Trøbbel i forholdet, brudd og gjenforening

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har vært gift lenge. Hverdagen fungerer utmerket, men vi har vært alt for dårlig til å ta vare på forholdet gjennom alle disse årene. 

For en stund tilbake ytret han at han var usikker på følelsene ovenfor meg. Jeg har over en lenger periode mistenkt at dette skyldes at han har fått et godt øye til en felles bekjent (som også er gift). Har siden denne samtalen "lett etter tegn" på at dette stemmer. Den som leter, den finner selvfølgelig. 

Nå viser det seg at denne spenningen mellom de to har blitt observert av andre også - ikke bare av meg som har vært på de med haukeblikk siste tiden. Vet også nå at de har hatt en del kontakt gjennom sosiale medier. Han har generelt mye kontakt med bekjente, men disse personene blir gjerne nevnt som en del av hverdagssnakket oss imellom, men akkurat denne kvinnen ante jeg altså ikke at han hadde så hyppig kontakt med. 

I følge min mann er dette bare uskyldig hverdagssnakk knyttet til en felles aktivitet. Det velger jeg å stole på, siden han rett og slett er elendig på flørting, men det føles likevel som at han bevisst har forsøkt å holde denne kontakten skjult. 

Jeg har tatt opp bekymringen, men han påstår at denne kvinnen ikke på noen som helst måte skiller seg ut i forhold til andre vennskapelige samtaler han har med venner og bekjente gjennom en dag. Dette er jeg mer skeptisk til. 

Nå får jeg høre at denne kvinnen er på vei ut av sitt ekteskap, og mistankene om at det har foregått mer enn han velger å legge frem øker selvfølgelig. Jeg er nærmest 100% sikker på at det aldri har foregått noe fysisk mellom dem, siden vi praktisk talt er sammen hele tiden. Jeg mener likevel at hyppigheten på kontakt utenom fritidsaktiviteten er langt over det jeg er komfortabel med. 

Etter noen såre, tunge måneder valgte vi å flytte hver for oss, i håp om at litt tid og avstand skulle bedre situasjonen. 

Jeg merker at han savner meg, men for min del er det viktig at vi tar en skikkelig oppvask før en eventuell gjenforening. Jeg vil ikke inn i det samme forholdet som vi gikk ut fra. 

Spørsmålet er hvordan jeg skal forholde meg til denne situasjonen ved en eventuell gjenforening mellom oss? Vi møter denne kvinnen flere ganger i uken gjennom vår felles aktivitet, og jeg merker at dette er betent. Overreagerer jeg? Kan jeg sette grenser i forhold til kontakt mellom de, når han påstår at dette ikke er noe å bekymre seg over? 

Anonymkode: 6ee42...74e

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Spørsmålet er hvordan jeg skal forholde meg til denne situasjonen ved en eventuell gjenforening mellom oss? Vi møter denne kvinnen flere ganger i uken gjennom vår felles aktivitet, og jeg merker at dette er betent. Overreagerer jeg? Kan jeg sette grenser i forhold til kontakt mellom de, når han påstår at dette ikke er noe å bekymre seg over?

Jeg regner med at du ikke ønsker en gjenforening før du føler deg sikker på at han har lagt alle kortene på bordet. Hvis det har vært noe i mellom dem og han ønsker å gjenforenes med deg så er det opp til han å trekke seg unna den andre dama. Det kan ikke være sånn at du skal være den kontrollerende dama som forteller han hva han har lov til å gjøre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og min mann har vært gift lenge. Hverdagen fungerer utmerket, men vi har vært alt for dårlig til å ta vare på forholdet gjennom alle disse årene. 

For en stund tilbake ytret han at han var usikker på følelsene ovenfor meg. Jeg har over en lenger periode mistenkt at dette skyldes at han har fått et godt øye til en felles bekjent (som også er gift). Har siden denne samtalen "lett etter tegn" på at dette stemmer. Den som leter, den finner selvfølgelig. 

Nå viser det seg at denne spenningen mellom de to har blitt observert av andre også - ikke bare av meg som har vært på de med haukeblikk siste tiden. Vet også nå at de har hatt en del kontakt gjennom sosiale medier. Han har generelt mye kontakt med bekjente, men disse personene blir gjerne nevnt som en del av hverdagssnakket oss imellom, men akkurat denne kvinnen ante jeg altså ikke at han hadde så hyppig kontakt med. 

