Føler meg ikke hørt på DPS (utredning)

[AnonymBruker]

Hun som foretar grunnutredning leser opp spørsmål som jeg skal svare på. Og så kommer hun gjerne med kommentarer etterpå, som jeg ikke er helt enig i. 

Jeg har mest lyst til å avbryte hele utredningen, for jeg føler det legges ord i munnen på meg, og at når jeg forsøker å si i mot så står det i journalen min etterpå, og jeg fremstår jo ikke som særlig samarbeidsvillig.  

Hun påstår feks. at jeg er deprimert og burde ha medisiner, mens jeg mener jeg ikke er deprimert, men jeg står i et samlivsbrudd etter voldelig forhold, med stort press på meg. Jeg er sliten av det, og har noen tunge stunder, men jeg er jo IKKE deprimert, jeg synes det er tungt og vet jeg må jobbe for å komme ovenpå igjen. Det er vel lov å være trist av slike livshendelser, uten at det skal resultere i en psykisk diagnose? I tillegg spurte hun om slike tidligere episoder, og jeg hadde et mislykket forsøk på hormonprevensjon der jeg fikk depressive tanker, og sluttet fordi det viste seg å være bivirkning. Dette blir da altså nedskrevet som tidligere depresjon, slik at hun mener jeg har tilbakevendende depresjoner og dermed økt risiko for senere suicidalitet (!).

Jeg sliter med å sette grenser for meg selv, så jeg synes det er veldig vanskelig å si fra om sånne ting. Jeg føler hun tolker alt jeg sier i verste mening. Jeg prøver meg gjerne med humor når jeg synes noe er vanskelig, feks. lo jeg av at jeg hadde bestilt meg nye møbler, men da de kom orket jeg egentlig ikke å skru de sammen, så derfor ligger de nå i stua i påvente av at jeg får litt overskudd igjen. Dette mente hun var en manisk episode (!?), og vil ta utredning på dette. Jeg prøver å forklare at jeg ikke er bipolar, det er vel ganske vanlig at man ønsker å sette eget preg på boligen etter samlivsbrudd, og at jeg ikke skrur sammen møbler med en gang er vel ikke en sykdom? 

Min eks er troende til å kontakte barnevernet bare for å sette meg i vansker, så derfor ba jeg selv om hjelp via lege (henvisning), fordi jeg ville ha støtte til det jeg står oppi, både for min og barnas del (samt en mistanke om uoppdaget ADHD etter ene barnet fikk diagnosen).

Mens jeg heller opplever nå at de sykeliggjør meg, og jeg er jo mer lei meg etter timer der enn jeg er før jeg kommer. Det føles som alle feil skal forklares med en diagnose. At jeg gjerne prokrastinerer og gjerne jobber tett på deadline i jobb, er også tegn på at jeg venter på hypomani for å få gjort ting. 

 

Hva bør jeg gjøre her? Jeg føler meg så overkjørt, og er samtidig redd for å avslutte, for jeg kunne nok trengt støtten. (Tror selv jeg har PTSD /ev kompleks PTSD av forholdet jeg har kommet meg ut av, og mulig ADHD som nevnt, men de skal utrede for alt mulig annet først, bekymrer meg om jeg da ender med haugevis av diagnoser). 

 

Anonymkode: 9dada...f60

[AnonymBruker]

Du har lov til å bytte behandler. Jeg gikk gjennom fastlegen og fikk henne til å skrive DPS om det for at de skulle ta meg seriøst. 

Anonymkode: f8237...988

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du har lov til å bytte behandler. Jeg gikk gjennom fastlegen og fikk henne til å skrive DPS om det for at de skulle ta meg seriøst. 

Anonymkode: f8237...988

Jeg har ikke fått behandler ennå, dette er sykepleier som visstnok skal ta alt sammen før jeg får komme til noen lege/psykolog. 

Anonymkode: 9dada...f60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ikke fått behandler ennå, dette er sykepleier som visstnok skal ta alt sammen før jeg får komme til noen lege/psykolog. 

Anonymkode: 9dada...f60

Men du kan kanskje få en annen til å erstatte henne uansett dersom dere ikke har kjemi. 

