Småbarnsfamilie. Få nettverk på nytt sted/ Hvor bosette seg: random sted eller der man har venner eller familie

[AnonymBruker]

Hei,

Er det noen som har noen tips til hvordan få nettverk på nytt sted? Hvordan få seg venner i voksen alder? Nå man som småbarnsforeldre bosette seg der besteforeldrene bor? Jeg er en kvinne mellom 33-43år, mann noe yngre. (Dere trenger ikke lese hele hvis det ble langt dette). Vi har bodd her i 1-2år.

Har jo hørt det kan bli lettere når barna kommer mer i skolealder men. Vi bodde noen år på Vestlandet, men så valgte vi ifm. vårt siste barns fødsel å flytte til litt varmere strøk (type Østlandet/Sørlandet) - vekk fra der han kommer fra og nærmere der min familie bor, men fortsatt et stykke unna de pga at jeg egentlig ikke syns så mye om det stedet og vi ville prøve noe nytt og bosette oss like utenfor en større by, men ganske «på bygda» selv om vi nå bor i en småby/tettsted-lignende plass. Vi flyttet altså til en tilfeldig valgt plass. Jeg er så fornøyd med familien vår og drømmehuset vi kjøpte, og vi har den mest fantastiske hagen sånn ift aktivitet/besøk.

På forhånd hadde jeg sett for meg at naboene skulle bli våre nye venner, og iallefall barselgruppen vi ble medlem av (type gode! venner), i tillegg til at jeg forventet at vi kanskje kjapt skulle få oss venner også via barnehagen (barna er alle ganske små enda).. Men jeg hadde vel sikkert alt for høye forventninger. Dette er jo ikke ting jeg har sagt høyt eller noe men sånn i underbevisstheten eller inni meg, så har jeg nok forventet at alt skal gå ganske fort og smooth osv.

Men sånn har det egentlig ikke gått. Første tiden her var jeg så positiv, det var mange som snakket til oss tross korona-alle-mulige-restriksjoner, og jeg var bare så positiv. Så en høstkveld(typisk) fikk jeg plutselig en down, begynte å tenkte på om vi heller skulle kjøpt hus på den regnfulle kystplassen vi bodde før(der har vi en del nettverk og, større sted dette). og nære hans familie.. jeg er nok litt farget av å vokse opp der jeg har gjort ift sol og stabile vintre (no offence til dere som trives best hvor det regner litt mer) og så føler jeg det er mye greier m hans familie, foreldrene er skilt og den ene foreldren har vært fryktelig plagsom for oss, spesielt når vi først fikk barn, men forholdet har ikke blitt noe bedre ennå etter det. Selv om vi skal prøve gjøre vårt for at det kan bli mer okey - men i små doser..

Enkelte av de jeg, mor, ble kjent med i begynnelsen her har vist seg å vært easy come - easy go - personer. En av de var bare så intens og skulle melde hver dag, selge oss masse, låne masse av oss når jeg var alene med masse barn og de lett kunne kjørt på butikken (og de jobber svært lite/ har veldig fleksible liv). I tillegg fant hun det for godt å KJEFTE på meg en gang jeg var alene hjemme og det hadde skjedd type et snøskred, jordskred, liten flom, snødd, eller noen annen ødeleggelse av tomten vår. Hun og en annen nabo sto og jobbet på tomten vår. Og dette er arbeid jeg fint kunne gjort når ungene var lagt eller neste dag når de var i barnehagen.. de sto bare og jobbet der uten at de hadde snakket med meg, så jeg skvatt sånn når jeg kom ut. Og så sier hun: «ja dette skal du be oss med ut på et ….. lalala …… på!». Hvorpå jeg sier svakt: eh ja.. jeg var så paff for jeg trodde det var 2 ukjente menn eller noe som drev m noe ugreit på tomten vår så jeg skvatt sånn. Hvorpå hun nærmest kjefter tilbake og bare: GJØR DU DET?!?!!! Og jeg bare svakt igjen: ja. Ja, så der er hun på vår tomt uten å spørre om vi kunne trengt hjelp, og forteller meg at hun skal ha noe for hjelpen hun gir i tillegg til å bli sint og liksom oppdra meg når jeg ikke sier et høyt nok Ja på forslaget hennes.. I tillegg var jeg alene m barna over en lengre periode da og var ikke særlig høy i hatten etter denne mini-natur-katastrofen, selv om jeg godt kunne få det til selv så var det jo mye jobb og jeg var litt frynsete i humøret og sånn siden ikke såå lenge siden j hadde blitt mamma igjen.. hormoner.

