Mammadalt - når går det over?

[AnonymBruker]

Har en 3-åring som er tidenes mammadalt og alltid har vært det. Han var klistremerkebaby og er det ennå på mange måter. Han krever MYE kroppskontakt med meg, og kun meg. Far godtas ikke overhodet til slike ting, det er alltid meg han gnur på. 

Det skal koses foten, stryke ryggen, holde hånd etcetc til en hver tid. Nå ligger vi i sengen alle tre - ungen stod opp kl 6. Han vekker ALLTID meg, han går aldri til far. Selv om far står opp sin dag i helgen, får jeg aldri sove sammenhengende for ungen vekker kun meg først. Så skal det koses og strykes og ungen skal helst ligge oppå meg å gnu. Når far tar han med å står opp er det ville protester og roping etter MAMMAAAAAA i en halvtime etterpå = jeg får ikke sove. 
 

På dagtid også. Når jeg lager middag feks skal ungen stå mellom beina mine og gnu. Hele tiden kroppskontakt. Far får gjøre som han vil. Ligger vi på sofaen etter middag får far ligge helt i fred, jeg har ungen oppå meg hele tiden - og han er så urolig! De nettene han kommer inn pga mareritt feks skal han ligge inntil meg. Far kan snu seg og sove videre. Går jeg i dusjen om kvelden står han og hamrer på døra. Far gjør så godt han kan, men så snart far snur ryggen til i 15 sekunder kommer han løpende å hamrer på døra. Samme hvis jeg er på do. 

Jeg KLIKKER snart! Jeg er så out-touched, så ubeskrivelig ferdigkost. Og jeg er så grønnsjalu på far som får sitte i fred å spise eller ligge 10 min på sofaen alene. Det kan jeg bare glemme. Det er faktisk snart på det stadiet at jeg kjenner meg SUR på far fordi han ikke tar inn over seg hvilke syke privilegier han har som kan gjøre ting i fred.

Jeg vet jeg burde satt pris på kos men jeg holder på å gå aldeles av skaftet. Jeg har kroppskontakt med ungen fra 0530 om morgenen og til levering i bhg kl 8, så jobber jeg til 16 og har kroppskontakt fra henting til leggetid kl 20. Så er det flere oppvåkninger om kvelden før vi står opp igjen 0530. NÅR går dette over? Jeg takler ikke mer «kos»… 

Anonymkode: f37c2...238

[AnonymBruker]

Har du satt grenser da? Eller bedt far ta han  og stått i det?

Anonymkode: 1a6b1...d96

[AnonymBruker]

Ja, helt likt her. Hent er 3 år

 

Kjenner ofte på en følelse av klaustrofobi

 

 

Anonymkode: f2990...794

[AnonymBruker]

Kjenner en mammadalt som er 40+

Anonymkode: 59515...095

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har du satt grenser da? Eller bedt far ta han  og stått i det?

Anonymkode: 1a6b1...d96

Selvsagt, men det nytter ikke. Blir bare hysterisk gråt. 

Far står i det han, men jeg kan ikke gå på kjøkkenet en gang uten at barnet skriker «hvor er mamma, hvir er mamma, MAMMAAAA MAMMMAAAAA». Far står opp med ungen han, men det hjelper jo liksom ikke når jeg likevel blir holdt våken av at hele huset gjomer «MAMMAAAA» i ett kjør frem til jeg står opp. Jeg sier daglig til ungen «nå kan du gå og kose med pappa» men det hjelper ikke. Han blånekter og det ender bare i hyling. Det er kun jeg som duger og jeg får helt klaustrofobi av det. Jeg gruer meg til å gå hjem fra jobb for da vet jeg at barnet henger i buksebeinet mitt frem til han legger seg liksom…

Anonymkode: f37c2...238

[Gjest WhisperingWind]

Min var og har alltid vært mammadalt. 

Jeg akseptere det ikke. Her stakk jeg av og tvang på at far var like god. 

Litt hyling og misnøye, men ungen hadde det jo fint med pappa. Så de gikk alene på turer, var alene hjemme ved leggerutiner etc i perioder inntil ungen aksepterte pappa noenlunde likt. 

Han er 6 år nå og jeg er fremdeles "favoritten", men han godtar at pappa gjør de fleste ting på lik linje. 

 

[MildeMarie]

Jeg vet hvordan du har det, og når man først har kommet dit, er man så sliten at man nesten ikke ser land. Min erfaring er at det bedrer seg (går over vet jeg ikke om det gjør🙈) når foreldrene prøver målretta strategier for at far kommer i posisjon og mor får litt fred. 
 