I følge min mann er dette bare uskyldig hverdagssnakk knyttet til en felles aktivitet. Det velger jeg å stole på, siden han rett og slett er elendig på flørting, men det føles likevel som at han bevisst har forsøkt å holde denne kontakten skjult. 

Jeg har tatt opp bekymringen, men han påstår at denne kvinnen ikke på noen som helst måte skiller seg ut i forhold til andre vennskapelige samtaler han har med venner og bekjente gjennom en dag. Dette er jeg mer skeptisk til. 

Nå får jeg høre at denne kvinnen er på vei ut av sitt ekteskap, og mistankene om at det har foregått mer enn han velger å legge frem øker selvfølgelig. Jeg er nærmest 100% sikker på at det aldri har foregått noe fysisk mellom dem, siden vi praktisk talt er sammen hele tiden. Jeg mener likevel at hyppigheten på kontakt utenom fritidsaktiviteten er langt over det jeg er komfortabel med. 

Etter noen såre, tunge måneder valgte vi å flytte hver for oss, i håp om at litt tid og avstand skulle bedre situasjonen. 

Jeg merker at han savner meg, men for min del er det viktig at vi tar en skikkelig oppvask før en eventuell gjenforening. Jeg vil ikke inn i det samme forholdet som vi gikk ut fra. 

Spørsmålet er hvordan jeg skal forholde meg til denne situasjonen ved en eventuell gjenforening mellom oss? Vi møter denne kvinnen flere ganger i uken gjennom vår felles aktivitet, og jeg merker at dette er betent. Overreagerer jeg? Kan jeg sette grenser i forhold til kontakt mellom de, når han påstår at dette ikke er noe å bekymre seg over? 

Anonymkode: 6ee42...74e

Dette har jeg fått skylden for og, for å være den andre damen en mann har et godt øye til. 

Jeg er i et forhold med barn, kameraten min var lenge i et forhold med barn. Han gikk ut av sitt forhold og jeg får automatisk skylden for det. Vi har aldri flørtet av noe slag og i hvert fall fra min side er det null interesse.

Samboeren min har blitt godt kjent med de og han er hos oss på besøk i blant. Dette har damen nå eksen hans sett på som mistenksomt. Så hun nektet han å ha barnefri samme helger som jeg har barnefri fra et av mine barn. I tilfellet vi ble tettere eller noe  

Jeg har forklart meg gjentatte ganger om relasjonen vår. Jeg har tatt avstand når hun har slitt med sjalusi, ingenting hjelper. Fyren hennes ga opp pga konstant problemer igrunn, mye angst fra hennes side. 

Mulig det er betent fordi ryktene svirrer om noe som kanskje ikke stemmer  

Anonymkode: a1da0...8f7

[Fremmed fugl]

Hei TS,

I innledningen så beskriver du at mannen din, startet med å ta opp egen usikkerhet vedrørende følelser for deg. Det vil si at dere begge nok må sikre seg at dere to er noe som man vil satse på videre.

Du kan aldri vite hvor langt mannen din og denne kvinnen er på relasjonsstigen.

1. En alminnelig god relasjon uten følelser eller sex.

2. Kvinnen har følelser men mannen din har ikke det.

3. Mannen din har følelser men kvinnen har det ikke.

4a. Dem har følelser men ikke sex

4b. Dem har sex men ikke følelser

5. Dem har følelser og sex

Hvor mye usikkerhet kring dette kan du akseptere?

Hvor mye tiltak vedrørende dette kan mannen din akseptere?

Ditt verste fall scenario er vel kanskje st dere flytter sammen, etterfulgt av at ting ikke går så bra, med sjalusi fra deg og avstand fra begge. Til mannen din flytter igjen.

Som jeg tenker er det du trenger å avklare Hvor mye usikkerhet rundt mannen din og denne kvinnen du følelsesmessig vil klare å håndtere. Hvis det er svært lite, så må du selvfølgelig stille det mange hadde tenkt urimelige krav til mannen din. Hvis du faktisk klarer å akseptere følelsesmessig at det eneste du er sikker på er at dem har et vennskap, så bør du nok stille små eller ingen krav.

