Sjalu på barndomsvenninne.

[AnonymBruker]

Jeg er ei 26 år gammel kvinne som har slitt mye. Jeg er en taper fra A til Å, har ingen utdannelse, kjæreste og bor hjemme fortsatt. Har tidligere vært på AAP. Jeg bruker det meste av dagen på biblioteket og leser bøker, men kommer aldri ut i utdannelse. Har ei barndomsvenninne som er en vinner. Hun er pen, lang utdannelse og har en fantastisk jobb der hun bruker det meste av tiden sin på. Vi bodde sammen en liten periode for noen år tilbake, før jeg fikk på en smell. Hun starter alltid dagen med trening, så jobber hun 10-12 timer på jobben, har deretter en kjæreste som hun trives med. Hvorfor har jeg ingenting når hun har alt? 

Anonymkode: 41293...bdc

[Gjest Celina holmkold]

Du må erkjenne at du må gjøre tiltak i livet. Kanskje du kan lese fagbøker på biblioteket, og ta opp noen fag, slik at du får utdannelse? Om du fokuserer på deg selv, kropp og sinn, kan du for eksempel trene. Jeg blir alltid så lykkelig etter en treningsøkt. Kjæreste er ganske vanskelig å finne nå til dags, men det kommer med sin tid det også. Men tror du må begynne med grep for ditt liv❤️

[AnonymBruker]

Du må ikke måle deg opp med andre, selvom jeg forstår at det er lett for. 
Du kan endre på livet ditt. For eksempel begynne å flytte hjemmefra, starte på studier, osv. Jeg er 29 år og føler meg ennå ung, og du er yngre. Du har masse tid til alt sammen. Selv har jeg gjort mye som ung voksen, jeg har fått barn, flyttet hjemmefra når jeg var 20 år og studert. Men det betyr jo ikke at du skal gå samme vei som alle andre. Tenk at du er enda ung og god tid.

Anonymkode: 1e95d...c6d

[AnonymBruker]

Slutt å sammenligne deg. Alle har sitt igjen alle går gjennom ulike ting av ulike grunner. Du har din vei og hun sin. Fokuser på deg selv.

Anonymkode: 3155f...935

[AnonymBruker]

Hvordan kan man slutte å sammenlikne seg med ei dame som får til alt i livet sitt, når man selv ikke får til en dritt?

Anonymkode: 41293...bdc

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er ei 26 år gammel kvinne som har slitt mye. Jeg er en taper fra A til Å, har ingen utdannelse, kjæreste og bor hjemme fortsatt. Har tidligere vært på AAP. Jeg bruker det meste av dagen på biblioteket og leser bøker, men kommer aldri ut i utdannelse. Har ei barndomsvenninne som er en vinner. Hun er pen, lang utdannelse og har en fantastisk jobb der hun bruker det meste av tiden sin på. Vi bodde sammen en liten periode for noen år tilbake, før jeg fikk på en smell. Hun starter alltid dagen med trening, så jobber hun 10-12 timer på jobben, har deretter en kjæreste som hun trives med. Hvorfor har jeg ingenting når hun har alt? 

Anonymkode: 41293...bdc

Fordi hun trener, tok utdannelse og dermed fikk en bra jobb som hun jobber 10-12 timer på i stedet for å sitte på biblioteket hver dag.

Anonymkode: 30850...5e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan kan man slutte å sammenlikne seg med ei dame som får til alt i livet sitt, når man selv ikke får til en dritt?

Anonymkode: 41293...bdc

Hvorfor får du ikke til noe? Du må sette deg små mål da. Og nå de målene. 

Anonymkode: 1e95d...c6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Fordi hun trener, tok utdannelse og dermed fikk en bra jobb som hun jobber 10-12 timer på i stedet for å sitte på biblioteket hver dag.

Anonymkode: 30850...5e5

Det er ikke min skyld at det ble slik. Jeg har studert litt tidligere men gikk på en smell og flyttet hjem etter det. Hun har bare kjørt på, fått seg en fast jobb, egen leilighet og kjæreste. 

Anonymkode: 41293...bdc

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du føler det, ts ❤ Det er en vond følelse, urettferdighet. For det er det det er; urettferdig. Dere har blitt født med ulikt utgangspunkt. Hun har hatt flaks med god helse, overskudd i hverdagen, kanskje en annen støtte eller kulturell påvirkning enn deg. Hun har fått utdelt bedre kort enn deg, sånn er det bare. Det er ikke din skyld.

