Var det vold eller ikke

[AnonymBruker]

Jeg separerte meg fra mannen min, har satt i gang krisesenter, involvert BUP og alternativ til vold. 
 

nå som jeg er ute (flyttet for 1 mnd siden) så tviler jeg på meg selv. Det var ikke så mange episoder med fysisk og jeg hadde aldri blåmerker og kun små blåmerker på barna (tok for hardt i armen eller heiste dem opp). Nå husker jeg ingenting og tviler på meg selv. Jeg vet at jeg har vært redd og jeg vet at barna har vært redde, men jeg vet også at det ikke var så ille de to soste årene som årene før. Det er så slitsom å hele tiden tvile på avgjørelsen om å gå. Hver gang barna mi e spør «hvorfor har dere gjort dette mot oss» så er jeg fristet til å løpe tilbake til mannen og be på mine knær om å få dra tilbake. Jeg er utrolig lei meg for at vi ikke er en kjernefamilie, bursdager, jul, 17.mai - alt er kleint og trist. Når vi er sammen så merker jeg at fristelsen er stor for å bare si «nei nå har jeg vært dum, kan jeg flytte tilbake»

noen med lignende erfaringer? St man nærmest får helt blackout? Klarer liksom ikke å finne sannheten lengre..

Anonymkode: c6010...f4e

[AnonymBruker]

Oj. Du har vært offer for vold ja, å det har barna også. At du tviler på deg selv viser hvor stor makt denne mannen har hatt på deg. 
 

merker meg at du skriver «ikke så mange episoder med fysisk» og «ikke så ille de to siste årene». Bare dette er for mye! Det skal ikke være slike hendelser i det hele tatt. Å barna skal IKKE vokse opp i et slik miljø. 

Anonymkode: 83862...bbb

[John McClane]

Ja dette er klassisk og du er ikke alene om å føle det slik. Men for å ta det viktigste først:

DU HAR TATT DET RIKTIGE VALGET OG HVA ENN DU GJØR SÅ MÅ DU IKKE GÅ TILBAKE!!!!

Ja selvsagt føler du deg usikker, du bagatelliserer episoder, kroppen beskytter seg hele tiden og episoder som er negative og vonde vil sakte men sikkert bli presset bort og ut av minnet uten at du gjør noe som helst. 

Tvilen kommer av samvittigheten og usikkerheten du har i deg som menneske og person. Og selv om valget er riktig så vil det ikke alltid kunne sees på som best i alle situasjoner, slik er det bare. Det er helheten som teller, det er hva du har opplevd og hvordan det har påvirket deg. Så er det viktig at du ser på alt du har kontaktet, krisesenter, alt til vold og BUP. Hadde han vært så god som du føler nå så ville du ikke trengt disse rundt deg! Barna lider selvsagt men det er bedre at de lider av å se far mindre enn at de lider av å se mor og far tydelig være uenige, se at mor blir redd, se at far bruker makt og sier dumme ting. 

Du vil fortsette å se på ting og årsaker som små og borte men tvil aldri, dette har du gjort på grunn av noe, ikke fordi du fikk et innfall! Å bryte ut er en prosess, dette har du jobbet med lenge og sett på positiv og negative sider osv. Når du er moden for det så drar du og det var det du gjorde for en mnd siden. STERKT!

Og skulle du tvile igjen og føle at du vil tilbake så må du for all del ta kontakt med meg først slik at vi får tatt en prat! Dette må du ikke ødelegge nå som det verste er gjort. Det blir verre neste gang så ikke sats på det.

Jeg kunne sagt masse mer men kan skrive mer en annen gang om du vil? Skulle du ha andre ting du tenker på så kan vi ta de også, og husk at selv om  du har snakket om en ting eller tema og du føler for å snakke mer selv om det er tatt opp før så må du vite at det hele er en prosess,  alt må prates og kvernes ut slik at du blir trygg på hva du har rundt deg.

Klem!

[AnonymBruker]

John McClane skrev (6 timer siden):

Ja dette er klassisk og du er ikke alene om å føle det slik. Men for å ta det viktigste først:

DU HAR TATT DET RIKTIGE VALGET OG HVA ENN DU GJØR SÅ MÅ DU IKKE GÅ TILBAKE!!!!