Feks at far står opp i helgene. Kanskje ungen kommer kl 06, da går far og setter på barnetv og gir en banan og en kopp melk. Kanskje er det far som går og lager frokost og gjør noe hyggelig sånn at du får sove og hente deg inn. Etterhvert blir det en positiv forventning knyttet til far. 
 

Med vår første dro jeg på en ukes ferie med venner da ungen var to, og da jeg kom tilbake var far og ungen et superteam. Han tok også ungene med på hytta med besteforeldrene uten meg. Ungen var fortsatt mammaunge og det er mye kos, men jeg tror dette har gjort det mye lettere for far å avlaste. 
 

Masse lykke til. 😊

[AnonymBruker]

Da min var tre år, begynte hun å insistere på å sitte på fanget mitt mens jeg satt på do.  Mens jeg gjorde nummer 2 også.. Da skjønte jeg at jeg måtte hevde meg som individ med egne behov også. Kom deg ut av huset på ettermiddagene. Gå en tur, sett deg på en kafé eller besøk noen et par ganger i uka. 
 

Si til barnet at du kan kose i fem minutter, men så skal du gjøre noe annet. Gjennomfør hver eneste gang. Oppmerksomheten kommer utelukkende fra far når det hyles og mases. Ta deg en hotelltur en helg og la far kjøpe en eske med lego eller hva som helst så han kan lage en greie ut av guttekveld. 
 

Det blir bedre!

Anonymkode: 42963...b8d

[AnonymBruker]

Takk for svar dere. 

Må bare si at dette ikke er en «fraværende far»-situasjon altså. Han gjør så godt han kan, men ungen vil ikke være med han. Ungen vil heller være med meg på do, enn å leke på gulvet med far. Tar far han med ut, snakker han bare om at han vil inn til mamma og løper inn igjen så snart far snur ryggen til i tre sekunder. Far tar han selvsagt så jeg får dusjet, men hvis far skal hente noe i kjøleskapet er ungen lyyynrask bort til badet og står å hamrer på døren. Far synes selvsagt dette er like fortvilende som jeg gjør. Far står opp om morgenen han, absolutt, men ungen gjør ikke annet enn å rope på meg. Prøver far å lage frokost er ungen inne hos meg før far får melka ut av kjøleskapet. Ungen er som en magnet på meg! Det er ikke fars skyld altså, han er ikke uengasjert eller pusher over på meg. Jeg aner ikke hva som har gjort dette 🤷🏽‍♀️ 

Anonymkode: f37c2...238

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for svar dere. 

Må bare si at dette ikke er en «fraværende far»-situasjon altså. Han gjør så godt han kan, men ungen vil ikke være med han. Ungen vil heller være med meg på do, enn å leke på gulvet med far. Tar far han med ut, snakker han bare om at han vil inn til mamma og løper inn igjen så snart far snur ryggen til i tre sekunder. Far tar han selvsagt så jeg får dusjet, men hvis far skal hente noe i kjøleskapet er ungen lyyynrask bort til badet og står å hamrer på døren. Far synes selvsagt dette er like fortvilende som jeg gjør. Far står opp om morgenen han, absolutt, men ungen gjør ikke annet enn å rope på meg. Prøver far å lage frokost er ungen inne hos meg før far får melka ut av kjøleskapet. Ungen er som en magnet på meg! Det er ikke fars skyld altså, han er ikke uengasjert eller pusher over på meg. Jeg aner ikke hva som har gjort dette 🤷🏽‍♀️ 

Anonymkode: f37c2...238

Det er helt likt her.

Trøst deg med det 🤪

Anonymkode: f2990...794

[AnonymBruker]

Bare gi barnet kos og nærhet som det trenger..

Kommer ikke til å klenge sånn i 18 år..

 

Anonymkode: e0919...8af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Bare gi barnet kos og nærhet som det trenger..

Kommer ikke til å klenge sånn i 18 år..

