Samboeren min sliter med forholdet sitt til min datter på snart 12.

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboeren min i noen år nå, og i de første årene gikk han og min datter helt supert sammen. Nå har hun kommet i pubertetfasen og oppfører seg derfor litt anderledes, hun roter mer, blir fortere sur, er litt sta og hører ikke helt etter på samme måte som før. Samtidig er hun veldig snill, bare veldig i "meg modus" for øyeblikket. Det er ingen alvorlige hendelser, bare litt sånn småsmelling i verstefall, men det største problemet for han er at hun ikke hører på han med han gang han sier noe. Samboer har ingen tålmodighet med hun nå, og han hisser seg opp på sekunder. Han ender opp med å gå til et annet rom mens han banner og sier at han ikke finner seg i det. Han overdriver også litt situasjonene noen ganger, og jeg føler han har blitt litt hakkete på hun nå. 

Han mener jeg ikke setter ned foten nok, men det gjør jeg. Jeg snakker til hun og gir konsekvenser for de viktige tingene, men jeg kan ikke fly rundt å "straffe" hun hele dagen fordi hun vipper litt på stolen, krangler litt med broren sin, er litt distre eller er litt småsur. Jeg synes ikke hans måte funker fra heller ved å fyre seg opp med en gang og bare bli sur og mener vi skal ta Internett og telefonen hennes for alt. Han er også langsur i flere timer.

Samboer sier til meg at snart han ikke orker lengre, også på dager det såvidt har vært noenting å si noe på. Dette har bare pågått de siste månedene også så det har såvidt begynt, han sier vi må gjøre tiltak uten å komme med en eneste løsning og han ødelegger gjerne turer og andre ting ved å være sur lenge på småting over hun, kan være nok at hun tok en ekstra kjeks når han sa nei.  Har prøvd å forklare han at årene som kommer nå kan bli litt harde, men han sier at han ikke godtar det og jeg blir lei meg fordi hva kan jeg gjøre annet enn å sette de beste grenser jeg kan. Jeg kan ikke akkurat sende datteren min på kostskole i Sveits, tenårene kommer for alle mer eller mindre. Jeg føler han er litt trass han også og hører ikke noe på meg som er kvinne selv når prøver å komme med gode råd ang jenter i pubertetfasen. Jeg prøver også å si til han at i forhold til mange andre så har vi det heller ikke så verst, men såklart årene som kommer vil jo by på en utfordring eller to. Jeg begynner å være redd for nå at han skal be meg velge til slutt, for da må jeg ta med meg barna å gå fra han på flekken. Vi har et felles barn, så jeg hadde håpet at vi kunne stått sammen her og håper på at vi kan klare det men.  

Hva gjør jeg her? 

 

 

Anonymkode: f0bd2...658

[AnonymBruker]

Du tar han med til familieveileder eller en annen med kompetanse på unge i puberteten så han kan få litt vett banket inn i skallen. 

Jeg har en 14 åring og en som er på vei inn i puberteten og de er to vidt forskjellige personer og må derfor behandles forskjellig. Det er de voksne sin oppgave å veilede barna til å ta gode valg, men det er ikke vår oppgave å være befal som om ungene er ansatt i militæret.

Man MÅ ha tålmodighet og vise at det er rom for dårlige dager, småfeil osv, ellers ender dere opp med en tenåring som enten er i fullstendig opposisjon eller en perfeksjonist som ikke har selvtillit. Her må stefar rett og slett tilegne seg kunnskap om ungdomsårene for det er helt tydelig at han feiler!

Anonymkode: 8964f...2a7

[AnonymBruker]

Har har egne barn? 
Dette har rett slett med at han har null innsikt i hva det vil si å ha en tenåring i hus. 
Han graver sin egen grav, og tilslutt så blir du så lei at du hiver han ut 

Anonymkode: 22a1a...1b7

[AnonymBruker]

Jeg hadde en sånn stefar. Det ødela meg. Alt jeg gjorde var galt. Jeg flytta hjemmefra så fort jeg kunne, å det skjedde på dagen når jeg plutselig fikk skylden for noe som overhode ikke var min feil. Sa at «dette klarer jeg ikke mer», pakket en koffert og dro til annen familie når jeg var 17. mamma gikk fra han etter dette, men det var for sent. Forholdet vårt var skjørt veldig lenge, men er godt igjen nå heldigvis. Han ødela ungdomstiden min føler jeg. Jeg var i en fase hvor ting var veldig vanskelig, jeg hadde blant annet en fraværende far det pågikk konflikter med. Å jeg ble straffet for å uttrykke at jeg hadde det vanskelig (som ofte skjedde gjennom kjefting eller oppførsel han anså som uakseptabel). 
 

gjør datteren din en tjeneste å sett henne først. 

Anonymkode: d1783...92c

[AnonymBruker]

Familievernkontor nå. Og skal noen sendes til Sveits, er det han. 

