Utredning ADHD hos voksen kvinne - avslag av DPS. Flere der ute som har opplevd det samme?

[AnonymBruker]

Det er da lett å finne nien som kan utrede en for dette? Volvat og diverse privatpraktiserende psykiatere reklamerer for kort ventetid, til og med.

Anonymkode: a3c8e...509

[MollyJones]

Jeg tror at hos helprivate psykologer er det god kapasitet til å få utredet dette. Det er de med avtale som er fullbooket. 

Jeg skjønner godt behovet ditt for å få knagger, ord som stemmer og at "utsiden og innsiden" stemmer med hverandre. Det vil kunne gi økt livskvalitet i seg selv. 

Lykke til!

[frøkenoverfølsom]

Aktiv Kverulant skrev (8 timer siden):

At DPS prioriterer andre enn meg er helt fair, det regnet jeg også med før avslaget kom. Men at det skulle være så vanskelig å finne noen å kaste pengene mine på hadde jeg ikke sett for meg.

Når det gjelder hvorfor jeg ønsker diagnosen, så er det nok litt det samme som for din del. Jeg har alltid følt at jeg ikke har vært som alle andre, og diagnosen hadde forklart en del for min del.
Det var ikke før jeg for noen år tilbake begynte å jobbe med en dame med ADHD at jeg innså at ADHD ikke er lik hyperaktive drittunger. Det var og første gangen jeg følte jeg hadde truffet noen som var som meg. Deretter begynte jeg å lese meg opp på ADHD, og kom til at dette var noe jeg måtte finne ut av om jeg hadde eller ikke.

Ja det syns jeg også er rart 🤔 da må jo etterspørselen være veldig stor i så fall?

Jeg syns det er rart at det er så lite opplyst hva ADHD egentlig er. Jeg snublet helt tilfeldig over en video som tok for seg symptomene, også har jeg gjort en MASSE research i etterkant. Men rart at det er så lite fokus på det. Jeg ante jo ikke hva ADHD egentlig er og hvordan det arter seg før jeg tok tak i tråden selv. Dette er noe jeg tenker burde vært til dels være allmennkunnskap. Hovedtrekkene ihvertfall. Burde være mer fokus på å opplyse om dette. Det er mange barn (og voksne) som kunne trenge den hjelpen/å bli fanget opp 😊 Håper du finner utav om du har det eller ikke, og håper det hjelper deg.

[frøkenoverfølsom]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er da lett å finne nien som kan utrede en for dette? Volvat og diverse privatpraktiserende psykiatere reklamerer for kort ventetid, til og med.

Anonymkode: a3c8e...509

Det kommer kanskje ann på hvor i landet man holder til? Jeg har ikke begynt denne prosessen enda, så har ingen erfaring på det området. Men jeg vil tippe det er mye lettere i f.eks. Oslo og andre storbyer enn mindre tettsteder.

 

MollyJones skrev (1 time siden):

Jeg tror at hos helprivate psykologer er det god kapasitet til å få utredet dette. Det er de med avtale som er fullbooket. 

Jeg skjønner godt behovet ditt for å få knagger, ord som stemmer og at "utsiden og innsiden" stemmer med hverandre. Det vil kunne gi økt livskvalitet i seg selv. 

Lykke til!

Det kan det være du har rett i. Satser på at det ikke vil bli problematisk for meg å finne noen som kan hjelpe 🙂

Ja, det tror jeg også. For min del tror jeg at jeg må klare meg mye selv, men da vet jeg jo ihvertfall HVA det er jeg må jobbe med 😎 

Takk for det ❤️ 

[Majer]

De fleste jeg kjenner som søkte utredning i voksen alder fikk ikke plass på dps fordi de hadde klart seg hittil i livet- selv om det var fordi de jobbet hardere enn de fleste. Synd det er sånn. Et par av de fikk finansiert annen psykolog gjennom fastlegen mens andre betalte. De fleste ga opp og alle som prøvde fikk diagnosen. Det er naturlig at flere og flere har behov for diagnosen når samfunnet stiller flere og flere krav. Ting som dette bør kartlegges allerede i skolen.

