Asperger, vil gjerne høre fra andre hvordan det oppleves å ha det

[AnonymBruker]

 Obs langt innlegg!

Har alltid lurt på om jeg kan ha asperger. Jeg sier ikke at jeg har det, men vil gjerne høre med andre her som har det og hvordan det er for dere, selv om det kan være veldig individuelt også. Gjerne dere som er i forhold også, om dere selv har det eller er sammen med noen som har det😊

Jeg har hele livet følt meg annerledes, det er vanskelig å beskrive. Har mange ganger hørt at jeg kan virke helt fjern, jeg er en dagdrømmer da så er ofte vanskelig å få med meg hva folk sier til meg. Broren min er helt lik. 

Jeg MÅ ha rutine i hverdagen min, jeg må gjøre det samme hver dag ellers blir jeg super stressa og sint. Jeg takler heller ikke høye lyder, blir veldig stresset av det også. Hvis rutinen min blir ødelagt av noe, så stenger jeg meg selv inne og må "lade batteriene" på en måte. 

Jeg er en person som både liker og trenger tid alene selv om rutinen min kan bli ødelagt eller ikke, men på de gode dagene liker jeg å være sosial også. Jeg kaller meg selv for både en introvert og en ekstrovert person, det er 50/50, men for å være ekstrovert så MÅ jeg ha tid for meg selv også ellers blir jeg helt utslitt(og stresset). 

Når jeg er sosial så har jeg tatt meg selv i å snakke veldig raskt, og det har moren min også sagt mange ganger, at når jeg snakker så må jeg roe ned tempoet men det er så vanskelig for når jeg vil fortelle noe så MÅ jeg fortelle det der og da og det MÅ GÅ raskt, jeg snakker ofte over eller i munnen på andre folk men jeg prøver å bli bedre på det. 

Hvis jeg blir veldig interessert i noe så kan jeg plutselig alt om det, skal lære meg alt som har med det å gjøre og da må jeg fortelle folk om det etterpå. Hvis jeg skal se film med noen så liker jeg at vi ser en film som jeg har sett før, spesielt en film jeg syns er bra, for jeg blir veldig energisk og spent på hvordan den personen opplever filmen, er vanskelig å forklare og det er litt flaut å innrømme det men jeg bare MÅ gjøre det😅 

Jeg må høre på musikk hver dag, spesielt sanger jeg liker ekstra godt for det er noe som roer meg ned og jeg elsker det. I tillegg til at jeg hører på musikk så blir jeg i hvert fall dagdrømmende, jeg er på en helt annen planet da. Dette har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Jeg vet det er noe som kalles for stimming, og jeg vet det er individuelt men kan det å høre på musikk være en form for stimming?

Jeg husker ikke så mye i fra barneskolen utenom at jeg drømte meg bort i timene og slet med matematikken, men var aldri noe mobbing eller drittslenging eller noe, alle var venner med alle da. På ungdomskolen ble det litt verre. Jeg var veldig sjenert, folk kalte meg for "hun som er så stille og rar" selv om jeg ikke ble mobbet, var heller det at folk sa de tingene om meg. 

Jeg vet at som person er jeg VELDIG følsom og kan reagere veldig sterkt på ting. Når jeg er glad er jeg VELDIG glad, hvis jeg er sint så kan jeg klikke helt og hvis jeg er trist så kan jeg være veldig langt nede osv. Jeg sliter også med at jeg har vanskelig med å tilgi folk som har vært stygge mot meg tidligere, som for eksempel tidligere kjærester eller venninner selv om jeg ikke har noe kontakt med de i dag, men jeg kan plutselig en dag tenke på noe de har sagt eller gjort for flere år siden og det kan da begynne å koke inni meg. Dette syns jeg er veldig slitsomt og jeg er lei av det, jeg har prøvd mange ganger å tilgi det som har skjedd før, så tror jeg at jeg har klart å tilgitt det men så kan det gå en stund og jeg begynner å tenke på det igjen og bli sint igjen.

