Ond sirkel hvor alt blir oppfattet feil

[AnonymBruker]

I dag skulle det være en hyggelig start på dagen. Vi våkner til regn og alt er hyggelig. Jeg kommer brått på at et møbel ble satt ut som ikke tåler vann. Jeg spør om det ble satt under tak slik jeg har bedt om siden i går formiddag. Det er blytungt, og det er mannen min som har holdt på med det. Istedenfor å si nei og beklage, så går han i forsvar. Møbelet er så godt som ødelagt nå. Der ryker de pengene. Jeg er den slemme heksa. Jeg får høre at jeg kun snakker om problemer og ødela fridagen. I og med vi skulle selge det, spurte jeg i samme slengen om kjøperen hadde svart på siste melding. Det skulle jeg ikke ha gjort. Det var jeg som skaffet kjøper og lot han få overta korrespondansen. Feriedagen hans er helt ødelagt. Alt jeg gjør er å snakke om problemer.

Jeg har veldig mye å holde i selv og bruker mye tid på telefonen pga. datteren vår og en behandling ++ Jeg trenger hjelp av han, for jeg har ikke mer kapasitet ved siden av jobb.

Alle i idrettsgruppen barna er medlem av skulle gå sammen om innkjøp av noe til barna som alle sparer på ved et samlet ordre med sponsorrabatt. Vi hadde en frist for å sette oss på liste.  Dette skulle han ta hånd om. Jeg har måttet spørre flere ganger, og får et surt svar hver gang " jada, det er meldt inn". Så ser jeg nå at ordren er mottatt, at alle har fått, men ikke våre barn. Jeg spør hva som skjedde og han går i forsvar. Jeg er den slemme som maser. Jeg har spurt fortløpende underveis. Så da ryker det tusenlapper på tusenlapper der også, pga. manglende oppfølging. 

Det samme gjaldt elbillader i sameiet. Vi skal snart selge, og vi fikk ikke lader pga.manglende oppfølging fra hans side. Han hevdet å ha purret. Det endte med at jeg satt igjen med problemet og måtte ta telefonen til styreleder og høre hva som hadde skjedd. Vi har ikke elbillader til salgsdagen. Han holdning er " det holder å si at vi får det snart". Det begynner å bli mange ting som ikke er i orden til salgsdagen, og jeg føler at han trenerer alt

Vi kjøpte også bruktbil for 2 år siden. Det var feil og mangler. Vi ble i grunn lurt. Han ville ikke ta tak i det og forsvarte selger. Jeg kontaktet en advokat som mente vi hadde en meget enkel sak. Vi fikk gjennomslag og penger tilbake uten at det kostet oss noe.

Småting bryr jeg meg egentlig ikke om, men når han har ansvaret for store ting som involverer en del verdier/ kostnader, så blir jeg veldig frustrert over at han ikke bare sender den siste e-posten. Det er nesten mer jobb å gå rundt å holde i disse tingene i hodet enn å faktisk utføre de selv, men det vil han ikke overlate til meg. Det går på stoltheten. Forslagene mine vrakes stort sett, og alt kompliseres så til de grader og det treneres inntil jeg overtar og det bryter ut krig. Jeg blir så kritisert for måten jeg gjør det på og får ingen takk.

Sånn er det hele tiden. Hunden vår trenger en medisin. Jeg ordnet med resept, og ba mannen min hente medisinen i og med han kjører forbi apoteket hver dag. Nå er det utsolgt, og jeg føler jeg må minne han på dette hver dag. 

Han er utrolig flink med alt, men når det gjelder det å holde i noe over lengre tid, ydmyke seg selv ved å ta noen ubehagelige telefoner eller stille krav/ reklamere og være på, så er han ganske håpløs. 