Endret 25. mai 2022 av Majer

[AnonymBruker]

lillevill skrev (12 timer siden):

En del av å få diagnosen er å bli som deg, resurssterk, kunne fungere i jobb, konsentrere seg. At de ikke vil snakke med deg er dumt, men det kan være at siden du greier deg så bra og siden du ikke er negativt preget av dine plager, så velger de å hjelpe de som sliter mest.  Har ikke ellers noe svar på det du lurer på men håper noen her har det. 

Forstår at du kanskje forsøker å være grei her mot ts, men jeg er har ganske lik erfaring som ts, så man kan virke som man klarer seg bra uten at dette nødvendigvis stemmer.

Jeg har profesjonsutdanning. Alltid vært flink på alle felt i livet, men det har kostet meg enormt mye. Har man adhd har man ofte funksjonssvikt - og min var at det sosiale batteriet alltid gikk tom. Det føltes ut som et gjøremål å opprettholde kontakt med venner og av og til familie. Til tross for at jeg fra utsiden virket å ha livet på stell, hadde jeg en enorm kredittgjeld som ingen visste om. Jeg var mye trist og nedstemt fordi livet føltes tungt. Lite gjorde meg glad. Jeg hadde store vansker med å igangsette meg selv til å gjøre ulike gjøremål eller oppgaver som var mindre gøy. Så skattemelding, regnskap, klesvask og andre viktige gjøremål ble liggende altfor lenge. Jeg følte lite mestring i livet mitt. 

Kan du se for deg å leve et liv som du gir terningkast 2-3?

Når venner, jobb, fritidssysler og andre aktiviteter gir deg minimalt med glede?

Etter at jeg fikk diagnosen og startet på medisiner har livet mitt tatt en helomvending. Jeg har aldri hatt det bedre. 
Jeg skulle virkelig ønske at noen oppdaget at jeg strevde da jeg var barn, slik at jeg slapp å vente til jeg ble over 30 år, før jeg fikk hjelp. 
 

Vær så snill å ikke minimer andres opplevelse bare fordi du ikke synes symptomene er alvorlige nok.

Anonymkode: 46451...645

[frøkenoverfølsom]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Forstår at du kanskje forsøker å være grei her mot ts, men jeg er har ganske lik erfaring som ts, så man kan virke som man klarer seg bra uten at dette nødvendigvis stemmer.

Jeg har profesjonsutdanning. Alltid vært flink på alle felt i livet, men det har kostet meg enormt mye. Har man adhd har man ofte funksjonssvikt - og min var at det sosiale batteriet alltid gikk tom. Det føltes ut som et gjøremål å opprettholde kontakt med venner og av og til familie. Til tross for at jeg fra utsiden virket å ha livet på stell, hadde jeg en enorm kredittgjeld som ingen visste om. Jeg var mye trist og nedstemt fordi livet føltes tungt. Lite gjorde meg glad. Jeg hadde store vansker med å igangsette meg selv til å gjøre ulike gjøremål eller oppgaver som var mindre gøy. Så skattemelding, regnskap, klesvask og andre viktige gjøremål ble liggende altfor lenge. Jeg følte lite mestring i livet mitt. 

Kan du se for deg å leve et liv som du gir terningkast 2-3?

Når venner, jobb, fritidssysler og andre aktiviteter gir deg minimalt med glede?

Etter at jeg fikk diagnosen og startet på medisiner har livet mitt tatt en helomvending. Jeg har aldri hatt det bedre. 
Jeg skulle virkelig ønske at noen oppdaget at jeg strevde da jeg var barn, slik at jeg slapp å vente til jeg ble over 30 år, før jeg fikk hjelp. 
 

Vær så snill å ikke minimer andres opplevelse bare fordi du ikke synes symptomene er alvorlige nok.