Anonymkode: f8237...988

[Rosatoast]

Du må jo bare si rett ut til hun at du føler dere har helt feil kjemi, du føler deg misforstått i det meste dere prater om - og at du kommer til å bytte «behandler». Si at du ville gjøre det på en ryddig måte, og derfor sier det til hun først. 
 

Enkelt og greit. Skjønner at det kan være ubehagelig, men det er bare å starte setningen og fortsette å fortelle det du skal ang kjemi og bytting. Disse menneskene tar det jo ikke personlig heller, og hvis du skal bli tatt seriøst og ikke bli misforstått i alt så må du faktisk stå opp for deg selv. En gang må alltid være den første  det er enkelt når man først har sagt det man skal. Hva er liksom det verste som kan skje

[Jane Eyre]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Hun som foretar grunnutredning leser opp spørsmål som jeg skal svare på. Og så kommer hun gjerne med kommentarer etterpå, som jeg ikke er helt enig i. 

Jeg har mest lyst til å avbryte hele utredningen, for jeg føler det legges ord i munnen på meg, og at når jeg forsøker å si i mot så står det i journalen min etterpå, og jeg fremstår jo ikke som særlig samarbeidsvillig.  

Hun påstår feks. at jeg er deprimert og burde ha medisiner, mens jeg mener jeg ikke er deprimert, men jeg står i et samlivsbrudd etter voldelig forhold, med stort press på meg. Jeg er sliten av det, og har noen tunge stunder, men jeg er jo IKKE deprimert, jeg synes det er tungt og vet jeg må jobbe for å komme ovenpå igjen. Det er vel lov å være trist av slike livshendelser, uten at det skal resultere i en psykisk diagnose? I tillegg spurte hun om slike tidligere episoder, og jeg hadde et mislykket forsøk på hormonprevensjon der jeg fikk depressive tanker, og sluttet fordi det viste seg å være bivirkning. Dette blir da altså nedskrevet som tidligere depresjon, slik at hun mener jeg har tilbakevendende depresjoner og dermed økt risiko for senere suicidalitet (!).

Jeg sliter med å sette grenser for meg selv, så jeg synes det er veldig vanskelig å si fra om sånne ting. Jeg føler hun tolker alt jeg sier i verste mening. Jeg prøver meg gjerne med humor når jeg synes noe er vanskelig, feks. lo jeg av at jeg hadde bestilt meg nye møbler, men da de kom orket jeg egentlig ikke å skru de sammen, så derfor ligger de nå i stua i påvente av at jeg får litt overskudd igjen. Dette mente hun var en manisk episode (!?), og vil ta utredning på dette. Jeg prøver å forklare at jeg ikke er bipolar, det er vel ganske vanlig at man ønsker å sette eget preg på boligen etter samlivsbrudd, og at jeg ikke skrur sammen møbler med en gang er vel ikke en sykdom? 

Min eks er troende til å kontakte barnevernet bare for å sette meg i vansker, så derfor ba jeg selv om hjelp via lege (henvisning), fordi jeg ville ha støtte til det jeg står oppi, både for min og barnas del (samt en mistanke om uoppdaget ADHD etter ene barnet fikk diagnosen).

Mens jeg heller opplever nå at de sykeliggjør meg, og jeg er jo mer lei meg etter timer der enn jeg er før jeg kommer. Det føles som alle feil skal forklares med en diagnose. At jeg gjerne prokrastinerer og gjerne jobber tett på deadline i jobb, er også tegn på at jeg venter på hypomani for å få gjort ting. 

 

Hva bør jeg gjøre her? Jeg føler meg så overkjørt, og er samtidig redd for å avslutte, for jeg kunne nok trengt støtten. (Tror selv jeg har PTSD /ev kompleks PTSD av forholdet jeg har kommet meg ut av, og mulig ADHD som nevnt, men de skal utrede for alt mulig annet først, bekymrer meg om jeg da ender med haugevis av diagnoser). 

 

Anonymkode: 9dada...f60

Uff så leit at dette er din opplevelse 🧡 Mange av de kartleggingsverktøyene de bruker på DPS tar utgangspunkt i det amerikanske klassifikasjonssystemet. DSM, og ikke ICD som vi bruker i Norge. Derfor kan man få andre type resultater ved å bruke disse skjemaene, som jeg for øvrig synes er en kjip måte å møte mennesker i en sårbare situasjon på. 
Kan du ta dette opp med behandleren din, forklare at du ikke opplever å bli forstått riktig?

