Utredning ADHD hos voksen kvinne - avslag av DPS. Flere der ute som har opplevd det samme?

[AnonymBruker]

Verdens rikeste land og verdens dårligste psykiatri. 
folk får avslag når de trenger helsehjelp! 
Bare å slutte å betale skatt når en ikke får helsehjelp når en trenger det. 
Les deg opp på helseloven og ta en tlf til dps om at de bryter loven ved å gi deg avslag, og ikke rett på nødvendig helsehjelp! 
blir rett og slett kvalm av systemet i Norge! 
Folk får begynne med kriminalitet da for å få råd til å betale en privat psykolog 

Anonymkode: 0d052...bea

[AnonymBruker]

Føler med deg. Fikk avslag fra DPS for noen år siden. Trengte virkelig hjelp da men er ikke så flink til å rope ut. Etterpå ble alt bare verre og verre og tilslutt møtte jeg veggen. Så jeg håper at du ikke gir deg så lett, man må virkelig stå på for å få den hjelpen man trenger.

Anonymkode: 8ee12...97d

[frøkenoverfølsom]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Spørs veldig på hvor man bor tror jeg! Hvor høyt trykk det er på dps. Har man barn, skal man prioriteres.

Føler det er endel ting med mine symptomer som ikke hadde vært særlig tilstede uten barna. Toleranse for diverse lyder merker jeg f.eks er lav. Før holdt jeg meg unna diverse støy, men det går jo ikke nå😅

Anonymkode: 33313...7de

Jeg er også ekstremt lydsensitiv. Og med egne barn + bonusbarn i hus er det helt umulig å unngå. Dette er uten tvil mitt største problem i hverdagen. Det sliter meg ut. Jeg bruker så mye energi på å prøve å ikke la det bry meg, men det er helt umulig. Jeg får det rett og slett ikke til. Og da er det vanskelig med samboer som ikke kjenner på samme problemet og man står litt alene i det. Skal sies at jeg har en utrolig forståelsesfull og omtenksom samboer som hjelper så godt han kan, men føler meg jo som en ond stemor når vi må ha regler om å se videoer på mobilen, fordi kidsa vil jo gjerne se på TV og videoer på Youtube på mobilen samtidig, og da klarer jeg rett og slett ikke være i det rommet. Føler det høres helt teit ut å si, men sånn er det. Det trigger noe i meg. Det blir som for andre å høre bestikket skrape mot en tallerken... 

[frøkenoverfølsom]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Føler med deg. Fikk avslag fra DPS for noen år siden. Trengte virkelig hjelp da men er ikke så flink til å rope ut. Etterpå ble alt bare verre og verre og tilslutt møtte jeg veggen. Så jeg håper at du ikke gir deg så lett, man må virkelig stå på for å få den hjelpen man trenger.

Anonymkode: 8ee12...97d

Jeg orker nok ikke ta kampen med DPS. Hvis jeg må kjempe for å i det hele tatt komme inn, føler jeg at de nok ikke hadde vært veldig imøtekommende og glade for at jeg er der. Og for meg er det i det hele tatt vanskelig å be om hjelp, så det hadde bare blitt en vanvittig ubehagelig situasjon. Og jeg hadde vært redd for at det også kunne gjort at de var veldig kritiske og at jeg kanskje ikke får den hjelpen jeg trenger... Men jeg kommer nok til å gå videre privat tror jeg, selv om det koster skjorta 😬

Så trist å høre at du møtte veggen 💔 Har du fått hjelp nå i etterkant?

[AnonymBruker]

frøkenoverfølsom skrev (16 timer siden):

Jeg orker nok ikke ta kampen med DPS. Hvis jeg må kjempe for å i det hele tatt komme inn, føler jeg at de nok ikke hadde vært veldig imøtekommende og glade for at jeg er der. Og for meg er det i det hele tatt vanskelig å be om hjelp, så det hadde bare blitt en vanvittig ubehagelig situasjon. Og jeg hadde vært redd for at det også kunne gjort at de var veldig kritiske og at jeg kanskje ikke får den hjelpen jeg trenger... Men jeg kommer nok til å gå videre privat tror jeg, selv om det koster skjorta 😬

Så trist å høre at du møtte veggen 💔 Har du fått hjelp nå i etterkant?