Anonymkode: 46451...645

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har alltid gjort det bra på skole og utdanning. Jeg har en god, kreativ og spennende jobb. Møter selvsagt utfordringer her også, er jo ikke alle prosjekter som er like spennende og da er det ikke alltid like lett å holde dette forbanna fokuset 😅 

Men det er i de sosiale sammenhenger jeg nok sliter mest. Klarer ikke holde opprettholde kontakt med venner, og det bekymrer meg at jeg etterhvert kan sitte igjen uten et sosialt nettverk. Og jeg er kronisk overstimulert pga familiesituasjonen. Jeg føler det er et tidsspørsmål jeg møter veggen og blir utbrent, for det koster meg så mye energi å rett og slett holde ut slik ting er nå.

Jeg er glad for å høre at du har fått hjelp og at ting har blitt bedre ❤️  For min del tror jeg ikke jeg vil få tilbud om hjelp (og medisiner) før det er for sent, så her må jeg prøve hjelpe meg selv på et eller annet vis. Mine symptomer, nå som jeg vet mer om ADHD, har vært tydelige hele livet og jeg hadde nok lett vært fanget opp som barn hvis man hadde visst mer om diagnosen da. Men orker ikke være bitter for at jeg ikke har blitt fanget opp heller. Får bare prise meg lykkelig at jeg har funnet utav det selv i voksen alder og at jeg nå kan begynne jobbe aktivt med å gjøre ting bedre.

[AnonymBruker]

Tenk over hvordan du funker i hverdagen. Mye med adhd er ting man ikke tenker over engang. Det er litt autopilot, ubevisst kamuflering og å fremstå så "vanlig" man kan. Man blir sliten, får vondt i hodet, muskler osv. Blir jo utbrent, deprimert e.l. etterhvert.

Ville ikke snakket så høyt om alt som fungerer, men heller se hvordan mulig adhd begrenser deg.

Anonymkode: 33313...7de

[AnonymBruker]

Jeg har aspergers og ADHD, og fikk diagnosen i voksen alder. 

Jeg fikk en skikkelig fødselsdepresjon med mitt første barn, og kom da til hos dps. Men der var det begrenset tid jeg fikk. Selv om psykologen mente jeg hadde soleklar aspergers, og adhd, hadde hun ikke tid til å stille en offisiell diagnose. Hun mente også at det var helt unødvendig, siden jeg fungerte tilsynelatende bra, og det uansett ikke var noe hjelp å få. 

Men etter at jeg fikk mitt andre barn, sluttet jeg å fungere så bra som før. Jeg begynte å slite skikkelig på jobben. Der jeg før kunne hente meg inn igjen etter jobb, var nå all hente-seg-inn-igjen-tiden spist opp av Familie AS. Alt for lite søvn, masse ekstra stress og bekymringer. Jeg ble spist opp og overveldet. 

Det, på toppen av jobben, begynte å bli for mye. Jeg hadde behov for enkle tilpasninger på jobben, som en fast pult (vi hadde free seating, noe som stresset asperger-hjernen min noe voldsomt), mer hjemmekontor, færre oppgaver om gangen, o.l. Da hadde det hjulpet veldig om jeg hadde hatt papirer på diagnosen min, så jeg kunne underbygge "kravene" mine. 

Så om du ser at du kan komme til å trenge papirer på diagnosen, for å få hjelp på jobben, så ville jeg tatt kontakt med det private og sett hva du fikk av hjelp der. 

Anonymkode: b220a...bb2

[AnonymBruker]

frøkenoverfølsom skrev (1 time siden):

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har alltid gjort det bra på skole og utdanning. Jeg har en god, kreativ og spennende jobb. Møter selvsagt utfordringer her også, er jo ikke alle prosjekter som er like spennende og da er det ikke alltid like lett å holde dette forbanna fokuset 😅 

Men det er i de sosiale sammenhenger jeg nok sliter mest. Klarer ikke holde opprettholde kontakt med venner, og det bekymrer meg at jeg etterhvert kan sitte igjen uten et sosialt nettverk. Og jeg er kronisk overstimulert pga familiesituasjonen. Jeg føler det er et tidsspørsmål jeg møter veggen og blir utbrent, for det koster meg så mye energi å rett og slett holde ut slik ting er nå.