C-PTSD kan også gi symptomer på mange diagnoser. Synd hvis man ender opp med 4 diagnoser når man egentlig skulle hatt 1.

 

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (1 minutt siden):

Du må jo bare si rett ut til hun at du føler dere har helt feil kjemi, du føler deg misforstått i det meste dere prater om - og at du kommer til å bytte «behandler». Si at du ville gjøre det på en ryddig måte, og derfor sier det til hun først. 
 

Enkelt og greit. Skjønner at det kan være ubehagelig, men det er bare å starte setningen og fortsette å fortelle det du skal ang kjemi og bytting. Disse menneskene tar det jo ikke personlig heller, og hvis du skal bli tatt seriøst og ikke bli misforstått i alt så må du faktisk stå opp for deg selv. En gang må alltid være den første  det er enkelt når man først har sagt det man skal. Hva er liksom det verste som kan skje

At det blir skrevet ting i journalen min som kan skaffe problemer for meg senere. Eller at barnevernet involveres på feil grunnlag. (Har vurdert å kontakte de selv for støtte altså, men krisesenter og fastlege mener at jeg er for ressurssterk til at jeg får noe hjelp. Ser det uansett som en gedigen forskjell å meldes fra DPS ved bekymring. Er faktisk redd de skal mene jeg ikke har virkelighetsoppfatning, jeg har jo levd lenge nå med at det jeg opplever får jeg vite at ikke stemmer. Altså fra min eks. 

Jeg synes også det er ubehagelig med det score-skjemaet på depresjon. Har googlet det i ettertid, og jeg mener noe helt annet når jeg leser spørsmålene selv. Hun har jo lagt vekt på andre ord, toneleie, mange av spørsmålene fremstår annerledes skriftlig. 

 

Jane Eyre skrev (3 minutter siden):

Uff så leit at dette er din opplevelse 🧡 Mange av de kartleggingsverktøyene de bruker på DPS tar utgangspunkt i det amerikanske klassifikasjonssystemet. DSM, og ikke ICD som vi bruker i Norge. Derfor kan man få andre type resultater ved å bruke disse skjemaene, som jeg for øvrig synes er en kjip måte å møte mennesker i en sårbare situasjon på. 
Kan du ta dette opp med behandleren din, forklare at du ikke opplever å bli forstått riktig?

C-PTSD kan også gi symptomer på mange diagnoser. Synd hvis man ender opp med 4 diagnoser når man egentlig skulle hatt 1.

 

Jeg gjorde det. Og det som står i journalen etter det synes jeg ikke stemmer, jeg stoppet en utredning på bipolaritet fordi spørsmålene ikke gav mening, siden alt da gikk på "i oppstemte perioder". Da sa hun at det ikke var noe problem, da skrev hun bare at det ikke var aktuelt. Men det som står beskrevet i journalen etter det fremstilles som at jeg var omtrent kranglete, og skjemaet og resultatene er jo lagt inn, enda det skulle beskrives som ikke aktuelt. 

Dvs, alt jeg tar opp skrives jo ned. 

Anonymkode: 9dada...f60

[Jane Eyre]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

At det blir skrevet ting i journalen min som kan skaffe problemer for meg senere. Eller at barnevernet involveres på feil grunnlag. (Har vurdert å kontakte de selv for støtte altså, men krisesenter og fastlege mener at jeg er for ressurssterk til at jeg får noe hjelp. Ser det uansett som en gedigen forskjell å meldes fra DPS ved bekymring. Er faktisk redd de skal mene jeg ikke har virkelighetsoppfatning, jeg har jo levd lenge nå med at det jeg opplever får jeg vite at ikke stemmer. Altså fra min eks. 

Jeg synes også det er ubehagelig med det score-skjemaet på depresjon. Har googlet det i ettertid, og jeg mener noe helt annet når jeg leser spørsmålene selv. Hun har jo lagt vekt på andre ord, toneleie, mange av spørsmålene fremstår annerledes skriftlig. 