Ja selvsagt føler du deg usikker, du bagatelliserer episoder, kroppen beskytter seg hele tiden og episoder som er negative og vonde vil sakte men sikkert bli presset bort og ut av minnet uten at du gjør noe som helst. 

Tvilen kommer av samvittigheten og usikkerheten du har i deg som menneske og person. Og selv om valget er riktig så vil det ikke alltid kunne sees på som best i alle situasjoner, slik er det bare. Det er helheten som teller, det er hva du har opplevd og hvordan det har påvirket deg. Så er det viktig at du ser på alt du har kontaktet, krisesenter, alt til vold og BUP. Hadde han vært så god som du føler nå så ville du ikke trengt disse rundt deg! Barna lider selvsagt men det er bedre at de lider av å se far mindre enn at de lider av å se mor og far tydelig være uenige, se at mor blir redd, se at far bruker makt og sier dumme ting. 

Du vil fortsette å se på ting og årsaker som små og borte men tvil aldri, dette har du gjort på grunn av noe, ikke fordi du fikk et innfall! Å bryte ut er en prosess, dette har du jobbet med lenge og sett på positiv og negative sider osv. Når du er moden for det så drar du og det var det du gjorde for en mnd siden. STERKT!

Og skulle du tvile igjen og føle at du vil tilbake så må du for all del ta kontakt med meg først slik at vi får tatt en prat! Dette må du ikke ødelegge nå som det verste er gjort. Det blir verre neste gang så ikke sats på det.

Jeg kunne sagt masse mer men kan skrive mer en annen gang om du vil? Skulle du ha andre ting du tenker på så kan vi ta de også, og husk at selv om  du har snakket om en ting eller tema og du føler for å snakke mer selv om det er tatt opp før så må du vite at det hele er en prosess,  alt må prates og kvernes ut slik at du blir trygg på hva du har rundt deg.

Klem!

Takk 💕

jeg synes det hele er utrolig forvirrende, som om jeg har for første gang fått meg en psykisk knekk og jeg klarer ikke å stole på verken kroppen eller hodet, som om to tanker som er i konflikt hele tiden herjer og noen ganger våkner jeg opp og angrer bittert og skulle ønske jeg våknet opp i det andre huset. Men når jeg tenker meg om vil jeg jo ikke våkne opp med ham! Det har vært så mye drit i ekteskapet, ikke bare vold men jeg unnskylder alt - selv må som jeg har gått så kan jeg tenke at det var jo min egen skuld for ikke å ha satt ordentlige grenser, han ble deprimert (og sinna) når jeg prøvde å sette grenser hvis jeg bare hadde holdt kjeft og beskyttet barna så hadde vi vært kjernefamilien.. 

takk for at du skrev det over. Skriv gjerne mer - spesielt om dette med at en glemmer - det er som om jeg ikke helt klarer å akseptere det helt..

Anonymkode: c6010...f4e

[John McClane]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk 💕

jeg synes det hele er utrolig forvirrende, som om jeg har for første gang fått meg en psykisk knekk og jeg klarer ikke å stole på verken kroppen eller hodet, som om to tanker som er i konflikt hele tiden herjer og noen ganger våkner jeg opp og angrer bittert og skulle ønske jeg våknet opp i det andre huset. Men når jeg tenker meg om vil jeg jo ikke våkne opp med ham! Det har vært så mye drit i ekteskapet, ikke bare vold men jeg unnskylder alt - selv må som jeg har gått så kan jeg tenke at det var jo min egen skuld for ikke å ha satt ordentlige grenser, han ble deprimert (og sinna) når jeg prøvde å sette grenser hvis jeg bare hadde holdt kjeft og beskyttet barna så hadde vi vært kjernefamilien.. 

takk for at du skrev det over. Skriv gjerne mer - spesielt om dette med at en glemmer - det er som om jeg ikke helt klarer å akseptere det helt..

Anonymkode: c6010...f4e

Hei

Bare hyggelig, jeg skal svare deg men jeg har ikke tid nå så må ta det i morgen eller noe. 