Jeg er glad for å høre at du har fått hjelp og at ting har blitt bedre ❤️  For min del tror jeg ikke jeg vil få tilbud om hjelp (og medisiner) før det er for sent, så her må jeg prøve hjelpe meg selv på et eller annet vis. Mine symptomer, nå som jeg vet mer om ADHD, har vært tydelige hele livet og jeg hadde nok lett vært fanget opp som barn hvis man hadde visst mer om diagnosen da. Men orker ikke være bitter for at jeg ikke har blitt fanget opp heller. Får bare prise meg lykkelig at jeg har funnet utav det selv i voksen alder og at jeg nå kan begynne jobbe aktivt med å gjøre ting bedre.

Takk for at du deler din historie ❤️ Har du vurderer å bli henvist til avtalespesialist (nevropsykolog eventuelt psykiater)? Det er også mulig å gå privat. Vet flere nevropsykologer tilbyr utredning til 7000-12 000 kroner. Flere av dem tilbyr kartleggingssamtale- før de går videre med resten av utlendingen.

Du bar virkelig mye å være stolt over!

Anbefaler deg å ikke gi opp. Medisiner har gjort hverdagen min til det bedre. 
Jeg går nesten på maksdose Ritalin fordelt over to omganger i løpet av dagen.

Anonymkode: 46451...645

[frøkenoverfølsom]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2022 den 10.49):

Jeg har aspergers og ADHD, og fikk diagnosen i voksen alder. 

Jeg fikk en skikkelig fødselsdepresjon med mitt første barn, og kom da til hos dps. Men der var det begrenset tid jeg fikk. Selv om psykologen mente jeg hadde soleklar aspergers, og adhd, hadde hun ikke tid til å stille en offisiell diagnose. Hun mente også at det var helt unødvendig, siden jeg fungerte tilsynelatende bra, og det uansett ikke var noe hjelp å få. 

Men etter at jeg fikk mitt andre barn, sluttet jeg å fungere så bra som før. Jeg begynte å slite skikkelig på jobben. Der jeg før kunne hente meg inn igjen etter jobb, var nå all hente-seg-inn-igjen-tiden spist opp av Familie AS. Alt for lite søvn, masse ekstra stress og bekymringer. Jeg ble spist opp og overveldet. 

Det, på toppen av jobben, begynte å bli for mye. Jeg hadde behov for enkle tilpasninger på jobben, som en fast pult (vi hadde free seating, noe som stresset asperger-hjernen min noe voldsomt), mer hjemmekontor, færre oppgaver om gangen, o.l. Da hadde det hjulpet veldig om jeg hadde hatt papirer på diagnosen min, så jeg kunne underbygge "kravene" mine. 

Så om du ser at du kan komme til å trenge papirer på diagnosen, for å få hjelp på jobben, så ville jeg tatt kontakt med det private og sett hva du fikk av hjelp der. 

Anonymkode: b220a...bb2

Det du skriver der syns jeg er så trist. At man ikke har tid til å sette en diagnose fordi man tilsynelatende fungerer bra. Ikke det at jeg legger den skylden på henne personlig, det er jo ikke hennes feil at hun er så presset. Men det er tragisk at man må møte veggen før man kan få hjelp, for mange får jo faresignaler før man kommer dit hen. Da er det trist at man ikke blir tatt på alvor når man oppsøker hjelp.

Jeg håper du har det bedre nå og har fått den hjelpen du trenger. Jeg er usikker på hvor min egen ferd går fremover, for jeg føler jeg ikke vil bli tatt på alvor før det er for sent. Og da orker jeg heller ikke bruke energi på det. Jeg sliter allerede med å opprettholde den lille energien jeg har til overs nå 😬 Det blir nok en liten stund i tenkeboksen for min del. Men takk for svar og at du deler din erfaring ❤️ masse lykke til videre ❤️ 

 

AnonymBruker skrev (På 25.5.2022 den 11.41):

Takk for at du deler din historie ❤️ Har du vurderer å bli henvist til avtalespesialist (nevropsykolog eventuelt psykiater)? Det er også mulig å gå privat. Vet flere nevropsykologer tilbyr utredning til 7000-12 000 kroner. Flere av dem tilbyr kartleggingssamtale- før de går videre med resten av utlendingen.