Det forstår jeg. Og så er spørsmålet om diagnose vil hjelpe deg. Hva ville en diagnose gjøre for deg? Hvis du greier deg i hverdagen så kanskje det er like greit sånn? Ønsker du å prøve medisinering hvis du får diagnosen? 
 

Jeg får noe hjelp av fastlegen men har også fått avslag på utredninger. Det føles veldig håpløst når problemene er store. Har noen gang tenkt om jeg kan ha ADHD siden jeg blir mye mer sliten enn andre av det vanlige liv. Kanskje sosial angst, vet ikke. 
 

Kjenner også en frykt for å få en diagnose basert på hva jeg forteller. Er skeptisk til at det blir veldig opp til den som fortolker. Tror nesten alle som gikk til dps og la frem sine problemer i livet kunne komme ut igjen med en heavy diagnose😅

Anonymkode: 8ee12...97d

[AnonymBruker]

frøkenoverfølsom skrev (På 24.5.2022 den 20.52):

Jeg er en kvinne i midten av 30-årene som har en sterk mistanke om at jeg har ADHD. Listen over symptomene mine er lang, så jeg tenker ikke gå inn på alle detaljene rundt det. Jeg er ikke her for å sette en diagnose. Spørsmålet mitt derimot er om det er flere der ute som har fått ADHD diagnose etter å ha blitt avvist av DPS etter forespørsel om utredning fra fastlegen? Altså som har oppsøkt psykolog privat (og da derfor også måtte betale for det selv)? (Hvor mye betalte dere for det, forresten?)

Jeg er oppgående og resurssterk, og har på egenhånd funnet mange mestringsstrategier for å holde det jeg er nesten helt sikker på er min ADHD (men som jeg ikke visste var ADHD da) i sjekk. På grunn av dette fikk jeg avslag av DPS da jeg søkte om utredning da de anser mitt behov for hjelp, eller å få satt diagnosen, som ikke viktig nok. Jeg forstår at andre kan ha større behov for hjelp enn det jeg har, men det er likevel veldig viktig for meg å få satt diagnosen. Ikke fordi jeg ønsker et stempel, men fordi jeg endelig føler jeg har "funnet meg selv". Jeg har alltid følt meg rar og at jeg ikke har vært som alle andre. Og da jeg oppdaget at ADHD ikke bare er hyperaktive smågutter som jeg alltid har trodd, følte jeg endelig at den siste brikken av puslespillet falt på plass. Det var en enorm lettelse (men som jeg nå opplever å møte mye motgang om blant venner og bekjente, som sikkert tror ADHD er det samme jeg alltid har trodd; hyperaktive smågutter).

Spørsmålet mitt er, er det noen som har vært i samme situasjon og fått diagnosen privat? Var det viktig for dere å få den, og syns dere det har hjulpet på noe vis? Jeg er veldig redd for å bli avvist fordi jeg klarer meg så bra som jeg gjør. Jeg masker symptomene mine og har utviklet mestringsstrategier på egenhånd. Men det er fortsatt mye jeg sliter med. Fikk dere som fikk avslag av DPS likevel diagnosen selv om dere også kanskje klarer dere bedre enn de som får tilbudet gjennom DPS, eller er det noen der ute som mener de har ADHD men har opplevd at psykolog ikke ville sette diagnosen på grunn av at de har vært så resurssterke?

Takk for alle svar.

Fikk også avslag på utredning hos DPS. Rett og slett fordi symptomene ikke skaper særlige utfordringer for meg i dagliglivet. Ble henvist to ganger.

