Ufør student sliter med motivasjonen og helsen, bør jeg bare gi opp?

[AnonymBruker]

Jeg er ufør pga fysisk sykdom, har vært ufør så og si hele livet. Har gått mye i behandling, fått operasjoner og en protese, og er bedre fysisk enn jeg tidligere har vært. Jeg har også fått et barn som har gjort meg lykkeligere (og lykke = mindre påvirket av smerte til daglig), jeg jobber mye med positive tanker, og ønsker å endre livet mitt. Har fått meg bolig med mange hjelpemidler, tilpasset meg. Hverdagen er mye lettere, og jeg i min optimisme søkte da fulltidsstudium i fjor. 

Har nå gått et år (av fem år, det er master), og jeg er totalt utslitt. Jeg elsker at ingen ser på meg som hun som er ufør, ingen jeg studerer med vet at jeg er dårlig, har bare nevnt noe om ryggproblemer. Men jeg klarer ikke mer. Jeg er ingen god mamma lenger, bare sliten. Griner mye, deprimert. Føles som jeg feiler alt. Jeg sliter med å finne ut hva jeg skal gjøre. Jeg trodde jeg skulle klare dette, men feks. praksisuker ødelegger meg helt. Er så redd for å ødelegge barndommen til barnet mitt ved å ha en utslitt mor. Jeg har jo trygd så jeg står ikke uten penger om jeg slutter. 

Men jeg tenker så mye på hva alle vil si. Og min egen drøm om å komme meg ut i arbeid. Jeg er veldig kreativ, og kunne nok helst ønsket meg en jobb hvor jeg er kreativ, feks. interiørdesign. Men tenkte at det var for lett, at jeg ikke ville bruke flere år på noe sånt, da ville jeg heller ha en bedre utdanning. Har savnet så ekstremt å føle meg respektert, det har vært så flaut å være ufør. Så jeg ville nok aller helst bare få til noe som "slo litt i bordet", ved at jeg også kan klare ting. 

Jeg har kommet inn på et kreativt yrkesrettet studie nå, som varer i ca 2 år. Skal jeg hoppe av der jeg går nå, og gå for det jeg elsker å drive med? Eller bør jeg ta et års pause og samle energi? Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg som egentlig er veldig positiv og optimistisk tviler så innmari på hva jeg tror om meg selv. Jeg klarer tydeligvis ikke innse egne begrensninger, og tør ikke stole på meg selv og det jeg har lyst til. 

Kan noen hjelpe meg? Jeg venter på time til rådgiver på høgskolen, og jeg går også til psykolog. Har fått råd i mange måneder av fastlegen om at jeg bør bremse og slutte, men jeg har kjørt på likevel. Er egentlig glad for det nå siden jeg da har klart å fullført et helt år, men til hvilken nytte 😕 (Og alle sier at jeg må prioritere barnet og være hjemme, men jeg tenker i det lange løp også. Jeg vil at barnet skal kunne være stolt over meg og at jeg er i jobb.)

Anonymkode: 8a03f...7dc

[AnonymBruker]

Hehe. Du har vært ufør hele livet, også hopper du plutselig på en femårig utdannelse!?

Jada 

Anonymkode: bcceb...166

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Hehe. Du har vært ufør hele livet, også hopper du plutselig på en femårig utdannelse!?

Jada 

Anonymkode: bcceb...166

Jeg har tatt studiekompetansen over flere år som privatist. Har studiekompetanse via 23/5-regelen (om man har nedsatt funksjonsevne så regnes det godkjent som praksis). Jeg har også hatt flere korte sommerjobber og utprøving, og prøvd meg på høyere utdanning tidligere (så jeg har noen studiepoeng fra før). 

Men takk for svar, det var kjempehyggelig at du valgte å le av meg i stedet for å komme med hjelp. 