Du bar virkelig mye å være stolt over!

Anbefaler deg å ikke gi opp. Medisiner har gjort hverdagen min til det bedre. 
Jeg går nesten på maksdose Ritalin fordelt over to omganger i løpet av dagen.

Anonymkode: 46451...645

Nei det har jeg ikke vurdert. Jeg er ikke helt kjent med stillingstittelen nevropsykolog hvis jeg skal være ærlig, men det skal jeg gjøre litt research på. Høres absolutt ut som en mulighet. Jeg må ærlig innrømme at det er snakk om mye penger, og jeg må ta en vurdering på om å sette diagnosen er verdt det bare for å ha det sort på hvitt hvis de mener jeg fungerer såpass bra at de ikke vil tilby meg mer hjelp uansett...

[AnonymBruker]

Jeg personlig sleit ekstremt mye psykisk når jeg havnet på DPS. Etter en lang utredning med en rekke andre ting, foreslo psykiateren min at jeg burde utredes for ADHD, fordi jeg hadde ekstreme utfordringer som ADHD ofte er årsaken til. Jeg fikk god behandling, og medisinsk hjelp. Men årsaken til at jeg dro til DPS, startet ikke med at jeg trodde at jeg hadde ADHD. Hvis årsaken er noe annet, har jeg hørt at det nesten er lettere å få time hos DPS. Fordi ADHD i seg selv er ikke nok til å få time der. Er som regel de som føler seg aller verst som havner der. Og dersom man tilsynelatende klarer seg greit i hverdagen, så er det vel ikke nødvendig med en utredning eller?

 

Anonymkode: 56791...a02

[AnonymBruker]

Jeg fikk heller ikke utredning av DPS, men det endte med at jeg til slutt gikk til en privatpraktiserende psykiater. Det var absolutt verdt pengene, jeg fikk et nytt liv med medisiner. Utredningen var heller ikke veldig omfattende eller kostbar, da psykiateren mente at det var såpass åpenbart at jeg hadde ADHD, og det viste seg at jeg hadde nokså alvorlig ADHD. Psykiateren hadde en samtale med mine foreldre om symptomer i barndommen, og de måtte svare på noen skjema. Selv måtte jeg svare på noen skjema, og jeg hadde vel 2-3 timer med samtaler/utspørring for å utelukke at symptomene hadde en annen årsak. Etter det fikk jeg medisiner. Det var faktisk helt utrolig å begynne på medisiner, jeg kjente på en indre ro jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg kunne plutselig tenke klart, og jeg hadde ikke en million tanker som raste rundt i hodet mitt lenger. Jeg klarte plutselig å komme i gang med oppgaver og gjøremål. Jeg studerte da jeg fikk diagnosen, og jeg klarte endelig å sitte i ro og følge med på forelesninger, lese til eksamen o.l, og karakteren ble bedre. Medisiner har hjulpet meg utrolig mye, og jeg hadde ikke klart meg uten. Jeg var egentlig ikke klar over hvor plaget jeg var av symptomene før jeg begynte på medisiner og innså hvor mye lettere alt plutselig ble. 

Anonymkode: 175d3...b29

[frøkenoverfølsom]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg personlig sleit ekstremt mye psykisk når jeg havnet på DPS. Etter en lang utredning med en rekke andre ting, foreslo psykiateren min at jeg burde utredes for ADHD, fordi jeg hadde ekstreme utfordringer som ADHD ofte er årsaken til. Jeg fikk god behandling, og medisinsk hjelp. Men årsaken til at jeg dro til DPS, startet ikke med at jeg trodde at jeg hadde ADHD. Hvis årsaken er noe annet, har jeg hørt at det nesten er lettere å få time hos DPS. Fordi ADHD i seg selv er ikke nok til å få time der. Er som regel de som føler seg aller verst som havner der. Og dersom man tilsynelatende klarer seg greit i hverdagen, så er det vel ikke nødvendig med en utredning eller?

