Store problemer i forholdet..

[AnonymBruker]

Hei. Spør anonymt da jeg ikke vil noen skal kjenne meg igjen i dette, skammer meg nesten over å spørre og over at jeg fortsatt er her.. 

Har vært i er forhold i mange år med samme mann, vi er hverandres første og eneste i alt. Vi møttes ganske unge. Forholdet har bært ustabilt, av og på. Nå har vi barn sammen, og jeg føler jeg har begynt å få opp øynene, eller jeg er usikker?

etter barn nr 3, kom det plutselig opp en del artikler om narsissisme. Og der var det så mye som traff samboeren min, så jeg begynte å snakke med han om dette. Etter denne snakkes endret alt seg, og jeg har begynt å tror jeg er en narsissist eller om jeg bare er gal. Dette har nå resultert i at jeg føler meg som en dårlig mor, at barna mine fortjener bedre, og at jeg kanskje hadde vært best om jeg var borte… jeg klarer ikke hverdagen lenger. Jeg har det sisite halve året scrollet på tlf dagen lang og lest meg opp om narsissisme, traumebånd osv. fordi jeg føler jeg MÅ vite om noen av oss er det, jeg har rett og slett blitt besatt.. jeg går i en konstant tåke hele dagen, føler meg nummen, og er sint 90% av dagen…jeg klarer ikkw følge med på en film en gang, hukommelsen er borte, og jeg har begynt å føle at jeg ikke er glad i noen? Og begynt å lure på om jeg eier empati i det heletatt…

 

for å prøve å gjøre historien om vårt forhold kort, og grunnen for at jeg begynte å tro samboeren min var det og nå over på meg.

•vær eneste krangle i alle år har han truet med å slå opp. Eller om jeg har satt min grense på noe, har han bedt meg om å enten tolerere eller reise, og han har heller aldri møtt meg på midten. 
•han slenger spydige kommentaren om utseendet mitt og kaller det dor tull om jeg blir lei meg. 
•i starten av forholdet var han ekstremt sjalu, men han har sluttet og bli det, og jeg har brått blitt sjalu isteden?? Skal sies at han snur seg etter Alt av damer i trange klær, og mister fokus på meg og våre samtaler om det kommer noe fint i sikte. Det samme gjelder tv om det er nakne damer der, kan jeg stå naken ved siden av og bli totalt ignorert. Med andre ord aå får han ikke se kroppen min mer, da jeg føler han mye heller vil se på andre damer… hvis jeg nevner dette sier han at jeg er gal og ser for meg ting.. 

• jeg kan si en ting og han mener det er helt teit, men hvis en annen person sier det samme har han en annen mening.

•hvis han gjenforteller våres opplevelser til andre er det alltid «jeg» ikke «vi».

•han har aldri tatt et eneste bilde av verken meg eller barna uten at jeg har bedt om det… 

•vi hadde sex mange ganger etter siste fødsel, selv om han visste jeg egentlig ikke hadde lyst. 
• hvis jeg eller barna har gråti foran han, ignorere han det. Han trøster barna hvis jeg ber han strengt om det.. 

• jeg lar heller ikke samboer passe barna alene over lang tid, for han sitter ofte å stirrer i tv og merker ikke engang at barna snakker til han. 
 

 

 

og lista fortsetter til det evige. Jeg vet ingenting av dette er Sunt…

Men hver gang jeg tenker på å reise fra han, kommer alltid tanken om at jeg ikke takler å se han med noen andre, det har alltid vært oss 2 og vi har ikke vært med andre. Hvis han finner en annen blir det ødelagt osv. hvordan kan jeg slutte å tenke sånn?

må også legge til at jeg hadde mislikt sterkt om han skulle hatt barna annenhver helg/hver helg, da jeg føler ansvaret hans ikke strekker til. Det er alltid han sine behov før barna sine.. og han er ofte veldig uansvarlig i måten han gjør ting.. hvordan takler man dette ved et evt brudd? 

