Ufør

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig at jeg er i full jobb og har ei god helse. 
Men hører stadig folk disse de som er ufør.. kommentarer som; rart hun klarer å gå på fjelltur, men jobbe kan hun ikke.. osv. kommentarene er mange. 
Jeg kjenner flere som er ufør, og utad virker de kanskje friske. Men jeg har sett de på dager der de er full av angst, utmattet, eller har store smerter. 
De som er ufør ønsker å gå på jobb som alle andre, og de har prøvd. Men når de ikke har helse til det, er det bedre at de får bruke den lille energien de har på seg selv, på barna sine og helsa.

Alle kan bli ufør. Et fall kan føre til ryggskade, ei bilulykke kan føre til ufør. Sykdommer rår vi ikke over, og den kan ramme alle.

For vi som er i jobb, vær takknemlig for hver dag! 
Det trengs en holdningsendring! 
De som er ufør skal ikke samme seg og isolere seg fordi de blir sett ned på! 
Ja det finnes de som utnytter systemet og ikke gidder å jobbe. Men selv der er det noe som ligger i bunn som gjør at de ikke føler seg verdig nok.

Livet er kort, og la de uføre få leve sine liv så godt de kan uten å disse de! 
 

Anonymkode: a4dc6...116

[Anonymeeee]

Helt enig med deg. Finnes mange som er uføre pga. psykiske lidelser og ikke fysiske lidelser. En person med for eksempel epilepsi, kan fint gå turer og gjøre mange andre ting, men hvis man har en alvorlig grad av epilepsi med x antall anfall hver dag, selv om man tar medisiner, så kan det påvirke arbeidsevnen i stor grad. 

[Anonymeeee]

Og i tillegg er det mange som har andre kroniske sykdommer som har gode dager, der de kan gjøre mye, mens det er dager igjen som er verre enn andre. Spesielt med tanke på værforandringer etc. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg er så heldig at jeg er i full jobb og har ei god helse. 
Men hører stadig folk disse de som er ufør.. kommentarer som; rart hun klarer å gå på fjelltur, men jobbe kan hun ikke.. osv. kommentarene er mange. 
Jeg kjenner flere som er ufør, og utad virker de kanskje friske. Men jeg har sett de på dager der de er full av angst, utmattet, eller har store smerter. 
De som er ufør ønsker å gå på jobb som alle andre, og de har prøvd. Men når de ikke har helse til det, er det bedre at de får bruke den lille energien de har på seg selv, på barna sine og helsa.

Alle kan bli ufør. Et fall kan føre til ryggskade, ei bilulykke kan føre til ufør. Sykdommer rår vi ikke over, og den kan ramme alle.

For vi som er i jobb, vær takknemlig for hver dag! 
Det trengs en holdningsendring! 
De som er ufør skal ikke samme seg og isolere seg fordi de blir sett ned på! 
Ja det finnes de som utnytter systemet og ikke gidder å jobbe. Men selv der er det noe som ligger i bunn som gjør at de ikke føler seg verdig nok.

Livet er kort, og la de uføre få leve sine liv så godt de kan uten å disse de! 
 

Anonymkode: a4dc6...116

Takk for innlegget.

Gruer meg hver dag til at noen skal spørre meg hva jeg jobber med. Føler en enorm skam for å være ufør. Men jeg har ikke valgt det selv. Har prøvd og prøvd i mange år å jobbe, tilrettelegge og gjøre det jeg kunne. Men med psykisk og fysisk helse som er for dårlig og flere sykdommer så gikk det ikke mer.

Skulle ønske jeg klarte å gå på jobb og bidra. Få ett sosialt liv. Treffe andre og føle at jeg jobbet for pengene og kunne være stolt av det.

Istedenfor er hver dag en kamp. Og når andre må trykke deg ned eller tenke/snakke stygt om deg for at du ikke jobber når de ikke vet noe av hva du har vært igjennom eller hva du går igjennom. Hver dag. Så er det enda tyngre!

Ja jeg smiler, men bak er tusen sorger og mye smerte. Jeg går på tur i fjellet eller kafe en dag eller to men ligger strak de neste ukene.

Skulle ønske vi kunne løfte hverandre opp istedenfor å trykke hverandre ned! Ingen vet hva den andre går eller har vært igjennom!

 

Anonymkode: 8b228...48b

[AnonymBruker]

Jeg er på aap. Jeg lærer meg hvordan jeg skal fungere best mulig og takle mest mulig. Jeg trener opp både psyken og kroppen. Med terapi, gruppe, hjelp av legen, styrketrening, øve på det sosiale, mestre stress osv.  Så utad er jeg veldig aktiv.

Men blir det for mye så kan jeg fort havne i depresjon, kptsd blusser opp, angsten forsterkes og de kroppslige smertene og sykdommene blusser opp. Nå har jeg klart å holde det stabilt over noen måneder. Ønsker å prøve meg på jobb etterhvert, men 100% stilling er jeg nok langt fra, det endte virkelig dårlig sistgang, så ønsker heller å ta det rolig så jeg ikke havner utpå igjen.  Ikke alle som forstår og jeg ønsker så inderlig å fungere normalt 😔 Det er vondt å falle utenfor. 

"Du er så ressurssterk, du virker så normal, du klarer så mye, du ser ikke syk ut .....". Men ingen vet hvor mye alt koster meg og hvor mye jeg jobber for å fungere. Eller de dagene eller timene jeg ikke klarer noe, alle pausene jeg må ta i hverdagen osv. 

Det er ikke godt å være syk. Men jeg er veldig takknemlig for hvor langt jeg har kommet, hva jeg klarer og at jeg nå begynner å klare å skape meg et godt liv. 

Anonymkode: 894b6...15f

[AnonymBruker]

Tenker det samme som deg. En annen ting jeg observerer er hvor dårlig de blir behandlet av NAV og at det også gjør noe med helsen. 

Anonymkode: c8fe2...13e