flytte fra kjæresten..

[Gjest stinelise]

Har vært sammen med "ungdomskjæresten" i mange år, og bodd sammen siden vi var 16.. Han var ferdigutdannet for et år siden, og søkte da jobber "overalt" - også på steder så langt borte at han måtte ha flyttet om han fikk den. Da var det en selvfølge for ham at jeg flyttet etter.. Jeg hadde igjen et år på skole.

Men nå er jeg ferdig på skolen, har friår for å tenke på hva jeg vil.. Og det jeg helst vil, er å studere i en by omtrent 10 timer unna med bil. Han har nå fått seg jobb like ved der vi gikk på skole, og arvet hus i samme område.. har venner, familie etc på stedet. Han akter ikke å flytte - ikke nå, ikke om 5 år, antagelig aldri.

Jeg liker jo stedet her, og kunne tenke meg å flytte tilbake engang.. Og jeg elsker fremdeles kjæresten.. Men å fortsette å bare få "drittjobber" fordi jeg ikke har noen utdannelse.. eller velge en utdannelse jeg ikke har spesielt lyst på.. føles egentlig like feil.

Og han er ikke sikker på om han vil fortsette å være sammen med meg om jeg flytter så langt avsted...

Hvorfor skal alt være så vanskelig?

Hva ville du valgt? Og tror du det er noen mulighet for at det blir oss igjen en dag om jeg flytter?

[Gjest 1111]

Jeg syns du skal gjøre hva du har lyst til. Hvis det du har lyst til er å ta den utdannelsen, så gjør du det. Om forholdet overlever er det ingen av oss som kan svare på, men det er mulig at det gjør det. Og hvis ikke, så var det ikke sterkt nok til å begynne med.

Hvordan vil du føle deg om 5-10 år når du ikke har fått gjøre det du har lyst til med livet?

[Gjest Gjest]

Du befinner deg ved en skillevei i livet, der det kreves en vanskelig avgjørelse. den riktige avgjørelsen ser helt klart ut til å være at du bryter forholdet, og tenker på din egen framtid.

Skal ikke irritere deg mer enn nødvendig, men de fleste slike ungdomskjæresteforhold, finner ofte en naturlig slutt før man er voksen og etablert. Så også for deg nå.

Lurer på en ting....hvordan kunne foreldrene dine "godkjenne" at du ble samboer som 16-åring? Du trosset de?

[Gjest Gjesta]

Gjør det DU vil og ikke la kjæresten hemme deg, der har jeg brent meg flere ganger og det er like surt hver gang. Hva om du gjør slik han vil og forholdet tar slutt om noen år likevel.Vil det være værdt det da?

Dessuten; at kjæresten din gjennom så mange år ikke gidder å forsøke å få forholdet til å fungere selv om du flytter en stund, sier ganske mye om han.

[Gjest Gjest]

Som de andre sier: Gjør det du ønsker og som er viktig for deg. Dersom du blir gående og ta "drittjobber" og lar være å ta den utdanningen du har lyst til, kommer du på sikt mest sannsynlig til å føle at du har ofret altfor mye bare for forholdet. Du kommer trolig til å være misfornøyd med ANDRE ting i livet enn forholdet (jfr drittjobb, manglende utvikling osv), noe som ikke akkurat er positivt for kjærligheten heller. Det er i hvert fall min erfaring.

Jeg har selv hatt avstandsforhold til kjæresten min i over ett år, og det fungerte nærmest knirkefritt. Folk er selvsagt forskjellige, men det bør ikke være umulig å få et avstansforhold til å fungere dersom man har de samme mål og ønsker med det. Og går det ikke så er det nok ikke ment å være...

[Gjest Gjest]

Jeg ville faktisk valgt kjærligheten. Enkelt og greit fordi jeg syns det er det viktigste i livet.

[Cata]

Jeg tror nok jeg ville valgt utdannelsen. Det er selvsagt lett å sitte og være "eplekjekk" når man ikke står midt oppe i situasjonen, men kjærlighetsforhold kan ryke - og gjør det for ganske mange. En utdannelse, og forhåpentligvis en bra jobb, gjør en i stand til å stå på egne ben uansett hva som skjer med forholdet. Synes forøvrig at typen din burde unnet deg noen år med utdannelse, selv om du må studere langt unna stedet han bor.

[Gjest Gjest_Tiril_*]

Og han er ikke sikker på om han vil fortsette å være sammen med meg om jeg flytter så langt avsted..

Dette har du ikke bruk for. Selvfølgelig skal du dra!

Du vil ikke bli førnøyd ellers, og forholdet vil likevel ryke. Hvor står du da?

Slik dritt skal du ikke finne deg i. En skikkelig mann hadde støttet deg.

Ikke engang tenk på å bli. Reis, jente!

[Xora]

Jeg var verdens lykkeligste da jeg var siste året på videregående, var sammen med min første kjæreste.