Når jeg har vært i forhold tidligere har det vært vanskelig med tanke på at jeg har vært veldig redd for hva den personen tenker og syns om meg, og jeg spurte de ofte om de var sinte/sur på meg for jeg klarer ikke å lese ansiktsuttrykk, selv om de sa nei. Jeg kunne mase mye på de og ville være med dem nesten hele tiden, men det var jo også fordi jeg var forelsket så det kunne bli veldig mye. Jeg ble nesten hektet på de den tiden og det var mye opp og ned følelser og krangling pga det, de slet mye med å forholde seg til meg og følelsene mine. Jeg har ny kjæreste i dag så jeg har roet meg kraftig ned med å mase og blitt mer selvstendig og ikke hektet lenger og jeg lar han få tid alene og han gir meg tid alene. Jeg lærte mye om meg selv på de årene så det har jeg tatt til meg i dag , vi har aldri kranglet, det eneste er at han har sett meg litt sur/dårlig humør de gangene jeg har hatt mensen men aldri noe alvorlig 

Kjæresten min har ADD så kommunikasjon er vanskelig mellom oss, spesielt det å snakke om følelser. Utenom det så kan jeg snakke mye under en vanlig samtale men han har aldri sagt noe på det. Men jeg syns det er ekstra vanskelig å lese akkurat han, eller forstå ansiktuttrykkene hans nettopp pga av han ikke er flink til å snakke/vise følelser og da blir det i hvert fall vanskelig for meg å snakke eller vise følelser, så det er vell noe vi må prøve å jobbe med.

Vet dette ble et veldig langt innlegg, men jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare hvordan jeg er og har det for det er vanskelig å sette ord på det i en vanlig samtale.

 

 

Anonymkode: 92455...d29

[AnonymBruker]

Høres mer ut som add for å være ærlig. Hvor mye sliter du sosialt? Du har jo vært i forhold så du klarer jo mer enn mange med Asperger. 

Anonymkode: 1c360...aec

[AnonymBruker]

Jeg er 34 år og ikke utredet enda. Jeg er veldig avhengig av faste rutiner og blir sint hvis de blir forstyrret. Er veldig asosial og blir sliten av å sosialisere. Julen f.eks gjør meg sliten pga all sosialiseringen. Trenger med andre ord mye egentid. Er veldig fascinert av datoer og skriver også opp rare ting. Noe av det særeste jeg gjør og som jeg har gjort fra jeg var 14 år gammel er å nappe hår, napper kjønnshår, under armene og i nesa hver eneste dag, kan sitte i opptil to timer om ganger, noen ganger legger jeg til og med håret på papir og teller underveis. 
 

Jeg sliter med sarkasme og humor. Er veldig naiv og godtroende. Hater smalltalk og har alltid likt best å omgås venner under festlige lag, altså med alkohol innabords. 
 

Har også opplevd at folk sier jeg er uhøflig, uten at jeg selv skjønner hva galt jeg har sagt.

Anonymkode: 81432...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Høres mer ut som add for å være ærlig. Hvor mye sliter du sosialt? Du har jo vært i forhold så du klarer jo mer enn mange med Asperger. 

Anonymkode: 1c360...aec

Asperger varierer veldig. Noen klarer å være i forhold, noen er til og med gift, mens for andre er et forhold nærmest umulig.

Anonymkode: 81432...4df

[AnonymBruker]

Kan du lese ansiktsuttrykk, forstår du ironi og sarkasme, forstår du deg på følelser, evner du perspektivtaking? 

Anonymkode: 0625e...266

[AnonymBruker]

Jeg har Asperger og ADD. Grunnen til at jeg fikk Asperger er nok fordi de gikk tilbake til barndommen. Da jeg gikk i bhg var det mistanke om autisme. Dette var først på 90-tallet så det var ikke særlig mange som visste om Asperger da. Jeg hadde ingen interesse for å leke med andre, jeg husker at lyder var grusomme (er ikke lenger redd for høye lyder). Men jeg husker som barn var jeg livredd for å bruke andre doer enn den hjemme for jeg syntes noen lagde så grusom høy lyd at jeg måtte holde meg for ørene når jeg trakk ned. Mamma har sagt at en gang vi var ute og gikk og en bil tutet (ikke på oss) men den var veldig nær og jeg skvatt så jeg sank sammen.

