Usunt forhold klarer ikke å forlate

[AnonymBruker]

I går kveld var jeg og kjæresten min på bryllup til nær familie, mamma og stefar. Det er første gang han møter absolutt "hele" familien, da det var stort bryllup, det var veldig hyggelig og han ble kjent med mange fra familien. Vi har vært sammen i 3 år, vi ble sammen når jeg var 17 og han 20, så jeg er altså 20 og han 23 nå. Vi har hatt litt av og på relasjon men alltid funnet tilbake til hverandre, det var mye krangling og slikt før fordi han var barnslig og visste ikke hvordan han skulle oppføre seg, men han forandret seg ettersom årene gikk.

Jeg har aldri hatt det noe bra psykisk og vet at dette er en av grunnene til at jeg ikke har klart å la han gå, selvom jeg var i et ekstremt usunt forhold hvor jeg gråt hver dag og hadde daglige angstanfall, gikk til psykolog og hadde selvmordstanker. Jeg hadde aldri en farsfigur og han var min første "mann" i livet som behandlet meg bra (i starten!) før det ble en brå endring hvor han da var utro gjentatte ganger og løy, hele tiden. Jeg ble manipulert til å være hos han, det var både fysisk og psykisk vold involvert, og det roet seg det siste året. Han fant alltid sine måter å snike inn "godsnakk" etter å ha løyet, såret meg, skadet meg også videre, og jeg tvang meg selv til å være med han da jeg trodde jeg kom til å ha det verre uten han. 

Nå føler jeg at det ikke går mer og jeg er så redd for å fortsette det her, det har gått så langt og jeg klarer ikke å kommemeg ut. Jeg vet ikke hvordan. Jeg har ikke noe særlig god familie eller venner rundt meg, jeg har ikke noe nært forhold til noen som vet hva som foregår i det hele tatt. Alle tror han er en fantastisk gutt som behandler meg kjempegodt og sier at jeg må ta godt vare på han.

I går etter bryllupet skulle vi ta buss hjem, før det så hadde han kysset bartenderen foran meg og jeg ble selvfølgelig opprørt av dette, så i det vi skulle hjem kastet han et vinglass først over bunaden min, og ute ved bussen kastet han en drink på beinet mitt som da knuste. 

Inne på bussen fant han seg 2 jenter han begynte å snakke med, mens jeg satt alene ved siden av, (de satt 4-seter) de tok bilder sammen og han var åpenbart på flørtern. Jeg vet at jeg innerst inne vil ut av forholdet, men det gjør likevel så vondt å se han oppføre seg sånn mot andre jenter, å ha opplevd utroskap x antall ganger har gjort tankegangen min så ødelagt når det kommer til sånt, men jeg lot det være. Likevel så han opp mot meg og begynte å smile litt "ekkelt", og sa til de at jeg klikka og var en syk jente, snakket ekkelt om meg og alt mens jeg satt rett ved siden av. Jeg holdt bare kjeft, selvom de lo av meg, jeg følte meg så sykt mislykka som person og rett og slett latterliggjort. Når vi kom hjem begynte jeg å gråte med en gang, og han kastet seg bare ned på gulvet og kastet opp. Jeg la meg til sengs og gråt.