 

Jeg gjorde det. Og det som står i journalen etter det synes jeg ikke stemmer, jeg stoppet en utredning på bipolaritet fordi spørsmålene ikke gav mening, siden alt da gikk på "i oppstemte perioder". Da sa hun at det ikke var noe problem, da skrev hun bare at det ikke var aktuelt. Men det som står beskrevet i journalen etter det fremstilles som at jeg var omtrent kranglete, og skjemaet og resultatene er jo lagt inn, enda det skulle beskrives som ikke aktuelt. 

Dvs, alt jeg tar opp skrives jo ned. 

Anonymkode: 9dada...f60

Det høres ut som du burde sende en skriftlig klage og be om at det gjengis riktig informasjon i journalen din. Dessverre er det ikke alltid kvalitet hos de «yrkeskvalifiserte» man møter på DPS. Kanskje du kan be om ny utreder? 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun som foretar grunnutredning leser opp spørsmål som jeg skal svare på. Og så kommer hun gjerne med kommentarer etterpå, som jeg ikke er helt enig i. 

Jeg har mest lyst til å avbryte hele utredningen, for jeg føler det legges ord i munnen på meg, og at når jeg forsøker å si i mot så står det i journalen min etterpå, og jeg fremstår jo ikke som særlig samarbeidsvillig.  

Hun påstår feks. at jeg er deprimert og burde ha medisiner, mens jeg mener jeg ikke er deprimert, men jeg står i et samlivsbrudd etter voldelig forhold, med stort press på meg. Jeg er sliten av det, og har noen tunge stunder, men jeg er jo IKKE deprimert, jeg synes det er tungt og vet jeg må jobbe for å komme ovenpå igjen. Det er vel lov å være trist av slike livshendelser, uten at det skal resultere i en psykisk diagnose? I tillegg spurte hun om slike tidligere episoder, og jeg hadde et mislykket forsøk på hormonprevensjon der jeg fikk depressive tanker, og sluttet fordi det viste seg å være bivirkning. Dette blir da altså nedskrevet som tidligere depresjon, slik at hun mener jeg har tilbakevendende depresjoner og dermed økt risiko for senere suicidalitet (!).

Jeg sliter med å sette grenser for meg selv, så jeg synes det er veldig vanskelig å si fra om sånne ting. Jeg føler hun tolker alt jeg sier i verste mening. Jeg prøver meg gjerne med humor når jeg synes noe er vanskelig, feks. lo jeg av at jeg hadde bestilt meg nye møbler, men da de kom orket jeg egentlig ikke å skru de sammen, så derfor ligger de nå i stua i påvente av at jeg får litt overskudd igjen. Dette mente hun var en manisk episode (!?), og vil ta utredning på dette. Jeg prøver å forklare at jeg ikke er bipolar, det er vel ganske vanlig at man ønsker å sette eget preg på boligen etter samlivsbrudd, og at jeg ikke skrur sammen møbler med en gang er vel ikke en sykdom? 

Min eks er troende til å kontakte barnevernet bare for å sette meg i vansker, så derfor ba jeg selv om hjelp via lege (henvisning), fordi jeg ville ha støtte til det jeg står oppi, både for min og barnas del (samt en mistanke om uoppdaget ADHD etter ene barnet fikk diagnosen).

Mens jeg heller opplever nå at de sykeliggjør meg, og jeg er jo mer lei meg etter timer der enn jeg er før jeg kommer. Det føles som alle feil skal forklares med en diagnose. At jeg gjerne prokrastinerer og gjerne jobber tett på deadline i jobb, er også tegn på at jeg venter på hypomani for å få gjort ting. 

 

Hva bør jeg gjøre her? Jeg føler meg så overkjørt, og er samtidig redd for å avslutte, for jeg kunne nok trengt støtten. (Tror selv jeg har PTSD /ev kompleks PTSD av forholdet jeg har kommet meg ut av, og mulig ADHD som nevnt, men de skal utrede for alt mulig annet først, bekymrer meg om jeg da ender med haugevis av diagnoser). 