Jeg husker at mye var veldig ekstremt for meg. Å få kjeft taklet jeg ikke (taklet det bare av mamm), og måtte bli ganske voksen før jeg skjønte forskjell på konstruktiv kritikk og kjefting. 
 

Slet sosialt i barndommen og tenårene. Klarte ikke å holde på venner. Var yngre mentalt enn jevnaldrende. Ble ikke interessert i utseende, kropp og sminke før jeg ble 14. De andre startet jo på barneskolen. Men da jeg først ble det kom det så ekstremt. Livet mit var ødelagt fordi jeg ikke hadde store pupper. Skulket svømmetimene pga jeg ikke ville avsløre at jeg var flat. Gråt i speilet, pga puppene og jeg syntes ikke jeg hadde fine former som de andre jentene. Ble også veldig opphengt i andres utseende. 
 

Har hatt få interesser, men ekstremt i de jeg hadde. 
 

Nå som jeg er voksen har jeg lært meg å omgås folk. Jeg fikk meg jobb uten hjelp av nav. Jeg lurer noen ganger på om jeg ikke har Asperger, men unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse. De diagnosene er veldig like. Kjenner meg mye igjen med Asperger, men det var mest som barn. Kjenner meg igjen i nesten alt i EUPF. 
Jeg koser meg og føler meg mest fri alene. Det kan plage meg av og til at jeg ikke har så lyst å bruke tid med andre hele tiden. Men tror det er tiden vi lever i, at flere og flere blir mer selvstendige. 
Og flere er åpne om at de synes det er utmattende med folkemengder. Jeg blir ikke utmattet av å være blandt folk.

Noen ganger kjennes det som hjernen min er låst. Jeg ser liksom etter omveier/snarveier eller andre veier til ting. Men så klarer jeg liksom ikke komme i gang. Jeg leter etter en måte å tjene penger på lynraskt. Jeg vet liksom at mulighetene er der men at jeg ikke ser dem. Fordi hjernen min ikke vet hva den skal se etter. Men om dette er Asperger eller vanlig vet jeg ikke.

Har hørt at jeg er hard til å være dame. Veldig realistisk på en måte. Føler at mange damer går i ei boble, ignorerer de ubehagelige sannhetene for mye. Da blir ikke jeg helt den de vil være med fordi jeg ikke alltid sier det de vil høre. 

Anonymkode: b8e2f...391

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Kan du lese ansiktsuttrykk, forstår du ironi og sarkasme, forstår du deg på følelser, evner du perspektivtaking? 

Anonymkode: 0625e...266

Jeg må ofte spørre om det var ironi hvis noen "tuller" om ting og tang som de selv sier, men har ofte vært sånn at jeg har vært redd for at folk sier noe stygt til meg/snakker om meg selv om de selv sier det va ironi. Jeg har ofte fått høre at jeg er veldig naiv og godtroende selv om jeg har lært mye om meg selv de siste årene. 

Følelsene mine forstår jeg meg ikke på, det eneste jeg har forstått et at jeg er ekstremt oversensitiv/overfølsom. 

Ts

Anonymkode: 92455...d29

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig mye igjen i det du skriver over.

- Glad i rutiner og opptatt av å gjøre ting slik jeg har tenkt

- Mye sliten av å være sosial

- Veldig opptatt av egne interesser

- Hører mye på musikk

- Veldig følsom

Anonymkode: 7c3e8...4d0

[AnonymBruker]

Hei! Om det er slik at du har en autismespekterforstyrrelse eller ikke er det kun en psykologspesialist som kan svare på. Jeg fikk asperger diagnosen min som 14- åring. Personlig vil jeg ikke si meg enig i at jeg er på spekteret, men jeg har lest meg veldig mye opp om ASF, og når jeg ble utredet var noe av det jeg skriver om nedenfor kriteriene for ASF, så jeg tenkte derfor å legge til et svar.