I går snakket jeg om livet generelt og en artikkel jeg hadde lest om det å bli gammel. Jeg reflektere over valg jeg hadde tatt og hva jeg hadde lært så langt i livet og de årene det stormet som verst. Jeg hadde samme samtale med min far som virkelig var med i samtalen. Mannen min sier ikke et ord. Jeg føler meg avkledd og dum som snakket så åpent uten noe respons. Jeg spurte hva han tenkte. Jeg fikk høre at han syns jeg kun snakker om problemer og at det kjeder han.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal snakke med han om. Hvis jeg ved middagsbordet snakker om noe som er negativt med tanke på jobb, blir det silent treatment i et døgn. Jeg får ikke lov til å snakke om jobb ved middagsbordet. Helseutfordringene til datteren vår er også et tema vi ikke skal snakke om. Jeg snakker stort sett om morsomme hendelser, hvor gøy jeg hadde det på idrettsamling osv. men det virker ganske uinteressant for han. Jeg må virkelig veie mine ord. Hans holdning er at jeg er negativ problemfokusert. Han bidrar sjelden i samtalene med noe som helst, kommer aldri med en morsom historie, får meg aldri til å le, har sjelden noen interessante historier å dele, byr lite på sitt indre følelsesliv og er innesluttet. Det har jeg ikke store problemer med og arresterer han ikke for det, men å hevde at vi ikke har det bra pga. mine negative tanker...

Anonymkode: 06ab5...6f9

[AnonymBruker]

Det høres ut som dere er i en ond sirkel, ja. Men om du tenker at du kan ikke forandre han, kun deg selv, hva ville du ha gjort da? 

Anonymkode: 6628b...ee8

[PITTY]

Familieterapeut

[AnonymBruker]

Helt ærlig høres ikke samlivet med han ut som noe mer jeg hadde orket å bygge videre på… Han beskylder deg for å være negativ, men han legger jo alt ansvar på deg for selv å ville ta kred for det - og den siste finishen på ting som han selv ønsker å ha ansvar for (som å stikke innom apoteket og hente medisinen, bære stolen under tak så den ikke blir ødelagt, osv) - det klarer han ikke å gjennomføre.

Han skaper bare mer arbeid for deg og i tillegg får du dritt fra han. I det miljøet hadde jeg også blitt fokusert på alt som er negativt og i tillegg blitt utslitt (og da er det fader meg vanskelig å se noen lysglimt noe sted).

Det må drastiske endringer til med både mannen og hele forholdet deres, da må i så fall han være med på «laget» for å få til det…

Anonymkode: a84c6...6e9

[Gjest ti10]

Det høres ut som det er en slags forsvarsmekanisme han kommer med når han blir minnet på sin egen utilstrekkelighet i forhold til deg, at han ikke har gjort ting, glemt noe, har mislyktes osv. Kan det være at han er sjalu på deg eller at han føler det er en ubalanse i forholdet? Det er jo lett å tenke at han må skjerpe seg og ta tak i ting og få ting gjort, men hvis det hadde vært så lett, hadde det vel ikke vært noe problem.

Jeg tenker at terapi kan være en løsning, men det høres ikke akkurat ut som at han er typen som går med på det frivillig heller. Kunne det ha vært en ide at du faktisk viser deg mer sårbar for ham? Og at du spør hva han mener om ting og hvordan ting skal gjøres? Hvis han er med på å avgjøre ting, får han vel mer eierskap til det det gjelder, og da vil han sannsynligvis være mer innstilt på å få ting gjort, i motsetning til om han bare får beskjed av deg om å gjøre ting.

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese. Det kunne vært min mor som skrev. Det gikk ikke bra med de, det ble skilsmisse. Og da hun ville gå ble han sjokkert og mente det kom ut av det blå. Min far er også konfliktsky og kvir seg for å ta tak i slike ting, han har blitt lurt og tapt mye penger oppigjennom for eksempel fordi han ikke setter foten ned og krever at håndverkeren kommer tilbake og ordner opp i feilarbeid.

Jeg ville satset på parterapi. Rydde opp i kommunikasjonsmønstrene deres. Komme dit at du kan stole på han og at han ikke føler behov for å forsvare seg hele tiden. 