 

Anonymkode: 56791...a02

Glad for å høre at du har fått hjelp 😊  Jeg tenker stikkordet her er "tilsynelatende". Selv om man tilsynelatende ser ut som å klare seg greit i hverdagen, kan det likevel ligge mye under som sliter på én i lengden og at man risikerer å bli utmattet/møte veggen hvis man ikke tar grep.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg fikk heller ikke utredning av DPS, men det endte med at jeg til slutt gikk til en privatpraktiserende psykiater. Det var absolutt verdt pengene, jeg fikk et nytt liv med medisiner. Utredningen var heller ikke veldig omfattende eller kostbar, da psykiateren mente at det var såpass åpenbart at jeg hadde ADHD, og det viste seg at jeg hadde nokså alvorlig ADHD. Psykiateren hadde en samtale med mine foreldre om symptomer i barndommen, og de måtte svare på noen skjema. Selv måtte jeg svare på noen skjema, og jeg hadde vel 2-3 timer med samtaler/utspørring for å utelukke at symptomene hadde en annen årsak. Etter det fikk jeg medisiner. Det var faktisk helt utrolig å begynne på medisiner, jeg kjente på en indre ro jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg kunne plutselig tenke klart, og jeg hadde ikke en million tanker som raste rundt i hodet mitt lenger. Jeg klarte plutselig å komme i gang med oppgaver og gjøremål. Jeg studerte da jeg fikk diagnosen, og jeg klarte endelig å sitte i ro og følge med på forelesninger, lese til eksamen o.l, og karakteren ble bedre. Medisiner har hjulpet meg utrolig mye, og jeg hadde ikke klart meg uten. Jeg var egentlig ikke klar over hvor plaget jeg var av symptomene før jeg begynte på medisiner og innså hvor mye lettere alt plutselig ble. 

Anonymkode: 175d3...b29

Mulig jeg ikke har gjort god nok research her, men var av inntrykket at man måtte igjennom DPS for å få medisinering? I utgangspunktet ønsker jeg ikke medisiner i hverdagen, men tenker det kan ha positiv effekt i enkelte situasjoner hvor det å ha ADHD kan være krevende. F.eks. ved kurs etc når man har behov for å være veldig konsentrert. Nå vet jo ikke jeg om medisinene har effekt på meg, og det er vanskelig å se for seg hvordan det vil være hvis de har det. Det er litt utenkelig å plutselig skulle ha indre ro og ikke føle seg konstant stresset. Sånn har jeg jo hatt det hele livet og kjenner ikke til noe annet 😅 Er veldig nysgjerrig på hvordan det føles hvis jeg skal være ærlig. Men selv om min ADHD har bragt med seg mange utfordringer er jeg en av de som ikke ville valgt det bort. Kanskje hvis jeg skulle startet på nytt, men ikke nå på det stadiet jeg er i livet. Den er jo en veldig stor del av hvem jeg er og hvordan jeg har endt opp der jeg har (med tanke på f.eks. kreativiteten). Og jeg liker den jeg er selvom det kan være slitsomt innimellom 😅

Fantastisk å høre at du har hatt god effekt av medisinene og at det har hjulpet deg i hverdagen ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Etter en lang utredning med en rekke andre ting, foreslo psykiateren min at jeg burde utredes for ADHD, fordi jeg hadde ekstreme utfordringer som ADHD ofte er årsaken til.

Hvilke utfordringer var dette?

 

Føler det er veldig flaks for noen å snakke med riktig person og få rett hjelp.

Anonymkode: 33313...7de

[AnonymBruker]

Så lenge man er i jobb og har et relativt ryddig privatliv så har man liten sjans å ta den gjennom det offentlige virker det som. Syns det er ekstremt kortsiktig tankegang fra staten sin side da behandling og ikke minst medisinering kan utnytte potensialet og øke produktiviteten enormt for de av oss som allerede klarte oss greit uten. Det å spare penger på å ikke gi behandling til denne gruppen er som å pisse i buksa for å holde seg varm. 

