Er det noen som angrer på at de har fått barn? Et veldig tabu tema

[AnonymBruker]

Hei, jeg har to barn..en gutt og en jente som jeg elsker over alt på jord. Jeg vil ikke ha vært uten dem…men!!! 
Hadde jeg visst hvor mye bekymringer det å ha barn medførte seg, hadde jeg nok latt det være…hodet mitt får aldri fred…enn om de ikke får det bra? Enn om de blir utestengt? Hva om de blir en som utestenger? Hva om/hva viss/enn om….

Jeg blir stressa om det er en dag eller to det ikke ringer på døra….»har det skjedd noe nå», «er de utestengt?» 

Nå har det vært en del episoder på skolen med den ene, der han er litt ufin mot lærere, går litt rundt som en konge osv…og jeg kjenner at dette tar opp all min tid i hode i perioder, jeg tenker på dette mye, og gruver meg til at han skal videre på ungdomskolen! Ingen kommer til å vil være med en som er slik, og han kommer til å finne seg venner som ikke er bra for han…osvosv, tankekjøret går

Jeg er vel generelt litt en sånn person, der jeg ovetyder absolutt alt…som feks om jeg ikke får svar på snapp..»har jeg gjort eller sagt noe galt nå». Eller i dag skjedde det en episode på jobb (jobber som lærer), der jeg ser i ettertid at jeg budre ha handla annerledes…og dette får jeg ikke fred ifra! 
 

hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke, men kanskje jeg har tenkt tanken at jeg egentlig ikke angrer på barna, men at jeg sliter med noe psykisk? Kanskje jeg han en psykisk diagnose? 
 

Anonymkode: 87289...8e0

[AnonymBruker]

Tja, min er ganske ung enda, men jeg sliter litt med det motsatte av deg kanskje. Jeg føler meg overhodet ikke som en mamma, følelsene for barnet er liksom ikke der. Bekymrer meg lite. Er litt sånn "åja stemmer, har en 1 åring jeg ja".  Hadde forventinger om at det var noe spesielt med å bli mamma. Men nei. 

Anonymkode: 640dc...aa6

[marsvin]

Jeg tror nok ikke du har noen psykisk diagnose  er nok vanligere enn du tror å bekymre seg mye for barna, men man snakker jo ikke så mye om det kanskje.. Tenker at de tankene og bekymringene du har er et naturlig instinkt som er programmert i deg som mor, og ikke rart. Så har du jo dine opplevelser i livet som gjør at bekymrings-tankene eskaleres og blir krisemaksimering til tider. Ikke noe galt med det heller! Hva med å prøve å leve litt mer utenfor tankene? høres klisje ut, men å puste og være i øyeblikket hjelper. Det er den eneste realiteten vi har.

Eller så kan du jo styre barna selv til en viss grad med holdinger, moral, hva som er viktig i livet osv. Du er oppdrageren og har også innflytelse - ikke glem det !:)  Er du alene med barna, eller er du sammen med barnefar så du kan fortelle han det du skrev her? 

[AnonymBruker]

Å, i løpet av hennes første leveår så angret jeg mange, mange ganger. Synes det var hemningsløst dritt. Det er litt bedre nå når hun er litt større. Men er forberedt på at det blir kjipt igjen. 

Anonymkode: 05577...87e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen i innlegget ditt! Før jeg fikk barn, trodde jeg at det å få barn var 90 % hygge og 10% jobb. Det er omvendt! I tillegg er det bekymringer dag og natt, en til tider konstant følelse av utilstrekkelighet…

Jeg elsker barna mine, kan ikke se for meg noe mening uten dem nå. Tenker likevel at jeg hadde hatt det bedre om jeg bare kunne være en supertante etc., masse kos og lite ansvar.

Anonymkode: f2d75...43d

[SaySomething]

De første årene av barnas liv uroet jeg meg helt sykt. Først krybbedød, totalt angst, gruet meg til hver natt fordi jeg visste jeg måtte sjekke om barnet pustet jevnlig gjennom hele natten. Og så alle andre ting som følger med når barnet ble mer mobilt og kan lettere skade seg, putte ting i munnen osv. 