Anonymkode: afebd...1a6

[AnonymBruker]

Eksen min ble sur på MEG om jeg minte han på ting som han skulle følge opp som ikke ble fulgt opp og som han nektet meg å overta ansvaret for. Ofte løy han og sa han at han hadde gjort det, bare for å få meg til å slutte å mase. Men det fikk jo konsekvenser, og det var JEG som måtte rydde opp i det når vi sto der og tingen hans ikke var gjort. Og da var det gjerne for sent! 🤬

Anonymkode: bc2f8...907

[AnonymBruker]

ti10 skrev (17 minutter siden):

Det høres ut som det er en slags forsvarsmekanisme han kommer med når han blir minnet på sin egen utilstrekkelighet i forhold til deg, at han ikke har gjort ting, glemt noe, har mislyktes osv. Kan det være at han er sjalu på deg eller at han føler det er en ubalanse i forholdet? Det er jo lett å tenke at han må skjerpe seg og ta tak i ting og få ting gjort, men hvis det hadde vært så lett, hadde det vel ikke vært noe problem.

Jeg tenker at terapi kan være en løsning, men det høres ikke akkurat ut som at han er typen som går med på det frivillig heller. Kunne det ha vært en ide at du faktisk viser deg mer sårbar for ham? Og at du spør hva han mener om ting og hvordan ting skal gjøres? Hvis han er med på å avgjøre ting, får han vel mer eierskap til det det gjelder, og da vil han sannsynligvis være mer innstilt på å få ting gjort, i motsetning til om han bare får beskjed av deg om å gjøre ting.

Jeg har vist meg sårbar, senest i går. Jeg åpner meg om egen usikkerhet rundt ting og sier også " det vet jeg ikke. Du kan dette best". Eller " jeg er redd for at det kan skje og er redd for at det og det skjer som ytterste konsekvens. Så jeg uroer meg en del" Sier jeg det, da er jeg problemfokusert, dramatisk osv. Det er så ille at jeg snakker enda mer, babler i vei, gjør meg litt klovn for å fylle tomheten, alvoret og stivheten som ligger i stemningen. I går sa jeg at jeg følte meg a avvist da han sa det var kjedelig å høre om livet/ triste ting. Det var og er i grunn alktid et forsøk på å komme nær han, dele og bonde. Det bare butter. Jeg møter en vegg. Nå er han så fornærmet og sur at han stakk. Alt jeg sa var " hvis du arresterer meg for å være negativ hver gang jeg sier noe, vil jeg at du tenker over hva du bidrar med inn i samtalene. Hva gjorde du for at vi skulle ha en bra start på dagen" I dag hadde han faktisk delt litt og fortalt om et par ting, så han ble meget fornærmet over å ikke få creds for det. Han hadde rett. I dag delte han faktisk litt fra livet sitt, så jeg var urimelig.

Men stort sett ellers, er det monolog. Det er jeg som prøver å ha normale samtaler, spørre hvordan han har det på jobb, hvordan han har sovet osv. Men nå vil han ikke snakke om jobb ved matbordet, så jeg spør faktisk om feil ting. Jeg sa at jeg spør deg jo alltid om hvordan du har det. Istedenfor å innrømme at han i liten grad bidrar i samtalene/ spør meg hvordan jeg har det, så angriper han meg for å spørre om feil ting og at grunnen til at han ikke spør er fordi jeg er så negativ når vi snakker om jobb. 

Jeg blir helt utslitt av inteteksistrende dialog og selvinnsikt fra hans side.