 

Anonymkode: e0919...8af

Jeg har ikke mer kos å gi. Jeg er så sliten av dette at jeg kjenner jeg koker av forbannelse når barnet vil på fanget. Må bruke all energi på å ikke si «nei gå vekk, jeg vil være i fred» 😅 Hadde jeg sluppet LITT nærhet, hadde jeg kanskje klart å nyte resten…

Anonymkode: f37c2...238

[AnonymBruker]

Min er bare 1,5 år men har det veldig likt. Når jeg er tilgjengelig henger han i buksebeinet mitt og vil opp. Hvis jeg ikke tar han opp så står han og gnir seg inntil beina mine og hyler. Når vi sitter i sofaen så gnir og gnur han seg helt voldsomt inntil meg mens pappaen får slappe av i fred 😅 Virker som at han noen ganger prøver å komme inn under huden min.. Blir lei seg når jeg skal på do og lukker døra (fordi jeg vil gjerne bæsje i fred uten å ha han krypende opp i fanget eller river i håret mitt) og det er like ille når jeg skal dusje. Hamrer på døra og griner. Hvis jeg sitter på gulvet eller i sofaen så går han rundt mens han holder tak i klærne mine, prøver å klatre oppå meg, sitte oppå meg og dra meg avgårde. Noen ganger river han så kraftig at jeg hører sømmene knirke i klærne mine. Samme i håret. 

Og jeg er drittlei. Spesielt når mannen er mye borte (som han har vært det siste halve året). Han har vært mye ute på reise og jeg har vært alene med en som ikke lar meg få puste. Bare imorges måtte jeg sette han i badekaret og skru på minibarna for at jeg skulle rekke å vaske ansiktet og pusse tennene før han begynte å hyle. Det har vært så intense episoder noen ganger at jeg bare ha måtte gått ut av rommet hans (mens han er i sprinkelsenga - hylende og vil løftes opp) og legge meg i min egen seng med pute over hodet. De ukene mannen var borte så fikk jeg sjelden mulighet til å lage mat på komfyren, fordi han stod konstant og dyttet meg bort fra komfyren for å klatre opp på meg, reiv i klærne og hylte. Skal konstant holdes, få kos, gni seg inntil meg. 

Når mannen kom hjem så sa jeg at jeg trengte litt avstand. Fordi jeg holdt på å bli gal og var så "out-touched" det gikk an å bli. Når kvelden endelig kom og guttungen sovnet så gikk jeg rett i seng, rullet meg inn i dyna og bare kjente en eufori over at ingen dro i verken meg, klærne mine, håret mitt eller stod og hylte etter å bli bært.

Dette påvirker jo også samlivet med mannen. Når guttungen endelig sover, og jeg setter meg utslitt ned på sofaen og mannen begynner å hinte til sitt behov for nærhet.. Kjenner at jeg får frysninger 😂 Så jeg sa til mannen at hvis jeg skal begynne å orke mer nærhet av han, så få jeg få mer fred av sønnen vår. Heldigvis har han skjønt det, og nå har vi funnet ut at når det begynner å bli ille så bare kler pappaen på guttungen og går ut i noen timer. Ignorerer mas om hjem til mamma. Jeg reiser også vekk en helg i ny og ne, har litt søsken som bor i andre byer. Jeg gir også klar beskjed til guttungen når det begynner å bli for mye for meg, så får faren trøste hvis han surner helt. 

Håper det virkelig ikke er likt ved 3 år. Å få ett søsken til barnet er uaktuelt før dette er over. 

Anonymkode: b3175...69f

[MildeMarie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar dere. 

Må bare si at dette ikke er en «fraværende far»-situasjon altså. Han gjør så godt han kan, men ungen vil ikke være med han. Ungen vil heller være med meg på do, enn å leke på gulvet med far. Tar far han med ut, snakker han bare om at han vil inn til mamma og løper inn igjen så snart far snur ryggen til i tre sekunder. Far tar han selvsagt så jeg får dusjet, men hvis far skal hente noe i kjøleskapet er ungen lyyynrask bort til badet og står å hamrer på døren. Far synes selvsagt dette er like fortvilende som jeg gjør. Far står opp om morgenen han, absolutt, men ungen gjør ikke annet enn å rope på meg. Prøver far å lage frokost er ungen inne hos meg før far får melka ut av kjøleskapet. Ungen er som en magnet på meg! Det er ikke fars skyld altså, han er ikke uengasjert eller pusher over på meg. Jeg aner ikke hva som har gjort dette 🤷🏽‍♀️ 

Anonymkode: f37c2...238

Huff, vi hadde samme greia. Og de stakkars fedrene som gjør så godt de kan og likevel aldri når opp. 
 

Leste et sted under utdanninga at evolusjonsmessig er vi programmert til å knytte oss til en omsorgsperson og fiksere på den. Så kan det bli litt i overkant hos noen. 