Hvis du ønsker et bedre liv for deg selv må du finne ut hvordan du kan bruke de kortene du ble utdelt for å få det til. Hva kan du, med ditt utgangspunkt, få til? Har du helsemessige utfordringer du bør ta tak i først, f.eks nedstemthet?

Jeg har selv vært sjalu på mange venninner. De har klart seg så bra og hatt det fint på veien. Jeg klarte meg ok, men slet og hadde det fælt på den samme veien. Jeg vil aldri klare å ta de igjen. Men jeg har tatt aktive grep for å komme dit jeg vil. Jeg jobber hele tiden med å slutte å være sjalu, slutte å stresse med hvor langt jeg ligger etter. Det ER vanskelig, men det blir enklere over tid. ❤

Anonymkode: a44c2...00b

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det er ikke min skyld at det ble slik. Jeg har studert litt tidligere men gikk på en smell og flyttet hjem etter det. Hun har bare kjørt på, fått seg en fast jobb, egen leilighet og kjæreste. 

Anonymkode: 41293...bdc

Hva har du gjort for å komme over den smellen? Hvilke planer har du lagt for å jobbe gradvis mot oppnåelige mål for deg?

Anonymkode: 30850...5e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er ikke min skyld at det ble slik. Jeg har studert litt tidligere men gikk på en smell og flyttet hjem etter det. Hun har bare kjørt på, fått seg en fast jobb, egen leilighet og kjæreste. 

Anonymkode: 41293...bdc

Vel, situasjonen din er iallefall ikke din venninnes skyld.

Du får finne ut om det er noe du har lyst til som er oppnåelig, og begynne å jobbe mot det. Hvis det er utdanning du ønsker deg, så søker du. Hvis det er en jobb du vil ha søker du på den.

Hvis du bare sitter hjemme og tenker at livet ditt ikke er noe du kan gjøre noe med kan jeg love deg at det skjer svært lite, og ingenting du ønsker deg. Hvis du tror at din venninnes suksess kom uten at hun gjorde en innsats er du en idiot.

Anonymkode: 4bca1...c08

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er ei 26 år gammel kvinne som har slitt mye. Jeg er en taper fra A til Å, har ingen utdannelse, kjæreste og bor hjemme fortsatt. Har tidligere vært på AAP. Jeg bruker det meste av dagen på biblioteket og leser bøker, men kommer aldri ut i utdannelse. Har ei barndomsvenninne som er en vinner. Hun er pen, lang utdannelse og har en fantastisk jobb der hun bruker det meste av tiden sin på. Vi bodde sammen en liten periode for noen år tilbake, før jeg fikk på en smell. Hun starter alltid dagen med trening, så jobber hun 10-12 timer på jobben, har deretter en kjæreste som hun trives med. Hvorfor har jeg ingenting når hun har alt? 

Anonymkode: 41293...bdc

Det sies at menneskets største hinder for å lykkes i livet, er å sammenligne seg med andre . Snu tankegangen din. Unn henne lykke & suksess , å gå for det selv også. Small steps ✌️ Du er ung enda , du må re-starte både handlinger & tankegang ❤️

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke min skyld at det ble slik. Jeg har studert litt tidligere men gikk på en smell og flyttet hjem etter det. Hun har bare kjørt på, fått seg en fast jobb, egen leilighet og kjæreste. 

Anonymkode: 41293...bdc

Her føler jeg du drar offerkortet. 
hvor lenge siden er det du gikk på en smell? 
hva har du gjort for å komme det videre i ettertid ?

hvis du bare sitter å venter at alt skal falle i fanget på deg, så sitter du der til du dør. 
nei det er ikke din feil at du gikk på en smell, men det er opp til deg å reise deg igjen!

du sitter på biblioteket og leser en hel dag, da klarer du deltids studie eller?  

Anonymkode: c4d4b...524

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Her føler jeg du drar offerkortet. 
hvor lenge siden er det du gikk på en smell? 
hva har du gjort for å komme det videre i ettertid ?

hvis du bare sitter å venter at alt skal falle i fanget på deg, så sitter du der til du dør. 
nei det er ikke din feil at du gikk på en smell, men det er opp til deg å reise deg igjen!

du sitter på biblioteket og leser en hel dag, da klarer du deltids studie eller?  

Anonymkode: c4d4b...524

Det er 5 år siden, har vært på AAP en lengre periode men er ikke det nå lengre 

Anonymkode: 41293...bdc

[BobbySocks]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det er ikke min skyld at det ble slik. Jeg har studert litt tidligere men gikk på en smell og flyttet hjem etter det. Hun har bare kjørt på, fått seg en fast jobb, egen leilighet og kjæreste. 