Når vi var på en liten barnefri ferietur i påsken, spurte andre på hotellet om jeg var på ferie alene. Det var et skisted, men han satt bare på rommet. Det er i grunn helt ok, for jeg har ingen problemer med det, men at han aldri kan gjøre seg selv sårbar og rett og slett innrømme at han har " feil og mangler" akkurat som alle andre. Det er det som gjør det hele så vanskelig. Kommunikasjon blir krig, hver eneste gang. Jeg er mye, jeg kan ha angst for ting, jeg er usikker og har til tider behov for bekreftelse. Men jeg får også til mye og har mange gode egenskaper. Han kan aldri innrømme feil, si unnskyld og være ydmyk. Er bare så oppgitt. Stort sett har vi det fint og han er en bra mann jeg kan stole på. Men denne dynamikken sliter på forholdet

Anonymkode: 06ab5...6f9

[AnonymBruker]

For å være ærlig så hadde jeg ikke hatt det bra om jeg måtte leve med det du høres ut som heller. Kommanderende og formanende. Ikke kommander en mann, ros han heller når han gjør noe bra eller fint. Det er slik menn lærer, ikke av kritikk. Da ødelegger du maskuliniteten hans

Anonymkode: 32d83...110

[AnonymBruker]

Hvorfor overlater du viktige ting til ham hvis han er så udugelig?

Anonymkode: f0a38...52f

[AnonymBruker]

Jeg hadde absolutt ikke greid å leve sammen med en mann som det der. 
For meg er det å holde avtaler viktig , samt å vite at jeg kan stole på mannen min . 
Dette er totalt respektløst av han , og så juger han hele tiden om alt. 
Ærlig talt …. 

Anonymkode: 74c18...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

så angriper han meg for å spørre om feil ting og at grunnen til at han ikke spør er fordi jeg er så negativ når vi snakker om jobb. 

Mener han at du spør om feil ting for å holde samtalen i gang? Eller kverulerer han på at du bruker "aldri /alltid" i stedet for av og til?

Jeg hadde ikke orket å snakke med han her. Hvorfor er det din jobb å spørre han ut? Skal han være sur og tverr, så kan han holde kjeft.

Slike folk er best på noen kilometers avstand 👍

Anonymkode: bc2f8...907

[AnonymBruker]

Du legger ut med en overveldende mengde informasjon i HI. Det er så mange ting å ta tak i at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Hvis du gjør noe tilsvarende når du forsøker å innlede samtaler, så tror jeg det er en del av problemet. 

Skjønner ikke hvorfor du blir ved å be ham gjøre ting, når du har erfart så mange ganger at han aldri får noe gjort? Det ville for meg være det mest presserende problem, og derfor ville jeg ta tak i det, og få det løst. 

Resten ville jeg vente med å forholde meg til. Altså, det kan umulig være et presserende problem at han ikke gidder snakke om å bli gammel. 

 

 

 

 

Anonymkode: bfcda...8b2

[AnonymBruker]

For det første må du slutte med å ta ansvar for selve forholdet. Her har dere kommet veldig skjevt ut. Slutt å bable, slutt å snakke om ting. Speil heller ham. Vær taus. Ta ikke noe initiativ. Svar kort på det han spør om. Når er det hans ansvar å holde liv i forholdet.

Når det gjelder ting du har delegert til ham, så ville jeg bare slutte med det. Gjør det som er viktig for deg , resten får bare være, så får heller han ordne opp i etterkant.

Her kan ett av to ting skje. Enten så stepper han opp. Eller så dør forholdet. Men det har det vel nesten gjort allerede, så du har vel ikke så mye å tape.

Anonymkode: c3cde...2d8

[SmuleSMitt]

Han høres ut som en liten unge som du har endt opp med å overfungere for. Han trenger jo ikke fungere som en voksen, for du stepper inn og fungerer for dere begge. Han slipper bekymre seg, for du har masse bekymringer og vil sannsynligvis gripe inn hvis ting blir skikkelig ille. 

Han har lav toleranse for stress og ubehag. Han har en unnvikende måte å leve livet på, tar ikke tak i ting selv når det går folk langt. Når du reagerer med helt legitime følelser, blir han unnvikende også her. Istedenfor å kjenne på skam og skyldfølelse, får han deg til å føle ansvar for å skape dårlig stemning. Han er manipulerende og eier ikke selvinnsikt. 

