Er babytiden bare et helvete?

[AnonymBruker]

Både ja og nei. For min del handler det mest om innstillingen jeg har/hadde til tilværelsen og hvilke krav jeg stiller/stilte til meg selv. 
 

Da baby hadde kveldsuro og ingenting så ut til å roe han ned måtte jeg på et tidspunkt bare legge han fra meg på et egnet sted (senga hans) og ta meg et minutt timeout for å samle meg. På et annet tidspunkt lå vi begge og hylgråt på sofaen. 
Jeg stilte alt for høye krav til meg selv, så jeg slet meg selv ut. Så jeg måtte jekke ned og lære meg å leve mer fra dag til dag, tillate meg selv å faktisk slappe litt av når baby slappet av/sov. 
 

Det ble litt sånn etter hvert at jeg la meg på kvelden og reflekterte over dagen. Hva var bra, hva var dårlig, hva kunne jeg gjort annerledes. Lærte meg å tenke "det er bare en kort tid i et langt liv det kommer til å være unntakstilstand" og da jeg greide å endre tankegangen min ble ting lettere å takle også
 

Nå blir mitt barn snart to år, det har vært en heftig reise med en ganske bratt læringskurve. Jeg har lært meg at leiligheten ikke _må_ være strøken til en hver tid, for noen ganger er formen til liten og stor der at jeg heller vil eksistere i nuet med barnet mitt, prøve å slappe av så godt jeg kan for å bli frisk fra sykdom. 

Anonymkode: 6af10...f89