Hvor mye nærhet trenger barna?

[AnonymBruker]

Kommer meg etter en vanskelig tid (flere år) med psykisk uhelse. Klarer meg sånn tålig greit som forelder igjen nå, på noen områder vil jeg gå så langt som å si at jeg er direkte flink og over gjennomsnittet. 

Men hvor mye nærhet er det vanlig for barn i barnehage og småskolealder å få? Føler ikke særlig behov for å klemme på barna. Som regel er det en rask klem om kvelden før de legger seg. Er det nok? Når jeg blir sliten kan jeg bli veldig kort og kald emosjonelt, men det er ofte sent på kvelden. Har da liten eller ingen medfølelse for hva de måtte føle: de skal bare i seng. Dagen etter er jeg en ok forelder igjen, men fortsatt veldig lite fysisk. Hva tror dere er minstekrav på nærhet? Hvordan er forholdet til barna deres sånn sett og hvor gamle er i så fall disse? 

 

Anonymkode: 3d714...829

[AnonymBruker]

Hvorfor greier du ikke å klemme barna dine når som helst ? 
Klem og kjærtegn hver dag  er viktig for ettbarnspolitikken under oppveksten 

Anonymkode: 1bb94...8c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor greier du ikke å klemme barna dine når som helst ? 
Klem og kjærtegn hver dag  er viktig for ettbarnspolitikken under oppveksten 

Anonymkode: 1bb94...8c8

* for et barn under oppveksten 

Anonymkode: 1bb94...8c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor greier du ikke å klemme barna dine når som helst ? 
Klem og kjærtegn hver dag  er viktig for ettbarnspolitikken under oppveksten 

Anonymkode: 1bb94...8c8

Det er ikke det at jeg ikke greier det, men det faller meg ikke naturlig. Glemmer det bare bort og vet ikke om det derfor er for lite for barna eller ikke. 

Da jeg var syk var nærhet et spesielt vanskelig tema. Orker ikke ha noen oppi meg, hengende på meg osv. Nå er det bare at jeg ikke vet hva som er forventning, krav, et bra nivå. Kan klemme dem ti ganger daglig om noen mener det er noe magisk ved akkurat det antallet, hvis du skjønner. Men ser ikke helt behovet selv. 

Noen ganger når jeg koser med dem, ganske sjeldent, så innser jeg at det kanskje er flere uker siden sist og får vondt inni meg. Men det er mulig det henter seg det de trenger og ikke er så fysiske, slik som jeg? 

Anonymkode: 3d714...829

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke det at jeg ikke greier det, men det faller meg ikke naturlig. Glemmer det bare bort og vet ikke om det derfor er for lite for barna eller ikke. 

Da jeg var syk var nærhet et spesielt vanskelig tema. Orker ikke ha noen oppi meg, hengende på meg osv. Nå er det bare at jeg ikke vet hva som er forventning, krav, et bra nivå. Kan klemme dem ti ganger daglig om noen mener det er noe magisk ved akkurat det antallet, hvis du skjønner. Men ser ikke helt behovet selv. 

Noen ganger når jeg koser med dem, ganske sjeldent, så innser jeg at det kanskje er flere uker siden sist og får vondt inni meg. Men det er mulig det henter seg det de trenger og ikke er så fysiske, slik som jeg? 

Anonymkode: 3d714...829

Tror de fleste barn trenger nærhet men det er også individuelt. Jeg hatet overdreven kos etter jeg ble stor nok til å prate. Elsket foreldrene mine og hadde behov for emosjonell nærhet men kosing og klemming har aldri vært naturlig for meg så lenge jeg kan huske. Storesøster var også sånn, mens brødrene mine har vært mer kosete. 

Anonymkode: 03775...a30

[AnonymBruker]

En god klem som varer litt er bedre enn ingenting, men vil si at det kanskje kan være litt lite vist det er den eneste nærheten og kroppskontakt de får. Stryk de over håret/ryggen når du går forbi de, legg hånden din på skulderen litt mens du hjelper med lekser eller ser hva de har tegnet osv. Er ofte de små tingene i hverdagen som man kan føle seg elsket av og ofte gjør totalsummen høy nok. Og vist mulig la dem sitte på fanget eller inntil deg og se litt tv for eksempel vist du kan klare det noen ganger i uken. Du kan sette alarm på telefonen din for å minne deg selv på nærheten og håpe det kanskje blir en vane til slutt.