Anonymkode: 8a03f...7dc

[AnonymBruker]

jeg tror du bare må senke kravene til deg selv. Det er mange av oss som må det. Begynn på det andre studiet istedet  

hilsen ufør 

Anonymkode: 4dfcd...973

[Nasse Nøff]

Hva slags femårig studie går du på, og hva er det andre du har kommet inn på? Jeg tror du bør tenke på hva slags arbeidshverdag som møter deg når du er ferdig. Det høres ikke så lurt ut med noe som er fysisk. Kanskje også lurt med noe der det er mulig å jobbe noe redusert? Jeg ville for eksempel sagt at noe innen IT burde passe, det er det skrikende behov og mulighet for jobb uten master. Og sikkert muligheter for fleksibilitet😊

[Mariell1995]

Jeg hadde gått for det jeg vil jobbe med - ikke ut ifra hva alle andre tenker om meg/det  Altså den 2-årige utdannelsen - lykke gjør godt for smertene, som du sier  

[AnonymBruker]

Ta et møte med skoleledelsen, du kan jo for eksempel ta med fastlegen din eller en representant fra studentforbundet. Du har nok endel rettigheter her i og med at du er ufør og har barn. Kanskje du kan ta utdannelsen din på deltid?

Anonymkode: b0f8b...bcc

[AnonymBruker]

Nasse Nøff skrev (10 timer siden):

Hva slags femårig studie går du på, og hva er det andre du har kommet inn på? Jeg tror du bør tenke på hva slags arbeidshverdag som møter deg når du er ferdig. Det høres ikke så lurt ut med noe som er fysisk. Kanskje også lurt med noe der det er mulig å jobbe noe redusert? Jeg ville for eksempel sagt at noe innen IT burde passe, det er det skrikende behov og mulighet for jobb uten master. Og sikkert muligheter for fleksibilitet😊

Jeg går grunnskolelærer nettbasert med samlinger. Og studiet fungerer godt, jeg mestrer fagene, men praksis er helt forferdelig. Jeg gruer meg og er så dårlig og sliten etterpå. 

Det toårige studiet er et betalstudie innen grafisk design. Sånt er jo ikke lett å få jobb innen om man ikke er helt arbeidsfør. Jeg tenkte nemlig at som lærer var det lett å få jobb, og at jeg feks kunne jobbe som tilkallingsvikar. Det er jo veldig godt betalt på timebasis. Men klarer ikke all praksisen 😔 

Anonymkode: 8a03f...7dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ta et møte med skoleledelsen, du kan jo for eksempel ta med fastlegen din eller en representant fra studentforbundet. Du har nok endel rettigheter her i og med at du er ufør og har barn. Kanskje du kan ta utdannelsen din på deltid?

Anonymkode: b0f8b...bcc

Jeg må fortsatt ha praksis 100% i hvert semester for å få lov til å gå videre, selv om jeg tar bare halvparten av emnene. Det er krav i studiet 😕 

Anonymkode: 8a03f...7dc

[Maestro]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hehe. Du har vært ufør hele livet, også hopper du plutselig på en femårig utdannelse!?

Jada 

Anonymkode: bcceb...166

Selvom man er ufør, så betyr det ikke at det trenger og være for evig og alltid. Og skal ikke uføre få studere? Eller jobbe litt det man klarer?

Jeg søker uføretrygd nå, å jobber 10% med en veldig kjekk og sosial jobb. Skal jeg ikke få den gleden for folk som deg mener at uføre mennesker, ikke skal få samme mulighetene som andre så lenge helsen er der til NOE. Om det er en liten jobb som passer det menneske.

 

Tosk.

[AnonymBruker]

Ja gi opp

Anonymkode: 420ae...626

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg går grunnskolelærer nettbasert med samlinger. Og studiet fungerer godt, jeg mestrer fagene, men praksis er helt forferdelig. Jeg gruer meg og er så dårlig og sliten etterpå. 

Det toårige studiet er et betalstudie innen grafisk design. Sånt er jo ikke lett å få jobb innen om man ikke er helt arbeidsfør. Jeg tenkte nemlig at som lærer var det lett å få jobb, og at jeg feks kunne jobbe som tilkallingsvikar. Det er jo veldig godt betalt på timebasis. Men klarer ikke all praksisen 😔 

Anonymkode: 8a03f...7dc

At du blir så sliten av praksis, bør jo være et varseltegn, det er jo i praksis hverdagen skal funke. 