Det som virkelig gjorde at det ble bedre, var de dagene uten meg. Jeg reiste bort eller pappan tok ungen(e) med på overnatting på hytta, første gangene tok han med besteforeldrene, for han så jo for seg det marerittet. Men det gikk fint, jeg var jo ikke der, så ungen klenget på pappa😄. De koste seg, og far fikk litt selvtillit, og ble litt sliten han også😊

[snillOnkel]

Kan det være at årsaken til "hekten" er at du avviser ham? Dersom en av mine 3 barn henger på meg bruker jeg "omvendt psykologi", dvs at jeg pusher på hen kos slik at hen til slutt stikker av selv. 

[AnonymBruker]

Men jobber du eller er du hjemme med barnet? Hvis siste skjønner jeg at du føler deg som du gjør. 

Anonymkode: 29a7f...4a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har en 3-åring som er tidenes mammadalt og alltid har vært det. Han var klistremerkebaby og er det ennå på mange måter. Han krever MYE kroppskontakt med meg, og kun meg. Far godtas ikke overhodet til slike ting, det er alltid meg han gnur på. 

Det skal koses foten, stryke ryggen, holde hånd etcetc til en hver tid. Nå ligger vi i sengen alle tre - ungen stod opp kl 6. Han vekker ALLTID meg, han går aldri til far. Selv om far står opp sin dag i helgen, får jeg aldri sove sammenhengende for ungen vekker kun meg først. Så skal det koses og strykes og ungen skal helst ligge oppå meg å gnu. Når far tar han med å står opp er det ville protester og roping etter MAMMAAAAAA i en halvtime etterpå = jeg får ikke sove. 
 

På dagtid også. Når jeg lager middag feks skal ungen stå mellom beina mine og gnu. Hele tiden kroppskontakt. Far får gjøre som han vil. Ligger vi på sofaen etter middag får far ligge helt i fred, jeg har ungen oppå meg hele tiden - og han er så urolig! De nettene han kommer inn pga mareritt feks skal han ligge inntil meg. Far kan snu seg og sove videre. Går jeg i dusjen om kvelden står han og hamrer på døra. Far gjør så godt han kan, men så snart far snur ryggen til i 15 sekunder kommer han løpende å hamrer på døra. Samme hvis jeg er på do. 

Jeg KLIKKER snart! Jeg er så out-touched, så ubeskrivelig ferdigkost. Og jeg er så grønnsjalu på far som får sitte i fred å spise eller ligge 10 min på sofaen alene. Det kan jeg bare glemme. Det er faktisk snart på det stadiet at jeg kjenner meg SUR på far fordi han ikke tar inn over seg hvilke syke privilegier han har som kan gjøre ting i fred.

Jeg vet jeg burde satt pris på kos men jeg holder på å gå aldeles av skaftet. Jeg har kroppskontakt med ungen fra 0530 om morgenen og til levering i bhg kl 8, så jobber jeg til 16 og har kroppskontakt fra henting til leggetid kl 20. Så er det flere oppvåkninger om kvelden før vi står opp igjen 0530. NÅR går dette over? Jeg takler ikke mer «kos»… 

Anonymkode: f37c2...238

Vi satte grenser rundt 1.5 år og lot far være med alene med han. Nå er vi begge like godtatt

Anonymkode: abac8...804

[snillOnkel]

snillOnkel skrev (16 minutter siden):

Kan det være at årsaken til "hekten" er at du avviser ham? Dersom en av mine 3 barn henger på meg bruker jeg "omvendt psykologi", dvs at jeg pusher på hen kos slik at hen til slutt stikker av selv. 

Dessuten klemmer og kysser jeg ungene dritmye om de slår seg. Resultatet er at de ikke gråter noe særlig, fordi altfor mye kos er kjedelig. 

[AnonymBruker]

Har det også sånn med mine tvillinger på 2 år. I tillegg slåss de om min oppmerksomhet og dytter og slår hverandre. Jeg har også lurt på når det skal bli bedre. Akkurat nå ser det ganske mørkt ut.

Heldigvis er «ute av syne ute av sinn», så hvis det har vært mye klenging så passer jeg på å komme meg ut av huset når jeg kan. Og mannen tar de med seg til svigers så jeg får huset for meg selv.

Anonymkode: b6588...746

[AnonymBruker]

Det går ikke over, jeg er snart 30 år og ringer mamma nærmest daglig 😅

Anonymkode: b95fa...0f0