Anonymkode: 5f5b9...970

[Trolltunge]

Mine trenger mye. Nå som de er store også. Tror det er ganske vesentlig å bli vant til fysisk nærhet jeg, og at å ikke bli det kan gjøre det vanskelig å gi det videre i livet. 

[AnonymBruker]

Åj, dette høres ikke helt bra ut. Kanskje du ikke har fått denne nærheten selv i oppveksten? Nærhet er ekstremt viktig for barn, de skal bl.a utvikle seg til å bli trygge individer. Det er viktig at de føler seg elsket og sett fra tidlig alder. Gode, nære, varme klemmer og omfavnelser er utrolig viktig, men også å bli sett og hørt. Foreldre må lytte på barna sine når de har noe å fortelle, uansett hva det er. Barn må kjenne at følelsene deres blir tatt på alvor, og møtt med forståelse og en god prat. Foreldre må vise genuin interesse i å få til dette, for barn kjøper ikke falsk og påtatt interesse. Dette er såå viktig! Uten dette kan barna vokse opp og utvikle usikkerhet, dårlig selvtillit, og i verste fall angstsymtomer. Håper du jobber med deg selv for å prøve å endre dette, ts. Be om hjelp et sted, om du har behov for det. Men ikke la barna dine bli lidende i denne situasjonen.

Anonymkode: 978e9...72b

[AnonymBruker]

Min første har ikke så stort klemmebehov. Så da må jeg stjele. Min andre elsker kos og nærhet og ville nok hengt rundt halsen min hele dagen om han kunne.. Så det er nok veldig forskjellig, men så lenge barna dine vet at du er der for kos og klem hvis de trenger deg, og at dere har kvalitetstid sammen, så tror jeg det holder. 😊

Men! Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver, fordi jeg kan ofte glemme å gi klem osv til min mann. Jeg elsker ham, men jeg finner det ikke like naturlig å klemme på ham som med barna.. 

 

Anonymkode: f8e7c...e76

[AnonymBruker]

Jeg vokste selv opp med foreldre som sjeldent ga nærhet, og jeg husker at jeg savnet det så mye. Fikk en rask nattaklem her og der, men ikke hver dag og ikke en god klem liksom. 

Jeg har gitt mine barn en stor dose kjærlighet, klem, nuss på nesa, stryking, rusking i håret og ord om hvor herlige barn de er og at jeg elsker de hver dag. Nå i dag er barna 11 og 14 år, og de elsker enda nærheten fra meg og de har blitt veldig trygge barn. Jeg tror og mener at nærhet for barn i oppveksten er viktig for mye i livet videre. 

Jeg ville gitt mer nærhet til barna hvis jeg var deg, kanskje det føles naturlig for deg etterhvert. Funker det ikke så gi de ihvertfall gode ord hver dag, minn de på at de er elsket. 

Anonymkode: 30269...81b

[AnonymBruker]

Når du gir en nattkrem, la i det minste den vare i minst 6 sek. Det er tiden som trengs for å sette i gang oksytosinproduksjonen. Og kanskje innføre klem på morgenen eller etter skolen også? Så det blir litt mer. 

Det er nok individuelt hvor mye nærhet et barn trenger, men det er helt klart at endel nærhet er viktig.

Anonymkode: ad411...598

[AnonymBruker]

Kor mykje nærleik eit born treng, er ganske individuelt. 

Eg vart eit barn som trengte mykje. Hadde ei mor som òg sleit psykisk, og fekk lite nærleik frå ho. Kan igrunn aldri hugse at eg har fått klemmar eller nærleik som born, utanom eit par stryk på hovudet når eg var sjuk. Det var heilt ærleg tungt, og eg har igrunn aldri kjent meg elska av mamma. Likt, ja. Men aldri elska.

I vaksen alder har eg slete mykje med nærleik og intimitet, då eg aldri har vore oppvokst og lært korleis ein skal klemme. Dette er noko som har vore påpeika av andre, og eg har omtrent fått "klemmekurs" av venar. 

No driv eg å bryt den sirkelen med mitt eige born. Overdriver mogeleg litt, og gir for mange klemmar og kosar. Men for meg er det viktig å bryte det som mi eiga mor gjorde når eg var born. Det er vanskeleg, slit med psykisk sjukdom sjølv og vert ofte metta på nærheit og kroppskontakt, men prøver å setje bornet mitt sine behov over mine, sjølv om det er vanskeleg. 

