Vil at foreldrene mine skal føle seg dårlig, er jeg en dårlig datter?

[AnonymBruker]

Hei, jeg trenger å høre deres meninger.

Jeg studerer medisin i Polen, ikke fordi jeg ville det men fordi jeg ble presset til det av familien min. Jeg går 3. året men har måttet ta et år på nytt, så har studert i nesten 4 år nå. Og jeg har det ikke bra. Helt ærlig så har jeg ikke hatt det bra siden jeg begynte å studere. Jeg var ikke klar til å begynne rett på studiet etter vgs (ønsket å ta et friår men ble ikke møtt med forståelse av familien), og var i hvertfall ikke klar til å flytte alene til et helt nytt land der jeg ikke kjente noen. Fikk heller ikke velge hvilket universitet jeg skulle på. Jeg kome ikke inn på det jeg ville men faren min ville ikke at jeg skulle ta et friår så han maste og nærmest tvang med til å søke inn på det jeg går på nå. Endte jo selvfølgelig opp med depresjon i nesten to år, noe som gjorde studiet enda vanskeligere.  
 

Hadde studievalget vært opp til meg så hadde jeg ikke valgt medisin, det er jeg helt sikker på. Er usikker på hva jeg hadde valgt i og med at jeg ble fortalt at jeg måtte studere medisin fra veldig tidlig av. Og ja, jeg vet at utdanning er ditt eget valg, men for noen er det dessverre ikke et valg pga press fra familie (de som vet de vet)
 
Etter en hendelse som skjedde for to år siden luftet jeg tankene om et friår med foreldrene mine. Ble jeg møtt med forståelse denne gangen? Nope. Faren min ble sint (jepp, han ble sint..) og sa «hva kommer vennene dine til å si hvis du tar et friår nå». Hadde også en onkel som ringte og sa at jeg må bli lege, at jeg må klare det på normert tid fordi kusina mi klarte det og at jeg måtte ble lege fordi jeg har så mange kusiner som er det. Har også en mor som nå påstår at hun ikke sa noe med at jeg måtte studere medisin,  men det er ikke sånn jeg husker det🙄. Før jeg i det heletatt søkte med inn på medisin hadde jeg en diskusjon med faren min om at jeg tenkte på apotektekniker, han ble ikke glad, men nå derimot, nå som vi krangler hver gang han ringer så sier han at jeg kanskje burde ha blir apotektekniker. Problemet er jo bare at jeg kommer til å kaste bort 4 år og har allerede et lån på 600k, og det er nå han skal la meg velge. Den eneste grunnen til at han for etter nå er fordi jeg nærmest begynner å gråte hver gang vi snakker.

På toppen av det hele så har dette året vært veldig vanskelig for meg. Har sett etter litt andre til å gjøre meg opptatt med noe som dessverre endte i kjærlighetssorg, så litt av tiden min har gått til det. Kort fortalt så har jeg måttet bruke hver sommer i 4 år på å lese til konteeksamen som vi har i september. Det i tillegg til å ha lest og slitet meg gjennom året. Om jeg ikke består eksamen og må ta konteeksamen så har jeg teknisk sett bare 3 uker fri i løpet av ett år siden skoleåret starter i oktober. Hver sommer har jeg gått rundt å vært konstant redd for konteeksamen og tanken på å ta et år på nytt. Og hele dette året har jeg vært utslitt. Har virkelig prøvd å lese, men det har ikke gått bra. Nå sitter jeg her 1 mnd før eksamen med 3 store fag som jeg må bestå eller så må jeg ta enda et år på nytt.