 

Heldigvis kan man ta det gjennom det private, absolutt noe jeg vil anbefale. 

 

Anonymkode: 4b1a8...036

[Laraa]

frøkenoverfølsom skrev (På 24.5.2022 den 20.52):

Jeg er en kvinne i midten av 30-årene som har en sterk mistanke om at jeg har ADHD. Listen over symptomene mine er lang, så jeg tenker ikke gå inn på alle detaljene rundt det. Jeg er ikke her for å sette en diagnose. Spørsmålet mitt derimot er om det er flere der ute som har fått ADHD diagnose etter å ha blitt avvist av DPS etter forespørsel om utredning fra fastlegen? Altså som har oppsøkt psykolog privat (og da derfor også måtte betale for det selv)? (Hvor mye betalte dere for det, forresten?)

Jeg er oppgående og resurssterk, og har på egenhånd funnet mange mestringsstrategier for å holde det jeg er nesten helt sikker på er min ADHD (men som jeg ikke visste var ADHD da) i sjekk. På grunn av dette fikk jeg avslag av DPS da jeg søkte om utredning da de anser mitt behov for hjelp, eller å få satt diagnosen, som ikke viktig nok. Jeg forstår at andre kan ha større behov for hjelp enn det jeg har, men det er likevel veldig viktig for meg å få satt diagnosen. Ikke fordi jeg ønsker et stempel, men fordi jeg endelig føler jeg har "funnet meg selv". Jeg har alltid følt meg rar og at jeg ikke har vært som alle andre. Og da jeg oppdaget at ADHD ikke bare er hyperaktive smågutter som jeg alltid har trodd, følte jeg endelig at den siste brikken av puslespillet falt på plass. Det var en enorm lettelse (men som jeg nå opplever å møte mye motgang om blant venner og bekjente, som sikkert tror ADHD er det samme jeg alltid har trodd; hyperaktive smågutter).

Spørsmålet mitt er, er det noen som har vært i samme situasjon og fått diagnosen privat? Var det viktig for dere å få den, og syns dere det har hjulpet på noe vis? Jeg er veldig redd for å bli avvist fordi jeg klarer meg så bra som jeg gjør. Jeg masker symptomene mine og har utviklet mestringsstrategier på egenhånd. Men det er fortsatt mye jeg sliter med. Fikk dere som fikk avslag av DPS likevel diagnosen selv om dere også kanskje klarer dere bedre enn de som får tilbudet gjennom DPS, eller er det noen der ute som mener de har ADHD men har opplevd at psykolog ikke ville sette diagnosen på grunn av at de har vært så resurssterke?

Takk for alle svar.

Er i nøyaktig samme situasjon. Samme symptomer og som å lese om meg selv Fastlegen nekter meg henvisning til utredning fordi jeg fungerer godt i dagliglivet. Hos fastlegen er det bare stengte dører. Da jeg kom inn til DPS var det samme argumenter. For det første trengte de henvisning fra fastlege for å kunne utrede meg. De kunne gjort et unntak hvis jeg hadde hatt lav livsmestring og var ufør. De kunne de tatt en direkte utreding men de hadde ikke ressurser til å ivareta annet enn de med høyest funksjonsfall. F.eks ingen jobb eller begynnende rusproblemer.

Ser ut til at jeg har to valg. 1) , bytte fastlege som forhåpentligvis tar meg mer på alvor og ser behovet for utredning. 2) betale selv for utredning i det private.

 

Endret 27. mai 2022 av Laraa

[AnonymBruker]

frøkenoverfølsom skrev (På 24.5.2022 den 20.52):

Jeg er en kvinne i midten av 30-årene som har en sterk mistanke om at jeg har ADHD. Listen over symptomene mine er lang, så jeg tenker ikke gå inn på alle detaljene rundt det. Jeg er ikke her for å sette en diagnose. Spørsmålet mitt derimot er om det er flere der ute som har fått ADHD diagnose etter å ha blitt avvist av DPS etter forespørsel om utredning fra fastlegen? Altså som har oppsøkt psykolog privat (og da derfor også måtte betale for det selv)? (Hvor mye betalte dere for det, forresten?)