Jeg var skolelei egentlig, og min farmor kom med tilbud til meg om at hun kunne betale reise og opphold for meg i Canada, dersom jeg hadde lyst å reise over til vår familie der og jobbe som au pair et år.

Gjett hva jeg valgte...... ???

Jeg var jo så forelsket og valgte å ikke reise til Canada. For dersom jeg gjorde det så ville kjæresten min reise til Libanon som soldat. Og det var skummelt ja.

Isteden valgte jeg skole - en høgskole omtrent 3 timer fra der vi bodde - altså måtte jeg bo på hybel og vekke fra kjæresten min.

Det var kjempetrist og leit, vi hadde det jo så bra og jeg trodde jo oppriktelig på dette forholdet.

Meeeen - 3 mnd etter jeg begynte på skolen - tok forholdet slutt.

Så kan man spørre seg da, gjorde jeg det riktige valget da som 18-åring?

Jeg angrer idag selvsagt... Har fremdeles ikke fått vært i Canada jeg!!! Tenk den erfaringen jeg kunne fått med meg på veien.

Og forholdet tok jo slutt uansett......

Har ingen andre gode råd til deg enn at du lytter til magefølelsen din og ikke lar deg stoppe dersom du virkelig ønsker å gå mer på skole.

Er det ment å bli deg og typen så blir det det uansett. Er det ikke ment så tar det slutt uansett også, og tenk å sitte 5 år senere å angre på noe man ikke gjorde?

Uansett - det er jo ikke noe i veien for at du kan studere senere i livet altså, men hva skal du gjøre nå?

Tenk deg godt om - ta en god samtale med kjæresten din - finn en løsning i sammen som dere begge vil være noenlunde fornøyd med.

[Gjest stinelise]

Lurer på en ting....hvordan kunne foreldrene dine "godkjenne" at du ble samboer som 16-åring? Du trosset de?

←

Foreldrene mine flyttet sammen da de var hhv 15 og 16 år. Giftet seg og fikk meg 5 år senere.. Fremdeles forelsket og lykkelig gift idag. Så å komme med noen innvendinger ville ikke akkurat vært det smarteste de kunne gjøre.. "ikke gjør som oss, du risikerer å bli lykkelig"..

Siden jeg hadde vært sammen med ham i flere år alt så kjente de jo gutten veldig godt også.

Ja, det blir nok til at jeg flytter.. men mistenker at jeg kommer til å savne ham så mye at det blir til at jeg avbryter studiet og flytter tilbake igjen.. Klarer jo knapt å dra på ferie uten ham fordi jeg savner ham så mye da..

[Xora]

Hvor gammel er du / dere nå?

Hvis du selv tror du vil avbryte studiene er det vel ingen vits å flytte for å studere?

Det finnes jo andre studieformer også nå da, fjernundervisning og nettstudier.

Må du 10 timer unna for å finne det studiet du ønsker deg altså?

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner noen som har lyktes med slike adskillelser og andre som ikke har lyktes. Begge må være innstilt på at det skal fungere, og så må man unne hverandre å gjøre ting som er viktige for den enkelte (eks utdannelse for deg).

Hvis han truer med å gjøre det slutt hvis du reiser har jeg liten tro på forholdet uansett. Husk studenter har som regel en del ferie og du kan kanskje lese litt "hjemme" i perioder. Hvor mange år er det egentlig snakk om?

Dessuten tror jeg man har godt av å savne hverandre, men det bør jo ikke bli helt sykelig...

[Morea]

Jeg tok valget og flyttet. I første omgang for et år. Det er jaggu meg ikke bare lett, men har funnet ut at jeg har valgt riktig.

Det er nå en gang slik for mange av oss at vi tar de viktigste beslutningene i forhold til karriere, barn osv også når vi er i tyveårene og i et forhold.

Jeg var ikke villig til å sette på bremsene nå og angre resten av livet på at jeg ikke tok sjansen.

Så gjør det du synes er riktig.

[Gjest Gjest]

Hvis man virkelig vil, og bestemmer seg for at det skal gå, så går det. Nesten så enkelt føler jeg at slike tilfeller er.

Samtidig har han jobb,og derfor mulighet til å komme på besøk litt oftere.

Jeg syns som andre her at kjærlighet er viktig, men jeg syns det er enda viktigere med kjærlighet som overlever en bakketopp eller to!

Hvis du går på med innstillingen om at du kommer til å savne han kjempemasse, og bryte løpet så er det jo liten vits i å prøve. Men hvis du derimot går på med innstillingen om at dette skal dere begge klare. Og at dette kommer til å "årne seg", så er jeg ganske sikker på at dere fikser dette. Og hvis dere ikke fikser det så er det helt sikkert utrolig vondt å finne ut, men da kan du i det minste vite at du valgte det som var viktig for deg der og da, ikke det som var viktig for alle andre.

Å bo langt unna hverandre er ingen dans på roser, men så lenge man vet at begge gjør sitt ytterste for å treffes, og sitt ytterste for at den andre også skal ha det bra. Da er det verdt å prøve.

