvordan jeg har fått det til.

Anonymkode: bd572...2c0

[kløverpiken]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hvis det er en trøst så var jeg særdeles dårlig til å være gravid og føde, også. Fikk alvorlig svangerskapsdepresjon og svangerskapsforgiftning. 

Anonymkode: edd7e...ea3

💛 til deg. Du skal ikke trenge å forsvare deg.

[kløverpiken]

Jeg har også kptsd. 
 

Symptomene mine er at jeg konstant har angst og er i alarm-modus. Jeg har også alltid en vond «klo» av smerte rundt sjela. Det føles hele tiden som om noe forferdelig har skjedd eller snart kommer til å skje. Jeg sliter med falshbacks, frykt og også dårlig samvittighet overfor en person som gjorde meg vondt under oppveksten. Det er fordi personen lærte meg opp til å sette «seg før meg». Vet at jeg har blitt manipulert og utsatt for gaslighting og løgner, men sliter med å akseptere det, og går rundt å hater meg selv. Sliter også mye med sinne, irritabilitet og selvskading. Kan også være paranoid i perioder, eller skvetten når det gjelder utvalgte ting. Symptomene er konstante men varierer i intensitet.

Det plager meg veldig i hverdagen. Jeg har familie og venner. Er ikke i jobb, men jeg jobbet fra jeg var 17 til 25. Nå har jeg levert søknad om uføretrygd etter anbefaling fra hjelpeapparatet. Rett og slett for å overleve 😔

Endret 31. mai 2022 av kløverpiken

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

 

Dere greier både å ta utdannelse og  svangerskap og fødsler.  Men ikke jobbe....

Anonymkode: 06891...329

Jeg hadde fortrengt absolutt alt. Tok høy utdannelse, god jobb, giftet meg og fikk barna. Så skjedde det noe retraumatiserende og jeg ble fryktelig psyk. Vi snakker lukket avdeling i nesten ett år. Deretter ut og inn igjen og igjen mens aap gikk ut og barna vokste til. Så har jeg fått god traumebehandling og fungerer på et vis her hjemme. Så jeg vet ikke hva du tenker jeg, utdannelsen jeg har blir jo ikke borte bare fordi man blir syk og ikke kan bruke den lengre. Barna blir jo ikke borte. Også har jeg verdens beste mann som har stått ved min side. 
Det er ganske vanlig ved traumer at en velfungerende «del» tar over, og ting går tilsynelatende bra i lang tid. Så skjer det noe, og pang! Sier du dette til de som får kreft også? Jeg håper egentlig du ikke forstår hvor utrolig slem denne kommentaren var. For du tråkker på folk som ligger nede.

Anonymkode: f227b...653