Den andre var en jeg ble kjent med ifb med barselgruppe, eller jeg ble med i flere grupper da.. Og hun viste seg å være en venn når jeg var med henne alene, men aldeles ikke det når vi møttes som stor gruppe en gang. Her forteller jeg om det: 

..en gang når vi var sammen en stor gruppe satt hun lenge etter et treff og bare ventet på at folk skulle gå liksom, det en ble en sånn rar stemning hvor alle på treffet bare sto og ventet og lurte på hva som skulle skje neste, så noen av oss bare: ja skal vi gå på stranda, skal vi gå mer tur, skal vi trene/bade? Og «haha» liksom.. og så tar det veldig lang tid og så får hun gruppen til å begynne å bevege på seg igjen og i det samme sier hun: «Ja Anna(eksempel), du må vel stikke å ……» og så nevnte hun noe hun visste jeg måtte den dagen, og så sa hun det kjempehøyt og litt sånn ledende spørsmål liksom, så da ble det jo til at jeg sa: eh jo, jeg må jo det… Og så ble det til at jeg dro enda jeg hadde hatt tid til å være lengre, fordi jeg følte meg presset. Det jeg skulle hadde noe med noen i familien å gjøre og så j følte at hvis jeg foran de alle ville sagt noe sånt: å, men det kan vente, så ville det vært litt kjipt av meg og.. iallefall så følte jeg bare meg ledet til å si ja da.. så da dro jeg, enda de skulle på en kafe og spise og det kunne vært den perfekte mulighet for meg til å bli kjent m de andre i gruppen(mange der jeg ikke hadde truffet før). I tillegg sa og gjorde hun mye annet den dagen og, bl.a prøvde å riste av seg resten av gruppen på vei bort til denne kafeen.. og kom med noen unnskyldning for hvorfor de gikk så fort som jeg senere fant ut ikke stemte.. Det var veldig skuffende for meg. Hadde liksom høyere forventning til folk når de 1) er voksne og 2) faktisk har barn og ja..

 

Og ja, ting har liksom ikke vært sånn jeg først trodde. Og jeg har begynt å tenke at jeg har litt dårlig dømmekraft når det gjelder nye folk / potensielle venner / damer. 
Når jeg mot slutten av singleperioden min før jeg traff samboeren min nå datet gutter, eller når jeg gir råd til andre jenter/damer om dating eller om noen er interessert eller ikke, så har jeg så stålkontroll føler jeg, det er liksom så mye lettere å kunne ha en god formening om gutter EGENTLIG er interessert eller ikke.

Men med venninner selv - der kjenner jeg jeg sliter. Jeg har vel egentlig komt frem til at jeg kanskje har vært litt for ivrig i starten, eller ute og fremme der med vennskapet mitt.. Så jeg har begynt å holde litt tilbake eller føle litt mer skikkelig på det før jeg tar initiativ neste gang. Og lar det være gjensidig altså at man bytter på å be og begge viser interesse (sånn blir det de neste gangene iallefall). (Og så har j begynt å tenke litt at vennene j har er kanskje fått her i livet). Heldigvis nå er det sommer og litt som skjer som vi skal være med på.. får bare tro at ting går seg til etterhvert. Det er veldig mange hyggelige voksne som smiler så fint til oss i bhg og.. Og barna er noen stjerner.. vi får så masse skryt av alle som treffer de. Så jeg tviler ikke på på sikt at vi vil bli kjent med noen via de men.. som jeg er veldig glad for men allikevel skriver jeg dette innlegget.