Jeg ville fullført det jeg har begynt på, og byttet studie. All ære til deg for å ville være en utdannet tilkallingsvikar, men 99,7% av vikarene som brukes i skolen har såvidt fullført VGS. Det betyr at du helt fint kan være vikar på skole med 1.året ditt, samt den nye utdannelsen du ønsker å ta. 

Så kan du jo se om du har mer overskudd til å fullføre lærer-masteren ved en annen anledning, om du vil. Eller fullføre enkeltemner, som du tenker du kan ha behov for som vikar. 

Jeg ville forøvrig prøvd meg litt som vikar og sett om jeg liker det, før jeg investerer noe mer tid og energi i de planene. 

Lykke til! 

Anonymkode: b8df7...225

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

At du blir så sliten av praksis, bør jo være et varseltegn, det er jo i praksis hverdagen skal funke. 

Jeg ville fullført det jeg har begynt på, og byttet studie. All ære til deg for å ville være en utdannet tilkallingsvikar, men 99,7% av vikarene som brukes i skolen har såvidt fullført VGS. Det betyr at du helt fint kan være vikar på skole med 1.året ditt, samt den nye utdannelsen du ønsker å ta. 

Så kan du jo se om du har mer overskudd til å fullføre lærer-masteren ved en annen anledning, om du vil. Eller fullføre enkeltemner, som du tenker du kan ha behov for som vikar. 

Jeg ville forøvrig prøvd meg litt som vikar og sett om jeg liker det, før jeg investerer noe mer tid og energi i de planene. 

Lykke til! 

Anonymkode: b8df7...225

Ja, det er så overveldende, i praksis har vi oppgaver i fagene på skolen, samtidig som praksisoppgave, samtidig som vi skal planlegge undervisning. Jeg elsker undervisningsdelen, å være med elevene, selve fagene, men jeg blir jo helt totalt utslitt. 

Grunnen til at jeg ville bli utdannet var fordi jeg håpet på en fast 50-60% stilling etterhvert når jeg selv ikke har små barn lenger. Og jeg har prøvd å få meg jobb uten utdanning, men ingen vil prøve meg. Jeg tenkte jo også litt på at lærerens ferie var veldig bra for meg som er alenemor, at jeg da ville tenke fremover og til det beste for både meg og barnet. 

Ser nå når jeg skriver det her at det er veldig lite genuin motivasjon 😕 Jeg er introvert, men utadvendt, så hører alltid at jeg er så flink til å snakke med folk, barn osv. Og har fått veldig mange gode tilbakemeldinger i praksis (det farget meg nok litt, for egentlig ville jeg slutte allerede etter høst-semesteret).

Det er samtidig omgang med andre, både voksne og barn, som tapper meg for krefter. Jeg klarer ikke skru av når jeg kommer hjem, tenker på elevene, om den og den har det bra, om jeg gjorde noe feil osv.

Når jeg er sliten vil jeg bare være alene hjemme og tegne. 

Anonymkode: 8a03f...7dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det er så overveldende, i praksis har vi oppgaver i fagene på skolen, samtidig som praksisoppgave, samtidig som vi skal planlegge undervisning. Jeg elsker undervisningsdelen, å være med elevene, selve fagene, men jeg blir jo helt totalt utslitt. 

Grunnen til at jeg ville bli utdannet var fordi jeg håpet på en fast 50-60% stilling etterhvert når jeg selv ikke har små barn lenger. Og jeg har prøvd å få meg jobb uten utdanning, men ingen vil prøve meg. Jeg tenkte jo også litt på at lærerens ferie var veldig bra for meg som er alenemor, at jeg da ville tenke fremover og til det beste for både meg og barnet. 

Ser nå når jeg skriver det her at det er veldig lite genuin motivasjon 😕 Jeg er introvert, men utadvendt, så hører alltid at jeg er så flink til å snakke med folk, barn osv. Og har fått veldig mange gode tilbakemeldinger i praksis (det farget meg nok litt, for egentlig ville jeg slutte allerede etter høst-semesteret).

Det er samtidig omgang med andre, både voksne og barn, som tapper meg for krefter. Jeg klarer ikke skru av når jeg kommer hjem, tenker på elevene, om den og den har det bra, om jeg gjorde noe feil osv.

Når jeg er sliten vil jeg bare være alene hjemme og tegne. 