jeg går også å håper at ting skal bli bra, og at vi kan bli den familien barna våres trenger. Men jeg har jo skjønt at det kanskje er umulig… samboer nekter psykolog, og sier at han heller gjør det slutt enn å søke hjelp😭

og grunnen for at jeg tenker kanskje alt er min skyld er jo fordi jeg er sjalu og kn være kontrollerende til tider. Og da er det ikke rart han blir sur heller? 
jeg har nå sendt melding til fastlegen fordi jeg trenger psykologisk hjelp, men jeg håper noen kan gi meg en pekepinn her enn så lenge og noen råd. For jeg vil virkelig ut av dette, barna mine trenger en bedre mor… 

 

 

Anonymkode: f9d29...cd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei. Spør anonymt da jeg ikke vil noen skal kjenne meg igjen i dette, skammer meg nesten over å spørre og over at jeg fortsatt er her.. 

Har vært i er forhold i mange år med samme mann, vi er hverandres første og eneste i alt. Vi møttes ganske unge. Forholdet har bært ustabilt, av og på. Nå har vi barn sammen, og jeg føler jeg har begynt å få opp øynene, eller jeg er usikker?

etter barn nr 3, kom det plutselig opp en del artikler om narsissisme. Og der var det så mye som traff samboeren min, så jeg begynte å snakke med han om dette. Etter denne snakkes endret alt seg, og jeg har begynt å tror jeg er en narsissist eller om jeg bare er gal. Dette har nå resultert i at jeg føler meg som en dårlig mor, at barna mine fortjener bedre, og at jeg kanskje hadde vært best om jeg var borte… jeg klarer ikke hverdagen lenger. Jeg har det sisite halve året scrollet på tlf dagen lang og lest meg opp om narsissisme, traumebånd osv. fordi jeg føler jeg MÅ vite om noen av oss er det, jeg har rett og slett blitt besatt.. jeg går i en konstant tåke hele dagen, føler meg nummen, og er sint 90% av dagen…jeg klarer ikkw følge med på en film en gang, hukommelsen er borte, og jeg har begynt å føle at jeg ikke er glad i noen? Og begynt å lure på om jeg eier empati i det heletatt…

 

for å prøve å gjøre historien om vårt forhold kort, og grunnen for at jeg begynte å tro samboeren min var det og nå over på meg.

•vær eneste krangle i alle år har han truet med å slå opp. Eller om jeg har satt min grense på noe, har han bedt meg om å enten tolerere eller reise, og han har heller aldri møtt meg på midten. 
•han slenger spydige kommentaren om utseendet mitt og kaller det dor tull om jeg blir lei meg. 
•i starten av forholdet var han ekstremt sjalu, men han har sluttet og bli det, og jeg har brått blitt sjalu isteden?? Skal sies at han snur seg etter Alt av damer i trange klær, og mister fokus på meg og våre samtaler om det kommer noe fint i sikte. Det samme gjelder tv om det er nakne damer der, kan jeg stå naken ved siden av og bli totalt ignorert. Med andre ord aå får han ikke se kroppen min mer, da jeg føler han mye heller vil se på andre damer… hvis jeg nevner dette sier han at jeg er gal og ser for meg ting.. 

• jeg kan si en ting og han mener det er helt teit, men hvis en annen person sier det samme har han en annen mening.

•hvis han gjenforteller våres opplevelser til andre er det alltid «jeg» ikke «vi».

•han har aldri tatt et eneste bilde av verken meg eller barna uten at jeg har bedt om det… 

•vi hadde sex mange ganger etter siste fødsel, selv om han visste jeg egentlig ikke hadde lyst. 
• hvis jeg eller barna har gråti foran han, ignorere han det. Han trøster barna hvis jeg ber han strengt om det.. 

• jeg lar heller ikke samboer passe barna alene over lang tid, for han sitter ofte å stirrer i tv og merker ikke engang at barna snakker til han. 
 