Jeg er så sykt sliten og jeg tror virkelig ikke foreldrene mine skjønner det. Hver gang de ringer, hver gang jeg ser navnet deres poppe opp på mobilen  så får jeg bare lyst til å legge på. Veldig ofte har jeg ikke lyst til å snakke med dem. D et var trossalt de som fikk meg inn i dette. Har også fått spydige kommenterer fra broren min om at jeg leser hele tiden men ikke greier å bestå alt (og det gjør vondt å høre siden jeg prøver så godt jeg kan) og at lestestratergiene dine er dårlig og at jeg må finne bedre måter å studere på. Og de gangene jeg snakker med dem så får jeg bare lyst til å krangle, og å få dem til å føle seg dårlige for føler de er grunnen til at livet mitt er som det er (deprimerende og ikke gøy i det hele tatt).

Går også rundt og blir trist av tanken på at jeg bruker 20 årene mine på å gjøre noe jeg ikke vil, og har venner som er ut og reiser og har det gøy og går den retningen i liver de ønsker.

Vet ikke hvor overbevisende dette innlegget er, men jeg er så sint og frustrert og klarer ikke å uttrykke det gjennom dette innlegget. Har ofte mental breakdowns for jeg innser hvor mye pensum jeg har igjen og at det er for mye for meg. 

Men ja, poenget mitt er at jeg vil at foreldrene mine skal se hvordan jeg har det. De tvang ikke broren mine til å studere noe han ikke ville, og han ser ut til å ha det mye bedre enn meg. Ingen av dem skjønner slitet med å ta ett år på nytt, de sier det går bra og at det ikke er så mye å gjøre med det. Men er jo ikke de som bruker 7++ år på å studere noe de ikke ville fra første omgang. Får sånn seriøst lyst til å kaste mobilen min i veggen hver gang jeg snakker med dem, for ingen ser ut til å vise forståelse. Nå til sommeren skal moren og broren min på ferie, og jeg kan ikke være med fordi jeg mest sannsynlig kommer til å ha en stor eksamen i september som jeg nesten ikke har hatt tid til å lese til.

Anonymkode: 853c9...3fa

[AnonymBruker]

Hva lurer du på? Du må enten sette foten ned overfor dine foreldre, med det det medfølger, eller så får du stå i det?

Høres kjipt ut. Men eksamen er stort sett kjipt da, men veldig digg når en er ferdig. Jeg slet meg igjennom et profesjonsstudie som jeg ikke var superinteressert i fordi jeg måtte jo ha en utdanning. Sykt kjedelig og slitsomt når det sto på, men veldig digg når jeg plutselig var ferdig. Om du er ferdig med 3. året nå er det jo kortere å ta graden ferdig enn å bytte. Men om du hater det og virkelig ikke kan tenke deg å jobbe med det må du jo bytte. 

Anonymkode: 14280...4e2

[AnonymBruker]

Mye her er selvfølgelig veldig ugreit. Det høres virkelig ut som du trenger et friår for å hente deg inn og tenke litt. 

For å løfte blikket litt opp og frem: Har du lyst til å jobbe som lege/med medisin? Eller er det noe annet du brenner mer for? 

Anonymkode: 12730...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva lurer du på? Du må enten sette foten ned overfor dine foreldre, med det det medfølger, eller så får du stå i det?

Høres kjipt ut. Men eksamen er stort sett kjipt da, men veldig digg når en er ferdig. Jeg slet meg igjennom et profesjonsstudie som jeg ikke var superinteressert i fordi jeg måtte jo ha en utdanning. Sykt kjedelig og slitsomt når det sto på, men veldig digg når jeg plutselig var ferdig. Om du er ferdig med 3. året nå er det jo kortere å ta graden ferdig enn å bytte. Men om du hater det og virkelig ikke kan tenke deg å jobbe med det må du jo bytte. 