Han har funnet ut at istedenfor å møte deg på halvveien i samtaler og i livet generelt, med å dele på ansvar, trives han best med å la deg føle deg alene og uten støtte. Å gi deg støtte og trygghet krever ressurser og innsats fra han. Han vil ikke gi noe, vil ikke bli utfordret. 

Du kan ikke forvente å leve i et velfungerende, likeverdig forhold med en voksen mann som har mentaliteten til et barn. Dette er den han er. Han har ikke så mye å bidra med. Mulig han ønsker å leve et voksenliv på overflaten, men på et indre plan har han dessverre ikke det som skal til for å fungere i et parforhold. 

 

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen i det du beskriver. Slitsomt at du må være mor for mannen din også. Jeg ville nok demonstrert til slutt å bare begynt å gjøre ting selv. Står mer respekt av det, enn å klage over alt som ikke blir gjort. Hvis du vil bygge videre på samlivet, kan du foreslå terapi, og om han ikke vil det, er det vel på tide å begynne å se for seg livet alene.

Anonymkode: becd8...0ae

[AnonymBruker]

Du har fått mange fine og kloke svar allerede.
Jeg må si jeg bare tenkte « han der hadde jeg ikke giddet å styre mer med» når jeg leser det du skriver. 
Så kan du jo se hva du ønsker å ta tak i av alle rådene du har fått..

Anonymkode: 6d065...ac4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

For å være ærlig så hadde jeg ikke hatt det bra om jeg måtte leve med det du høres ut som heller. Kommanderende og formanende. Ikke kommander en mann, ros han heller når han gjør noe bra eller fint. Det er slik menn lærer, ikke av kritikk. Da ødelegger du maskuliniteten hans

Anonymkode: 32d83...110

Virkelig? Ros for ikke å ødelegge maskuliniteten? Snakk om fragile masculinity! 
 

Anonymkode: 275d1...98d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

I dag skulle det være en hyggelig start på dagen. Vi våkner til regn og alt er hyggelig. Jeg kommer brått på at et møbel ble satt ut som ikke tåler vann. Jeg spør om det ble satt under tak slik jeg har bedt om siden i går formiddag. Det er blytungt, og det er mannen min som har holdt på med det. Istedenfor å si nei og beklage, så går han i forsvar. Møbelet er så godt som ødelagt nå. Der ryker de pengene. Jeg er den slemme heksa. Jeg får høre at jeg kun snakker om problemer og ødela fridagen. I og med vi skulle selge det, spurte jeg i samme slengen om kjøperen hadde svart på siste melding. Det skulle jeg ikke ha gjort. Det var jeg som skaffet kjøper og lot han få overta korrespondansen. Feriedagen hans er helt ødelagt. Alt jeg gjør er å snakke om problemer.

Jeg har veldig mye å holde i selv og bruker mye tid på telefonen pga. datteren vår og en behandling ++ Jeg trenger hjelp av han, for jeg har ikke mer kapasitet ved siden av jobb.

Alle i idrettsgruppen barna er medlem av skulle gå sammen om innkjøp av noe til barna som alle sparer på ved et samlet ordre med sponsorrabatt. Vi hadde en frist for å sette oss på liste.  Dette skulle han ta hånd om. Jeg har måttet spørre flere ganger, og får et surt svar hver gang " jada, det er meldt inn". Så ser jeg nå at ordren er mottatt, at alle har fått, men ikke våre barn. Jeg spør hva som skjedde og han går i forsvar. Jeg er den slemme som maser. Jeg har spurt fortløpende underveis. Så da ryker det tusenlapper på tusenlapper der også, pga. manglende oppfølging. 