Først og fremst så vil jeg tilføye at det er forskjell mellom jenter og gutter med AS.

- Jenter er generelt flinkere til å skjule vanskene sine fordi de ofte speiler andre mennesker, og noen typiske kjennetegn er at de ofte er stille, sjenerte og pliktoppfyllende. 

- De har ofte ikke så "uvanlige" interesser, mange er f.eks. veldig glad i dyr. De bruker mye tid på interessene sine, og kan bruke så mye tid på det, at de glemmer alt annet. 

- Rutiner og forutsigbarhet er svært viktig, men her er det viktig å huske på at det er noe alle mennesker trenger til en viss grad. Det å like å ha oversikt, og å like det en er kjent med, betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt med deg. Men å få sterke reaksjoner og følelser når det skjer endringer, er et ganske typisk tegn. Mange på spekteret kan slite med å være fleksible. 

- Det er ganske normalt å være var for lyder, lukt, lys osv. ofte pga. at en med ASF sliter med å blokkere ut inntrykk. 

- Stimming. Det finnes mange forskjellige former for stimming. Om musikk går under det begrepet, vet jeg faktisk ikke, men noen eksempler kan være at man vugger frem og tilbake, fikler mye med hender, tapper med foten eller liknende. 

- Sosiale vansker og problemer med å forstå sosiale koder. Mange med asperger syndrom har slitt hele livet med å få venner/kjæreste, men det betyr ikke at alle er sånn. Jeg fikk blant annet diagnosen til tross for at jeg aldri har hatt vansker med å bli kjent med andre mennesker. De fleste vil i hvert fall være enig i at det sosiale tar ekstremt mye energi, og man trives kanskje best i eget selskap. 

- Noen kan enten være ekstremt empatiske, mens andre kan ha vansker med å sette seg inn i andres følelser. Bare for å få det sagt så betyr ikke det at de ikke er empatiske, men de uttrykker kanskje ikke empati slik som andre kan ha forventninger om. 

- Noen er sære i matveien (vet ikke hvor typisk det er, men det kan være en tegn i hvert fall). 

- Det kan være vanskelig å komme i gang med ting, når det er oppgaver som ikke er morsomme eller som faller under interesser. 

Som du kanskje kan se så er de fleste av trekkene som jeg har ramset opp, trekk som kan falle inn under andre utviklingsforstyrrelser enn kun autisme. Derfor er det nok best å få en ordentlig utredning om du ønsker å få et konkret svar. 

 

Anonymkode: 7d0cc...e57

[AnonymBruker]

Jeg så en veldig fin illustrasjon av dette med autismespekteret en gang. Noen misforstår og tror at det er som en lijal, med høytrungerende i ene enden og lavtfungerende i andre enden, og så befinner man seg et sted på denne linjen. Men sånn er det ikke. Det er mer som et kakediagram, med mange sektorer, hvor man kan være høyt på noen kaker og lavt på andre kaker.  Man kan være høytfungerende sosialt, men lavtfungerende på språk. Noen sliter med ett område, men fungerer helt fint på andre. 

Både jeg og nevøen min har aspergers og adhd, og vi er villt ulike. 

Jeg liker aspergers-forumet på reddit. Der får du lese om mange ulike problemstillinger folk med asperger har. 

Jeg har ikke problem med språk. Ironi, humor, metaforer, o.l. er null stress for meg. Jeg har alltid elsket å lese, så kanskje derfor? 

jeg sliter derimot noe voldsomt med at jeg er veldig rigid i tankemønsteret. Jeg blir utrolig stresset og kan få meltdown om ting ikke er Sånn Som De Skal Være. Som når noen har satt seg på MIN pult i kontorlandskapet (vi har free seating i teorien, selv om vi i praksis har faste plasser, men så kommer det alstså innimellom slengere som setter seg hvorsomhelst..). Da kan jeg få så frys at jeg ikke klarer jobbe i det hele tatt. Skjelver på hendene og blir helt panisk av stress. Jeg låser meg også helt i hvordan ting skal gjøres, og klarer ikke være fleksibel og jobbe rundt hindringer som oppstår. Om favorittpotetskrelleren min er i oppvaskmaskinen som står på, og jeg må skrelle poteter med den andre potetskrelleren, kan jeg bli i møkkahumør i timesvis etterpå. 