Anonymkode: 3ecaf...1de

[AprilLudgate]

Mja, jeg hadde nok latt han her gå ganske raskt altså.

Tenåringer ER sånn og man kan bli kokko. 
 

Hadde gitt ganske klar beskjed om å delta sammen på et kurs for tenåringsforeldre, og om han ikke jekket noe voldsomt kraftig ned på sinne og jekket opp tålmodigheten så er døra vid åpen. 

[AnonymBruker]

Her kunne du droppet mye "min/sitt/min"-tull i headingen.

Anonymkode: 89cf8...269

[AnonymBruker]

Når hun får det så utrivelig hjemme kan veien inn i dårlige miljø være kort. Han har jo ingen innsikt i hvordan det er å være tenåring. Her må du sette hardt mot hardt! Du virker som en sympatisk mamma som prøver å finne løsninger. Du har dessverre en mann som åpenbart ikke er det. Det kan hende du må velge mellom dem,siden han ikke vil høre på deg. 

Anonymkode: f5ca2...59e

[AnonymBruker]

Det som er faren her at du står i date med å ødelegge forholdet mellom deg og datteren din. 
Mannen kan forsvinne med tiden, men tilliten mellom deg og din datter blir vanskelig å reparere. 
En mann kan være så kjekk som han vil, men begynner han med urimelige krav og kadaverdisiplin, da er det rett ut. 
Og det hadde ikke blitt felt noen tårer heller  

Anonymkode: 22a1a...1b7

[AnonymBruker]

Jeg hadde en alvorlig snakk med samboer i går om disse tingene i hovedinnlegget når han igjen ble sur over en ting, der jeg også minnet han på at jeg aldri vil sette han over barna noen gang. Jeg elsker barna mine, de er livet mitt. 

Jeg er heller ikke blind og setter grenser og gir konsekvenser jeg også, men på en helt annen måte. Jeg er i den tro at god kommunikasjon, en dose tålmodighet, riktige grenser, kjærlighet og tilstedeværelse vil gjøre dette overkommelig med tiden, og alle har vi vært der selv en gang, jeg har ihvertfall ikke glemt. Det opplegget han driver med nå skuffer meg ordentlig, og gjør meg veldig bekymret for fremtiden. Blir det ikke bedre fra han sin side, så må jeg gå da jeg står hardt på det at han aldri overgår barna. Jeg hadde selv en mor som lot alt annet bety mer enn meg og mine søsken, det gjør vondt enda. 

Samboer sammenligner også datteren min med sønnen min som er myndig nå, sønnen min var veldig enkel å ha med å gjøre i ungdomsårene, men man kan ikke drive å sammenligne sånn. I tillegg er datteren min jente og har tanker, følelser og endringer i kroppen samboer ikke forstår. Jeg prøver som sagt å forklare, men det er akkurat som han bare tror at jeg driver med et dårlig forsvar. 

Ts 

Anonymkode: f0bd2...658

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg hadde en alvorlig snakk med samboer i går om disse tingene i hovedinnlegget når han igjen ble sur over en ting, der jeg også minnet han på at jeg aldri vil sette han over barna noen gang. Jeg elsker barna mine, de er livet mitt. 

Jeg er heller ikke blind og setter grenser og gir konsekvenser jeg også, men på en helt annen måte. Jeg er i den tro at god kommunikasjon, en dose tålmodighet, riktige grenser, kjærlighet og tilstedeværelse vil gjøre dette overkommelig med tiden, og alle har vi vært der selv en gang, jeg har ihvertfall ikke glemt. Det opplegget han driver med nå skuffer meg ordentlig, og gjør meg veldig bekymret for fremtiden. Blir det ikke bedre fra han sin side, så må jeg gå da jeg står hardt på det at han aldri overgår barna. Jeg hadde selv en mor som lot alt annet bety mer enn meg og mine søsken, det gjør vondt enda. 

Samboer sammenligner også datteren min med sønnen min som er myndig nå, sønnen min var veldig enkel å ha med å gjøre i ungdomsårene, men man kan ikke drive å sammenligne sånn. I tillegg er datteren min jente og har tanker, følelser og endringer i kroppen samboer ikke forstår. Jeg prøver som sagt å forklare, men det er akkurat som han bare tror at jeg driver med et dårlig forsvar. 

Ts 

Anonymkode: f0bd2...658

For en trivelig mann… når noen først har bestemt seg for å mislike partnerens barn så skal det mye til før det snur 

Anonymkode: d1783...92c

[AnonymBruker]

Er datteren din hos deg 100%?

Anonymkode: 4f1f9...204

[AnonymBruker]

Det er derfor barn skal slippe å bo sammen med steforelďre. 

Anonymkode: ce34c...344

[AnonymBruker]

Datter bor hos meg 100 prosent ja. 