 

 

og lista fortsetter til det evige. Jeg vet ingenting av dette er Sunt…

Men hver gang jeg tenker på å reise fra han, kommer alltid tanken om at jeg ikke takler å se han med noen andre, det har alltid vært oss 2 og vi har ikke vært med andre. Hvis han finner en annen blir det ødelagt osv. hvordan kan jeg slutte å tenke sånn?

må også legge til at jeg hadde mislikt sterkt om han skulle hatt barna annenhver helg/hver helg, da jeg føler ansvaret hans ikke strekker til. Det er alltid han sine behov før barna sine.. og han er ofte veldig uansvarlig i måten han gjør ting.. hvordan takler man dette ved et evt brudd? 

jeg går også å håper at ting skal bli bra, og at vi kan bli den familien barna våres trenger. Men jeg har jo skjønt at det kanskje er umulig… samboer nekter psykolog, og sier at han heller gjør det slutt enn å søke hjelp😭

og grunnen for at jeg tenker kanskje alt er min skyld er jo fordi jeg er sjalu og kn være kontrollerende til tider. Og da er det ikke rart han blir sur heller? 
jeg har nå sendt melding til fastlegen fordi jeg trenger psykologisk hjelp, men jeg håper noen kan gi meg en pekepinn her enn så lenge og noen råd. For jeg vil virkelig ut av dette, barna mine trenger en bedre mor… 

 

 

Anonymkode: f9d29...cd9

Tror dere to sliter med med sterk avhengighet til hverandre. Dette er svært toksisk og kommer til å, eller gå ut over barna deres. Selvfølgelig har du ikke lust til noen ting, er sur og sint og sliter med empati. Du går rundt i en stress modus hele tida.

 

Partneren hører ikke på deg like mye som du sikkert ikke hører på han. Jeg syns at det er viktig å ikke spille hobby psykolog og gi en diagnose til noen eller deg selv. Hvis du tror at du har det (noe som jeg ikke tror) bør du gå til en psykolog og la deg sjekke. Tror du partneren din har det, må han bestemme om ham skal gjøre det. 

 

 

Her er det to parter som må bestemme seg om de skal jobbe sammen eller om de skal gå separate veier. Jeg ville ha valgt det siste alternativet, etter alt toget har allerede gått his dere to. Men du kan allikevel prøve. 

 

Du og partneren har et felles ansvar for barna deres. Hvis dere fortsetter slik kommer dere to å knuse 3 uskyld sjeler fordi dere heller ville leve som ignorante foreldre som skyver all skylden på hverandre. Barna deres? Midt i krigssonen. 

 

 

Hvis du er usikker om du bør bli eller slå opp, kan jeg anbefale deg å lage en positiv og negativ liste over forholdet deres. Denne lista kan du ha i en måned. Skjer det noe dumt adda du det på negativ listen. Skjer det noe positiv, på positiv siden. På en måned kan du godt reflektere hvilken retning som du skal gå på.

 

 

Også til slutt; ja så klart kan du ikke fordra tanken at typen din i fremtiden går med en annen jente. Hadde noen spurt meg om jeg kunne gitt den siste røyken min til dem hadde jeg heller ikke likt det. Sånn er det med avhengighet. Dette kommer til å bli verre ut over tiden og ødelegge deres og barnas psykiske velvære for godt.

 

 

HB du er redde for fremtiden, snakk med barnevernet, nav, helsesøster, skolen, familie, venner etc etc etc. Der hadde du og typen fått mer hjelp i hverdagen.

Anonymkode: 9e8f4...04b

[AnonymBruker]

Du er ikke gal kjære deg men det høres ut som om duver på vei ut av tåken.. Det er brutalt og trist å plutselig oppdage at partneren sin er giftig/voldelig/narsissistisk - og i begynnelsen er det forvirrende.. det er veldig vanlig å frykte at man selv er narsissisten - men bare det at du lurer på det tilsier at du ikke er det. Gå til terapaut, det er en god begynnelse 💕 Og hvis du får en psykolog som ikke tror på deg så bytter du

Anonymkode: 721fa...69c

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye. Føler på at vi alltid har vert sammen og alt da er bortkastet. Selv om mye av tiden har vert ulykkelig.  Hovedsak til at jeg ikke går fra han er at jeg vet at han ikke ville ivaretatt barna godt nok under samvær. Og barna er glad i faren og ville nok blitt knust av å se han lite 

Anonymkode: 627ab...e24