Når vi våknet opp ville jeg ikke snakke med han, og han skjønte ikke hvorfor. Jeg fortalte at det han hadde gjort tidligere overhode ikke var greit og at jeg var veldig såret, men han mente at jeg løy og at det aldri skjedde. Jeg orket ikke å ta mer av den samtalen og begynte bare å gråte, for det er så ekstremt vanskelig å faen meg skulle komme seg bort fra han. Han vet akkurat hva slags knapper han skal trykke på for å gjøre meg lei meg, provosert, eller slippe han inn igjen. Jeg har dratt hjem til moren min nå, og han har ikke tatt noe særlig kontakt annet enn en medling hvor han skrev "Hei jenta mi, hvordan går det?jeg elsker deg" på, selvom jeg slo opp med han før jeg dro. Han later som ingenting, og sier at vi fortsatt er sammen. Jeg har ikke svart han, og jeg har planer om å bare ignorere det helt. Jeg synes det likevel er så sykt vanskelig å bare skulle la alt sammen gå, for selvom han har gjort så mye skada gjennom alle disse 3 årene så føler jeg likevel bare på et stort savn over de gode minnene, selvom det ikke er så mange av de. Jeg vet at jeg har blitt heftig manipulert og gaslighta av han gjennom lang tid og at han vet hva han gjør, og jeg vet det jo selv, men samtidig er det som hjernen min ikke vil akseptere det, som om jeg er knyttet til å ha han i livet mitt. Han har gjort meg til "Han eller ingenting" menneske, altså om jeg ikke har han i livet mitt så har jeg null av verdi å leve for. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut, klarer aldri å lukke hele døra.

Jeg vet selv at det er min feil som ikke har forlatt han eller bare stengt han ute, jeg hadde selv slik syn på folk som opplevde slike kjærester før, men det var før jeg selv var i den posisjonen, for jeg har aldri gjort noe vanskeligere til tross for alderen min. Jeg har opplevd omsorgssvikt, angst og depresjon fra tidlig alder av, så jeg vet jo at det er mer som spiller inn da jeg har bipolar lidelse, men jeg skulle så innmari ønske at jeg bare aldri hadde møtt han.

Er det noen her som har opplevd slike usunne forhold hvor dere har klart å forlate han? 

Anonymkode: e9fa1...ae9

[AnonymBruker]

Ja, du må gå, så får du bearbeide følelser og tenke over det etterpå, bare gå selv om du ikke kjenner nå at det er det du vil, du er bare nødt til å komme deg vekk. 

Bakgrunnen din med omsorgssvikt ligger garantert til grunn her, jeg er så lei meg over å se hvordan han behandler deg, du er så ung og har hele livet foran deg. Dropp ham, få tak i en god psykolog, få bearbeidet ting og få deg et godt liv! 

Anonymkode: b3944...333

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik med min x, han er ikke verdt en dritt, hater han. Kom deg bort! Han får det verre enn deg uansett.

Anonymkode: 3d3dc...ba4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

I går kveld var jeg og kjæresten min på bryllup til nær familie, mamma og stefar. Det er første gang han møter absolutt "hele" familien, da det var stort bryllup, det var veldig hyggelig og han ble kjent med mange fra familien. Vi har vært sammen i 3 år, vi ble sammen når jeg var 17 og han 20, så jeg er altså 20 og han 23 nå. Vi har hatt litt av og på relasjon men alltid funnet tilbake til hverandre, det var mye krangling og slikt før fordi han var barnslig og visste ikke hvordan han skulle oppføre seg, men han forandret seg ettersom årene gikk.

Jeg har aldri hatt det noe bra psykisk og vet at dette er en av grunnene til at jeg ikke har klart å la han gå, selvom jeg var i et ekstremt usunt forhold hvor jeg gråt hver dag og hadde daglige angstanfall, gikk til psykolog og hadde selvmordstanker. Jeg hadde aldri en farsfigur og han var min første "mann" i livet som behandlet meg bra (i starten!) før det ble en brå endring hvor han da var utro gjentatte ganger og løy, hele tiden. Jeg ble manipulert til å være hos han, det var både fysisk og psykisk vold involvert, og det roet seg det siste året. Han fant alltid sine måter å snike inn "godsnakk" etter å ha løyet, såret meg, skadet meg også videre, og jeg tvang meg selv til å være med han da jeg trodde jeg kom til å ha det verre uten han. 

Nå føler jeg at det ikke går mer og jeg er så redd for å fortsette det her, det har gått så langt og jeg klarer ikke å kommemeg ut. Jeg vet ikke hvordan. Jeg har ikke noe særlig god familie eller venner rundt meg, jeg har ikke noe nært forhold til noen som vet hva som foregår i det hele tatt. Alle tror han er en fantastisk gutt som behandler meg kjempegodt og sier at jeg må ta godt vare på han.