Anonymkode: 14280...4e2

Men var vel fortsatt ditt valg den utdanningen du tok? Hadde nok ikke tatt en utdanning bare for å ha en utdanning om valget var opp til meg. Hadde nok heller prøvd å finne ut hva som interesserte meg. 
Overskriften sier vel det jeg lurer på.. burde jeg være glad for at jeg tar en utdanning med gode muligheter til tross for at jeg egentlig ikke ville. Eller er jeg et dårlig menneske for å ville få foreldrene mine til å føle seg dårlige siden jeg ikke får bestemme selv

Anonymkode: 853c9...3fa

[AnonymBruker]

Dette er et rop om hjelp som dette forumet ikke er et adekvat sted å be om råd. 
Du har muligens foreldre med minoritetsbakgrunn?
I så fall søk rådgivning her:

Skriv en mail og spør hvem som er minoritetsrådgiver nærmest deg til [email protected], så setter vi deg i kontakt med en minoritetsrådgiver som kan hjelpe deg i ferien. Du trenger ikke å skrive hva saken din gjelder på mail. Husk at vi har taushetsplikt!

Anonymkode: f59d7...447

[AnonymBruker]

Her skulle du ha satt ned foten for lengst og valgt den linja du selv ønsket. Når du nevner alle disse kusinene du må konkurrere med, så antar jeg at du kanskje er pakistaner? Uansett hva du velger å gjøre, bare lær av feilen til familien din og ikke viderefør den ukulturen. 

Anonymkode: bbac8...8aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mye her er selvfølgelig veldig ugreit. Det høres virkelig ut som du trenger et friår for å hente deg inn og tenke litt. 

For å løfte blikket litt opp og frem: Har du lyst til å jobbe som lege/med medisin? Eller er det noe annet du brenner mer for? 

Anonymkode: 12730...9fc

Er noen retninger innen medisin som høres spennende ut, men føler ikke at utdanningen og slitet jeg går gjennom er verdt det. 

Anonymkode: 853c9...3fa

[AnonymBruker]

Huff dette hørtes tøft ut😔 Og jeg kan relatere meg til det da jeg selv ble presset til å ta en masterutdannelse jeg ikke ønsket fra hjertet selv. Heldigvis klarte jeg å vise at jeg slet og de så jeg ikke mestret situasjonen så godt de kanskje trodde og håpte.
 

Jeg har alltid slitt med skolearbeid, men klart det meste bra om jeg bare jobbet hardt og lenge nok. Denne gang ble likevel presset for stort. Jeg sa stopp, og møtte forståelse til slutt. Var ikke minst heldig med at årene jeg allerede hadde tatt kunne brukes ved å runde det ned til Bachelor.

Nå har jeg altså fortsatt en utdannelse som ikke var valgt 100% i hjertet av meg selv. Men innser i dag at foreldrene mine likevel hadde rett i retningen og at den har gitt meg en trygg framtid med store valgmuligheter og variasjoner. Nå jobber jeg et sted jeg kjeder meg, og gror kanskje litt fast. Men er da godt å vite inni seg at jeg lett kan bytte jobb innen et annet området med utdannelsen min.

Når jeg leser innlegget ditt, ser jeg egentlig bare en løsning. Du må hoppe av NÅ. Situasjonen din strider med alt du ønsker. Du har det slik nå og vil ha det slik i flere år fremover (som student) og kanskje all din framtid, dersom du ikke en gang tror du vil trives so praktiserende lege. Å gå dag ut og dag inn i årevis med en jobb man mistrives i, blir man selv syk. En deprimert lege er ingen god lege. Så som du skjønner her, så må du bare si stopp. Et friår hørtes svært lurt ut! Jeg tok det selv da jeg var 21 år og har aldri angret. Kanksje et av de beste årene i mitt liv (før jeg fikk barn).

Så støtter 100% ditt ønske om å slutte av her umiddelbart. Uanset hvor mange år du har fullført og penger du har brukt. En påbegynt utdannelse er ALDRI bortkastet uansett. Du blir klokere og får nyttige kunnskaper som gjør at d vokser som person for hvert studieår du tar. Uansett utdannelse. Men 4-års legeutdannelse er kanskje særlig relevant innen svært mange ting i livet. Lykke til☺️🌸

Anonymkode: ae389...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er noen retninger innen medisin som høres spennende ut, men føler ikke at utdanningen og slitet jeg går gjennom er verdt det. 

