Hans barn ønsker ikke å være med meg.

[AnonymBruker]

Jeg har møtt min kjærlighet. Vi har vært sammen i 2år. Han har 3 barn som er store tenåringer, eldste er 18. Jeg møtte han når de var gift og han skilte seg fra henne når han traff meg. 

Barna bor mest hos mor, men innimellom hos far. Vi ønsker å være sammen med barna hans og inviterer de på reiser, middager og venne/familie sammenkomster. De takker alltid høflig nei, de vil være med far, men ikke med meg.

Jeg forstår det var vanskelig for de at han gikk fra deres mor til meg, men de er store og vi har vært kjærester i 2 år. De burde jo nå akseptere at livet har gått videre og at faren deres har det bra? Barna mine aksepterer han som min kjæreste. Jeg var singel når jeg traff han. Barna mine er også store.

Dette kjennes litt leit ut, jeg vil gjerne at min kjæreste og jeg kan være sammen med våre 5 barn tilsammen, men hans barn tar avstand fra meg. De er ikke direkte ufine, men de sier bare at de ikke ønsker å være med meg. Dette er leit. Hva kan jeg gjøre? Jeg antar jo at jeg skal være med deres far resten av vårt liv.

Anonymkode: c1e2c...fbe

[AnonymBruker]

Aksepter det. De er voksne, du kan ikke tvinge deg på dem.

Anonymkode: ead3a...a9c

[AnonymBruker]

De er så store og de vet at han gikk fra deres mor pga deg....

Da ville jeg sittet rolig i båten og ikke forlangt noe som helst. Da ligger lojaliteten hos mor, naturlig nok.

Anonymkode: 26bfd...a5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

De burde jo nå akseptere at livet har gått videre og at faren deres har det bra?

Dette er rimelig naivt av deg. For det første tenker tenåringer mest på seg selv. For det andre er nok at far har det bra noe av det siste de tenker på når han rev opp tilværelsen deres for to år siden, de valgte ikke dette, han valgte. For det tredje er ikke to år spesielt lang tid når du har opplevd noe vondt.

Jeg tror du skal modnes mer før du tar initiativ igjen.

Anonymkode: c07ff...c17

[AnonymBruker]

To år er veldig kort tid. Bare aksepter det, vær rause og tålmodige. De vil ikke omgås deg, ok, respekter det. 

Anonymkode: bb9a0...73b

[Gjest WhisperingWind]

Du er en homewrecker. Klart de ikke vil ha kontakt med kjerringa som ødela ekteskapet til mor og far. 

Mulig de en dag vil akseptere deg, men at dere innledet et forhold som ødela et ekteskap og rev fra hverandre en familie er ikke noe barn vil tilgi med det første. 

 

[Hannah80]

WhisperingWind skrev (2 minutter siden):

Du er en homewrecker. Klart de ikke vil ha kontakt med kjerringa som ødela ekteskapet til mor og far. 

Mulig de en dag vil akseptere deg, men at dere innledet et forhold som ødela et ekteskap og rev fra hverandre en familie er ikke noe barn vil tilgi med det første. 

 

Nuvel. Det klarte vel far ganske så greit på egen hånd. 

[Gjest WhisperingWind]

Hannah80 skrev (Akkurat nå):

Nuvel. Det klarte vel far ganske så greit på egen hånd. 

Joda, sier ikke at far er uskyldig, men den nye dama er i ungenes blikk den stygge ulven. 

Jeg påpeker bare barnas synspunkt. 

[Hannah80]

WhisperingWind skrev (2 minutter siden):

Joda, sier ikke at far er uskyldig, men den nye dama er i ungenes blikk den stygge ulven. 

Jeg påpeker bare barnas synspunkt. 

Jaaa, da er vi jo så enige så😁 Jeg skjønner ungene godt:)

[AnonymBruker]

Det at de er store gjør det nok bare vanskeligere, ikke bedre som du ser ut til å tro. Med små barn så skånes de mer, men tenåringer/voksne barn vet jo godt hva som skjedde og de har sett sin mor bli knust og vil for alltid ta hennes parti. Mor trenger ikke si noe stygt om deg engang, det holder at de har sett hva hun har gått gjennom. 

Du må nok akseptere at dere aldri blir den store kjernefamilien du ser for deg. De er ikke like interessert i eller motivert for å ha et forhold til deg som du har til dem.

Det beste du kan håpe på er at de tolererer deg og at det blir vennskapelig, at de drar seg på besøk til dere begge to en gang iblant. Vær tålmodig, to år er kort tid.

Men som sagt så må du nok akseptere at du ikke akkurat blir en mor for dem, og at for eksempel far tar med barna på en tur hvor du ikke er med og slike ting resten av livet. Ikke still deg mellom han og barna når det skjer, da skyver du han fra deg.

Når man starter et forhold på den måten, så er det nok et kors man må bære, en del av straffen eller kostnaden for å gjøre det på den måten.

Anonymkode: 41a73...255

[Daria]

Du er katalysatoren som gjorde at hele deres verden gikk i oppløsning, og så forventer du at de skal komme over det og akseptere at livet går videre, bare i løpet av to år? Du kan ikke gjøre stort (i deres øyne har du allerede gjort altfor mye...), utover å være tålmodig og vente og håpe og gi dem tid. Kanskje vil de akseptere deg etter hvert, kanskje vil det alltid være et anstrengt forhold. Du kan ikke bidra til å bryte opp en familie, og så tro at du raskt og motstandsløst kan bygge en ny, lykkelig storfamilie på ruinene av den gamle.