Anonymkode: 41293...bdc

Men du kan jo bare kjøre på du og? Hun har jo ikke fått dette gratis. Hun har jobbet hardt. Du kan jo ikke forvente at det samme bare dumper ned i postkassa di!

[AnonymBruker]

Du må sammenligne deg med deg selv. Hvordan var livet ditt for 1 år siden? 6 mnd siden? Nå? Hva kan du gjøre for å få det bedre? 
du liker å lese.. hva med å ta opp fag? 
bygge deg sakte men sikkert opp? 
Det er lov å kjenne på misunnelse, og ganske normalt.. når dere er venninner og har vært likestilte. Så plutselig er hun på topp og du på bunn.. 

ting vil ikke alltid være så svart hvitt som du ser. Ting vil forandre seg. 
Ha full fokus på deg selv, og ta skritt for skritt. Du kommer til å nå dine mål du også.. noen trenger mere tid enn andre, og går litt andre veier for å oppnå sine mål 

Anonymkode: 6fe21...88e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Det er ikke min skyld at det ble slik. Jeg har studert litt tidligere men gikk på en smell og flyttet hjem etter det. Hun har bare kjørt på, fått seg en fast jobb, egen leilighet og kjæreste. 

Anonymkode: 41293...bdc

Hvem sin skyld er det da? 
 

Du må komme deg ut av offerrollen og ta tak i det du kan ta tak i.

Anonymkode: c29be...afd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er ei 26 år gammel kvinne som har slitt mye. Jeg er en taper fra A til Å, har ingen utdannelse, kjæreste og bor hjemme fortsatt. Har tidligere vært på AAP. Jeg bruker det meste av dagen på biblioteket og leser bøker, men kommer aldri ut i utdannelse. Har ei barndomsvenninne som er en vinner. Hun er pen, lang utdannelse og har en fantastisk jobb der hun bruker det meste av tiden sin på. Vi bodde sammen en liten periode for noen år tilbake, før jeg fikk på en smell. Hun starter alltid dagen med trening, så jobber hun 10-12 timer på jobben, har deretter en kjæreste som hun trives med. Hvorfor har jeg ingenting når hun har alt? 

Anonymkode: 41293...bdc

Aldri for sent å snu denne trenden. Men det koster energi og fokus. Endrer du deg ikke så vil du fortsette å være der du er i dag. 

Hva gjør dine foreldre? Som oftest ligger svaret der. 

Anonymkode: c3b4c...f97

[Sjokopuddingen]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er ikke min skyld at det ble slik. Jeg har studert litt tidligere men gikk på en smell og flyttet hjem etter det. Hun har bare kjørt på, fått seg en fast jobb, egen leilighet og kjæreste. 

Anonymkode: 41293...bdc

Det er ikke hennes feil heller...

[AnonymBruker]

Oi, her var det mye teite kommentarer. Folk som tydelig aldri har hatt det sånn som deg, eller klarte å glemme hvordan og hvorfor de ble bedre etter at de var friske igjen. Drit i de folka her, hør på meg i stedet. Jeg er - eller var - som deg.
Etter en vanskelig barndom/ungdomstid måtte jeg avbryte studiene fordi alt skjærte seg både fysisk og psykisk. Det var ingenting galt med meg fysisk, som kunne vises på prøver - men jeg hadde fryktelig vondt over alt hele tiden. Fibromyalgi. Jeg gikk på AAP i syv år, deretter ble jeg uføretrygdet 100%, med ung ufør. Og nå, på grunn av at jeg har fått være i fred såpass lenge, uten mas fra NAV eller noen andre, begynner jeg å bli litt bedre. 

Som kjent går det ikke an å "pull oneself up by the bootstraps", selve uttrykket var opprinnelig ment for å beskrive urimeligheten til folk som krevde det av andre. Du kan ikke bare slutte å være syk. NAV gjør deg trolig sykere, spesielt om du sliter psykisk. Jeg vil faktisk påstå at de aller færreste opplever bedring den tiden NAV puster dem i nakken, med mindre de har et veldig forståelsesfullt støtteapparat, noe de færreste har. Og selv om man har et slikt støtteapparat, er det vanskelig å finne en vei her i livet når man ikke føler man får ta hensyn til seg selv og gjøre det på egne premisser. Slik hadde i alle fall jeg det. Kall det hva du vil (venter en shitstorm fra fjonge Kvinneguiden-fruer så fort jeg sier dette, men...) jeg hadde ikke lyst til å bli bedre for å jobbe eller gå på skole, for å gagne noen andre. Diverse instanser av "samfunnet", herunder både foreldre, medelever og diverse institusjoner gjorde meg så syk som jeg var blitt - og så skulle jeg liksom motiveres til å bli frisk (hva enn dét betyr) for å gå tilbake på jobb, og tjene det samme drittsamfunnet? Nei, takk. Jeg var vrang og vrien, og kjempesyk i årevis. Jeg gjorde alt jeg fikk beskjed om, men nærte et brennende sinne mot alle som tok i meg. Jeg ville ikke være en del av noe som helst, ville helst bare gå i dvale i ei hule, om du skjønner følelsen.