I går etter bryllupet skulle vi ta buss hjem, før det så hadde han kysset bartenderen foran meg og jeg ble selvfølgelig opprørt av dette, så i det vi skulle hjem kastet han et vinglass først over bunaden min, og ute ved bussen kastet han en drink på beinet mitt som da knuste. 

Inne på bussen fant han seg 2 jenter han begynte å snakke med, mens jeg satt alene ved siden av, (de satt 4-seter) de tok bilder sammen og han var åpenbart på flørtern. Jeg vet at jeg innerst inne vil ut av forholdet, men det gjør likevel så vondt å se han oppføre seg sånn mot andre jenter, å ha opplevd utroskap x antall ganger har gjort tankegangen min så ødelagt når det kommer til sånt, men jeg lot det være. Likevel så han opp mot meg og begynte å smile litt "ekkelt", og sa til de at jeg klikka og var en syk jente, snakket ekkelt om meg og alt mens jeg satt rett ved siden av. Jeg holdt bare kjeft, selvom de lo av meg, jeg følte meg så sykt mislykka som person og rett og slett latterliggjort. Når vi kom hjem begynte jeg å gråte med en gang, og han kastet seg bare ned på gulvet og kastet opp. Jeg la meg til sengs og gråt.

Når vi våknet opp ville jeg ikke snakke med han, og han skjønte ikke hvorfor. Jeg fortalte at det han hadde gjort tidligere overhode ikke var greit og at jeg var veldig såret, men han mente at jeg løy og at det aldri skjedde. Jeg orket ikke å ta mer av den samtalen og begynte bare å gråte, for det er så ekstremt vanskelig å faen meg skulle komme seg bort fra han. Han vet akkurat hva slags knapper han skal trykke på for å gjøre meg lei meg, provosert, eller slippe han inn igjen. Jeg har dratt hjem til moren min nå, og han har ikke tatt noe særlig kontakt annet enn en medling hvor han skrev "Hei jenta mi, hvordan går det?jeg elsker deg" på, selvom jeg slo opp med han før jeg dro. Han later som ingenting, og sier at vi fortsatt er sammen. Jeg har ikke svart han, og jeg har planer om å bare ignorere det helt. Jeg synes det likevel er så sykt vanskelig å bare skulle la alt sammen gå, for selvom han har gjort så mye skada gjennom alle disse 3 årene så føler jeg likevel bare på et stort savn over de gode minnene, selvom det ikke er så mange av de. Jeg vet at jeg har blitt heftig manipulert og gaslighta av han gjennom lang tid og at han vet hva han gjør, og jeg vet det jo selv, men samtidig er det som hjernen min ikke vil akseptere det, som om jeg er knyttet til å ha han i livet mitt. Han har gjort meg til "Han eller ingenting" menneske, altså om jeg ikke har han i livet mitt så har jeg null av verdi å leve for. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut, klarer aldri å lukke hele døra.

Jeg vet selv at det er min feil som ikke har forlatt han eller bare stengt han ute, jeg hadde selv slik syn på folk som opplevde slike kjærester før, men det var før jeg selv var i den posisjonen, for jeg har aldri gjort noe vanskeligere til tross for alderen min. Jeg har opplevd omsorgssvikt, angst og depresjon fra tidlig alder av, så jeg vet jo at det er mer som spiller inn da jeg har bipolar lidelse, men jeg skulle så innmari ønske at jeg bare aldri hadde møtt han.

Er det noen her som har opplevd slike usunne forhold hvor dere har klart å forlate han? 

Anonymkode: e9fa1...ae9

Du MÅ gå!!

Han er ikke verdt din tid. Han kommer til å ødelegge deg!!

Anonymkode: 5f158...a48