Dilemma vedrørende graviditet og ufrivillig barnløse

[AnonymBruker]

Hei, jeg har et dilemma jeg trenger å lufte litt. Jeg har en søster som alltid har ønsket seg barn, men som giftet seg med en mann som ikke kan få barn. Jeg er litt usikker på hvorfor de ikke har jobbet mer med å få hjelp/donor. Det kan godt hende de har det, men ikke fortalt familien om det - men det har hvertfall ikke blitt noen barn på dem, og hun er nå 36+ så jeg vet ikke om det blir det noen gang heller. Men de er til syvende og sist ufrivillig barnløse. 

Jeg på min side har aldri ønsket meg barn, og min søster har uttrykt at hun synes dette er litt fint fordi da slipper hun å føle på urettferdigheten igjen. Men så hadde jeg en kjemisk graviditet for litt siden(uplanlagt) hvor jeg fikk positiv test og dette endret veldig mye for meg. Såpass at jeg nå ønsker barn og planlegger for å få det. 

Da min bror fikk barn ble min søster ekstremt lei seg og kjente mye på denne urettferdigheten jeg refererer til ovenfor(men selvfølgelig glad på foreldrenes vegne) og hun var forberedt på det siden hun visste de ønsket seg barn.

Dilemmaet mitt derimot er at nå som jeg har endret mening og plutselig blir gravid, hvordan kommer hun til å oppleve dette? Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal slippe denne "bomben" fordi jeg ønsker jo ikke å såre min søster. Jeg vet at det er mitt liv og jeg gjør som jeg vil, men jeg vil trå varsomt når jeg vet dette er et ekstremt sårt tema. 

Jeg føler ikke at jeg kan fortelle henne at vi prøver å bli gravide heller da det er ganske privat. Vi er somsagt tanter fra før så det er ikke første søsken som får barn, forskjellen er bare at hun nå må igjennom "sorg prosessen" på nytt med meg når hun egentlig tror jeg aldri skulle ha barn. Jeg vet det vil komme som et sjokk for alle i familien. Dette er jo et ønsket og planlagt barn og jeg ønsker jo å kunne glede meg over det selv om jeg vet at min søster vil bli litt lei seg.

Er det noen som har noen lignende opplevelser, og hvordan gikk du evt. fram? Eller noen som har noen tips?

Anonymkode: fa013...a83

[Kvinne87Rogaland]

Du må jo gjøre det du føler er rett for deg selv, og det at hun blir lei seg må du rett og slett bare stå i. Livet er urettferdig til tider, og slik er det bare. 

Dersom du blir gravid, kan du bare være ærlig. Si at du hadde en uplanlagt graviditet som endte i abort, og at den opplevelsen og de følelsene som oppstod gjorde at du ønsker å få barn likevel.

Ditt barneønske er jo ikke mindre verdt enn hennes. Alle må jo få lov å ha det ønsket. 

Og de kan jo få barn ved donor eller adopsjon - så de er jo ikke helt uten alternativer.

Lykke til med graviditet 😊

[AnonymBruker]

Du må tenke på deg selv, vil du ha barn så får du barn. Din søster må rett og slett jobbe med følelsene sine rundt dette, hun kan ikke forvente at andre skal være barnløse for å tekkes henne. 

Anonymkode: 77f60...91b

[IDGAF]

Jeg kan skjønne at hun synes at det er litt vondt, men til syvende og sist bli hun vel mer glad på dine vegne og for å bli tante igjen? At hun er ufrivillig barnløs er jo selvfølgelig veldig trist, men det er jo hennes «tragedie». Ikke din. 
 

Jeg ville bare ha sagt det slik som du sier det her. Jeg forstår henne dersom hun synes dette er litt vondt og urettferdig i starten. Men dersom hun ikke klarer å legge disse følelsene til side og etterhvert glede seg over tantebarnet sitt og deg er hun faktisk ikke verdt din dårlige samvittighet (ikke at du har noe å ha dårlig samvittighet for!)

Endret 30. mai 2022 av IDGAF

[AnonymBruker]

Si det som det er. Vær der for henne og støtt henne på at det er lov å ha de følelsene hun måtte ha. Du har selvfølgelig ingenting å ha dårlig samvittighet for, men du kan ikke kreve at hun skal være glad på dine vegne uten at det også er like stor plass til hennes følelser.

Anonymkode: 94997...8f1

[AnonymBruker]

Du skriver at du ikke ønsker å såre din søster. Når man sårer noen så tenker jeg det er et element av å gjøre noe galt MOT denne personen. Du gjør ikke det. At hun blir såret kan jeg se, men ikke at du sårer henne. Du påfører henne ikke dette, om du skjønner?

Når det er sagt så forstår jeg at du ønsker å ta hensyn og å skåne henne. Gjøre det så enkelt som mulig. Du høres ut som en snill og omtenksom søster, men husk at du har lov til å ønske deg noe selv om andre ikke kan få det samme. ❤

Anonymkode: 3f66a...191

[AnonymBruker]

Hun vil nok føle det sårt. Men hun vil også være glad på dine vegne, og virkelig unne deg dette. Det er en rar miks av følelser for oss som har opplevd dette. 

Venninner og slektninger som forstod dette valgte å ta en telefon med "nyheten". Det betydde mye, da kunne man jo få ha en privat reaksjon. Og heller ta klemmer og alt neste gang man møttes. Eller være forberedt før nyheten ble publisert i venninnegjengen, eller familieselskapet. 

Anonymkode: b0593...1b2

[AnonymBruker]

Min situasjon var ikke så ulik din.
Min søster prøvde aktivt å bli gravid og endte opp med noen spontanaborter, aldri noe barn.
Veldig sårt for henne.
Jeg selv ønsket ikke barn, men ble plutselig gravid, prevensjon som sviktet, og endte opp med å beholde.
Kjente selv lenge på den dårlige samvittigheten for min søster, og gjør det litt enda.
Det jeg valgte, var å innvolvere henne ekstra, slik at hun ble en ekstra nær tante for barnet mitt.
Jeg tok henne med på kontroller og hun var den eneste jeg orket ha besøk av på sykeshuset og den første utenom meg og min kjære, som holdt barnet mitt.
Nå sender jeg barnet til min søster i helger innimellom for kosetid for de to, noe begge setter veldig pris på.
Min søster var også gudmor til barnet og jeg innvolverer henne veldig mye i alt med livet til barnet mitt.
Jeg har også snakket ut med min søster om det, min følelse av at jeg sårer henne ved at jeg fikk barn, i tillegg ett uplanlagt ett, mens hun ikke har kunnet få selv. 
Hun beroliger meg med at hun ikke er såret av meg og at for henne har hun nesten fått ett barn så tett hun er med tantebarnet sitt nå.

For oss var dette det riktige. Vi var veldig tette fra før av, både søstre og bestevenner, og for meg falt det naturlig at hun skulle være så innvolvert. 
Når jeg skulle på sykeshuset, var hun den eneste jeg ringte og ga beskjed til, så informerte hun resten av familien. Når barnet var ute, var hun den første som fikk beskjed og den første som fikk bilde.
Jeg er utrolig takknemlig for at hun tok det så fint og at vi alt i alt ble enda mer nær av dette.
Men ja, det er sårt innimellom, for meg, og jeg regner med at det er det for henne også, men vi velger å ikke legge vekt på det og heller deler mye om vår lille skatt sammen.

Nå ble jo dette veldig personlig, men tenkte å dele en historie som kan minne om den du står i nå.

Anonymkode: 1de9e...52a