Hva tenker du om å få barn når man er psykisk syk?

[AnonymBruker]

Jeg synes at det er fint at du reflekterer over det. Er jo mengder av foreldre med psykiske problemer, som nekter for at det skader barna deres, selv om de ikke kan gå utfor døren, de lar være å tenke på at de er rollemodell også, og skal lære barna å reagere på en sunn måte og virke i verden. En ustabil omsorgsperson er veldig skadelig for et barn som rollemodell og ved utvikling av deres egen identitet, selvregulering og verdi. Samtidig som vi har mengder av de som fornekter at barna tar skade, har vi mengder av unge og voksne som forteller hvor skadet de har blitt. Så fornektelsen av hvordan man påvirker andre er en del av sykdomsbildet til mange. Så det at du reflekterer over det er veldig positivt og ansvarsfullt. Men argumentasjonen frisk og stabil partner blir brukt som en unnskyldning og lene-pute av mange av de overnevnte, og det hjelper ikke. Synes heller du bør jobbe alt du makter med deg selv, for å ikke overlate stabiliteten, som en byrde til en annen voksen person. Medisin og behandling har jo utviklet seg. Innen 5-7 år som stabil vil du ha en annen tillit til  og trygghet i deg selv. 

Anonymkode: 9cacd...135

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar lidelse. Er fint medisinert og har bearbeidet barndomstraumer mm. Jeg har tre barn og tror ikke disse lider nevneverdig skade.

Anonymkode: c0627...99e

[Purple_Pixiedust]

Det er så individuelt. 

Jeg burde nok ikke fått barn, men så slo ikke mindre lidelser ut i full blomst før etterpå. Trodde jeg bare slet med litt angst og depresjon, men det var forsåvidt blitt bedre og jeg holdt på med bachelor. Jeg hadde alltid folk rundt meg, og selv om det var en ustabil samboer (psykisk vold) så holdt det meg til en viss grad stabil. Jeg fungerte også bra som mor de første årene. Men så gikk jeg fra min samboer og gikk inn i en dyp depresjon. Så et fullstendig og dramatisk sammenbrudd og jeg havnet i psykiatrien, i første omgang 7 mnd på akuttpsykiatrisk. Gradvis i løpet av 5 år fikk jeg diagnosene Asperger, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, jeg utviklet rusavhengighet, spiseforstyrrelse og fikk nylig diagnosen bipolar 2. Mine barn har ikke bodd hos meg på fem år, de er kun på samvær når jeg er i god nok form til å ivareta de. 

Selv om ikke de direkte utsettes for mine verste sykdomsperioder, så utsettes de for en mamma som regelmessig er veldig sliten, som må avlyse samvær, savnet etter å bo hos mamma, å vite at mamma er på sykehus osv. Det er en sorg for oss alle. 

Så selv om jeg greide å sjonglere livet og lidelsene mine som ung (og uvitende om at jeg hadde de), så endte jeg med å overhode ikke klare det fra 25 års alder da jeg gikk fra min samboer. Jeg har traumer også som så klart preger meg. 

Det er noe å tenke på. Men samtidig, har du det stabil rundt og i deg og god oppfølging av psykiatrien så kan det gå veldig fint å få barn. Dette er noe som bør avgjøres i samråd med helsepersonell.

Endret 22. mai 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hva tenker du om å få barn når man er psykisk syk? Jeg har bipolar og har et ønske om barn. Har ikke samboer enda men håpet er å finne en som er frisk og stabil.  Ser for meg at et evnt barn vil være realistisk om 5-7 år. Jeg er forøvrig adekvat medisinert og følges godt opp av psykiatrien. 

Anonymkode: bc5a3...7dd

Min søster er bipolar og ble mye dårligere i graviditeten og tiden etterpå.

Hun fikk bekkenløsning og det er jo en ekstra påkjenning også.

Forholdet til min mannen ble mye verre i graviditeten og etter fødselen, og det eskalerte med drama og krangling.

Det endte med brudd fordi min svoger orket ikke mer styr, og han fant seg ny dame ganske kjapt.

Det første halvåret testet hun ut medisiner og det svingte skikkelig med psyken.

Hun var egentlig ikke skikket til å være mor slik som psyken hennes var.

Hun truet med å slippe babyen i gulvet en gang hun var sint på mannen sin.

Når barnet var 5 år fikk hun seg ny mann og han lar hun styre og bestemme  så det er ikke så mye drama.

Anonymkode: 119f0...7fe

[AnonymBruker]

Det fødes daglig barn med psykisk syke foreldre i dette landet, så jeg ser ikke problemet. Hvor går grensen? 

Anonymkode: 87206...6fc

[BuffyTheVampire]

Herregud, enkelte svar her inne er jo helt på vidda… 

Dette er så individuelt at det er vanskelig å svare på. Noen klarer det, andre klarer det ikke. Noen barn vil lide under dette, andre ikke. Det vet man ikke på forhånd. 
 