Jeg er i et langt unna hverandre forhold nå. Men vi vet begge to at det er midlertidig (snakk om 2-3 år altså), og at en dag så ligger framtiden med oss på samme sted foran oss også. Innimellom er det tøft å prate med han, og tårene kommer lettere når han er så langt unna og jeg føler meg alene. Men det er også dager da jeg er glad for at det akkurat nå er bare,bare meg jeg må ta hensyn til. At han ikke venter på meg noe sted (annet enn langt unna og venter i et litt lengre perspektiv;)), så jeg kan sitte lenge på skolen uten å tenke på at jeg burde gå hjem og spise middag (enkelte dager er jo selvsagt det også kjedelig..men det gjelds å tenke noen positive tanker innimellom)

[Gjest Gjest]

Det er så mange som maser om dette med at "er dere ment for hverandre, så ender dere opp sammen uansett" Hva i all verden mener dere med det egentlig? Tror dere på skjebnen liksom? Skjønner at mange blir skilt idag hvis folk har den holdningen....."jeg trenger ikke jobbe for forholdet, er vi ment for hverandre så går alt som smurt alikevel..." Så dere som mener dette, dere mener også at alt annet også skjer for en grunn? at folk dør i bilulykker osv...? Bare lurer jeg....

Tror ingen er ment for hverandre. Men man finner folk man passer med og blir glad i. Àt det fastbestemt på forhånd hvem du ender opp med..? nee tror ikke det.

[Gjest Gjest]

Det er så mange som maser om dette med at "er dere ment for hverandre, så ender dere opp sammen uansett" Hva i all verden mener dere med det egentlig? Tror dere på skjebnen liksom? Skjønner at mange blir skilt idag hvis folk har den holdningen....."jeg trenger ikke jobbe for forholdet, er vi ment for hverandre så går alt som smurt alikevel..." Så dere som mener dette, dere mener også at alt annet også skjer for en grunn? at folk dør i bilulykker osv...? Bare lurer jeg....

Tror ingen er ment for hverandre. Men man finner folk man passer med og blir glad i. Àt det fastbestemt på forhånd hvem du ender opp med..? nee tror ikke det.

←

Kan bare snakke for meg selv, jeg skrev innlegg nr 5. Men jeg tror i hvert fall ikke folk bare "er ment for å være sammen" sånn uten videre og uten å jobbe for det, selv om jeg brukte det noe forslitte uttrykket "ment å være" i innlegget mitt.

Saken er vel bare den at "ment å være" kan brukes i en mindre bokstavelig betydning enn at det er skjebnebestemt og den eneste sjansen man har (for det tror jeg altså IKKE) - det er bare en måte å forklare(?) at man kan få et forhold til å funke (eller ikke) under mange forskjellige omstendigheter. Selvsagt må man jobbe for å få det til - BEGGE må det. Sånn er det vel i alle forhold, i hvert fall i mitt.

Når det gjelder situasjonen trådstarter beskriver tror jeg personlig at forholdet vil få minst like vanskelige kår om hun blir der hun er og mistrives (ikke i forholdet, men med tanke på jobb o.l), som hvis hun reiser vekk og studerer og faktisk/forhåpentligvis har det bra, for å så komme tilbake og bruke kompetansen sin. Hvis forholdet overlever avstanden kan man vel si at det er "ment å være"? Ikke av noen mystisk og automatisk grunn, men fordi man har fått det til, bare?

...eller hva mener du er det beste alternativet her?

[Gjest Gjest]

Kan bare snakke for meg selv, jeg skrev innlegg nr 5. Men jeg tror i hvert fall ikke folk bare "er ment for å være sammen" sånn uten videre og uten å jobbe for det, selv om jeg brukte det noe forslitte uttrykket "ment å være" i innlegget mitt.

Saken er vel bare den at "ment å være" kan brukes i en mindre bokstavelig betydning enn at det er skjebnebestemt og den eneste sjansen man har (for det tror jeg altså IKKE)  - det er bare en måte å forklare(?) at man kan få et forhold til å funke (eller ikke) under mange forskjellige omstendigheter. Selvsagt må man jobbe for å få det til - BEGGE må det. Sånn er det vel i alle forhold, i hvert fall i mitt.

Når det gjelder situasjonen trådstarter beskriver tror jeg personlig at forholdet vil få minst like vanskelige kår om hun blir der hun er og mistrives (ikke i forholdet, men med tanke på jobb o.l), som hvis hun reiser vekk og studerer og faktisk/forhåpentligvis har det bra, for å så komme tilbake og bruke kompetansen sin. Hvis forholdet overlever avstanden kan man vel si at det er "ment å være"? Ikke av noen mystisk og automatisk grunn, men fordi man har fått det til, bare?

...eller hva mener du er det beste alternativet her?

←

Jo det der er jeg helt enig i. Bare lurte på hva folk egentlig mener når de sier "ment for hverandre." Men ja, jeg forstår at det også kan menes med at man passer sammen.