Har bare gitt opp nå.

Anonymkode: 5d714...c47

[Anonymeeee]

Anbefaler å bli utredet privat dersom man ikke får time på/hos dps. Espen Anker i Oslo er privat psykiater og utreder folk angående adhd 

[AnonymBruker]

frøkenoverfølsom skrev (På 27.5.2022 den 22.53):

Jeg orker nok ikke ta kampen med DPS. Hvis jeg må kjempe for å i det hele tatt komme inn, føler jeg at de nok ikke hadde vært veldig imøtekommende og glade for at jeg er der. Og for meg er det i det hele tatt vanskelig å be om hjelp, så det hadde bare blitt en vanvittig ubehagelig situasjon. Og jeg hadde vært redd for at det også kunne gjort at de var veldig kritiske og at jeg kanskje ikke får den hjelpen jeg trenger... Men jeg kommer nok til å gå videre privat tror jeg, selv om det koster skjorta 😬

Så trist å høre at du møtte veggen 💔 Har du fått hjelp nå i etterkant?

Hei TS  Jeg er litt i samme situasjon. Har fått avslag fra DPS fordi jeg liksom har klart meg så bra her i livet. Men nå har livet tatt meg igjen og jeg må snart få noen svar. Startet du på privat utredning? Jeg synes det er vanvittig vanskelig å finne noen private. Bor i Agder. 

Anonymkode: cd31b...51b

[frøkenoverfølsom]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2022 den 19.33):

Hei TS  Jeg er litt i samme situasjon. Har fått avslag fra DPS fordi jeg liksom har klart meg så bra her i livet. Men nå har livet tatt meg igjen og jeg må snart få noen svar. Startet du på privat utredning? Jeg synes det er vanvittig vanskelig å finne noen private. Bor i Agder. 

Anonymkode: cd31b...51b

Hei og beklager sent svar. Gled litt ut nå i ferien.

Jeg har ikke startet enda nei. Jeg har gått litt i meg selv for å finne ut hvorfor det er viktig for meg å få satt en diagnose, og om det er verdt kampen (for en kamp regner jeg med det kommer til å bli). Jeg har sendt en forespørsel til privat psykolog om utredning ganske nylig. Jeg ønsker å ha en samtale om prosessen, og om hva å få satt en diagnose evt kan hjelpe meg med. Så får vi se da.

Har du vært i kontakt med fastlegen din enda? Jeg fikk navnet på en privat psykolog som driver med utredning av ADHD fra min. Bor selv i Adger. Ta gjerne kontakt i innboksen om du vil 😊

[AnonymBruker]

On 5/25/2022 at 9:53 AM, AnonymBruker said:

Forstår at du kanskje forsøker å være grei her mot ts, men jeg er har ganske lik erfaring som ts, så man kan virke som man klarer seg bra uten at dette nødvendigvis stemmer.

Jeg har profesjonsutdanning. Alltid vært flink på alle felt i livet, men det har kostet meg enormt mye. Har man adhd har man ofte funksjonssvikt - og min var at det sosiale batteriet alltid gikk tom. Det føltes ut som et gjøremål å opprettholde kontakt med venner og av og til familie. Til tross for at jeg fra utsiden virket å ha livet på stell, hadde jeg en enorm kredittgjeld som ingen visste om. Jeg var mye trist og nedstemt fordi livet føltes tungt. Lite gjorde meg glad. Jeg hadde store vansker med å igangsette meg selv til å gjøre ulike gjøremål eller oppgaver som var mindre gøy. Så skattemelding, regnskap, klesvask og andre viktige gjøremål ble liggende altfor lenge. Jeg følte lite mestring i livet mitt. 

Kan du se for deg å leve et liv som du gir terningkast 2-3?

Når venner, jobb, fritidssysler og andre aktiviteter gir deg minimalt med glede?

