Deprimert?

[AnonymBruker]

Hei. 
jeg fikk barn nr 2 for 9 mnd siden. De første ukene etter fødsel bare gråt jeg fordi jeg hadde dårlig samvittighet til nr 1. dette gikk over, men følte aldri at jeg fikk noe bånd til nr 2. 

Jeg fikk aldri tid til nr 1 lenger da samboer aldri tok baby nr 2. dette tærte veldig på samvittigheten dette igså, da jeg føler samboer ikke ga den kjærligheten nr -m1 hadde behov for rett og slett.. etterhvert følte jeg nr 1 ikke ville ha meg da det var trøst osv lenger, dette husker jeg samboer stod å lo meg opp i ansiktet av selvom jeg tydelig var berørt.
 samtidig har jeg tatt begge barn hele netter, mens samboer har blitt sur hver gang heg har vekket han på natta, noe jeg var nødt for, for at jeg skulle få søvn jeg også..men uansett var det mye banning og uffing foran barna.. 

de første 5 mnd var det også mas om sex hver dag.. jeg ga etter flere ganger, men følte meg ekkel og brukt etterpå.. det sa jeg ifra igså, at jeg bare sa ja pga press og at jeg egentlig virkelig ikke føler meg klar eller orker. Men det ble heller ikke respektert.. 

jeg får heller ingen pause fra barna.. føler samboer er den som trenger tid, de få gangene jeg tar meg ordentlig gid til meg selv får jeg klaging. Så nå er vi i en ond sirkel der ingen av oss vil at den andre skal gå. For jeg orker ikke sitte alene hele dagen, og jeg døler jeg ikke kan ta meg tid pga han blir sur..han føler sikkert samme om meg også, men jeg veg ikke.  De få gangene hn tar barna sitter han oftest bare foran tv uansett, eller sitter i sofaen. Han gjør sjeldent noe annet, noe jeg da også får dårlig samvittighet ovenfor barna. Jeg har nærmest hatt 3 barn, for jeg føler jeg må kjefte på samboer for alt som må gjøres. Så deg har igså blitt mye kjeft foran barna.. for hvis barna gråter også må jeg kjefte på han for at han skal bry seg(jeg tar det hvis jeg kkke er opptatt med den ene). 
 

nå 9 mnd etter har jeg lagt merke til at jeg ikke føler noe for barna lenger, og at jeg føler de hadde hart det bedre uten meg.  Jeg har akuratt hatt en periode hvor jeg har følt meg helt nummen, men igår følte jeg at alt tok kaka, da jeg brått begynte å gråte foran barna da eldste utagerte litt.. da følte jeg på det at jeg trenger hjelp. 
 

Høres dette ut som fødselsdepresjon? Og hvor søker man evt hjelp? Hvordan går man frem? Jeg håper på en løsning. For jeg vet innerst inne at jeg elsker barna mine over alt på jord, men er ikke det jeg føler nå, og jeg får så dårlig samvittighet ovenfor dem.. for jeg orker så vist å leke med dem, jeg sitter bare apatisk eller scroller på tlf for det meste 😭😭 o

Jeg har vurdert å gå fra samboer også, da jeg føler at han drar meg ned. Men jeg tør ikke, for jeg vet ikke hvordan barna hadde hatt det mens de var der alene, og den tanken orker jeg ikke🥲 

Anonymkode: d56ed...fa0

[AnonymBruker]

Det høres ut som depresjon ja, men hovedsakelig et samlivsproblem. Mannen din er jo en dust! 

Anonymkode: bc0a6...e57

[Kakaoen]

Ta kontakt med enten fastlegen din eller helsestasjonen. Her i kommunen har de et lavterskel psykisk helsehjelp system for foreldre hvis man tar det via helsesykepleier eller jordmor i kommunen. Jeg ville begynt der.
Mannen din er skikkelig idiot. Jeg hadde ikke tolerert slik oppførsel fra min mann. Da hadde han endt opp som helgepappa/alenefar! Virker jo ikke som har bryr seg om andre enn seg selv  
Bare det at han maser om sex og ikke respekterer deg

 

[AnonymBruker]

Samboeren din er en kjempeidiot, min var veldig lik bare enda litt verre. Jeg kastet ham ut, du bør vurdere det samme. 

Det hjalp meg å snakke med psykolog om alt, kanskje det hadde vært noe for deg? Snakk med fastlegen din først og fremst, start der.

Anonymkode: 76f3c...b19