Flere som har foreldre som ikke vil hjelpe dere med noe?

[AnonymBruker]

Mine foreldre er ikke interessert i å hjelpe meg med noe, og det virker ikke som de er  særlig interessert i meg som person heller.  Jeg mener ikke at de skal gjøre alt for meg, jeg er jo voksen og klarer meg selv, men noen ganger hadde det vært godt med litt hjelp til ting, og støtte. Da jeg var student og hadde lite penger så hjalp de meg ikke selv om de tjener veldig bra, hadde jeg omtrent ikke penger til mat så var det likevel ingen hjelp fra dem, og fikk ikke komme på middag en gang. Men senere så har jeg invitert dem på kaffe og middag flere ganger men de har aldri kommet. Broren min derimot besøker de ofte og de hjelper han med alt, jeg syns det gjør vondt selv om jeg unner han det. Når jeg spurte hvorfor så sa de at jeg har så mange venner så jeg trenger ikke besøk av dem. Jeg syns det var en merkelig begrunnelse. Skal man liksom ikke få besøk av foreldrene sine fordi man har mange venner? Husker da jeg skulle flytte for meg selv og vi var på besøk hos besteforeldrene mine. Bestefar spurte om jeg trengte hjelp til noe, og mamma fortet seg å svare nei hun trenger ikke det, jeg aner ikke hvorfor hun svarte det, og hun nektet å svare når jeg spurte henne om det.. Bestefar ble helt paff, jeg også, men han og bestemor kom likevel senere på besøk til meg og hjalp meg med ting da. Føler at de bryr seg mer om meg en foreldrene mine. Jeg tror ikke foreldrene mine er glad i meg. Er det flere som kjenner seg igjen i dette? Hvordan takler du det? Jeg er 27 år.

Anonymkode: eb18a...b27

[fru Alving]

Dette høres ikke noe greit ut. Jeg forstår godt at du blir lei deg.

Kanskje du kan forsøke og snakke med besteforeldrene dine om du har et godt forhold til de, jeg tipper det er noe som ligger under her som du kanskje ikke helt ser.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det du sier og kommer gjerne på middag når mine barn blir voksne.

Hva sier broren din, ser han det du ser?

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (3 minutter siden):

Dette høres ikke noe greit ut. Jeg forstår godt at du blir lei deg.

Kanskje du kan forsøke og snakke med besteforeldrene dine om du har et godt forhold til de, jeg tipper det er noe som ligger under her som du kanskje ikke helt ser.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det du sier og kommer gjerne på middag når mine barn blir voksne.

Hva sier broren din, ser han det du ser?

Takk for svar ❤️ Han sier ikke noe, så jeg vet ikke om han ser det.

Anonymkode: eb18a...b27

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar ❤️ Han sier ikke noe, så jeg vet ikke om han ser det.

Anonymkode: eb18a...b27

Men kanskje du skal ta det opp om det plager deg. Noen ganger kan familier komme inn i mønstre hvor man fortsetter å gjøre det man alltid har gjort. Dere er familiens barn selv om dere nå er voksne og jeg tipper at broren din nok har surfet mer på foreldrenes velvilje, av en eller annen grunn. Foreldre er ikke perfekte.

Synes også du kan nevne det for foreldrene dine, Hvorfor hjelper dere ikke meg, hvorfor kommer dere ikke til meg på besøk osv.. Mulig de tenker at du klarer deg så bra likevel. Men da kan du si at du likevel trenger foreldrene dine og at du føler deg nedprioritert.

[Prøver18]

Ja, jeg er også 27, og mamma er død og pappa er rusmisbruker, så forstår 100% følelsen av å være foreldreløs

[AnonymBruker]

Jeg har litt samme opplevelsen. Jeg får beskjed om at jeg er jo så flink og klarer meg selv, så det går bra. Min yngre bror som stadig roter det til (særlig økonomisk) får masse hjelp, for han trenger det jo.

Jeg har løst det ved å ikke bry meg. Jeg har også besteforeldre som ønsker å hjelpe. Så jeg føler egentlig at jeg har hoppet over foreldrene mine, og bruker besteforeldre som foreldre. 

Anonymkode: 3faa9...7fb

[AnonymBruker]

Tror forresten ikke det hadde vært så lett "å ikke bry seg" om det ikke var for at jeg har et så godt forhold til besteforeldrene mine. Kan snakke med de om alt. Er også bestemor jeg ringer om jeg trenger råd til noe eller bare å snakke litt. Så jeg er jo veldig heldig der. 

Anonymkode: 3faa9...7fb

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (32 minutter siden):

Men kanskje du skal ta det opp om det plager deg. Noen ganger kan familier komme inn i mønstre hvor man fortsetter å gjøre det man alltid har gjort. Dere er familiens barn selv om dere nå er voksne og jeg tipper at broren din nok har surfet mer på foreldrenes velvilje, av en eller annen grunn. Foreldre er ikke perfekte.