Etter at jeg fikk diagnosen og startet på medisiner har livet mitt tatt en helomvending. Jeg har aldri hatt det bedre. 
Jeg skulle virkelig ønske at noen oppdaget at jeg strevde da jeg var barn, slik at jeg slapp å vente til jeg ble over 30 år, før jeg fikk hjelp. 
 

Vær så snill å ikke minimer andres opplevelse bare fordi du ikke synes symptomene er alvorlige nok.

Anonymkode: 46451...645

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver her. Jeg har nylig vært hos nevropsykolog for utredning men der fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde adhd. Jeg gjorde det for bra på disse oppmerksomhetstestene og evnetestene. Jeg har jo tross alt et langvarig forhold bak meg som taler imot, langvarig jobb (med tilrettelegging fordi de ville beholde meg) som taler imot, flere utdannelser som taler imot (selv om jeg leverte alle bacheloroppgavene etter fristen 🤦‍♀️). Også var det disse testene da, og når jeg ELSKER slike tester (spiller slike daglig på mobilen for å koble ut) og blir superkonsentrert,  så taler jo det imot..jeg ble heller ikke plukket opp av lærer eller ppt, så det talte imot. 

Han mente at det ikke var uvanlig å gå fra suicidale tanker det ene minuttet til å oppdage den kalde kaffen på badet og så glede seg over å dra på café etterpå med en barndomsvenn og svinse lykkelig rundt.. De daglige depressive tankene om selvmord til tross for de store gledene i hverdagen tydet på en 20 års langvarig depresjon som jeg kunne få hjelp til. Så jeg er henvis til dps for psykoterapi 😬 

 

Men så har jeg jo en litt uvanlig oppvekst hvor jeg har måttet bli voksen raskt og ta meg av familie, hvor foreldre er alkoholiker og den andre er fraværende. Så det er jo jeg som fra barnsben av har måtte passe på lekser og fritidsaktiviteter, måltider og medisinsk omsorg av familie og søsken. Jeg var jo bare 6 år da jeg lærte å sette sprøyter på familiemedlem når det handlet om liv eller død. Noe som skjedde ofte. At det ikke skal spille en viss rolle på hvordan man utvikler mestringsstrategier som varer  eller blir litt atypisk i dette bildet.. det..  🤷‍♀️

Men nå klikker det snart for meg. Jeg er så lei av å ikke klare å regulere følelsene mine. Jeg blir jo som en 4 åring når jeg blir sinna. Impulsiv og umoden. Et skrikemonster, som kan finne på og ødelegge oppvaskmaskinen fordi kurven ikke går inn sånn. Og når raseriet er over så er jeg lykkelig fortapt i en bok eller tv og de andre blir satt ut og litt redd. Det er mye konflikter, og mannen vet snart ikke om dette er liv laga, det forholdet her. Og det skjønner jeg. Vennskap har jeg ikke mange av, enten fordi jeg ikke orker å være sosial, eller fordi jeg er redd for å bli avvist. Jeg føler at jeg ikke er tilstedeværende som kjæreste eller mor. Jeg blir så fortapt i tankespinn, rot, fikling og helt usannsynlig tidsblind at jeg glemmer å gi mat eller legge til riktid tid. Og jeg har en rasende treåring som ikke får kontakt med meg hvis jeg leser noe, ser noe på tv eller tenker på noe viktig. Jeg enser ikke at han hyler frustrert en gang. Mannen kan lage avtaler med meg og jeg er enig, men siden jeg leste noe gøy samtidig så kan jeg ikke huske at han var i rommet en gang, langt mindre samtalen..

Og jeg er ikke deprimert!  Jeg er ikke overbevist altså. At oppmerksomhet og reaksjonsevne i én setting skal ha alt å si for utfallet stiller jeg meg undrende til. Lurer på om jeg skal kjempe videre. Er forøvrig masse adhd i familien. Søsken og tremenninger. 

 

Anonymkode: b23da...10f