typen min har fått

[Gjest Gjest]

typen min hadde lymfekreft for 5 år siden. rundt i den tden fikk han infeksjon i magen, ogfikk veldig lavtimunnforsvar... Etter dette har han vært på sykehuset dag inn og dag ut.Har ikke tall lenger på hvor mangen ganger jeg har sittet ved sykehus sengen hans. Og det gjør så vondt og se han slik...

nå har han antageligvis fått ett tilbakefall.Han kaster opp hele tiden og er ned dopet på medisiner...og da mener jeg SKIKKELIG ned dopet... snøvler og blir svimmel:(

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette lenger....

Og jeg lurer egentlig på om dette er dømt til å gå galt..? Lymfekreft er jo alvorlig...

lufter tanker som jeg ikke vil dele med han bare...

[sixx]

Uff...er inne i en slitsom tid dere nå.

Har du vurdert å ringe Kreftlinjen?

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke noe om akkurat denne kreftformen, dessuten virker det ikke som du har fått bekreftet at han har fått tilbakefall? Kanskje han er syk på grunn av noe annet, ettersom han har dårlig immunforsvar? Først og fremst håper jeg dere får snakket om det - både han og du og legen, sånn at du vet hvordan ståa er.

Ved tilbakefall er det vel ikke alltid man får den samme kreftformen (altså "plasseringen"; typen kreft er vel ofte den samme?) man hadde sist heller. Jeg skjønner at du synes dette er vondt, og kreft er jo en veldig alvorlig sykdom. Men jeg kjenner selv folk som har blitt friske etter å ha fått tilbakefall. Så det blir helt umulig å svare på hvordan dette kommer til å ende i deres tilfelle. Råder deg til å høre mer med legen og kjæresten din for å få vite så mye som mulig om diagnosen - og så kan du jo godt be legen være ærlig med deg/dere. Noen kan nok ha en tendens til å vri litt på sannheten - med det resultat at man ikke får tatt innover seg hvor alvorlig det er, eller man blir skremt unødig.

Til slutt håper jeg det går bra med dere - stå på:-)

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

tusen takk for svar:)

egentlig kunne dette kanskje blitt flyttet til samliv forumet men...

Jeg er skikkelig usikker også på mine egne følelser oppi dette. Er redd jeg ikke lenger er med hn pga at jeg elsker han ,men pga av medlidenhet. Syns så ufattelig synd på han! han fortjener ikke dette...

Har ikke fått bekreftet ennå nei at det er tilbakefall av kreften,men noe er det. Han tisser blod,kaster opp hele tiden og er skikkelig dårlig...

uff...dette er så skremmende... Jeg har bare vært sammen med han 1 år og er ung og har lyst å leve livet også.Egoistisk, men det er jo det jeg tenker...

[Kittie]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg stått ved hans side videre..Du vet ennå ikke utfallet av dette, og hvis du egentlig vil ut av forholdet er vel ikke dette rett tid å gjøre det på. Som du sier er du ung og vil leve livet også, det har du jo god tid etter dette også! Tenk heller på han som kanskje ikke har samme mulighet som deg. Legg egoet til side en stund ennå, og støtt en som trenger deg nå.

[Puselure]

Dette er synd å høre. Håper det ikke er tilbakefall av lymfekreft. Lymfekreft finnes i flere former, noen er hissige mens andre er ikke fullt på farlige. Non Hodskins lymfom er en hissig kreftform, men jeg har erfaring av at flere er blitt friske etter cellegiftkurer. Det er bra han er ung, han har mer å gå på, tåler mer. Hodskins lymfom er ikke så hissig, har "dessverre" ingen erfaring med denne typen.

Håper kjæresten din blir utredet ordentlig, og at dere får svar på prøver, biopsi ol for å få vite prognoser og hva fremtiden vil gi.

Jeg har jobbet på hematologisk avd hvor de med lymfekreft er innlagt, og hvis du kan være til støtte for han i denne tiden som jeg vil tenke meg er svært vanskelig for han, så vil dere sammen få sterke bånd som vil vare livet ut.