Anonymkode: 853c9...3fa

Hva skjer om du hopper av? Ok, du sitter igjen med et stort studielån. Men det er det mange som gjør, og det er tross alt bedre at lånet kommer av noe man faktisk brenner for. Du skal ikke fortsette kun fordi det er dine foreldres og slektningers ønsker for deg. Fri deg fra disse forventningene (som jeg antar er kulturelt betinget). Begynn i alle fall med et friår. Det er ikke verdens undergang. 

Anonymkode: 12730...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her skulle du ha satt ned foten for lengst og valgt den linja du selv ønsket. Når du nevner alle disse kusinene du må konkurrere med, så antar jeg at du kanskje er pakistaner? Uansett hva du velger å gjøre, bare lær av feilen til familien din og ikke viderefør den ukulturen. 

Anonymkode: bbac8...8aa

Å sette ned foten hadde nok ført til baksnakking innad i familien. Og er lettere sagt enn gjort dessverre. Vet det ikke burde være sånn og at jeg selv burde bestemme, men følte ikke det var et valgt for 4 år siden.
 

Er ikke pakistaner nei.

Og nei, skal ikke tvinge barna mine til noe som helst. De skal få bli akkurat det de vil.

Anonymkode: 853c9...3fa

[Akryl]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hei, jeg trenger å høre deres meninger.

Jeg studerer medisin i Polen, ikke fordi jeg ville det men fordi jeg ble presset til det av familien min. Jeg går 3. året men har måttet ta et år på nytt, så har studert i nesten 4 år nå. Og jeg har det ikke bra. Helt ærlig så har jeg ikke hatt det bra siden jeg begynte å studere. Jeg var ikke klar til å begynne rett på studiet etter vgs (ønsket å ta et friår men ble ikke møtt med forståelse av familien), og var i hvertfall ikke klar til å flytte alene til et helt nytt land der jeg ikke kjente noen. Fikk heller ikke velge hvilket universitet jeg skulle på. Jeg kome ikke inn på det jeg ville men faren min ville ikke at jeg skulle ta et friår så han maste og nærmest tvang med til å søke inn på det jeg går på nå. Endte jo selvfølgelig opp med depresjon i nesten to år, noe som gjorde studiet enda vanskeligere.  
 

Hadde studievalget vært opp til meg så hadde jeg ikke valgt medisin, det er jeg helt sikker på. Er usikker på hva jeg hadde valgt i og med at jeg ble fortalt at jeg måtte studere medisin fra veldig tidlig av. Og ja, jeg vet at utdanning er ditt eget valg, men for noen er det dessverre ikke et valg pga press fra familie (de som vet de vet)
 
Etter en hendelse som skjedde for to år siden luftet jeg tankene om et friår med foreldrene mine. Ble jeg møtt med forståelse denne gangen? Nope. Faren min ble sint (jepp, han ble sint..) og sa «hva kommer vennene dine til å si hvis du tar et friår nå». Hadde også en onkel som ringte og sa at jeg må bli lege, at jeg må klare det på normert tid fordi kusina mi klarte det og at jeg måtte ble lege fordi jeg har så mange kusiner som er det. Har også en mor som nå påstår at hun ikke sa noe med at jeg måtte studere medisin,  men det er ikke sånn jeg husker det🙄. Før jeg i det heletatt søkte med inn på medisin hadde jeg en diskusjon med faren min om at jeg tenkte på apotektekniker, han ble ikke glad, men nå derimot, nå som vi krangler hver gang han ringer så sier han at jeg kanskje burde ha blir apotektekniker. Problemet er jo bare at jeg kommer til å kaste bort 4 år og har allerede et lån på 600k, og det er nå han skal la meg velge. Den eneste grunnen til at han for etter nå er fordi jeg nærmest begynner å gråte hver gang vi snakker.