Du vil føle tvil og anger i lang tid men den blir mindre og svakere slik at du ikke vil legge så mye merke til det etter hvert. Men ikke gå tilbake!

Skal si mer om det at kroppen glemmer eller sorterer ut, lover det!😊

Ha det bra så lenge!

[AnonymBruker]

Min eks måtte sone for mishandling mot mer. 8 mnd. 
Han tok «bare» kvelertak på meg 3 ganger. Dyttet meg noen ganger og hadde truende holdning ovenfor meg, skremte meg, knuste ting. Ingen knekte ribbein, ingen knekt nese og ingen blåe merker rundt øynene.

Jeg sleit lenge meg «men det var jo ikke så alvorlig» og har de tankene støtt og stadig. Men det er helt feil!!! Og derfor snakker jeg høyt om det. For folk må vite at vold er vold, uansett alvorsgraden.

 

Anonymkode: 6789f...d8f

[AnonymBruker]

Vet ikke hva han har gjort.

Men du er akkurat like feig og svak som mange kvinner blir i dysfunksjonelle forhold.

Har vært der selv. Men vil gi deg ett råd; når du har reist og involvert et stort apparat.. ALDRI snu deg og gå tilbake.

Forbered deg på noen knalltøffe år. Det er nesten like tøft å være skult med sånne som å leve med de. Det er pest eller kolera.

Hold fast ved avgjørelsen din.

En ting til, bruk bv og apparatet no. Når de er ferdige med sine undersøkelser og lukker mappene så forsvinner de.

Anonymkode: e8566...c7e

[Oslodamen]

Det er helt typisk å bli usikker og begynne å tvile på hvor alvorlig det egentlig var, om det i det hele tatt kan kalles vold eller om man kanskje var litt skyld i det selv, siden man er så sensitiv osv. 

Men det er akkurat dette som er voldens vesen! Psykisk vold bryter deg ned over tid så du nettopp begynner å lure på disse tingene. Du er jo også glad i din mann og når savnet etter det gode i ham setter inn, vil hjernen din prøve å viske ut alt det vonde.

Saken er at det du savner er det som aldri ble - og ikke slik det faktisk var. For du hadde det så vondt at du ikke så noen annen utvei enn å forlate ham! Eventuelt savner du det som var i begynnelsen, før alt det vonde skjedde. Men dette vil aldri komme tilbake, for det var bare et glansbilde du så, før den stygge virkeligheten kom frem.

Du har sannsynligvis fått høre utallige ganger hvordan han bagatelliserer det som har skjedd, vrir på det du sier, benekter at han oppførte seg som ditt eller sa datt, han gir deg skylden eller forteller deg at du ikke tåler noenting et cetera. Når du får høre dette over lang tid, vil du brytes ned og begynne å ta inn over deg hans forklaringer og virkelighetsbilde. Og sakte, men sikkert vil selvbildet ditt endres, slik at du til slutt ser deg selv gjennom hans briller.

Det beste du kan gjøre nå er å begynne å skrive ned hver eneste episode du kan huske. Alt fra små stikk til voldelige situasjoner. Da vil du lettere kunne se omfanget av det som har skjedd og tvile mindre på din egen opplevelse og redsel. Det vil hjelpe deg til å komme ut av hjernetåken og se klart hva som har skjedd. 

Husk: hvis du var redd ham, så var det en grunn til det. Man blir ikke fysisk redd et menneske som bare vil en godt. Er du like redd for andre mennesker i din nærhet? Mennesker som ikke er voldelige? Hvis svaret er nei, vet du at redselen du føler for din mann handler om ham og ikke om deg.

Lykke til med ditt nye liv ❤️. Du vil få det bedre. Garantert.

[Lorieen]

Ja, det var vold.

Ja, det er normalt å tenke/føle som du gjør etter bruddet.

Ja, du tok det riktige valget da du gikk.

Nei, du skal absolutt ikke gå tilbake.

[AnonymBruker]

Dra tilbake? Du er jo helt nedkjørt av han. Hold god avstand resten av livet, så ser du etterhvert hva skade han har gjort. 

Anonymkode: fa4f1...10e