Anonymkode: 8a03f...7dc

Ikke for å være kjip, men virker ikke som læreryrket er noe for deg. Det tar mye energi og ikke alt er så rosenrødt som du nevner her. Tenk deg bare foreldrene og krav til lærer. Hvis du ikke takler praksis, kommer du ikke til å takle læreryrket.

Anonymkode: bcceb...166

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke for å være kjip, men virker ikke som læreryrket er noe for deg. Det tar mye energi og ikke alt er så rosenrødt som du nevner her. Tenk deg bare foreldrene og krav til lærer. Hvis du ikke takler praksis, kommer du ikke til å takle læreryrket.

Anonymkode: bcceb...166

Nettopp, det er jo derfor jeg sliter nå, og vurderer å slutte. Jeg klarer ikke sortere, har ingen motivasjon til dette lenger. Føles ikke riktig å fortsette på skolen. Så jeg vet ikke om jeg bør slutte, tvinge meg gjennom et semester til for å avslutte flest mulig fag, bytte til et annet, eller ta et års pause for å lade opp. Jeg synes dette er veldig vanskelig, og jeg skammer meg ganske mye, fordi så mange rundt meg var så stolte over at jeg begynte å studere. Føles som at jeg feiler alle uansett. 

Anonymkode: 8a03f...7dc

[AnonymBruker]

Jeg var ikke ufør, men hadde en kronisk sykdom som var under kontroll, samt at jeg var enslig forsørger. Jeg tok  lærerutdanning og begynte i jobb. Det gikk forsåvidt greit, det var slitsomt men det gikk. Jeg trodde også at det ville bli lettere etterhvert som jeg fikk mer erfaring og ble mer rutinert. Det som i stedet skjedde var at presset i jobben bare økte pga av kutt i ressurser og "effektivisering", sykdommen blusset opp og plagene ble verre. Jeg er nå full ufør, og mens jeg prøver å ikke tenke så mye på det som kunne vært, lurer jeg jo på om jeg ikke fortsatt kunne vært i jobb (om så redusert stilling) dersom jeg hadde valgt en utdanning og yrke som ikke drev rovdrift på kropp og hode. Hadde jeg tatt signalene på alvor tidligere hadde jeg kanskje kunnet tatt omskolering mens jeg fortsatt hadde kapasitet til det.

 

Det er ikke å feile å bestemme seg for at man må gjøre endringer. Jeg feilet i det at jeg ikke tok kroppen på alvor og bare peiset på ifor mange år i håp og tro på at det skulle bli lettere.

Anonymkode: cc6f0...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg var ikke ufør, men hadde en kronisk sykdom som var under kontroll, samt at jeg var enslig forsørger. Jeg tok  lærerutdanning og begynte i jobb. Det gikk forsåvidt greit, det var slitsomt men det gikk. Jeg trodde også at det ville bli lettere etterhvert som jeg fikk mer erfaring og ble mer rutinert. Det som i stedet skjedde var at presset i jobben bare økte pga av kutt i ressurser og "effektivisering", sykdommen blusset opp og plagene ble verre. Jeg er nå full ufør, og mens jeg prøver å ikke tenke så mye på det som kunne vært, lurer jeg jo på om jeg ikke fortsatt kunne vært i jobb (om så redusert stilling) dersom jeg hadde valgt en utdanning og yrke som ikke drev rovdrift på kropp og hode. Hadde jeg tatt signalene på alvor tidligere hadde jeg kanskje kunnet tatt omskolering mens jeg fortsatt hadde kapasitet til det.

 

Det er ikke å feile å bestemme seg for at man må gjøre endringer. Jeg feilet i det at jeg ikke tok kroppen på alvor og bare peiset på ifor mange år i håp og tro på at det skulle bli lettere.

Anonymkode: cc6f0...0fd

Takk for at du deler din erfaring! Trist at det gikk slik. Skjønner også godt hva du mener, merket jo i praksis at stressnivået fordi alt hele tiden gikk så fort og man skulle løpe mellom klasser og timer og bytte bøker og utstyr osv var helt forferdelig. Og jeg er "bare" student, så jeg hadde ikke noe ansvar ovenfor rektor, kollegaer eller foreldre. 