Som eit born av ei mor som ikkje gav nærleik, ber eg deg om å vertfall prøve. Ein nattaklem om kvelden, og eit par spontane klemmar her og der. Om barna dine har behov for nærleik, prøv å imøtekome det behovet so mykje som mogleg. 

Anonymkode: 83e96...695

[AnonymBruker]

Her så har jeg et barn som ikke er så glad i fysisk kontakt, og en som er veldig glad i fysisk kontakt. Men selv den som ikke er så glad i fysisk kontakt, har fått flere klemmer i løpet av dagen, eller vi kunne krype under dyna i senga, tett inntil hverandre og se på film, og hun elsket at jeg strøk henne på ryggen, så det gjorde jeg ofte. Han som har vært glad i fysisk kontakt, da han var liten så satt han veldig mye på fanget, var glad i å bli bært på, og skulle ha mange lange gode klemmer. Han og glad i å bli strøket på ryggen, kose under dyna osv. Han er 15 år, og i dag har jeg vel fått 6 god klemmer av han.

Jeg synes fysisk kontakt er veldig viktig, da de var babyer, så var de mye inntil kroppen min på dagtid. Og jeg tror barn trenger mye fysisk kontakt. 

Jeg fikk det ikke selv som barn, og det er noe jeg savnet, så da har jeg gitt så mye jeg kan til barna, uten at de skal synes det blir for mye.

Og tror du er den som må ta initiativ til mer kos. For jeg som barn og, prøvde aldri å få kos eller lignende fra mine foreldre, da jeg var vant til at det var ikke normalt.

Anonymkode: e60d9...702

[AnonymBruker]

Om ikke nær fysisk kontakt er naturlig for deg, hva med barna? Oppsøker de deg og vil ha klem og kos? 
snakker du mye med barna og anerkjenner de ellers? 
 

mine barn har alltid vært veldig glad i kos. Minsten på 14 gir meg klemmer mange ganger om dagen enda. 
alltid likt å bli kilt på ryggen o.l 

har du opplevd overgrep som gjør at fysisk kontakt er vanskelig? 

Anonymkode: d6547...601

[AnonymBruker]

15-åringen (gutt) godtar en og annen klem, men oppsøker aldri nærhet. 13-åringen (jente) vil både ha en klemmer, sitte helt inntil i sofaen for å se på film eller ligge tett i senga for å prate på kvelden++, så hun er helt annerledes  .  Jeg synes fortsatt alle klemmer med egne foreldre føles unaturlige, fikk lite nærhet som liten, klarte meg mest alene.  Jeg har derfor prøvd å gjøre det annerledes med egne barn, men kun den ene vil, hun kom inn i senga vår hver morgen til hun var veldig stor.

Anonymkode: 7dff2...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kommer meg etter en vanskelig tid (flere år) med psykisk uhelse. Klarer meg sånn tålig greit som forelder igjen nå, på noen områder vil jeg gå så langt som å si at jeg er direkte flink og over gjennomsnittet. 

Men hvor mye nærhet er det vanlig for barn i barnehage og småskolealder å få? Føler ikke særlig behov for å klemme på barna. Som regel er det en rask klem om kvelden før de legger seg. Er det nok? Når jeg blir sliten kan jeg bli veldig kort og kald emosjonelt, men det er ofte sent på kvelden. Har da liten eller ingen medfølelse for hva de måtte føle: de skal bare i seng. Dagen etter er jeg en ok forelder igjen, men fortsatt veldig lite fysisk. Hva tror dere er minstekrav på nærhet? Hvordan er forholdet til barna deres sånn sett og hvor gamle er i så fall disse? 

 

Anonymkode: 3d714...829

tenker det kommer litt ann på barnet jeg har 5 stk og de 2 største som er 14 vil gjerne ha en klem før de legger seg og snakke en del om problemene sine, 8 og 9 åring er inni i en periode mamma er veldig lite kul ,men sånn hadde 14 åringene også, får lov til og gi det en nattaklem, lillebror er bare 14mnd og extrem kosete

Anonymkode: 91d47...fdc

[AnonymBruker]

Oj, dette var en skremmende tråd å lese. Stakkars barna dine ts, du høres helt følelsesmessig avstumpet ut, og dette er svært skadelig for barna dine. Det kan selvsagt gå bra med dem likevel, forhåpentligvis gjør det det, men det du beskriver anser jeg som grov emosjonell omsorgssvikt, og jeg mener dette er veldig mye mer skadelig enn om du var en god omsorgsfull mor som brukte oppdragervold, altså fiket til barna om de var ulydige, uten at jeg på noen måte synes det er greit - bare som en forklaring på hvor skadelig jeg mener det du driver med er.