På toppen av det hele så har dette året vært veldig vanskelig for meg. Har sett etter litt andre til å gjøre meg opptatt med noe som dessverre endte i kjærlighetssorg, så litt av tiden min har gått til det. Kort fortalt så har jeg måttet bruke hver sommer i 4 år på å lese til konteeksamen som vi har i september. Det i tillegg til å ha lest og slitet meg gjennom året. Om jeg ikke består eksamen og må ta konteeksamen så har jeg teknisk sett bare 3 uker fri i løpet av ett år siden skoleåret starter i oktober. Hver sommer har jeg gått rundt å vært konstant redd for konteeksamen og tanken på å ta et år på nytt. Og hele dette året har jeg vært utslitt. Har virkelig prøvd å lese, men det har ikke gått bra. Nå sitter jeg her 1 mnd før eksamen med 3 store fag som jeg må bestå eller så må jeg ta enda et år på nytt.

Jeg er så sykt sliten og jeg tror virkelig ikke foreldrene mine skjønner det. Hver gang de ringer, hver gang jeg ser navnet deres poppe opp på mobilen  så får jeg bare lyst til å legge på. Veldig ofte har jeg ikke lyst til å snakke med dem. D et var trossalt de som fikk meg inn i dette. Har også fått spydige kommenterer fra broren min om at jeg leser hele tiden men ikke greier å bestå alt (og det gjør vondt å høre siden jeg prøver så godt jeg kan) og at lestestratergiene dine er dårlig og at jeg må finne bedre måter å studere på. Og de gangene jeg snakker med dem så får jeg bare lyst til å krangle, og å få dem til å føle seg dårlige for føler de er grunnen til at livet mitt er som det er (deprimerende og ikke gøy i det hele tatt).

Går også rundt og blir trist av tanken på at jeg bruker 20 årene mine på å gjøre noe jeg ikke vil, og har venner som er ut og reiser og har det gøy og går den retningen i liver de ønsker.

Vet ikke hvor overbevisende dette innlegget er, men jeg er så sint og frustrert og klarer ikke å uttrykke det gjennom dette innlegget. Har ofte mental breakdowns for jeg innser hvor mye pensum jeg har igjen og at det er for mye for meg. 

Men ja, poenget mitt er at jeg vil at foreldrene mine skal se hvordan jeg har det. De tvang ikke broren mine til å studere noe han ikke ville, og han ser ut til å ha det mye bedre enn meg. Ingen av dem skjønner slitet med å ta ett år på nytt, de sier det går bra og at det ikke er så mye å gjøre med det. Men er jo ikke de som bruker 7++ år på å studere noe de ikke ville fra første omgang. Får sånn seriøst lyst til å kaste mobilen min i veggen hver gang jeg snakker med dem, for ingen ser ut til å vise forståelse. Nå til sommeren skal moren og broren min på ferie, og jeg kan ikke være med fordi jeg mest sannsynlig kommer til å ha en stor eksamen i september som jeg nesten ikke har hatt tid til å lese til.

Anonymkode: 853c9...3fa

Haha unnskyld men må le. Du er som de pakistanere jeg kjenner. De har ikke balanse. Noen begrenser mulighetene til sine døtre og andre tvinger dem til å ta vanskelige utdanninger. 

Hvis du angrer så har du fortsatt mulighet til å ta en annen bachelor. Lånekassen får foreldre og onkelen betale som bot. 

Typisk asiatisk mor. Går bort fra ting hun har sagt når noen konfronterer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Eller er jeg et dårlig menneske for å ville få foreldrene mine til å føle seg dårlige siden jeg ikke får bestemme selv

Nei, det er derimot viktig at de ser du har det vondt nå. Føler de et minste snev av empati og omsorg for deg, vil de kanskje få dårlig samvittighet, men de vil også støtte deg og la deg gjøre det som føles beste for deg.