 

Anonymkode: 9dada...f60

Si rett ut at du ikke har tillit til henne , å at du misliker å bli satt i bås / tillagt diagnoser FØR du er utredet. Helt enig med deg at dette går mer i retning ptsd . Som har mye fellestrekk med både depresjon / bipolar . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun som foretar grunnutredning leser opp spørsmål som jeg skal svare på. Og så kommer hun gjerne med kommentarer etterpå, som jeg ikke er helt enig i. 

Jeg har mest lyst til å avbryte hele utredningen, for jeg føler det legges ord i munnen på meg, og at når jeg forsøker å si i mot så står det i journalen min etterpå, og jeg fremstår jo ikke som særlig samarbeidsvillig.  

Hun påstår feks. at jeg er deprimert og burde ha medisiner, mens jeg mener jeg ikke er deprimert, men jeg står i et samlivsbrudd etter voldelig forhold, med stort press på meg. Jeg er sliten av det, og har noen tunge stunder, men jeg er jo IKKE deprimert, jeg synes det er tungt og vet jeg må jobbe for å komme ovenpå igjen. Det er vel lov å være trist av slike livshendelser, uten at det skal resultere i en psykisk diagnose? I tillegg spurte hun om slike tidligere episoder, og jeg hadde et mislykket forsøk på hormonprevensjon der jeg fikk depressive tanker, og sluttet fordi det viste seg å være bivirkning. Dette blir da altså nedskrevet som tidligere depresjon, slik at hun mener jeg har tilbakevendende depresjoner og dermed økt risiko for senere suicidalitet (!).

Jeg sliter med å sette grenser for meg selv, så jeg synes det er veldig vanskelig å si fra om sånne ting. Jeg føler hun tolker alt jeg sier i verste mening. Jeg prøver meg gjerne med humor når jeg synes noe er vanskelig, feks. lo jeg av at jeg hadde bestilt meg nye møbler, men da de kom orket jeg egentlig ikke å skru de sammen, så derfor ligger de nå i stua i påvente av at jeg får litt overskudd igjen. Dette mente hun var en manisk episode (!?), og vil ta utredning på dette. Jeg prøver å forklare at jeg ikke er bipolar, det er vel ganske vanlig at man ønsker å sette eget preg på boligen etter samlivsbrudd, og at jeg ikke skrur sammen møbler med en gang er vel ikke en sykdom? 

Min eks er troende til å kontakte barnevernet bare for å sette meg i vansker, så derfor ba jeg selv om hjelp via lege (henvisning), fordi jeg ville ha støtte til det jeg står oppi, både for min og barnas del (samt en mistanke om uoppdaget ADHD etter ene barnet fikk diagnosen).

Mens jeg heller opplever nå at de sykeliggjør meg, og jeg er jo mer lei meg etter timer der enn jeg er før jeg kommer. Det føles som alle feil skal forklares med en diagnose. At jeg gjerne prokrastinerer og gjerne jobber tett på deadline i jobb, er også tegn på at jeg venter på hypomani for å få gjort ting. 

 

Hva bør jeg gjøre her? Jeg føler meg så overkjørt, og er samtidig redd for å avslutte, for jeg kunne nok trengt støtten. (Tror selv jeg har PTSD /ev kompleks PTSD av forholdet jeg har kommet meg ut av, og mulig ADHD som nevnt, men de skal utrede for alt mulig annet først, bekymrer meg om jeg da ender med haugevis av diagnoser). 

 

Anonymkode: 9dada...f60

Dette er grunnen til at jeg aldri kommer til å gidde ha noe med psykiatrien å gjøre. Alt de gjør er å sykeliggjøre folk. Kanskje du hadde klart deg best selv? 

Anonymkode: 4514e...480

[AnonymBruker]

Jane Eyre skrev (Akkurat nå):

Det høres ut som du burde sende en skriftlig klage og be om at det gjengis riktig informasjon i journalen din. Dessverre er det ikke alltid kvalitet hos de «yrkeskvalifiserte» man møter på DPS. Kanskje du kan be om ny utreder? 