Jeg har liksom brukt god tid i livet, studert leeenge, jobbet leenge, brukt god tid på å finne den rette, og nå endelig kjøpt et drømmehus som jeg tenker vi nesten ikke kan flytte fra for det er så fint og ikke minst med den kuleste hagen.. Men det er lett å la seg stresse av de som typisk: nærmest har bosatt seg i nabolaget til besteforeldre til barna, har eldre unger og har bodd lenge på et sted, og har masse nettverk både fra barndom og voksen alder pga at de valgte stedet en av de er fra.. så ja.. merker egentlig fler har d som oss og da og ikke henger m så mange i barnehagen enda.. og vil egentlig ikke la meg blir stresset... Jeg har jo venner men de bor et stykke unna og det er ikke alltid like lett å beholde de bære vennskapene. Jeg er litt introvert så jeg ønsker meg egentlig bare en nær å snakke med, eller gjerne fler da, men jeg ser at det skal litt mer til å klaffe i voksen alder, eller?

 

Vi reiser begge når vi jobber (en del) feks er vi begge piloter etc etc.. Føler alle bor der de har familie. For min del kunne vi godt lagt oss vår egen familie av venner, men føler som sagt alle har den der familien rundt. Spesielt på dager som det er høye forventninger knyttet til merker vi det der med reisende jobber - og langt til slekt - eller press for å «måtte være med familie». På en måte tenker jeg der hadde vært lettere og bosatt oss i en av de større byene i dette området pga at da har man fler å ta av, flere aktiviteter og lettere å gjemme seg bort eller slide away hvis noe blir feil vennemessig. Så hva tenker dere? Hjelp - fra en som er fersk på mye føles det som☺️☺️

 

 

 

Anonymkode: d951a...b97

[AnonymBruker]

Nå har jeg sikkert ikke oppfattet alle detaljene i det du skriver, siden det ble litt langt, og du roter sammen masse urelaterte ting. 

Men jeg vil mene følgende om det du skriver, og om det å få seg nettverk et nytt sted: 

Hvor det er lettest å få nettverk, kommer an på mange ting. 
Det er selvfølgelig lettest å få et nettverk der man allerede har et. Der hvor venner og familie bor. Spesielt om alle har vokst opp sammen. På den annen side, så er vel dette typisk de vanskeligste stedene å komme utenfra. 

Hvor lett du får nettverk kommer også an på hva du selv gjør for å skaffe deg dette. 
Er du en pådriver? En som inviterer hjem, som foreslår treff og som generelt SKAPER sosiale arenaer? 
Da får du lettere nettverk. 
Men da må du også tåle å bli avvist. Og du må tåle motgang. 

De nettverkene jeg vet om som har bygget se opp, har gjerne hatt en eller flere gode pådrivere. Folk som skaper arenaer for seg selv og de rundt seg. Som inviterer, foreslår, planlegger og inkluderer. 
De kaster et bredt nett, og fanger inn alle de rundt seg som er interessert i å skape nettverk. Og de finner de med relativt like interesser som seg selv.

Det virker mer som om du er en som forventer å komme til "ferdige arenaer" og å bli inkludert der. 
Og det er også mulig. Men da er du nødt til å "inkludere deg selv" i litt større grad. 
Om du møter "men skal ikke du....", så må du svare "Joda, men det er ikke før senere" eller "Jo, jeg skulle egentlig det, men det kan flyttes på." 
Om du lar deg "avspise" av de som forsøker å hevde seg ved å ekskludere deg, så havner du veldig lett utenfor. 

Om du har barn i barnehagen, hva med å foreslå noe sosialt for de som har lyst, på ettermiddag/kveld/helg? Med eller uten barn. Møtes og grille/ake/bade, eller ta en "mammakveld"? Evt. invitere en av barnas venner med hjem, med forelder? Evt. foreslå å møtes på en lekeplass, de nærmeste barnehagevennene? 

Det forvansker jo litt at dere vekselvis er borte mye begge to når dere jobber. Da er det ikke så lett å møtes uten barn, eller bare med et barn. 
Men alt er jo hva du gjør det til.

Om det er naboene du vil bli bedre kjent med, invitert til noe i nabolaget. Dugnad, gatefest, felles sommerfest/grillfest/spleiselag. Finn en eller to du kan alliere deg med, og finn på noe. Inkluder alle. Heng opp lapper, del ut invitasjoner i postkassen. 