Etter at jeg ble uføretrygdet, lot hele verden meg plutselig være. Ett år gikk, og denne trangen til å gjemme seg utviklet seg gradvis til noe mindre panisk og fryktbasert. Jeg innså at jeg ikke trengte å være blant folk jeg ikke orket trynet på, for å bli noe her i verden. Har begynt å ta online-kurs for å starte egen bedrift, og prøver å finne ut av mine kreative evner, og hvordan jeg kan bruke dem til å tjene disse ca 40 000 kronene ekstra man får tjene i året uten at det går utover trygda. Dette er forhåpentligvis bare begynnelsen.

Dette ble langt, men poenget mitt er at så lenge du sitter og måler deg selv opp mot andre, vil du ikke klare noe. Sammenligning er den dårligste motivasjonen. Og så lenge du går på AAP, er det faktisk ikke rart om motivasjonen uteblir. Det er skikkelig vanskelig å føle seg dratt i konstruktive retninger hvis du samtidig må deale med utredninger, medisinutprøving, vanskelige saksbehandlere, AAP-makstid, foreldre som sikkert maser, arbeidslinja, samt alle hønsa her på Kvinneguiden som digger å trykke sånne som oss videre ned i dritten. 
Selvsagt bør du gjøre det du kan for å komme videre selv om du går på AAP, men ikke last deg selv for tungt dersom det ikke går før du for eksempel får innvilget trygd. Da får man faktisk fred til å tenke. Det er MANGE unge som får uføretrygd, og som deretter kommer seg videre, dette snakkes lite om av politikere fordi det ikke er "sexy" at unge, syke mennesker trenger ro rundt øra til å tenke seg om før store livsvalg, og at jo mer stress man utsettes for, jo sykere blir man - i stedet for å ta valg.   

Til sist, en liten metafor? Med kronisk sykdom spør alltid utenforstående "har du prøvd yoga"? Og sannheten var at jeg ikke hadde det. Det virket helt umulig å skulle sette seg ned på ei matte på gulvet (hadde ikke plass til sånt uten å rydde vekk masse møbler uansett, og dette hinderet gjorde at det føltes uoverkommelig). Jeg hadde ikke ro i meg til å sitte heller, selv om jeg var kjempesjuk klarte jeg ikke roe hjernen nok til å gjøre noe annet enn å se på TV eller sove. Det var ikke "plass" til yoga. Økonomien min - eller den alltid nært forestående slutten på den (med AAP-makstid) - gjorde at jeg ikke klarte å tenke på noe annet enn i dag og i morgen. All langsiktig tenking virket poengløst. Om jeg havnet på sosialen ville jeg miste bilen, sikkert - og dermed måtte jeg flytte, og jeg kunne ikke bo med folk, men ville ikke ha råd til å bo alene, osv... Så jeg klarte ikke å planlegge en yoga-rutine. 
Men så ble jeg ung ufør. Flyttet til en større bolig. Hadde plass til yogamatte på gulvet og hadde penger til å kjøpe utstyr, en app, og til å kunne se langt frem i tid uten frykt. Nå gjør jeg yoga hver dag, og føler meg bedre.
Altså, du må ha det materielle på plass både nå og i overskuelig framtid for å ta gode valg for deg selv. Hvis du er redd hele tiden, tar du valg basert på nåtid alene, man klarer ikke tenke langt.

...Mitt tips til deg er å gjøre det du kan for å ha det så stabilt som mulig, så lenge som mulig. Søke om uføretrygd er kanskje den letteste måten for deg å gjøre det på. For så syk er du nå. Og så, når den er innvilget, kan du bli bedre og finne på noe nytt. Det er ikke å lyve til NAV, det er å gjøre hele jævla Norge en tjeneste - for slik kan du faktisk bruke deg selv som ressurs på sikt, i stedet for å tvinne tommeltotter for alltid. 

Anonymkode: fb360...84e