Hva gjør et godt menneske i denne situasjonen?

[AnonymBruker]

Ikke sikker på hvor jeg burde plassert dette hen, skulle skrive det som innlegg, så gikk jeg plutselig inn på et innlegg om hvor mye sex har du og så begynte bare det jeg har skrevet å fosse ut av meg før jeg fikk tenkt meg noe særlig om. Men tenker jeg må få skrevet dette som et innlegg fordi jeg er både for nært, og samtidig et dårlig egoistisk menneske. Så jeg håper at noen her inne med mer menneskelighet enn meg selv kan gi meg innsikt i hva en god person burde gjøre her. Jeg bare kopierte det jeg skrev på andre innlegget så starten kan kanskje virke litt rart men det er fordi jeg bare hadde tenkt å svare på spørsmåle "hvor mye sex har du" tils jeg begynte å gå inn i mer detaljer. 

 

Tils jeg var 33 ingen sex overhode. Når jeg var i forhold klarte jeg bare 1 gang i uka, og bare hatt sex med kjæresten tils forholdet vårt be avbrutt. Primært fordi jeg hadde store problemer med å ha sex med henne. Ikke pga henne men fysiske og også psykiske grunner som jeg sliter med som følge av de fysiske problemene leder til mye skam og føler meg ikke som mann nok for henne. Så jeg slo opp fordi det var urettferdig av meg å skulle måtte gi henne et liv hvor jeg kunne tilby henne svært lite sex. Da jeg vet at hun er en mye mer seksuell person enn meg.

Fordi vi bor i samme oppgang og de ble vanskelig for henne å date i 2020 så har vi på en måte fortsatt å være FF ved at jeg går ned på henne, og bruker noen av favoritt leken hennes. Så imot at jeg gjør det for henne, får jeg kose kvelder hvor vi bare ligger på sofaen og gjør diverse mens vi enten ser på serie eller film sammen. Foruten om at hun er en magisk person å være rundt var det den nest beste delen av å være sammen med henne. Første halvdel av kvelden på det avtalte bruddet vårt var en veldig tårefylt nyttårsaften sammen, men hun hadde blitt gitt noen greier som vi bestemte at vi skulle ta samtidig som vi hadde ordentlig sex for siste gang. Samtidig som det som vi ble gitt, jeg spurte ikke hva det var jeg ville ikke vite. Alt jeg trengte å vite var at det kunne avslutte forholdet på en lykkelg måte og det var mening det skulle være det.

Men fordi jobben hennes involverer mye reising endte hun opp med å gjøre alt fra PCen. Og for å være ærlig når hun kom opp foreslo ordningen var jeg ikke sterk nok til å si nei da jeg fortsatt, og alltid kommer til å elske henne. Jeg trodde det kom til å gjøre vondt å se henne med noen andre, men noen uker etter bruddet så jeg henne på dansegulvet med en fyr som hun dro med seg hjem. Og jeg følte meg helt ærlig glad på hennes vegne, vi hadde på skift holdt opp den andre mens vi grått de to siste ukene av forholdet vårt. Så å se henne være glad igjen når vi snakket dagen etterpå gjorde at jeg følte at jeg hadde gjort det rette. 

Hun kan jo nå jobbe normalt igjen, men som med mange andre er det mye hun kan og nå gjør fra PCen. Det eneste jeg er litt redd for nå er at hun ikke kommer til å lete videre i håp om at vi kan bli sammen igjen. Hun gjorde det umulige, følelsen av å være begjæret, hun gav meg litt over det beste året i hele mitt liv. Hun fortjener enn mann som både kan elske henne dypt, men også tilby henne de tingene jeg vet hun selv ønsker å nå før hun blir 30. Jeg kan gjøre det første, men de andre tingene... livet for meg har vært en kamp hvor den eneste grunnen til at vi fungerte sammen på den tiden vi gjorde. Var noen år før gamblet jeg med å ta opp et lån på leiligheten for å kunne reise til utlandet og få topp klasse behandling og operasjoner. Planen var, hvis det ikke funket og jeg ikke ble et relativt normalt menneske som kunne jobbe bort den gjelden. Skulle jeg bruke de resterende pengene på kontoen til å ha en luksus ferie i Vegas, om jeg gikk med vinst i turneringer. Fint da kunne jeg etterlate meg litt arv til familien, og hvis ikke, vel dere skjønner resten. Det kostet en formue, men heldigvis ble jeg så nært en normal person som det lar seg gjøre. Men jeg kan fortsatt bare jobbe 50% da for å fortsette å være normal kreves det spesiell form for fysisk terapi daglig som jeg er heldig og får dekket noe av. Det er samtidig ikke noen tvil på at jeg tar mer ut av samfunnet enn jeg gir tilbake. Så selv om hun ikke var en veldig seksuell person, er den jeg er ikke godt nok. jeg vil aldri kan tilby henne en middelklasse familie med barn.

Jeg må finne en måte å gi slipp på tanken at jeg kommer til å savne kroppskontakt, jeg hadde bestandig lurt på hvordan en så enkel ting som å ha et hode liggende på brystkassen mens jeg stryker en kvinne gjennom håret kom til å føles. Nå vet jeg det pluss en masse andre ting. Og jeg klarer ikke til å få meg selv til å si til henne at dette må stoppe da hun allerede har mistet flere år, for å få oppnådd de tingene hun bestanding har lurt på ville føles.

Anonymkode: fc04b...152