Det samme gjaldt elbillader i sameiet. Vi skal snart selge, og vi fikk ikke lader pga.manglende oppfølging fra hans side. Han hevdet å ha purret. Det endte med at jeg satt igjen med problemet og måtte ta telefonen til styreleder og høre hva som hadde skjedd. Vi har ikke elbillader til salgsdagen. Han holdning er " det holder å si at vi får det snart". Det begynner å bli mange ting som ikke er i orden til salgsdagen, og jeg føler at han trenerer alt

Vi kjøpte også bruktbil for 2 år siden. Det var feil og mangler. Vi ble i grunn lurt. Han ville ikke ta tak i det og forsvarte selger. Jeg kontaktet en advokat som mente vi hadde en meget enkel sak. Vi fikk gjennomslag og penger tilbake uten at det kostet oss noe.

Småting bryr jeg meg egentlig ikke om, men når han har ansvaret for store ting som involverer en del verdier/ kostnader, så blir jeg veldig frustrert over at han ikke bare sender den siste e-posten. Det er nesten mer jobb å gå rundt å holde i disse tingene i hodet enn å faktisk utføre de selv, men det vil han ikke overlate til meg. Det går på stoltheten. Forslagene mine vrakes stort sett, og alt kompliseres så til de grader og det treneres inntil jeg overtar og det bryter ut krig. Jeg blir så kritisert for måten jeg gjør det på og får ingen takk.

Sånn er det hele tiden. Hunden vår trenger en medisin. Jeg ordnet med resept, og ba mannen min hente medisinen i og med han kjører forbi apoteket hver dag. Nå er det utsolgt, og jeg føler jeg må minne han på dette hver dag. 

Han er utrolig flink med alt, men når det gjelder det å holde i noe over lengre tid, ydmyke seg selv ved å ta noen ubehagelige telefoner eller stille krav/ reklamere og være på, så er han ganske håpløs. 

I går snakket jeg om livet generelt og en artikkel jeg hadde lest om det å bli gammel. Jeg reflektere over valg jeg hadde tatt og hva jeg hadde lært så langt i livet og de årene det stormet som verst. Jeg hadde samme samtale med min far som virkelig var med i samtalen. Mannen min sier ikke et ord. Jeg føler meg avkledd og dum som snakket så åpent uten noe respons. Jeg spurte hva han tenkte. Jeg fikk høre at han syns jeg kun snakker om problemer og at det kjeder han.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal snakke med han om. Hvis jeg ved middagsbordet snakker om noe som er negativt med tanke på jobb, blir det silent treatment i et døgn. Jeg får ikke lov til å snakke om jobb ved middagsbordet. Helseutfordringene til datteren vår er også et tema vi ikke skal snakke om. Jeg snakker stort sett om morsomme hendelser, hvor gøy jeg hadde det på idrettsamling osv. men det virker ganske uinteressant for han. Jeg må virkelig veie mine ord. Hans holdning er at jeg er negativ problemfokusert. Han bidrar sjelden i samtalene med noe som helst, kommer aldri med en morsom historie, får meg aldri til å le, har sjelden noen interessante historier å dele, byr lite på sitt indre følelsesliv og er innesluttet. Det har jeg ikke store problemer med og arresterer han ikke for det, men å hevde at vi ikke har det bra pga. mine negative tanker...

Anonymkode: 06ab5...6f9

Neste gang du trenger å fjerne et stort møbel så prøv å få et teppe under det, lettere å dra med seg. Klar deg selv eller spør andre om hjelp. Ordne alt du trenger å få gjort selv, det letter maset i mellom dere for en periode.

Det går igjen at du vik ha noe gjort og legger det på han. Hva med å bare ordne de tingene selv? 

Anonymkode: 48d93...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Virkelig? Ros for ikke å ødelegge maskuliniteten? Snakk om fragile masculinity! 
 

Anonymkode: 275d1...98d

Her er det vel snakk om en kvinne som er i masculine overdrive også, menn reagerer slik når kvinner oppfører seg på en måte som dette. Reagerer man på andre kan det lønne seg å ta en titt på seg selv først

Anonymkode: 32d83...110