Ut av et dårlig forhold m/ barn, hvordan håndtere å stå på bar bakke?

[AnonymBruker]

Hei, 

Uten å gå i for mye detalj, har jeg kommet til et punkt der jeg ønsker meg ut av et ekstremt dårlig forhold. Vi har vært sammen i 6 år med et barn på 2 1/2 år. Jeg ønsker å legge til at vi, men mest jeg har prøve å få det til å fungere. Samboer lever litt i sin egen verden så ut ifra det jeg kan observere synes han det er helt ok slik vi har det. Men jeg her kommet til et punkt der nok er nok. Jeg er i slutten av 20-årene og vil ikke bruke mer av den i et kaldt, kjærlighetsløst forhold. 
 

Men over til det jeg egentlig synes er vanskelig. Om jeg går ut av dette forholdet står jeg totalt på bar bakke. Samboer eier leiligheten vi bor i. Jeg har ikke sertifikat på bil eller oppsparte penger. Og som ”alene“ mamma vil jeg regnes som å ha lav inntekt. 
 

Jeg vet at om vi går fra hverandre så blir det 50/50 ordning og sånn jeg her forstått det da vil ikke jeg ha krav på noe hjelp/støtte. Om jeg skal få råd til en leilighet må jeg droppe ut av studiene for å få en fulltidsjobb. Og det er jo heller ikke heldig. 
 

Føler meg så låst, for disse bekymringene gjør at jeg ikke tørr å bryte ut. Er det noen der ute som har vært i lignende situasjon? Hvordan gikk det? Ordnet det seg? 

Anonymkode: 4a4d5...7ab

[AnonymBruker]

Er ikke anbefalt med 50/50 før barnet er minst 3 år.

Som student får du ekstra studielån pga barn. Få tak i studentleilighet for familier og jobb ekstra når barnet er hos faren. Det går fint i noen år❤️

Anonymkode: 8c3ea...30e

[AprilLudgate]

Ikke dropp ut av studiene om du kan la være - det gir vedvarende lavinntekt for deg.

Hold ut litt, søk studenthybel for familie.

Regn på om du kan klare deg ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hei, 

Uten å gå i for mye detalj, har jeg kommet til et punkt der jeg ønsker meg ut av et ekstremt dårlig forhold. Vi har vært sammen i 6 år med et barn på 2 1/2 år. Jeg ønsker å legge til at vi, men mest jeg har prøve å få det til å fungere. Samboer lever litt i sin egen verden så ut ifra det jeg kan observere synes han det er helt ok slik vi har det. Men jeg her kommet til et punkt der nok er nok. Jeg er i slutten av 20-årene og vil ikke bruke mer av den i et kaldt, kjærlighetsløst forhold. 
 

Men over til det jeg egentlig synes er vanskelig. Om jeg går ut av dette forholdet står jeg totalt på bar bakke. Samboer eier leiligheten vi bor i. Jeg har ikke sertifikat på bil eller oppsparte penger. Og som ”alene“ mamma vil jeg regnes som å ha lav inntekt. 
 

Jeg vet at om vi går fra hverandre så blir det 50/50 ordning og sånn jeg her forstått det da vil ikke jeg ha krav på noe hjelp/støtte. Om jeg skal få råd til en leilighet må jeg droppe ut av studiene for å få en fulltidsjobb. Og det er jo heller ikke heldig. 
 

Føler meg så låst, for disse bekymringene gjør at jeg ikke tørr å bryte ut. Er det noen der ute som har vært i lignende situasjon? Hvordan gikk det? Ordnet det seg? 

Anonymkode: 4a4d5...7ab

Klarer du å stå i det til du er ferdig utdannet? 

Anonymkode: c8c2c...4f8

[AnonymBruker]

Man klarer når man må. Jeg feks, fikk ikke engang valget, jeg fikk bare beskjed om at han ønsket skilsmisse. Kunne ikke bare legge meg ned og gi opp og ungene har vært min største motivasjon. Man bygger seg opp sakte men sikkert opp. 

Anonymkode: 795f2...2d9

[AnonymBruker]

Prøvd parterapi? Enig i at du stiller svakt alene, så hadde virkelig prøvd å fått forholdet til å fungere, i hvert fall noen år til hadde jeg vært deg. Men nå vet jeg ikke hva du legger i "ekstremt dårlig forhold".. 

Anonymkode: 62f77...40f

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å sjekke med nav hvilke stønader du kan få. Mest sannsynlig blir det ikke 50-50 når han er så liten, og du vil kunne få ekstra stipend/lån, overgangsstønad, barnebidrag og ekstra barnetrygd. Du kan søke om studentbolig og ev. studentbarnehage. 