Finnes det ting du kan delta på i nabolaget for å bli kjent med folk? 
Mange kirker har "supertirsdag" der man kan komme og spise middag sammen og være med på aktiviteter. Det er en fin måte å bli kjent med andre på. (Du må tåle litt religion i dette, men det er en god sosial arena.) 
Er det bibliotek i nærheten? Kanskje de arrangerer ting? Kanskje kan du møte noen som deltar på de samme tingene som deg? 
Kan du eller ungene starte med en fritidsaktivitet? Da møter du antagelig noen som er interessert i noe av det samme som deg, eller som har barn på samme alder. 
 
Altså: 
Generelt råd, bosett deg et sted hvor ikke alle andre har et etablert nettvert, og skap eller oppsøk arenaer der du møter andre folk. 
 

Anonymkode: 09a25...f06

[AprilLudgate]

Her var det langt om endel som ikke er så relevant - men oppsummeringen er jo at dere ikke får ønsket nettverk på nåværende sted.

Dere kan bo hvorsomhelst mtp jobb, og da er jeg usikker på hvorfor dere ikke bor der dere hadde nettverk og familie? 

[Pseodotwinmum]

DundreMilfin skrev (5 timer siden):

Her var det langt om endel som ikke er så relevant - men oppsummeringen er jo at dere ikke får ønsket nettverk på nåværende sted.

Dere kan bo hvorsomhelst mtp jobb, og da er jeg usikker på hvorfor dere ikke bor der dere hadde nettverk og familie? 

Det har litt med klima og et ønske om å bo sør eller østpå og nærmere min familie. Ennå kontakten der ikke har vært den beste.. av private grunner egentlig.

Grunnen til at vi tok sjangsen på å flytte vekk fra der var også hans familie, at det er mye greier med de. Å reise vekk fra meg og vite at de skal være masse med barna uten meg føltes utrygt. Jeg er veldig redd for barna mine. 
Jeg hadde også opplevd nye skuffende episoder med de i min del av nettverket der, følt meg sviktet og uinformert og ja.. utenfor på en måte. Derfor tenkte vi å prøve oss helt på nytt et sted og et sted hvor det i fremtiden vil bli lettere for meg som mor og starte i en litt mer «vanlig» A4type jobb.

 

Selv om alt jeg nevner ikke føles relevandt for alle - så er det det for meg! Alle tingene jeg nevner har med hvorfor vest eller sørøst. Og alle de uheldige og rare møtene med folk syns jeg betyr noe fordi jeg ALDELES ikke ville kunnet finne på å være sånn med folk selv. Men hvis jeg kun skal få kritikk for mitt lange og urelevandte innlegg fra flere her, så tenker jeg at jeg får finne veien selv. Det er ikke vanlig å til en hver tid ha livet «figured out» heller. Livet er en prosess, og det skal nok gå bra for oss også

[Pseodotwinmum]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nå har jeg sikkert ikke oppfattet alle detaljene i det du skriver, siden det ble litt langt, og du roter sammen masse urelaterte ting. 

Men jeg vil mene følgende om det du skriver, og om det å få seg nettverk et nytt sted: 

Hvor det er lettest å få nettverk, kommer an på mange ting. 
Det er selvfølgelig lettest å få et nettverk der man allerede har et. Der hvor venner og familie bor. Spesielt om alle har vokst opp sammen. På den annen side, så er vel dette typisk de vanskeligste stedene å komme utenfra. 

Hvor lett du får nettverk kommer også an på hva du selv gjør for å skaffe deg dette. 
Er du en pådriver? En som inviterer hjem, som foreslår treff og som generelt SKAPER sosiale arenaer? 
Da får du lettere nettverk. 
Men da må du også tåle å bli avvist. Og du må tåle motgang. 

De nettverkene jeg vet om som har bygget se opp, har gjerne hatt en eller flere gode pådrivere. Folk som skaper arenaer for seg selv og de rundt seg. Som inviterer, foreslår, planlegger og inkluderer. 
De kaster et bredt nett, og fanger inn alle de rundt seg som er interessert i å skape nettverk. Og de finner de med relativt like interesser som seg selv.