Det finnes ikke et tall på antall klemmer som er riktig, så der kan ingen hjelpe deg. Barna vil sannsynligvis ikke søke til deg for nærhet om du mange ganger har avvist dem, så at de ikke ber om eller søker etter nærhet trenger ikke det å bety at de ikke trenger eller har behov for det.

Mannen min kan ha litt samme tendenser som deg, til meg, men heldigvis ikke til ungen. Han er rett og slett veldig dårlig på å klemme, og når jeg ber om en klem følges det som om han mekanisk står og teller inni seg til han kan slippe taket, noe som gjør klemmen verdiløs. Det er nesten en dealbreaker for meg, men jeg klemmer ungen, venner etc i stedet 😕 Og ender opp med å aldri søke trøst fra ham i det hele tatt, noe han synes er sårt og dumt, men sånn blir det jo.

Anonymkode: c57ea...8ac

[Hjerte]

Mine sitter gjerne på fanget enda, vil ha kos når de/vi drar og ved gjenforening og før de legger seg osv. 

Jeg er ikke vant med dette hjemmefra, spesielt mamma var sparsom med kos og nærhet. Jeg kommer aldri til å bli gjerrig med kos og klem til barna mine.

[AnonymBruker]

Barna mine på 2,5 og 4 år, som får styre selv hvor mye nærhet de får (nesten, iallefall):

- vil sitte på fanget eller inntil meg på sofaen, helst mens de holder rundt meg, i minst 10 minutter flere ganger om dagen

- vil helst sovne inntil meg i senga, med hodet på armen min (ikke alltid de får lov til det altså)

- vil komme bort og gi meg en klem eller et kyss helt spontant flere ganger om dagen, og blir glade hvis jeg gjør det samme tilbake

- må "alltid" ha 5 minutter med "kose-mamma-tid" når jeg kommer hjem fra jobb, da kommer de løpende og hiver seg over meg og så står/sitter vi der med armene rundt hverandre alle tre

Anonymkode: c9465...8b1

[Gjest CamillaCollett]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kommer meg etter en vanskelig tid (flere år) med psykisk uhelse. Klarer meg sånn tålig greit som forelder igjen nå, på noen områder vil jeg gå så langt som å si at jeg er direkte flink og over gjennomsnittet. 

Men hvor mye nærhet er det vanlig for barn i barnehage og småskolealder å få? Føler ikke særlig behov for å klemme på barna. Som regel er det en rask klem om kvelden før de legger seg. Er det nok? Når jeg blir sliten kan jeg bli veldig kort og kald emosjonelt, men det er ofte sent på kvelden. Har da liten eller ingen medfølelse for hva de måtte føle: de skal bare i seng. Dagen etter er jeg en ok forelder igjen, men fortsatt veldig lite fysisk. Hva tror dere er minstekrav på nærhet? Hvordan er forholdet til barna deres sånn sett og hvor gamle er i så fall disse? 

 

Anonymkode: 3d714...829

Hei TS!

Så fint at du holder på å bli bedre etter å ha vært syk så lenge. 

Er du alene med barna eller sammen med deres far? Hvor mye nærhet får de av ham? Det er avgjørende her. Og hvor gamle er barna dine?

For meg og barna mine er fysisk nærhet viktig. Og jeg merker at på min ganske store og snart pubertale gutt, setter pris på nærhet selv om han ofte ikke er den som initierer den. Jeg kan sette meg i sofaen med ham og massere føttene hans, for eksempel. Det setter han pris på, og han liker å få klemmer og at jeg ligger ved siden av ham kvelden når han skal legge seg. Jeg tror fysisk kontakt rett og slett er veldig sunt og prøver å få til så mye jeg kan uten å klenge på dem. 

Men det er selvsagt forskjell på både voksnes og barns nærhetsbehov. 

Jeg tror at du, siden du skriver dette, frykter eller vet at det er for lite fysisk nærhet. Noe av det smarteste du kan gjøre er å få hjelp i denne situasjonen. Har du kontakt med en psykolog som du kan spørre?