Jeg synes det høres lurt ut å avslutte så snart som mulig, er det dårlig så er det dårlig. 

Jeg «begynte på nytt» da jeg var over 40, skulle gjerne ha kunnet gjort det mye før. 

Anonymkode: 17ef4...adc

[AnonymBruker]

Kvinne? Slapp av. Samfunnet tilrettelegger for deg og krever samtidig penger av eksen. 

Anonymkode: 4ff8a...acb

[AnonymBruker]

Du trenger ikke bekymre deg får om leiligheten er stor nok når barnet er to og et halvt. Barnet har det like fint i en hybelleilighet som en enebolig. Sånn sett er det bedre at bruddet kommer nå. Jeg håper du tar et studium som gir gode jobbmuligheter. Da går dette veldig bra.

Anonymkode: b71cb...842

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Er ikke anbefalt med 50/50 før barnet er minst 3 år.

Som student får du ekstra studielån pga barn. Få tak i studentleilighet for familier og jobb ekstra når barnet er hos faren. Det går fint i noen år❤️

Anonymkode: 8c3ea...30e

dette er en abefalling,men man kan det. Mine var 1 og 2,5 år, og er idag 13 og 14,5 år og er evig takkenemlig for vi tenkte på de før oss selvv

Anonymkode: 7ed8b...24a

[AnonymBruker]

Hvor mange år har du igjen av studiene? 
Hva enn du gjør ikke dropp ut av studiene lei heller en studentbolig eller en liten hybel og bo der med barnet ditt til du er ferdigutdannet. Samtidig som du studerer kan du ta ekstravakter/ta kjøretimer de ukene eksen din har barnet deres. Bruk de fri-ukene smart, til du er ovenpå igjen.

Anonymkode: 7bec9...23f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei, 

Uten å gå i for mye detalj, har jeg kommet til et punkt der jeg ønsker meg ut av et ekstremt dårlig forhold. Vi har vært sammen i 6 år med et barn på 2 1/2 år. Jeg ønsker å legge til at vi, men mest jeg har prøve å få det til å fungere. Samboer lever litt i sin egen verden så ut ifra det jeg kan observere synes han det er helt ok slik vi har det. Men jeg her kommet til et punkt der nok er nok. Jeg er i slutten av 20-årene og vil ikke bruke mer av den i et kaldt, kjærlighetsløst forhold. 
 

Men over til det jeg egentlig synes er vanskelig. Om jeg går ut av dette forholdet står jeg totalt på bar bakke. Samboer eier leiligheten vi bor i. Jeg har ikke sertifikat på bil eller oppsparte penger. Og som ”alene“ mamma vil jeg regnes som å ha lav inntekt. 
 

Jeg vet at om vi går fra hverandre så blir det 50/50 ordning og sånn jeg her forstått det da vil ikke jeg ha krav på noe hjelp/støtte. Om jeg skal få råd til en leilighet må jeg droppe ut av studiene for å få en fulltidsjobb. Og det er jo heller ikke heldig. 
 

Føler meg så låst, for disse bekymringene gjør at jeg ikke tørr å bryte ut. Er det noen der ute som har vært i lignende situasjon? Hvordan gikk det? Ordnet det seg? 

Anonymkode: 4a4d5...7ab

Tjener han mer enn deg så må han betale barnebidrag uansett om dere har 50/50 ordning. Vil uansett anbefale deg å bli i forholdet frem til du er ferdig å studere og har fått deg en jobb. Dette forutsetter selvsagt at det ikke er psykisk eller fysisk vold i hjemmet. 
 

Anonymkode: 61c7d...2bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Anbefaler deg å sjekke med nav hvilke stønader du kan få. Mest sannsynlig blir det ikke 50-50 når han er så liten, og du vil kunne få ekstra stipend/lån, overgangsstønad, barnebidrag og ekstra barnetrygd. Du kan søke om studentbolig og ev. studentbarnehage. 

Jeg synes det høres lurt ut å avslutte så snart som mulig, er det dårlig så er det dårlig. 

Jeg «begynte på nytt» da jeg var over 40, skulle gjerne ha kunnet gjort det mye før. 

Anonymkode: 17ef4...adc

Signerer denne, og i tillegg kan du ha rett på barnebidrag siden du tjener mindre enn han (og det selv om dere har barna 50/50). Få nav til å både fastsette og kreve inn via NAV innkreving, det er ryddigst.