Det virker mer som om du er en som forventer å komme til "ferdige arenaer" og å bli inkludert der. 
Og det er også mulig. Men da er du nødt til å "inkludere deg selv" i litt større grad. 
Om du møter "men skal ikke du....", så må du svare "Joda, men det er ikke før senere" eller "Jo, jeg skulle egentlig det, men det kan flyttes på." 
Om du lar deg "avspise" av de som forsøker å hevde seg ved å ekskludere deg, så havner du veldig lett utenfor. 

Om du har barn i barnehagen, hva med å foreslå noe sosialt for de som har lyst, på ettermiddag/kveld/helg? Med eller uten barn. Møtes og grille/ake/bade, eller ta en "mammakveld"? Evt. invitere en av barnas venner med hjem, med forelder? Evt. foreslå å møtes på en lekeplass, de nærmeste barnehagevennene? 

Det forvansker jo litt at dere vekselvis er borte mye begge to når dere jobber. Da er det ikke så lett å møtes uten barn, eller bare med et barn. 
Men alt er jo hva du gjør det til.

Om det er naboene du vil bli bedre kjent med, invitert til noe i nabolaget. Dugnad, gatefest, felles sommerfest/grillfest/spleiselag. Finn en eller to du kan alliere deg med, og finn på noe. Inkluder alle. Heng opp lapper, del ut invitasjoner i postkassen. 

Finnes det ting du kan delta på i nabolaget for å bli kjent med folk? 
Mange kirker har "supertirsdag" der man kan komme og spise middag sammen og være med på aktiviteter. Det er en fin måte å bli kjent med andre på. (Du må tåle litt religion i dette, men det er en god sosial arena.) 
Er det bibliotek i nærheten? Kanskje de arrangerer ting? Kanskje kan du møte noen som deltar på de samme tingene som deg? 
Kan du eller ungene starte med en fritidsaktivitet? Da møter du antagelig noen som er interessert i noe av det samme som deg, eller som har barn på samme alder. 
 
Altså: 
Generelt råd, bosett deg et sted hvor ikke alle andre har et etablert nettvert, og skap eller oppsøk arenaer der du møter andre folk. 
 

Anonymkode: 09a25...f06

Å la meg avspise er vel ikke noe jeg vil gjøre igjen om jeg kommer i en sånn situasjonen igjen. Men jeg har aldri opplevd sånn før, derfor jeg ikke var klar nok over det der og da - til å si «neida, det kan vente..»

Ene barnet har startet på en aktivitet. Og en fra barnehagen og egentlig fler barn går der, og det er helt okey.

Føler meg veldig ulik alle naboene, desverre.. Dugnad holder i massevis for meg da vi er svær få som bor her i vår ene del av dette store boligfeltet. Heldigvis er det ikke såå langt til flere hus.. Men jeg føler meg nesten litt uheldig med, eller iallefall veldig forskjellig fra naboene.

Vi skal prøve å ta initiativ til mer i sommer og skal på noen sommerfester og sånn. Med barna.. Vi har basseng så vi har en kjekk plass å invitere folk til her.. så det går nok bra.

Angående:

«bosett deg et sted hvor ikke alle andre har et etablert nettvert, og skap eller oppsøk arenaer der du møter andre folk.»

Så vil jeg tippe de fleste meglere man kjøper via ikke har gjort grunnleggende undersøkelser om hvordan det står til med etablerte og ikke-etablerte nettverk der man kjøper bolig.. Men dette er et innflytter-sted, så jeg har trua. 
 

Men det må være lov å komme med et hjertesukk en gang i blandt selv om ting ikke er hel-svart, og vi ser mye potensialet der fremme. Og alt jeg har skrevet er relevandt for meg, jeg skrev dette når jeg var på sykehuset og hadde en operasjon fordi jeg fikk mye tid til å tenke når jeg var der. Om det er rotete og urelevandt, det for være dere 2’s mening.. For meg er alt høyst relevant.

Og dette ordner seg nok.

[AprilLudgate]

Pseodotwinmum skrev (45 minutter siden):

Det har litt med klima og et ønske om å bo sør eller østpå og nærmere min familie. Ennå kontakten der ikke har vært den beste.. av private grunner egentlig.