Så fikk jeg noen rolige år, hvor alt egentlig var ganske fint.

Så kom tenårene og jeg uroer meg masse nok engang, men denne gangen mer for alkohol, stoff, skole, venner, være ute i trafikken (shit, denne kjenner jeg at jeg har skikkelig angst for) og også barnas psykiske helse.. 

Tror egentlig det aldri kommer til å gi seg. Men jeg har aldri angret på barna, men det har vært jævlig slitsomt mentalt innimellom 😄

[AnonymBruker]

Jeg kunne skrevet dette innlegget selv 😅🙈  bekymrer meg helt sykt for alt sånn hele tiden og overtenker alt 🙈

Anonymkode: 47fa3...9f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tja, min er ganske ung enda, men jeg sliter litt med det motsatte av deg kanskje. Jeg føler meg overhodet ikke som en mamma, følelsene for barnet er liksom ikke der. Bekymrer meg lite. Er litt sånn "åja stemmer, har en 1 åring jeg ja".  Hadde forventinger om at det var noe spesielt med å bli mamma. Men nei. 

Anonymkode: 640dc...aa6

Samme her. Ungen er 3 år og det er helt likt.. 

Anonymkode: 5d2cd...e5b

[AnonymBruker]

Noen ganger ja. Spesielt da eldste havnet i ett dårlig miljø og begynte å røyke hasj. Oppdaget det da politiet ringte oss. Måtte gjennom rustester der han feilet gang på gang. Da var jeg langt nede og forstod hvorfor min søster ikke ønsker seg barn. 

Anonymkode: 4c514...41b

[AnonymBruker]

Jeg har en 3-åring og jeg tenker ofte at jeg ikke skulle hatt barn, jeg håndterer alt helt feil og vil helst alltid være et annet sted.

Anonymkode: 1ad99...db0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hei, jeg har to barn..en gutt og en jente som jeg elsker over alt på jord. Jeg vil ikke ha vært uten dem…men!!! 
Hadde jeg visst hvor mye bekymringer det å ha barn medførte seg, hadde jeg nok latt det være…hodet mitt får aldri fred…enn om de ikke får det bra? Enn om de blir utestengt? Hva om de blir en som utestenger? Hva om/hva viss/enn om….

Jeg blir stressa om det er en dag eller to det ikke ringer på døra….»har det skjedd noe nå», «er de utestengt?» 

Nå har det vært en del episoder på skolen med den ene, der han er litt ufin mot lærere, går litt rundt som en konge osv…og jeg kjenner at dette tar opp all min tid i hode i perioder, jeg tenker på dette mye, og gruver meg til at han skal videre på ungdomskolen! Ingen kommer til å vil være med en som er slik, og han kommer til å finne seg venner som ikke er bra for han…osvosv, tankekjøret går

Jeg er vel generelt litt en sånn person, der jeg ovetyder absolutt alt…som feks om jeg ikke får svar på snapp..»har jeg gjort eller sagt noe galt nå». Eller i dag skjedde det en episode på jobb (jobber som lærer), der jeg ser i ettertid at jeg budre ha handla annerledes…og dette får jeg ikke fred ifra! 
 

hvor jeg vil med dette? Jeg vet ikke, men kanskje jeg har tenkt tanken at jeg egentlig ikke angrer på barna, men at jeg sliter med noe psykisk? Kanskje jeg han en psykisk diagnose? 
 

Anonymkode: 87289...8e0

Ble uplanlagt gravid med en som da var eks etter fylleligg. Jeg skulle absolutt ikke beholdt for som far og eks å samarbeide med så er han sinnsyk. 

Jeg elsker barnet mitt over alt på jord, men faren drar meg ned konstant. Han har manipulert barnet til å si at jeg er voldelig. Ja, manipulert for blåmerket fikk barnet i et fall hos besteforeldrene. Selv når det var full sjekk hos lege - som konstanterte med at det ikke kan være vold. Selv etter barnevernet forsto kjapt at det ikke var vold, så forsøker han fremdeles å fremstille meg som voldelig. 