Jeg sliter med overfølsomhet for lyd, lys, fysisk berøring, osv. 

Jeg har lest veldig mye om kroppsspråk og sosial omgang, og rett og slett måtte lese og se og observere nøye for å lære meg hvordan man oppfører seg sosialt. Jeg blir fryktelig sliten av å være med folk, siden det innebærer å måtte konstant konsentrere meg og tenke for å tolke ting som går "automatisk" i underbevisstheten hos nevrotypiske personer. 

Jeg kan bli ekstremt fiksert på ting plutselig, og ha problemer med å komme meg vekk fra det. Som f.eks en stund hadde jeg en voldsom fiksjon på neglelakk. KJøpte ørten typer, leste masse masse masse om teknikker og merker og kjemien bak, osv. Såpass at det var vanskelig å konsentrere seg på jobben, for jeg hadde så voldsom trang til å lese om det og se på bilder. 

Anonymkode: 38c59...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg så en veldig fin illustrasjon av dette med autismespekteret en gang. Noen misforstår og tror at det er som en lijal, med høytrungerende i ene enden og lavtfungerende i andre enden, og så befinner man seg et sted på denne linjen. Men sånn er det ikke. Det er mer som et kakediagram, med mange sektorer, hvor man kan være høyt på noen kaker og lavt på andre kaker.  Man kan være høytfungerende sosialt, men lavtfungerende på språk. Noen sliter med ett område, men fungerer helt fint på andre. 

Både jeg og nevøen min har aspergers og adhd, og vi er villt ulike. 

Jeg liker aspergers-forumet på reddit. Der får du lese om mange ulike problemstillinger folk med asperger har. 

Jeg har ikke problem med språk. Ironi, humor, metaforer, o.l. er null stress for meg. Jeg har alltid elsket å lese, så kanskje derfor? 

jeg sliter derimot noe voldsomt med at jeg er veldig rigid i tankemønsteret. Jeg blir utrolig stresset og kan få meltdown om ting ikke er Sånn Som De Skal Være. Som når noen har satt seg på MIN pult i kontorlandskapet (vi har free seating i teorien, selv om vi i praksis har faste plasser, men så kommer det alstså innimellom slengere som setter seg hvorsomhelst..). Da kan jeg få så frys at jeg ikke klarer jobbe i det hele tatt. Skjelver på hendene og blir helt panisk av stress. Jeg låser meg også helt i hvordan ting skal gjøres, og klarer ikke være fleksibel og jobbe rundt hindringer som oppstår. Om favorittpotetskrelleren min er i oppvaskmaskinen som står på, og jeg må skrelle poteter med den andre potetskrelleren, kan jeg bli i møkkahumør i timesvis etterpå. 

Jeg sliter med overfølsomhet for lyd, lys, fysisk berøring, osv. 

Jeg har lest veldig mye om kroppsspråk og sosial omgang, og rett og slett måtte lese og se og observere nøye for å lære meg hvordan man oppfører seg sosialt. Jeg blir fryktelig sliten av å være med folk, siden det innebærer å måtte konstant konsentrere meg og tenke for å tolke ting som går "automatisk" i underbevisstheten hos nevrotypiske personer. 

Jeg kan bli ekstremt fiksert på ting plutselig, og ha problemer med å komme meg vekk fra det. Som f.eks en stund hadde jeg en voldsom fiksjon på neglelakk. KJøpte ørten typer, leste masse masse masse om teknikker og merker og kjemien bak, osv. Såpass at det var vanskelig å konsentrere seg på jobben, for jeg hadde så voldsom trang til å lese om det og se på bilder. 

Anonymkode: 38c59...aa7

 

Anonymkode: d0a28...2e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

Anonymkode: d0a28...2e8

Takk, nesten lik den jeg har sett før

Anonymkode: 38c59...aa7