Et alternativ kan vel være noe som høres rart ut. Gå inn og "omfavne" deres vennskap. Inviter Dem begge hjem, eller på aktiviteter. Lag chatgruppe i det sosiale medium som dem bruker der alle 3 er med. Du beskriver kvinnen som en bekjent. Kanskje hun kan bli en god venn? Sammen med din mann?

PS. Jeg har en gang blitt stilt for et ultimatum vedrørende enn venn der det absolutt var null utover vennskap. Var synd, trist og leit. Men valgte å etterfulge kravet, da jeg skjønte at det plaget min kone alt for mye med hennes sjalusi. Men hadde jeg vært i situasjonen som mannen din er i, så kan det høres ut som at et slikt ultimatum hadde gjort at jeg hadde valgt å akseptere seperasjon.

[AnonymBruker]

Det at det er snakk om "uskyldig" hverdagssnakk i forbindelse med en felles interesse sier egentlig lite om hvor interessert han er i damen. Jeg har mistanke om at der florerer mange "situationships" rundt om kring der partene eller i alle fall den ivrigste av dem sørger for å legge til rette ved å ha en "akseptabelramme" rundt kontakten mellom dem - en ramme som allikevel gir dem rom til å utforske om det er mulighet for å utvikle dette til noe mer. Jeg er gift og hadde en beundrer som kom med alle mulig "uskyldige" unnskyldninger for å komme på besøk og for å knytte nærmere bånd med meg. Det er en annen historie.

Anonymkode: 67ed6...261

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Det at det er snakk om "uskyldig" hverdagssnakk i forbindelse med en felles interesse sier egentlig lite om hvor interessert han er i damen. Jeg har mistanke om at der florerer mange "situationships" rundt om kring der partene eller i alle fall den ivrigste av dem sørger for å legge til rette ved å ha en "akseptabelramme" rundt kontakten mellom dem - en ramme som allikevel gir dem rom til å utforske om det er mulighet for å utvikle dette til noe mer. 

Anonymkode: 67ed6...261

TS her. 

Det er vel dette som i hovedsak er bekymringen. Innholdet i samtalen kan jo være så tilsynelatende uskyldig som bare det, mens hensikten bak kan være en helt annen. Det vil jo være umulig for utenforstående å vite noe om, men hyppig "unødvendig" kontakt vil jo i mine øyner vitne om en viss form for interesse i alle fall. 

En hverdagslig samtale ved kaffimaskinen, med samme innhold, kan jo enten oppleves gørrkjedelig eller få blodet til å bruse, avhengig av relasjon med avsenderen.

Noen betattheter og småforelskelser må man nok regne med i løpet av et langt samliv, men dersom man unngår å leke med ilden vil som regel dette passere, mens partner er lykkelig uvitende. Mitt problem har vel blitt at jeg nå, på grunn av usikkerheten rundt oss, leter etter årsaker til at vi har havnet der vi er og "ser" ting som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten. 

Hadde det vært mulig å "rømme fra situasjonen" og fått dette på avstand, hadde jeg ikke ansett dette som et veldig stort problem, men heller en naturlig del av et langt samliv. Problemet er jo at jeg eventuelt må forholde meg til denne fritidsaktiviteten og usikkerheten frem til barna blir store. Det virker litt uoverkommelig akkurat nå. Samtidig er det synd om det er min usikkerhet som skal hindre oss i å finne tilbake. 

Anonymkode: 6ee42...74e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

TS her. 

Det er vel dette som i hovedsak er bekymringen. Innholdet i samtalen kan jo være så tilsynelatende uskyldig som bare det, mens hensikten bak kan være en helt annen. Det vil jo være umulig for utenforstående å vite noe om, men hyppig "unødvendig" kontakt vil jo i mine øyner vitne om en viss form for interesse i alle fall. 

En hverdagslig samtale ved kaffimaskinen, med samme innhold, kan jo enten oppleves gørrkjedelig eller få blodet til å bruse, avhengig av relasjon med avsenderen.