Anonymkode: c65f7...027

[AnonymBruker]

Hold ut til studiene er ferdig og du har sikret deg en jobb. 
i mens kan du prøve legge deg opp litt penger. Vær smart! 
 

Anonymkode: b2348...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

dette er en abefalling,men man kan det. Mine var 1 og 2,5 år, og er idag 13 og 14,5 år og er evig takkenemlig for vi tenkte på de før oss selvv

Anonymkode: 7ed8b...24a

Vet man kan der, derfor jeg skriver anbefalt. Er barna man tenker på mtp denne fordelingen, er tryggere for de å ha èn mer stabil base.

Anonymkode: 8c3ea...30e

[AnonymBruker]

Om han tjener mye mer enn deg må han betale bidrag selv ved 50/50

Anonymkode: c9534...45b

[-Missi-]

Først vil jeg bare si lykke til og gi deg en digital klem❤

Jeg var gjennom det helvete 12 år siden. Gikk fra god økonomi som samboer til dårlig alene. Fra svært hus til liten leilighet. Jeg var 22 og det var jeg som gikk.  Sømmen min var 3.

Økonomiske biten gikk på et vis, jeg jobbet lenge 50% så måtte ha et strengt budsjett. Tok en ny utdannelse som var bedre betalt og da ble det bedre men hadde en periode 2 jobber og jobbet dobbelt på barnefri uke, spiste minimalt på barnefri uke og brukte ingenting på meg selv alt på barna.

De positive sidene var at jeg fant meg selv igjen i det 6 års samboerskapet var jeg " dama til" og mamma. Meg selv var utsletta. Jeg bodde i leilighet med kun en feltseng og en vannkoker i starten. Men Gud som  jeg kjente på frihet følelsen og bestemmelsen over eget liv! Endelig kunne jeg ga venner og  være sosial igjen også 😊

12 år senere og jeg er fortsatt glad jeg tok valget med å dra. Ja det har absolutt vært en kamp til tider men det er verdt det!

Ønsker deg masse lykke til i ditt nye liv, det blir bedre❤

 

[AnonymBruker]

Dette blir du å klare! Om du er ulykkelig og vil ut av forholdet så er det akkurat det du skal gjøre! 

Selv gikk jeg gjennom det samme i 2017, og har ikke angret et sekund! Jeg har også oppfordret mine venninner som var i ulykkelige forholdt - til å gjøre det samme! Og 2 av de har gjort det, og heller ikke de angrer! 

Ja, det er en stor omstilling. Ja det er rot og kaos. Både med følelser, men også alt det praktiske. Med hus, penger, forsikring, nav, osv osv! 

Men vet du hva? Det er snakk om Max 6 mnd før ting begynner å bli skikkelig bra igjen! Da har ting stabilisert seg og du kan begynne å LEVE OG PUSTE igjen! Å vøre lykkelig! 

Selv bodde jeg og barna 4 mnd i en liten leilighet hos og sammen med min mor. Trangt ja! Men alt går! Jeg sparte alt av penger jeg hadde, og lette etter ny bolig. Jeg jobbet turnus, og hadde nesten ikke fri- enten hadde jeg barna, eller var på jobb. 

Barna var 7 og 4 år. Og vi hadde også 50-50. 

Etter 4 mnd kjøpte jeg eget hus. Fikk overgangsstønad fra nav. Fikk ny jobb, fikk ned i lønn, men slapp turnus. OG jeg fant meg selv igjen!!!! 

Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt noen gang. Barna har det bra, og jeg og barnefar samarbeider til dels ok. 

Og om du har svært mye lavere inntekt enn barnefar kan det hende du hr krav på fatabidrag selv om dere har 50-50. Overgangsstønad har du iallefall rett til. Sjekk med nav. De har rykte på seg for å være vanskelig, men i mitt tilfelle var det bare hjelp og støtte æ få derifra-selv om jeg både hadde utdannelse og fast jobb! ❤️ 

Masse lykke til!! 

Anonymkode: 8eec6...4ef

[AnonymBruker]

Jeg har vært i din situasjon, dro fra jobb, bil og alt og hadde ingen midler. Fikk penger av nav,kommunal bolig og etterhvert en jobb. Og når man kommer ut av en situasjon som ikke funker og der hver dag er en pine så er det bedre å komme seg ut og få starte et bedre liv. Om man står på bar bakke så er ikke penger alt. 

Anonymkode: 4cc7b...604

[AnonymBruker]

Jeg holdt ut til jeg var ferdig med studiene. Deretter gikk jeg nesten på dagen etter jeg fikk fast jobb. Noen ganger må man holde ut for å få det bedre på sikt.

Anonymkode: 42622...732