Jeg er oppgående og resurssterk, og har på egenhånd funnet mange mestringsstrategier for å holde det jeg er nesten helt sikker på er min ADHD (men som jeg ikke visste var ADHD da) i sjekk. På grunn av dette fikk jeg avslag av DPS da jeg søkte om utredning da de anser mitt behov for hjelp, eller å få satt diagnosen, som ikke viktig nok. Jeg forstår at andre kan ha større behov for hjelp enn det jeg har, men det er likevel veldig viktig for meg å få satt diagnosen. Ikke fordi jeg ønsker et stempel, men fordi jeg endelig føler jeg har "funnet meg selv". Jeg har alltid følt meg rar og at jeg ikke har vært som alle andre. Og da jeg oppdaget at ADHD ikke bare er hyperaktive smågutter som jeg alltid har trodd, følte jeg endelig at den siste brikken av puslespillet falt på plass. Det var en enorm lettelse (men som jeg nå opplever å møte mye motgang om blant venner og bekjente, som sikkert tror ADHD er det samme jeg alltid har trodd; hyperaktive smågutter).

Spørsmålet mitt er, er det noen som har vært i samme situasjon og fått diagnosen privat? Var det viktig for dere å få den, og syns dere det har hjulpet på noe vis? Jeg er veldig redd for å bli avvist fordi jeg klarer meg så bra som jeg gjør. Jeg masker symptomene mine og har utviklet mestringsstrategier på egenhånd. Men det er fortsatt mye jeg sliter med. Fikk dere som fikk avslag av DPS likevel diagnosen selv om dere også kanskje klarer dere bedre enn de som får tilbudet gjennom DPS, eller er det noen der ute som mener de har ADHD men har opplevd at psykolog ikke ville sette diagnosen på grunn av at de har vært så resurssterke?

Takk for alle svar.

Privat eller en med bedriftshelsetjeneste. Dps er bare tull. 

Anonymkode: 59f90...2f5

[frøkenoverfølsom]

Laraa skrev (1 time siden):

Er i nøyaktig samme situasjon. Samme symptomer og som å lese om meg selv Fastlegen nekter meg henvisning til utredning fordi jeg fungerer godt i dagliglivet. Hos fastlegen er det bare stengte dører. Da jeg kom inn til DPS var det samme argumenter. For det første trengte de henvisning fra fastlege for å kunne utrede meg. De kunne gjort et unntak hvis jeg hadde hatt lav livsmestring og var ufør. De kunne de tatt en direkte utreding men de hadde ikke ressurser til å ivareta annet enn de med høyest funksjonsfall. F.eks ingen jobb eller begynnende rusproblemer.

Ser ut til at jeg har to valg. 1) , bytte fastlege som forhåpentligvis tar meg mer på alvor og ser behovet for utredning. 2) betale selv for utredning i det private.

 

Jeg tror listen er lav for at DPS gir avslag, så vet ikke om det vil hjelpe deg å bytte fastlege utifra det du skriver (at du fungerer godt i dagliglivet). Men jeg ville byttet fastlege uansett hvis fastlegen nekter skrive henvisning. Da hadde ikke jeg vært fornøyd med legen min, at han/hun ikke tar deg på alvor når du ber om hjelp. Nå skal det sies at å bytte fastlege idag ikke er bare bare. Lange ventelister har jeg skjønt *sukk*

Jeg tror nok du, som meg, nok må gå gjennom det private hvis du ønsker en diagnose (basert på det du skriver). Håper du finner en løsning. Masse lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Spørs veldig på hvor man bor tror jeg! Hvor høyt trykk det er på dps. Har man barn, skal man prioriteres.

Føler det er endel ting med mine symptomer som ikke hadde vært særlig tilstede uten barna. Toleranse for diverse lyder merker jeg f.eks er lav. Før holdt jeg meg unna diverse støy, men det går jo ikke nå😅

Anonymkode: 33313...7de