Men det er jo "riktig" i den forstand at jeg stoppet utredningen etter å ha hørt noen spørsmål, og presiserte at jeg ikke mente jeg hadde hatt noen maniske episoder. I journalen står det at jeg var agitert over utredningsskjemaet, at jeg "ombestemte meg" (det var heller hun som mente at det jeg beskrev var oppstemte perioder, men når jeg hørte spørsmålene så skjønte jeg jo virkelig at dette var langt unna det jeg hadde opplevd med å spontant ville kjøpe nye møbler, og derfor presiserte at det var veldig merkelig for meg å svare på sånt). Til meg sa hun at det ikke var noe problem å trekke tilbake, for da skrev hun bare at det ikke var aktuelt. Men da burde det vel heller ikke vært en del av journalen? Hvis det var en feil at jeg skulle gjennom den modulen ifm bipolar, så skal vel heller ikke diskusjonen om det, og det halvferdige skjemaet legges inn som noe resultat?  

Anonymkode: 9dada...f60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er grunnen til at jeg aldri kommer til å gidde ha noe med psykiatrien å gjøre. Alt de gjør er å sykeliggjøre folk. Kanskje du hadde klart deg best selv? 

Anonymkode: 4514e...480

Ja, jeg tenker faktisk på det. At jeg kanskje bare burde droppe det. Hva skal jeg med en haug diagnoser, det gir ikke mening. Men virker som jeg må gjennom alt sammen før de kan vurdere ADHD-utredning? Legen min sa han ikke kunne henvise meg kun for utredning ADHD, så han skulle skrive en bedre henvisning slik at jeg ble tatt inn. Har lest henvisningen, og den beskriver godt at jeg har levd i høy stressbelastning over tid, og at det bør vurderes utredning for ADHD, PTSD og eventuelt depresjon. 

Anonymkode: 9dada...f60

[Jane Eyre]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men det er jo "riktig" i den forstand at jeg stoppet utredningen etter å ha hørt noen spørsmål, og presiserte at jeg ikke mente jeg hadde hatt noen maniske episoder. I journalen står det at jeg var agitert over utredningsskjemaet, at jeg "ombestemte meg" (det var heller hun som mente at det jeg beskrev var oppstemte perioder, men når jeg hørte spørsmålene så skjønte jeg jo virkelig at dette var langt unna det jeg hadde opplevd med å spontant ville kjøpe nye møbler, og derfor presiserte at det var veldig merkelig for meg å svare på sånt). Til meg sa hun at det ikke var noe problem å trekke tilbake, for da skrev hun bare at det ikke var aktuelt. Men da burde det vel heller ikke vært en del av journalen? Hvis det var en feil at jeg skulle gjennom den modulen ifm bipolar, så skal vel heller ikke diskusjonen om det, og det halvferdige skjemaet legges inn som noe resultat?  

Anonymkode: 9dada...f60

Er enig i at resultatet ikke burde stå der, men i en vanlig utredning må man sikkert gjennom alle disse spørsmålene og skjemaene. At hun beskriver deg som agitert er kanskje feil? Det finnes mange måter å skildre en observasjon i journal, og sånn som hun beskriver deg, synes jeg var ugreit. 
Du ser selv hva du ønsker. Gir deg bare noen forslag til ulike måter å gå frem på

[AnonymBruker]

Jane Eyre skrev (9 minutter siden):

Er enig i at resultatet ikke burde stå der, men i en vanlig utredning må man sikkert gjennom alle disse spørsmålene og skjemaene. At hun beskriver deg som agitert er kanskje feil? Det finnes mange måter å skildre en observasjon i journal, og sånn som hun beskriver deg, synes jeg var ugreit. 
Du ser selv hva du ønsker. Gir deg bare noen forslag til ulike måter å gå frem på

Takk for råd ❤️ Jeg ender nok dessverre med min vanlige måte, dvs å være konfliktsky. Så da avlyser jeg nok bare neste time. Jeg tør ikke ta opp sånne ting, jeg klarer ikke tro på at de vil meg godt. Jeg har vært med på DPS i mange år ifm min eks der de hele tiden snakket om hva jeg måtte hjelpe han med og at det var så synd på han, så jeg har jo dermed ingen tillit til de fra før heller. 

(Alle skjemaene må de ikke gjennom nei. Hun spurte om jeg hadde hatt noen energiperioder der jeg hadde gjort mye, og kanskje ikke tenkt så mye gjennom ting, da jeg lo og svarte på det med møblene. Og da var hun sånn "Aha, ja da skal vi i virkelig ta bipolar-modulen også. Noe som er litt uforståelig, for det å gjøre ting litt spontant og ikke helt gjennomtenkt er vel også typisk ADHD?) 