[AnonymBruker]

2 år er ganske kort tid.  I barnas øyner har du ødelagt familien deres. Jeg forstår barna godt. Det hadde nok faktisk vert lettere om barna var små. 

Anonymkode: 1dd1c...96e

[Hedda-78]

Høres ut som barna er godt oppdratt, siden de er så høflige når de takker nei. Du kunne fort ha risikert at de sa nøyaktig hva de mener i stedet.

Dere vil nok aldri få noen sammensveiset familie. Gi det tid og ikke push. Kanskje med tiden vil de akseptere å være i samme hus som deg.

[regine]

Her må jeg si meg helt enig med resten av de som svarer - to år er ingenting i en situasjon som denne. Barn skal bli ganske voksne før de ser «foreldres lykke» som en verdi, altså sånn at de forstår at far går fra mor pga en ny kjærlighet. Her snakker vi om tenåringer, og hvorfor i allverden skal de synse det er ok at familien deres går i oppløsning? 

Her er et DU som må være den voksne og akseptere at hans barn inntil videre ikke ønsker kontakt med deg. La far ha kontakt med sine barn, gjøre ting sammen med dem, mens du holder deg langt i bakgrunnen. Kanskje akspetere de deg etterhvert og dere kan gjøre mer sammen, men ikke press. Dere blir uansett ingen «big, happy family», men det er kanskje heller ikke noe å strebe etter. 

I ungdommens øyne har du vært med på å ødelegge deres familie. Fra et voksent ståsted kan man berømme mannen for at han faktisk forlot barnas mor i stedenfor å være utro, men fra barnas/ungdommens perspektiv tror jeg dette foreløpig er irrelevant. Kanskje ser de - om en del år - at mor og far er lykkeligere/har det bedre alene/med ny partner, men kanskje ikke. 

Du og far er ansvarlige for situasjonen som har oppstått - da må dere ta konsekvensene av den. Og inntil videre er det at far alene omgås sine barn, mens du holdes utenfor. Det må både du og far leve med og akseptere. 

 

[AnonymBruker]

De er tenåringer. Du vet jo hvordan tenåringer / voksne barn er når de skjønner at foreldrene har sex.......

Ungene skjønner at Far har sex med en annen en mor, det er direkte ekkelt for dem.

Anonymkode: 43d34...ba8

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (53 minutter siden):

Du er en homewrecker. Klart de ikke vil ha kontakt med kjerringa som ødela ekteskapet til mor og far. 

Mulig de en dag vil akseptere deg, men at dere innledet et forhold som ødela et ekteskap og rev fra hverandre en familie er ikke noe barn vil tilgi med det første. 

 

Far er en home wrecker, det var han som var gift og hadde familie, men hvorfor far gikk, det sier historien ingenting om.....,,,

 

Anonymkode: 43d34...ba8

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (56 minutter siden):

Du er en homewrecker. Klart de ikke vil ha kontakt med kjerringa som ødela ekteskapet til mor og far. 

Mulig de en dag vil akseptere deg, men at dere innledet et forhold som ødela et ekteskap og rev fra hverandre en familie er ikke noe barn vil tilgi med det første. 

 

Du tror far her ble tvunget til å gå fra sin daværende kone? 

Noe var åpenbart feil med hele ekteskapet når han velger å forlate. 

Anonymkode: 935eb...413

[Daria]

Jeg har en venninne som opplevde omtrent det samme i samme alder - der var ungene nærmere 40 før de fikk et brukbart forhold til fars nye kone. Dårlig skjulte vonde følelser på alle sider, lojalitetsfølelse ovenfor en mor som var bitter i mange år, nyforelsket far mest opptatt av egen lykke - det var mye som spilte inn, og det tok mye tid før det var i nærheten av å normalisere seg. Fars nye kone gjorde det hun kunne for å holde en lav profil og oppføre seg bra ovenfor hans barn, men hennes oppførsel var det som hadde minst betydning her. Ut over det åpenbare rollen hun spilte, var hun uviktig i den store sammenhengen - det var sånn sett ikke henne det handlet om.

[AnonymBruker]

Hannah80 skrev (1 time siden):

Nuvel. Det klarte vel far ganske så greit på egen hånd. 

Sammen med TS! Hun var like mye med på det, så ingen unnskyldning for hennes idiotiske og syke oppførsel! Ingen med vettet i behold, er med på å ødelegge andre barn, familier osv, enten det er egne eller andres! 
Forstår godt at de ikke har noe som helst behov for å være med deg. Du betyr absolutt ingenting for dem! 

Anonymkode: 80f0a...3bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sammen med TS! Hun var like mye med på det, så ingen unnskyldning for hennes idiotiske og syke oppførsel! Ingen med vettet i behold, er med på å ødelegge andre barn, familier osv, enten det er egne eller andres! 
Forstår godt at de ikke har noe som helst behov for å være med deg. Du betyr absolutt ingenting for dem! 

Anonymkode: 80f0a...3bb

Og kona hans hadde ikke noe med det, at han gikk?

Er du en av de forlatte, som har oppført seg helt jævelig og fortsatt ikke skjønner hvorfor den andre forlot deg? 

Anonymkode: 43d34...ba8