Samboer og datter kom godt overens før, de sa til og med at de var glade i hverandre, hva skjedde liksom 😔 

Ts

Anonymkode: f0bd2...658

[AnonymBruker]

Jeg kan identifisere meg med begge sider av denne situasjonen fordi jeg BÅDE har vokst opp med stefar som barn/tenåring, og jeg har nå har en tenåringsjente som stedatter.

Jeg kunne ofte føle på at min stefar ikke var åpen og tolerant nok for tenåringsfakter, samtidig som jeg nå ser hvor vanvittig utfordrende andres barn er. Nå ble jeg riktignok oppdratt helt annerledes enn min stedatter er, og det er nok takket være at min stefar var ganske streng. 

Det høres jo litt ut som din mann har en svært lav toleranse for tenåringsfakter, antakeligvis fordi han ikke har egne barn (?). Du skriver ikke om barnas far er i livene deres, og om barna er hos deg halvparten av tiden eller ikke. Det er jo relevant for hvor tett på din samboer får barna, og hvor aktivt han må ta del i deres liv.

Selv om de fleste sier seg enige i at din mann tar feil her, tenker jeg du også skal være åpen for at du ser litt mer gjennom fingrene overfor "yngstejenta", og at det å forvente dårlig oppførsel fra tenåringer kan bli en selvoppfyllende profeti. Man forventer så mye egoløp at man ser gjennom fingrene på mye av det, og tenker at "andre er verre". Det ligger i tenåringers natur å være egoistiske, til tider frekke og teste grenser, men det skal også ligge i foreldres natur å korrigere det. Ikke bare med kjærlighet og forståelse, men iblant å sette dem skikkelig på plass.

Anonymkode: 4f1f9...204

[AnonymBruker]

Min datter er kun hos oss, så han er hennes mannlige rollemodell og vi har et felles barn sammen som enda er veldig liten. 

Ts 

Anonymkode: f0bd2...658

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Det er derfor barn skal slippe å bo sammen med steforelďre. 

Anonymkode: ce34c...344

Jeg tør påstå at jeg er en ressurs og et forbilde for mine bonusbarn. 

Så noen ganger kan steforeldre være minst like viktige for stebarna som foreldrene. Finnes de som ikke skulle hatt egne barn også, da kan det være trygt og godt å ha en stemor eller en stefar som stiller opp ubetinget. 

 

Anonymkode: 7e4ca...633

[AnonymBruker]

Han mangler innsikt i og forståelse for hvordan det er å være tenåring. Han viser heller ingen vilje til å forstå, og ut fra hvordan du skriver virker han kald. Som om han bare kan være «glad i» når barnet oppfører seg slik han ønsker. Er det kanskje her vi ser den store forskjellen på å ha egne barn og å ha stebarn? Egne barn elsker man betingelssløst, selv om de innimellom er små katastrofer. Kjærlighet uavhengig av prestasjoner. 

Hadde flyttet, for å vise datteren min at hun ER viktigst, ikke bare i ord, men også i handlinger. 

Anonymkode: fde2a...8fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han mangler innsikt i og forståelse for hvordan det er å være tenåring. Han viser heller ingen vilje til å forstå, og ut fra hvordan du skriver virker han kald. Som om han bare kan være «glad i» når barnet oppfører seg slik han ønsker. Er det kanskje her vi ser den store forskjellen på å ha egne barn og å ha stebarn? Egne barn elsker man betingelssløst, selv om de innimellom er små katastrofer. Kjærlighet uavhengig av prestasjoner. 

Anonymkode: fde2a...8fb

Det er nok det.

Det finnes selvsagt de som vil synes stebarn er i veien uansett hvordan de oppfører seg. Men de fleste steforeldre vil slite med barn som oppfører seg dårlig, langt mer enn biologiske foreldre gjør.

Noen ganger kan det faktisk være en fin korreks, selv om jeg vet det er upopulært å si. Ikke alle foreldre er konsekvente nok med barna, og det er kun de som ikke er blendet av morskjærlighet som ser det. Jeg er heller ikke sikker på om det er bedre å ikke NOEN farsfigur, og kun ha mor. Det vil også bli vondt for datteren som voksen å vite at mor ikke fikk ha en partner på grunn av henne. 

Anonymkode: 4f1f9...204

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er nok det.

Det finnes selvsagt de som vil synes stebarn er i veien uansett hvordan de oppfører seg. Men de fleste steforeldre vil slite med barn som oppfører seg dårlig, langt mer enn biologiske foreldre gjør.

Noen ganger kan det faktisk være en fin korreks, selv om jeg vet det er upopulært å si. Ikke alle foreldre er konsekvente nok med barna, og det er kun de som ikke er blendet av morskjærlighet som ser det. Jeg er heller ikke sikker på om det er bedre å ikke NOEN farsfigur, og kun ha mor. Det vil også bli vondt for datteren som voksen å vite at mor ikke fikk ha en partner på grunn av henne. 

Anonymkode: 4f1f9...204

Dette legger mannen opp til, så det er IKKE «på grunn av» datteren nei. 

Anonymkode: d1783...92c