Dere som valgte å få barn i tro om å få det bedre…

[AnonymBruker]

Ble det bedre? 
Ble forholdet bedre? Ble psyken bedre? 
 

Kjenner flere som har dårlige/ustabile forhold, dårlig psyke og generelt ikke er i den fasen av livet man bør få barn. 
Så det jeg lurer på er om dere som bevisst valgte å bli gravide når forholdet var skrantende eller psyken ikke var på topp… hjalp det å få en baby?

Anonymkode: 886f7...17f

[AnonymBruker]

Forholdet vårt blir nok aldri det samme igjen etter baby. Jeg føler nesten ingen lojalitet til mannen min lenger pga måten han taklet ting på.

Anonymkode: de11c...398

[AnonymBruker]

Føler litt det samme, men barnet har gjort meg lykkeligere🥰 Fikk en nydelig frisk sønn 💙

Anonymkode: 288e1...4d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Forholdet vårt blir nok aldri det samme igjen etter baby. Jeg føler nesten ingen lojalitet til mannen min lenger pga måten han taklet ting på.

Anonymkode: de11c...398

 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Føler litt det samme, men barnet har gjort meg lykkeligere🥰 Fikk en nydelig frisk sønn 💙

Anonymkode: 288e1...4d8

Skulle sitte her.

Anonymkode: 288e1...4d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Skulle sitte her.

Anonymkode: 288e1...4d8

Sitere*

Anonymkode: 288e1...4d8

[AnonymBruker]

Samme som de to over. Jeg hadde mye følelser for mannen før vi fikk barn, men visste innerst inne at han egentlig var for tafatt og lat, selv om jeg ikke hadde klart å forestille meg HVOR ekstrem han ble. Jeg har aldri vært ordentlig psykisk syk, men hatt perioder med lettere depresjoner oppgjennom pga barndomstraumer. Psyken min har vært veldig god etter jeg fikk barn, for barnet mitt har hele tiden vært verdt å holde motet oppe for. Livet mitt er på mange måter verre, med mye mer slit, frustrasjon, null egentid og søvnmangel. På tross av alt det, har livet blitt bedre for meg, for den kjærligheten jeg føler for barnet mitt overgår alt annet.❤

Anonymkode: 5414c...494

[AnonymBruker]

Jeg slet en del med psyken før jeg fikk barn. Selv om jeg holdt det sjult for de fleste. Jeg følte meg verdiløs, følte at ingen elsket meg, at ting hadde vært bedre om jeg ikke hadde vært tilstede osv osv. Hadde en periode kraftig depresjon, men foruten dette var det vell helst denne tomheten og ønske om å ikke eksistere. 

Etter jeg fikk barn (var i slutten av 20årene) forsvant dette helt. Barnet er nå 4 år, og har ikke hatt noen slike tanker etter h*n ble født. Selv om barnet kan irritere meg grønn og slite meg helt ut, er jeg det lykkeligste jeg noen gang har vært,og har virkelig funnet min plass og mening i livet. 

Så glad å slippe å ha disse grusomme tankene om meg selv og egen verdighet lengre, da jeg hadde slitt med de så lenge jeg kan huske. 

Anonymkode: cfd22...950

[AnonymBruker]

Nei nei nei, ikke få barn for å redde forholdet. Å bli foreldre er det mest belastende man kan finne på og med barn må man forholde seg til (x)mannen resten av livet. Jobb for forholdet og FP det bra sammen og så kan dere vurderer barn!

Anonymkode: da062...fd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Jeg som skrev litt over her. Glemte å tilføye: vil alikevell IKKE råde noen til å få barn i håp om å få det bedre

Anonymkode: cfd22...950

[Queen94]

Tror det er veldig forskjellig. I mitt tilfelle skled vi fra hverandre før jeg plutselig fant ut at jeg var gravid på nytt. Nr 2 har vært limet i forholdet vårt! Ble liksom mer planlegging, samarbeid og kommunikasjon på oss enn før.

[AnonymBruker]

Et barn kan ikke reparere et forhold, det blir som regel verre.

Anonymkode: 71d1b...3e2

[AnonymBruker]

Vi har det mye bedre.

Venter nå barn nummer to.❤️

Anonymkode: 183ca...8f1

[AnonymBruker]

Var ikke planlagt, men - 

Forholdet, nei. Psyken, ja.

Hadde et håp om at samboeren ville skjerpe seg tilstrekkelig til at det ville fungere (slik jeg selv måtte), men det gikk helt motsatt vei, og var egentlig dødfødt å prøve å holde sammen etter barnet kom. Ikke såå overrasket over at det ikke gikk, men ble overrasket over hvor ille det egentlig ble. Funker uansett bra sammen så lenge vi ikke er kjærester eller bor sammen, er venner og har samarbeidet bra i flere år nå.

Psyken ble definitivt bedre. Rutinene man blir presset inn i er egentlig bra for meg. Ga meg en retning. Å ha en mening og føle så mye kjærlighet er rett og slett veldig bra. Nå slet jeg med "lettere ting" (selv om det var ille nok for meg til tider) i angst- og depresjonsgata, og til tross for mer stress, mindre søvn ++ har totalen vært mer positiv enn negativ. Vært helt frisk, om man kan si det sånn, omtrent like lenge som barnet har levd. Men ville ikke direkte anbefalt det videre som en "quick fix" da, det kan helt sikkert slå ut begge veier.

Anonymkode: d4d6b...6d8

[AnonymBruker]

Vi fikk et barn etter fire år sammen, og så prøvde vi i to år på et barn til. Det skjedde ikke, samtidig hadde vi begynt å få det såpass dårlig sammen at vi sluttet å prøve og var i tenkeboksen på skilsmisse og hvordan vi kunne gjøre dette best for barnet vårt. Jeg var så klar til å gå. 

Så ble jeg gravid. Vi skjerpet oss og begynte å jobbe hardt for å få det bedre. 

Ting er litt bedre. Jeg har det nye bedre. Vårt eldste barn er blitt storesøster, de var stor glede av hverandre og jeg elsker barna mine. 

Anonymkode: c924d...2f0