Synes også du kan nevne det for foreldrene dine, Hvorfor hjelper dere ikke meg, hvorfor kommer dere ikke til meg på besøk osv.. Mulig de tenker at du klarer deg så bra likevel. Men da kan du si at du likevel trenger foreldrene dine og at du føler deg nedprioritert.

Jeg skal prøve å ta det opp med dem.

Anonymkode: eb18a...b27

[AnonymBruker]

Har du vurdert å bare spørre åpent? 
 

«Jeg lurer på en ting - og det er følgende; hvorfor er det blitt slik(…..)». 
 

Svarer de «slik er det ikke/det har en grunn», så spør hva de mener du skal føle om en slik forskjellsbehandling. 

Anonymkode: 97b62...be9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mine foreldre er ikke interessert i å hjelpe meg med noe, og det virker ikke som de er  særlig interessert i meg som person heller.  Jeg mener ikke at de skal gjøre alt for meg, jeg er jo voksen og klarer meg selv, men noen ganger hadde det vært godt med litt hjelp til ting, og støtte. Da jeg var student og hadde lite penger så hjalp de meg ikke selv om de tjener veldig bra, hadde jeg omtrent ikke penger til mat så var det likevel ingen hjelp fra dem, og fikk ikke komme på middag en gang. Men senere så har jeg invitert dem på kaffe og middag flere ganger men de har aldri kommet. Broren min derimot besøker de ofte og de hjelper han med alt, jeg syns det gjør vondt selv om jeg unner han det. Når jeg spurte hvorfor så sa de at jeg har så mange venner så jeg trenger ikke besøk av dem. Jeg syns det var en merkelig begrunnelse. Skal man liksom ikke få besøk av foreldrene sine fordi man har mange venner? Husker da jeg skulle flytte for meg selv og vi var på besøk hos besteforeldrene mine. Bestefar spurte om jeg trengte hjelp til noe, og mamma fortet seg å svare nei hun trenger ikke det, jeg aner ikke hvorfor hun svarte det, og hun nektet å svare når jeg spurte henne om det.. Bestefar ble helt paff, jeg også, men han og bestemor kom likevel senere på besøk til meg og hjalp meg med ting da. Føler at de bryr seg mer om meg en foreldrene mine. Jeg tror ikke foreldrene mine er glad i meg. Er det flere som kjenner seg igjen i dette? Hvordan takler du det? Jeg er 27 år.

Anonymkode: eb18a...b27

Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Mine foreldre og jeg har gradvis glidd bort fra hverandre gjennom flere tiår.  Vi har ikke kontakt. Jeg tenker man må slippe tanken på dette med at familie skal være obligatorisk. Det har ikke vært så positivt å være sammen noensinne egentlig. De lever på en annen planet der det røykes, drikkes, krangles og herjes. Jeg har det rolig og er lykkelig. Fint å slippe taket!

Anonymkode: beea3...a45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Har du vurdert å bare spørre åpent? 
 

«Jeg lurer på en ting - og det er følgende; hvorfor er det blitt slik(…..)». 
 

Svarer de «slik er det ikke/det har en grunn», så spør hva de mener du skal føle om en slik forskjellsbehandling. 

Anonymkode: 97b62...be9

Ja har vurdert det, men de blir fort sinte og sier at det snakker vi ikke om, så vet ikke om det funker.

Anonymkode: eb18a...b27

[AnonymBruker]

Spør foreldrene dine rett ut.. hva er problemet? Hvorfor ønsker de ikke å tilbringe tid sammen med deg? At du har venner betyr ikke at du ikke ønsker kontakt med de? 
hvorfor ønsker de ikke at du får hjelp av besteforeldre når de tilbyr seg? 
hvilket forhold ønsker de til deg? 
Bare gjør det! Du kommer ikke til å angre. Så slipper du at det gnager.. 

forstår godt du er skuffet. 
 

Jeg er 40 og mamma er innom daglig med nystekte horn, vafler og ber oss på middag. 
hun passer barna og hun er super! Fordi hun ønsker et tett bånd til oss. 
 

mamma er i overkant av hva som er normalen vil jeg tro. 
Når mine barn flytter ut og skal lage mat på en stipend utbetaling kommer jeg helt klart til å lage brød og mat og sende med, og vippse til mat. 
Jeg lever på billig mat for at barna mine skal få det de trenger selv om de er studenter 

Anonymkode: b3f1f...278

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja har vurdert det, men de blir fort sinte og sier at det snakker vi ikke om, så vet ikke om det funker.

Anonymkode: eb18a...b27

Det er sikkert mye mer enn det du skriver. Kanskje du burde folusere mer på deg selv og din egen lykke. Din partner, dine barn. Din hund/ gullfisk osv. Alt som du har rundt deg og som du ønsker å ta med deg videre i livet. Det å sitte slik og tenke på at foreldrene ikke virker, fører bare til mer problemer. Kan heller ikke anbefale konfrontasjon. Hilsen en som har erfaring med dette. Og selv om din bror får mer hjelp, ta vare på han, hvis dere har et bra forhold! Du er heldig som tross alt har en bror.

Anonymkode: beea3...a45