Noen betattheter og småforelskelser må man nok regne med i løpet av et langt samliv, men dersom man unngår å leke med ilden vil som regel dette passere, mens partner er lykkelig uvitende. Mitt problem har vel blitt at jeg nå, på grunn av usikkerheten rundt oss, leter etter årsaker til at vi har havnet der vi er og "ser" ting som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten. 

Hadde det vært mulig å "rømme fra situasjonen" og fått dette på avstand, hadde jeg ikke ansett dette som et veldig stort problem, men heller en naturlig del av et langt samliv. Problemet er jo at jeg eventuelt må forholde meg til denne fritidsaktiviteten og usikkerheten frem til barna blir store. Det virker litt uoverkommelig akkurat nå. Samtidig er det synd om det er min usikkerhet som skal hindre oss i å finne tilbake. 

Anonymkode: 6ee42...74e

Det er jo din intuisjon som har fortalt deg at det er/ var ett eller annet på gang. Har du fått noen "bekreftelse" på at du hadde rett?

Anonymkode: 67ed6...261

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

TS her. 

Det er vel dette som i hovedsak er bekymringen. Innholdet i samtalen kan jo være så tilsynelatende uskyldig som bare det, mens hensikten bak kan være en helt annen. Det vil jo være umulig for utenforstående å vite noe om, men hyppig "unødvendig" kontakt vil jo i mine øyner vitne om en viss form for interesse i alle fall. 

En hverdagslig samtale ved kaffimaskinen, med samme innhold, kan jo enten oppleves gørrkjedelig eller få blodet til å bruse, avhengig av relasjon med avsenderen.

Noen betattheter og småforelskelser må man nok regne med i løpet av et langt samliv, men dersom man unngår å leke med ilden vil som regel dette passere, mens partner er lykkelig uvitende. Mitt problem har vel blitt at jeg nå, på grunn av usikkerheten rundt oss, leter etter årsaker til at vi har havnet der vi er og "ser" ting som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten. 

Hadde det vært mulig å "rømme fra situasjonen" og fått dette på avstand, hadde jeg ikke ansett dette som et veldig stort problem, men heller en naturlig del av et langt samliv. Problemet er jo at jeg eventuelt må forholde meg til denne fritidsaktiviteten og usikkerheten frem til barna blir store. Det virker litt uoverkommelig akkurat nå. Samtidig er det synd om det er min usikkerhet som skal hindre oss i å finne tilbake. 

Anonymkode: 6ee42...74e

Så om jeg snakker like mye med en kamerat som ei venninne, så er jeg interessert i han?

Anonymkode: a1da0...8f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er jo din intuisjon som har fortalt deg at det er/ var ett eller annet på gang. Har du fått noen "bekreftelse" på at du hadde rett?

Anonymkode: 67ed6...261

Nei, ikke annet enn de tegnene som jeg selv leter etter og da eventuelt oppkonstruerer. Det har ikke kommet noen innrømmelse fra mannen min, men så er det jo antakeligvis ikke så behagelig å innrømme om så var tilfelle heller. Derav usikkerheten. 

Hadde det kommet en konkret innrømmelse tror jeg det kunne ha vært lettere å forholde seg til og jobbe seg gjennom. Da har man noe håndfast å forholde seg til, og en viss avstand i relasjonen ville ha vært naturlig og nødvendig. 

Anonymkode: 6ee42...74e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Nei, ikke annet enn de tegnene som jeg selv leter etter og da eventuelt oppkonstruerer. Det har ikke kommet noen innrømmelse fra mannen min, men så er det jo antakeligvis ikke så behagelig å innrømme om så var tilfelle heller. Derav usikkerheten. 

Hadde det kommet en konkret innrømmelse tror jeg det kunne ha vært lettere å forholde seg til og jobbe seg gjennom. Da har man noe håndfast å forholde seg til, og en viss avstand i relasjonen ville ha vært naturlig og nødvendig. 

Anonymkode: 6ee42...74e

Men har du konfrontert ham med det? Om din mistro var ubegrunnet så ville han vel sterkt tilbakevise din mistenksomhet og så kjempe for å beholde ditt og hans forhold.

Anonymkode: 67ed6...261