Anonymkode: ae389...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å sette ned foten hadde nok ført til baksnakking innad i familien. Og er lettere sagt enn gjort dessverre. Vet det ikke burde være sånn og at jeg selv burde bestemme, men følte ikke det var et valgt for 4 år siden.
 

Er ikke pakistaner nei.

Og nei, skal ikke tvinge barna mine til noe som helst. De skal få bli akkurat det de vil.

Anonymkode: 853c9...3fa

Familien din tenker på familiens rykte og ære, ikke deg som person og dine behov/interesser. Gjør det samme du også, tenk på DEG og DINE behov❤️ Du kommer først! Skjønner at det er for sent, men til neste gan.. La dem baksnakke så mye de vil! Tenk på deg selv. 

Anonymkode: bbac8...8aa

[Mooza]

Familien gjør det vel for å sikre deg en god framtid, men du føler jo dette er veldig belastende. Det er jo en lærdom som du kan ha nytte av, uansett hva du jobber med. Men vi trenger gode leger innen barnepsykiatri som forstår ungdommer feks. ..   Sier det bare ...

Jeg tror du skal tenke fornuftig om dette. Du har blitt presset så langt, og det har ikke bare vært enkelt. Det er ikke sikkert at livet hadde vært enkelt uansett. Nå har du kommet så langt som du har. Psyken plager deg og det at du ikke har eierskap til det du driver med, gjør at motivasjonen er dårlig. Kanskje du skal bestemme selv at du skal bli ferdig med studiet-  eventuelt, jobbe et år, og så reise? Eller så kan du bestemme at du skal slutte. Men uansett hva du velger, så ta eierskap til valget og gjør til ditt valg. 

Det er ditt liv, og du er irritert og sliten. Det er lov. Men kom deg over din barnslige irritasjon på familien og bestem selv, og gi dem beskjed om at slik blir det nå. Du vil ha deg frabedt mer innblanding.. Lag en plan, gjør det du vil gjøre. Det bør jo helst være en god plan slik at du føler at dette er noe du kan stå for. Men det viktigste er at den er din og fullstendig avhengig av din motivasjon. Finn ut om det er noe som kan være interessant som du faktisk kan brenne feks innen medisin og som kan motivere deg.. Lag en plan for hvordan du skal hente deg inn. Kjenn på hva du trenger for å bli motivert. Nå henger du bare etter hele tiden, og kjenner ingen eierskap til livet ditt. Og da blir det vanskelig... 

Det er mye som kan motivere, og du kan fortsatt reise og oppleve ting. 

 

[AnonymBruker]

En ting du også bør tenke på er om du ønsker å hoppe av fordi mest fordi du syns studiesituasjonen er før tøff nå. Eller fordi du syns det høres kjedelig ut å jobbe som lege, da innen alle retninger. Det er jo så uendelig mange jobbmuligheter som lege både innen pediatri, geriatri, psykiatri osv at jeg personlig ikke klarer å fatte at dette er mindre spennende enn å jobbe som apotektekniker på et apotek. En stillingen du forøvrig helt sikkert kunne hatt som lege også🙂

Anonymkode: ae389...692

[AnonymBruker]

Et friår er helt utelukket hos oss i familien. Eller rettere sagt, at vi sponser friåret. Barna må gjerne  velge å droppe studiene men da må de finne seg en jobb og begynne voksenlivet (les: flytte ut). Så akkurat her støtter jeg dine foreldre.

Hva gjelder valget av studiene, da er det ugreit å bestemme. Legeyrket har høy sosial-økonomisk status men er krevende og det er tross alt ditt liv. Du burde slutte omgående når du ikke klarer motivere deg til å fullføre. Å ønske seg at foreldrene får det dårlig er i beste fall barnslig. Med innstillingen de har får du nok skylden uansett men igjen, det er ditt liv. Er det slemme må du ta avstand fra dem, i hvert fall en periode.

Skaff deg ditt eget liv.

Anonymkode: a4afa...b57