Anonymkode: 8a03f...7dc

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at for deg vil det være mye bedre å hoppe av grunnskoleutdanningen og heller tenke at du skal jobbe som lærarvikar uten godkjent lærerutdanning, men med fag i fagplanen. Derfor hadde det egentlig vært bedre for deg å ta rene fag som er i skolen, uten ped. og praksis. Feks. noen årsstudium om du ønsker deg flere fag, for fag du interesserert i.

Jobber som lærervikar på ungdomsskolen i selv nå, og har en faglig master i faget jeg underviser i. Jeg får 532 000 i grunnlønn i året (full stilling) fordi jeg får en slags lektoropprykk. Jeg har ikke ped, men jeg har jammen fagkunnskapen i faget jeg underviser i. Som deg trives jeg veldig med undervisningen, men er veldig glad for at jeg slipper ting som vurdering, og dokumentering generelt siden jeg ikke er kvalifisert det. Jeg vurderer å ta PPU selv nå, men vet samtidig at jobben blir noe helt annet når man får fullt ansvar og ikke får et ferdig undervisningsopplegg.

Om du har fått gode tilbakemeldinger på praksis, så vil jeg tro du er mer enn egnet til å undervise, og siden du ikke har kapasitet uansett til å jobbe fulltidsstilling, så tenker jeg at det ikke er så viktig med godkjent lærerutdanning, så lenge du har solid fagkunnskap og interesse av å undervise. Det er jo ikke akkurat sånn at du kommer til å bli kontaktlærer uansett når du maks kan jobbe 50-60%.

Er du lærervikar har du større mulighet til å velge selv hvor mye du jobber, og du kan feks. gjøre det slik at du slipper å ha flere ulike fag etter hverandre om du ikke ønsker det. Opplever iallfall her at det ikke er noe problem å få jobb uten ped., og at det er greitt at jeg vil holde meg til det faget jeg har nå.

Tror uansett ikke det lønner seg for deg å fortsette slik som nå når du å gjennom vanlig praksis. Det høres ikke akkurat tilrettelagt ut for en som ikke har full kapasitet. Tenker også, at du har god tid og at du kanskje kan begynne på det interiørstudiet mens du evt. tenker og vurderer om du skal starte på et årsstudium senere.

 

Anonymkode: 0eb92...38e

[AnonymBruker]

Høres ut som om du bør studere noe annet, hvor det også er mulig å ta studiet på deltid i perioder hvor du kan ha behov for det.

Får du dekket den to-årige utdanningen av noen? Disse utdanningene som koster penger, og ikke er lett å få jobb innenfor trenger ikke nødvendigvis å være det lureste det heller. Da sitter du igjen med mye lån, som skal betales. De offentlige høgskolene og universitetene tilbyr jo mange spennende studier, som sikkert kan være bedre for deg enn det du tar i dag, og rimeligere enn betalstudiet. Har du fått noen god veiledning på hvilke studier som finnes, og hva de innebærer?

Anonymkode: 33a24...e8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres ut som om du bør studere noe annet, hvor det også er mulig å ta studiet på deltid i perioder hvor du kan ha behov for det.

Får du dekket den to-årige utdanningen av noen? Disse utdanningene som koster penger, og ikke er lett å få jobb innenfor trenger ikke nødvendigvis å være det lureste det heller. Da sitter du igjen med mye lån, som skal betales. De offentlige høgskolene og universitetene tilbyr jo mange spennende studier, som sikkert kan være bedre for deg enn det du tar i dag, og rimeligere enn betalstudiet. Har du fått noen god veiledning på hvilke studier som finnes, og hva de innebærer?

Anonymkode: 33a24...e8e

Økonomien er ikke et problem, jeg har råd til å velge private studier og betale de heldigvis. Også hvis jeg ikke ender med noen jobb.

Har ikke funnet tilsvarende på offentlige høgskoler, de som er praktisk rettet har gjerne obligatorisk oppmøte, og det er jo helt umulig for meg. Og oppmøteeksamener langt unna bostedet mitt. Eller samlinger langt unna bostedet mitt. Eller så er det bachelor. Denne jeg har sett på er kun årsstudium der man kan velge å ta det deltid over to år. 

Anonymkode: 8a03f...7dc