Anonymkode: 9dada...f60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Takk for råd ❤️ Jeg ender nok dessverre med min vanlige måte, dvs å være konfliktsky. Så da avlyser jeg nok bare neste time. Jeg tør ikke ta opp sånne ting, jeg klarer ikke tro på at de vil meg godt. Jeg har vært med på DPS i mange år ifm min eks der de hele tiden snakket om hva jeg måtte hjelpe han med og at det var så synd på han, så jeg har jo dermed ingen tillit til de fra før heller. 

(Alle skjemaene må de ikke gjennom nei. Hun spurte om jeg hadde hatt noen energiperioder der jeg hadde gjort mye, og kanskje ikke tenkt så mye gjennom ting, da jeg lo og svarte på det med møblene. Og da var hun sånn "Aha, ja da skal vi i virkelig ta bipolar-modulen også. Noe som er litt uforståelig, for det å gjøre ting litt spontant og ikke helt gjennomtenkt er vel også typisk ADHD?) 

Anonymkode: 9dada...f60

Er jo ikke rart at de som havner på dps kommer ut igjen med en drøss diagnoser. Det er det der jeg er redd for med diagnoser dom baserer seg på hva pasienten forteller. Virker som om alle som forteller og problemene sine i livet kan ende opp med psykiatriske diagnoser. 

Anonymkode: dd6bd...06b

[AnonymBruker]

Du virker som om du har bestemt deg for hvilke diagnoser du vil ha, og så blir du irritert når utredningen ikke umiddelbart bekrefter det. Det kan godt være du ikke har det du tror, eller ikke har noe annet. Du kommer jo aldri til å bli bedre hvis du slutter bare fordi du blir motsagt. Sykepleieren skal uansett ikke sette noen diagnose på deg, det er hun ikke kvalifisert til. Hvis du mener alt blir feil pga kjemi så sier du det. 

Anonymkode: d6b58...bc4

[AnonymBruker]

Sykepleiere burde ikke ha ansvar for utredning. De mangler klinisk skjønn da de ikke har nok kunnskap til å se mønstre og lese mellom linjene. Risikoen blir derfor stor for at det trekkes slutninger i øst og vest, og man ser ikke skogen for bare trær. 

Anonymkode: b0e45...d45

[AnonymBruker]

Psykiatrien sykeliggjør er god del, det er min erfaring også. Sykepleieren kan ikke sette noen diagnoser og det er rett og slett uprofesjonelt om hun gir forslag på diagnoser. Jeg hadde vært veldig redd for hva hun faktisk skrev i journalen, hva du sier eller hennes tolkning av det du sier. For det kan være stor forskjell. 

Kanskje du kan snakke med fastlegen din om dette også kan hen skrive til DPS? Hvis du synes det er ubehagelig å ta opp med sykepleieren selv.

Anonymkode: 6593a...809

[AnonymBruker]

Hjelp, så grusomt 😬. Skjønner godt at du blir stresset. Det høres utrolig uprofesjonelt ut. Du kan spørre henne hvorfor hun arbeider  hypotesebekreftende og med en sykeliggjørende slagside, og fortelle henne at du mister tilliten til utredningen pga dette. Det er ikke slik en utredning skal foregå. Da har hun sovet i timen, for å si det forsiktig.

Selvfølgelig føler du deg ikke godt ivaretatt når det du sier blir vridd på og brukt for å bekrefte en hypotetisk diagnose du ennå ikke er utredet for...

Anonymkode: 9ddc3...e4b

[AnonymBruker]

En sykepleier har jo ikke ansvar eller kompetanse til å sette diagnoser. De kan anta, men det er psykologer og psykiatere som til slutt utreder og setter diagnoser. 

Synd at så mange har så dårlig erfaring med DPS og velger å sette de i dårlig lys - basert på sine erfaringer. Jeg har gått der i mange mange år, og har alltid følt meg sett, hørt og forstått. Hadde det ikke vært for dem, ville jeg ikke vært i live i dag. 

Anonymkode: c8a2e...c27