Grunnen til at vi tok sjangsen på å flytte vekk fra der var også hans familie, at det er mye greier med de. Å reise vekk fra meg og vite at de skal være masse med barna uten meg føltes utrygt. Jeg er veldig redd for barna mine. 
Jeg hadde også opplevd nye skuffende episoder med de i min del av nettverket der, følt meg sviktet og uinformert og ja.. utenfor på en måte. Derfor tenkte vi å prøve oss helt på nytt et sted og et sted hvor det i fremtiden vil bli lettere for meg som mor og starte i en litt mer «vanlig» A4type jobb.

 

Selv om alt jeg nevner ikke føles relevandt for alle - så er det det for meg! Alle tingene jeg nevner har med hvorfor vest eller sørøst. Og alle de uheldige og rare møtene med folk syns jeg betyr noe fordi jeg ALDELES ikke ville kunnet finne på å være sånn med folk selv. Men hvis jeg kun skal få kritikk for mitt lange og urelevandte innlegg fra flere her, så tenker jeg at jeg får finne veien selv. Det er ikke vanlig å til en hver tid ha livet «figured out» heller. Livet er en prosess, og det skal nok gå bra for oss også

Neida, det var bare at jeg ikke helt fikk taket på det du forklarte her, beklager om tonen min var sur 🙂

Jeg tenker kanskje et spørsmål er om det kan være aktuelt å sosialisere med sndre enn disse underlige folka, eller om alle er slik?

Et godt tips fra en annen var jo dette med at man ikke etablerer seg en plass alle er «satt».

For eksempel er det jo mange i og rundt de større byene (og særlig Oslo) som er i lik situasjon som dere. 
 

I mindre byer tror jeg mer nybyggerfelt med høy barneandel tiltrekker seg litt av hvert - med ønske om sosial omgang hos endel.

Min erfaring er at man må være ganske aktiv selv, og fleksibel. Og at det noen steder bare kanskje er dødfødt. Men jeg ville ikke basert konklusjonen på en teit person. 

[Pseodotwinmum]

DundreMilfin skrev (25 minutter siden):

Neida, det var bare at jeg ikke helt fikk taket på det du forklarte her, beklager om tonen min var sur 🙂

Jeg tenker kanskje et spørsmål er om det kan være aktuelt å sosialisere med sndre enn disse underlige folka, eller om alle er slik?

Et godt tips fra en annen var jo dette med at man ikke etablerer seg en plass alle er «satt».

For eksempel er det jo mange i og rundt de større byene (og særlig Oslo) som er i lik situasjon som dere. 
 

I mindre byer tror jeg mer nybyggerfelt med høy barneandel tiltrekker seg litt av hvert - med ønske om sosial omgang hos endel.

Min erfaring er at man må være ganske aktiv selv, og fleksibel. Og at det noen steder bare kanskje er dødfødt. Men jeg ville ikke basert konklusjonen på en teit person. 

Det er selvfølgelig aktuelt å sosialisere seg med andre. Bå har det jo akkurat vært korona, dvs veldig strengt og det eneste vi har hatt er egentlig barnehagen og litt aktivitet til yngste. Nå som det er sommer så har vi selvfølgelig tenkt til å ta initiativ til å møtes både på lekeplasser og be folk hjem til oss og vi føler vi har mange potensielle i barnehagen og sånn. Både av de på samme avdeling som barna og andre som vi har småhilst litt på osv.

Jeg syns aldeles ikke det er noe godt tips å bosette seg der ikke alt er satt. Man kan aldeles ikke vite på forhånd om noe er satt eller ikke. Dessuten er det mange som er trøtte av sine kretser og så gjerne kunne tenke seg et friskt pust inn i gjengen eller livet sitt. Men folk må nå bare komme med tips selv om jeg kommer til å kun bruke noen av de og kaste resten. 
 

Vi har nettopp det - bosatt oss i en mindre by utenfor Oslo, og det er masse innflyttere her, og som en venninne sier til meg, småbarnsfasen er litt ensom og spesielt etter korona tror jeg det er mange som er veldig keen på å finne på noe med noen, om det så bare blir m den ene gangen eller ja. Det går nok bra..