Min erfaring er at gutter ikke snakker så mye om hva som foregår inne i hodet deres, det er viktig å vise at du er tilstede og kan lytte. Hvis han er innlagt så har jeg vært med på å tilrettelegge slik at kjæreste/kone ol kan ligge over på samme rom som pasienten. Dette er kanskje forskjellig fra sykehus til sykehus. Prat med de på avdelingen, jeg vil anta at det er en sykepleier på hver vakt som har spesielt ansvar for kjæresten din, bruk denne personen til å stille spørsmål og prate med. Du kan evt være tisltede på legevisitt og stille spørsmål til legen, evt være med på kontroller hos lege.

Det å ikke vite hva som er galt, er en stor påkjenning, håper dere får klarhet i situasjonen. Ha liv i håpet, det er viktig.

Lykke til!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

noe av det værste er at jeg skulle bare ønske noen kunne si "gå fra han-og tenk på deg selv".... men det gjorde dere ikke..uff jeg føler meg fæl...

han er på sykehuset nå.. jeg har en jobb som gjør at det er best for meg og sove hjemme..og det forstår han da...

jeg vet at jeg må være der for han,men samtidig tror jeg at dette kommer til å vare i maaaangen år... det var ikke kreft igjen, men han er konstant syk...

og jeg trives på lange gå turer i fjellet og å reise og oppleve nye ting og jeg føler nå t jeg sitter fast!

kan noen flytte dette over til samliv kanskje?

[Gjest Gjest_Michelet]

Så bra at det ikke er kreften som har kommet tilbake

Hadde jeg vært deg ville jeg gjort meg opp en mining om å bli eller gå, men vær litt grei å ikke gå fra ham på det svakeste, vent til han har en god periode, da er han bedre rustet til å takle det,rent fysisk...

Lykke til!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

takker for svar..

problemet er at han har ingen periode hvor han er bedre... Han er konstant nede, så det er ingen god tid uannsett når jeg går...

Jeg kan jo ikke si dette til han,men jeg tror aldri han kommer seg på bena igjen. Og ja, han er ung, og sånn sett er jo det bra, men han er sykelig tynn så han har fryktelig lite å gå på når alt han inntar kommer opp igjen med en gang...

han har begynt å nevne i det siste at jeg må begynne å tenke på meg selv og ikke tenke så mye på han, og hver gang da tenker jeg at jeg skal si noe om hva jeg føler, men da begynner jeg bare og gråte, og så begynner han ogå og det blir bare trist...

jeg føler på en måte at jeg er litt skyldig i det hele fordi jeg visste jo at han var syk når jeg ble sammen med han... ogda føler jeg at det er feigt og trekke seg. Alle sa til meg at jeg måtte tenke meg nøye om, og ikke bare bli sammen for å bli sammen liksom... uff...

[Gjest filosofia]

Jeg tror at hvis jeg noengang ble syk, alvorlig. Og senere fikk vite at kjæresten min var sammen med meg av medlidenhet og ikke kjærlighet. Så ville jeg følt temmelig mye forakt for vedkommede i etterkant... Å bli sett på som så svak og liten at man ikke engang har krav på å bli behandlet med respekt, det hadde jeg hatt store problemer med å tilgi.

Spør deg selv om du skal stå ved grava hans og føle lettelse!? Om det verste skjer.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

jeg blir dårlig av dette...

avslutter tråden.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med filosofia i at man ikke skal være sammen med noen av "bare" medlidenhet, og hvis du føler det sånn er det kanskje best å komme seg ut av forholdet. Det går jo an å være en støtte for han på andre måter, ved å fortsette å ha kontakt og være venner f eks. Kanskje det til og med er lettere å støtte da, når man ikke er i kjæresterollen... vet ikke jeg, det er en vanskelig situasjon. Hvis samboern min ble syk nå ville jeg jo ikke gått fra han, men om det ble klart at han eller jeg kom til å være kronisk alvorlig syk resten av livet ville vi kanskje "sluppet hverandre fri"... kanskje.

[Gjest Gjest]

Om kjæresten min ble syk og om det så var for livet ut ville jeg vært der for han og støttet han uansett. Hadde han blitt lam feks, hadde blitt hos han! For jeg ELSKER han. Du ville også blitt om du var virkelig glad i han. Så tror ikke han er den rette for deg. Dere har jo bare vært sammen 1 år og. Båndene er ikke så sterke kanskje at de kan overleve dette.