Om jeg får barnet etter barnefordelingssak så kommer han til å komme med hevn. Jeg er livredd for å la barnet mitt vokse opp der, men jeg er også redd for utfallet om barnet bor fast hos meg. 

Jeg angrer på valg av barnefar på første. 

Anonymkode: eacb8...e4e

[AnonymBruker]

Angerer litt når babyen på 11 måneder vekker meg for 5. gang før klokka har passert 4 om natta 🫠 men tenker at søvnen vil gå seg til, gruer meg mer til alle bekymringene når de blir tenåring (dip, voldtekt, selvmord osv.)🥶

Anonymkode: f1eb4...a0b

[AnonymBruker]

Helt likt her også. Her ble det verre når barna begynte på skole, med alt det medfører. Kan føle meg som en dårlig mor til tider, bekymrer meg syk ofte….spesielt ift barnas vennskapsrelasjoner. 

Anonymkode: 6cdb8...727

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Helt likt her også. Her ble det verre når barna begynte på skole, med alt det medfører. Kan føle meg som en dårlig mor til tider, bekymrer meg syk ofte….spesielt ift barnas vennskapsrelasjoner. 

Anonymkode: 6cdb8...727

Hvorfor ble det være? Trodd småbarnsfasen var tøffest?

Anonymkode: f663a...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvorfor ble det være? Trodd småbarnsfasen var tøffest?

Anonymkode: f663a...432

Den ER det. De som er tenåringsforeldre, fortrenger dette.

Det er jo en drøm med selvstendige barn, som får dagene til å gå selv. Ingen å mate, stelle eller kle på. De sover lenge, og våkner ikke om natten. Mye mer uthvilt som forelder, og masse tid for deg selv.

Mange av utfordringene tenåringsforeldre står ovenfor, hadde de spart seg ved å være mye mer tydelige og grensesettende. De aksepterer all slags dritt, og gjemmer seg bak at "de må jo få være tenåringer", osv. 

Da jeg var tenåring på tidlig 2000-tall, var det ingen aksept for å oppføre seg som en idiot. I tillegg hadde man plikter i hjemmet. Ingen fikk oppføre seg dårlig, med mindre det var helt berettiget.

Anonymkode: 89bbb...447

[AnonymBruker]

Angrer hver dag. Trodde ikke det skulle bli vanskeligere med årene, men det har det blitt. Hater å være mamma. 

Anonymkode: d3304...62a

[AnonymBruker]

Ikke bare et lett spørsmål. Selvfølgelig angrer jeg ikke, men jeg ser godt at livet mitt hadde vært både enklere og mer behagelig uten barn. Og hadde jeg visst hva jeg gikk til tror jeg nok jeg ville tenkt at «Det der, der går bare ikke». Heldigvis visste jeg ikke hvordan det kom til å bli, for barna mine er fantastiske og verden ville vært et trist sted uten dem.

Anonymkode: 3cd40...412

[AnonymBruker]

Jeg fantaserer ofte om at mellomstemann aldri ble født 💔 Det er bare bekymringer, utredninger og nye tilbakefall. Kan drømme meg tilbake til babyverden når hen var verdens blideste og søteste. 

Anonymkode: 7c51e...0da

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men jeg har stilt megselv spørsmålet "hvordan kan noen overhodet ønske seg barn?" mange, mange, mange ganger den siste tiden.

Verden er så full av DRITT, og vi er i rasende fart og for full musikk på vei til stupet. Hvordan kan man ville sette barn inn i denne verden? 

Men jeg har aldri tort å spørre noen da de sikkert ville eksplodere og tro at jeg bare var ute etter å krangle. 

Anonymkode: fa55b...df6

[AnonymBruker]

Ikke at jeg fikk barna,men tenker ofte at hva om noe skjer meg eller mannne og de blir uten oss er veldig redd for det.

Anonymkode: de0ce...f65