 

Vi har en oppkommende barnehagefest, og jeg har flere bekjente i stedene rundt her som vi kan invitere og henge m en gang eller fler. Og typen min har begynt med sin interesse her nede og de har treff 1 gang i uken + det er mye arrangementer via det. Ting ser som sagt lyst ut der fremme.. selv om det har vært litt ensomt og har gått litt trått en periode. Jeg skal også begynne på en eller flere ting. En av de er i en enda større naboby. Anyways.. we’ll be fine. 
 

Og det med de rare folkene var egentlig for å fortelle om det og høre om det kan være litt sånn, at det er de easy come - easy go folkene som kommer først og ar de som er keepers kanskje tar litt lengre tid å finne / å bli kjent med. Men ja.. det skal gå bra alt. Jeg har drømmehuset/tomten og drømmefamilien, så jeg tenker det vil holde til mye❤️

[AnonymBruker]

Hehe ts, du skriver som du tenker. Jeg kjenner meg sånn igjen i tankene dine og måten å formulere på. Jeg er i samme livssituasjon og aldersgruppe, og jeg synes og dette med nye venner er vanskelig. Meg og mannen kommer fra ulike steder, men vi bor på mitt hjemsted. På en regnfull plass langs kysten vestpå. Vi vurderer stadig å flytte litt på oss, enten til hans hjemsted hvor det er bedre klima og nettverk, eller bare litt mer sentralt her vi bor. Vi har min familie her og litt nettverk, men skulle ønske vi hadde mer. Har ingen nære naboer. En venninne av meg hadde og samme problem og opplevde litt det du beskriver, men det har gått set veldig til med naboene deres. Men det tok en 6-7 år før de dannet et nettverk med naboene og det var litt styr før det. Jeg opplever at folk er veldig av og på. Mange hyggelige og i perioder har vi hatt litt sosialt å gjøre med foreldre av barna våre, men så dabber det av, f eks når ene barnet sluttet i barnehagen, eller begynte på en annen skole. Og så har du mange som har venner og familie og ikke er interessert i flere. Så sånn er det nok bare her. Synd du ikke er min nabo da 🙂

Anonymkode: 2e13f...11b

[AnonymBruker]

Jeg fikk et nytt nettverk via lekeplasser og barnehage. Inviterte hjem til meg og etter hvert andre barn til overnatting.

Du må være aktiv selv og ta initiativ. Da jeg hadde med barn fra barnehagen med hjem var det helt naturlig å prate med foreldrene. Noen klaffet det veldig med og vi ble venner.

Anonymkode: 0888a...c95

[Pseodotwinmum]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hehe ts, du skriver som du tenker. Jeg kjenner meg sånn igjen i tankene dine og måten å formulere på. Jeg er i samme livssituasjon og aldersgruppe, og jeg synes og dette med nye venner er vanskelig. Meg og mannen kommer fra ulike steder, men vi bor på mitt hjemsted. På en regnfull plass langs kysten vestpå. Vi vurderer stadig å flytte litt på oss, enten til hans hjemsted hvor det er bedre klima og nettverk, eller bare litt mer sentralt her vi bor. Vi har min familie her og litt nettverk, men skulle ønske vi hadde mer. Har ingen nære naboer. En venninne av meg hadde og samme problem og opplevde litt det du beskriver, men det har gått set veldig til med naboene deres. Men det tok en 6-7 år før de dannet et nettverk med naboene og det var litt styr før det. Jeg opplever at folk er veldig av og på. Mange hyggelige og i perioder har vi hatt litt sosialt å gjøre med foreldre av barna våre, men så dabber det av, f eks når ene barnet sluttet i barnehagen, eller begynte på en annen skole. Og så har du mange som har venner og familie og ikke er interessert i flere. Så sånn er det nok bare her. Synd du ikke er min nabo da 🙂

Anonymkode: 2e13f...11b

Ja hehe 😊❤️ Synd, og takk for fint svar!

[Pseodotwinmum]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk et nytt nettverk via lekeplasser og barnehage. Inviterte hjem til meg og etter hvert andre barn til overnatting.

Du må være aktiv selv og ta initiativ. Da jeg hadde med barn fra barnehagen med hjem var det helt naturlig å prate med foreldrene. Noen klaffet det veldig med og vi ble venner.

Anonymkode: 0888a...c95

Takk😊❤️Skal prøve være det!!