Det er selvfølgelig fint å reflektere rundt dette, og ta det på alvor. Jeg vet om ei som ikke vil ha barn pga hun har bipolar lidelse, type 1. Jeg har bipolar type 2, og har barn. Kan bare snakke for min egen del, men jeg har gått i terapi i ørten år, også etter å ha fått barn. Dette hjelper. Hvis du klarer å tilpasse livet ditt til diagnosen din, kan det i stor grad hjelpe. Jeg jobber F.eks ikke fulltid, for å ha overskudd til å ta meg av barnet mitt. Det er tøft å være forelder, men det er det uansett om en har en diagnose eller ikke. At noen svarer at man ‘ikke avler når en har psykisk lidelse’ er bare teit. Til syvende og sist er det ditt valg, og bare du vet hva som er rett for deg. Ikke ta valget på impuls. Om du ikke allerede går til psykolog kunne du gjort det og diskutert det med hen, og kanskje fått et mer nyansert bilde av det. Lykke til uansett ❤️
 

 

[AnonymBruker]

Min partner har en mor med alvorlig psykoselidelse. Hun ble syk først da min partner var sent i tenårene, før dette var hun en ressurssterk mor på alle måter. Selv om min partner var nesten voksen ved sykdomsfrembrudd sliter hen med traumer og relasjonen til mor i dag. Moren har også vært svært syk de siste årene, i så stor grad at vi har vært nødt til å skjerme barnet vårt fra henne og hennes sykdom. 
 

Poenget mitt er at vi vet aldri hva som rammer oss, og også sykdom som rammer sent  vil kunne påvirke (neste) voksne barn. Det er nok de som er rundt deg, familie, venner og behandlere, som er best egnet til å svare om din egnethet som forelder. Å få barn er alltid et sjansespill, barnet kan bli alvorlig sykt, graviditeten kan bli tung, fødselsdepresjon kan oppstå, partner svikter deg… Men likevel velger vi jo å få barn. Til syvende og sist avhenger det hele vel av støtteapparatet ditt, at du har noen rundt deg som stiller opp for deg og barnet om noe skulle skje.

Anonymkode: 818ec...eeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min partner har en mor med alvorlig psykoselidelse. Hun ble syk først da min partner var sent i tenårene, før dette var hun en ressurssterk mor på alle måter. Selv om min partner var nesten voksen ved sykdomsfrembrudd sliter hen med traumer og relasjonen til mor i dag. Moren har også vært svært syk de siste årene, i så stor grad at vi har vært nødt til å skjerme barnet vårt fra henne og hennes sykdom. 
 

Poenget mitt er at vi vet aldri hva som rammer oss, og også sykdom som rammer sent  vil kunne påvirke (neste) voksne barn. Det er nok de som er rundt deg, familie, venner og behandlere, som er best egnet til å svare om din egnethet som forelder. Å få barn er alltid et sjansespill, barnet kan bli alvorlig sykt, graviditeten kan bli tung, fødselsdepresjon kan oppstå, partner svikter deg… Men likevel velger vi jo å få barn. Til syvende og sist avhenger det hele vel av støtteapparatet ditt, at du har noen rundt deg som stiller opp for deg og barnet om noe skulle skje.

Anonymkode: 818ec...eeb

Det er sant at man har ingen garantier. Alle kan bli syke, både fysisk og psykisk når som helst. Problemet her er jo at TS vet på forhånd at hun er syk. Da er det egoistisk å få barn, når man vet så inderlig godt at man er psykisk syk. 
Alle kan bli alvorlig syk eller skadet og blir ufør. Da må man ta det som det kommer og bare gjøre det beste utav situasjonen du er i. Men det å få 3+ barn når man er ufør fra før av er egoistisk og kan ikke sammenlignes med de som blir ufør etter å ha fått barn.  

Dersom vi skal alle gå rundt å tenke at man kan bli hjerneskadet eller lam i en ulykke, bli dement eller få ALS i 40 årene eller dø av kreft mens man har små barn... altså hadde man gått å tenkt slik så hadde jo ingen kunne ha fått barn. 
Alt kan skje, du kan få alvorlig syke barn som du ikke er i stand til å ta vare på, fordi du har 4 andre barn og er alene fordi mannen din døde eller gikk ifra deg. Eller at du selv blir syk/skadet og ufør. Du har ingen garantier i livet. Men det er stor forskjell på det som kan skje og å ta et valg om å ha barn når man er syk, skadet, ufør eller på annen måte uskikket til å ha barn før man i det hele tatt har tenkt tanken på å lage disse barna. 

Det å få barn basert på nettverk blir for dumt. Du har ingen garantier for at foreldre, familie og venner er der i fremtiden eller at de i det hele tatt stiller opp, for de har jo sitt eget liv de også. Du må ta et valg uti fra din egen ressurs og hva du kan evne å gjøre alene når alt går til helvete. Det er jo du som skal ha barn, ikke de. 

Anonymkode: debad...980

[AnonymBruker]

At det er ikke en menneskerettighet å få barn.

Anonymkode: c145f...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det fødes daglig barn med psykisk syke foreldre i dette landet, så jeg ser ikke problemet. Hvor går grensen? 

Anonymkode: 87206...6fc

Grensen går når man er så syk at man ikke klarer seg selv uten å gå på dps eller til psykolog. 

Trenger du fortsatt oppfølging så er du syk og så syke folk burde ikke få barn. Er ikke uten grunn at det nesten er standard praksis for dps å sende bekymringsmelding til barnevernet på alle pasienter som har omsorg for barn. 

Anonymkode: 643e6...255

[Embla Othea]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hva tenker du om å få barn når man er psykisk syk? Jeg har bipolar og har et ønske om barn. Har ikke samboer enda men håpet er å finne en som er frisk og stabil.  Ser for meg at et evnt barn vil være realistisk om 5-7 år. Jeg er forøvrig adekvat medisinert og følges godt opp av psykiatrien. 

Anonymkode: bc5a3...7dd

Mye kan skje på 5-7 år.

Jeg ville ha diskutert ønsket med behandlingsansvarlig og hatt alle muligheter åpne.

Min umiddelbare tanke er at hvis du klarer å gi barnet gode, stabile og trygge rammer - go for it.

Hvis du fortsatt har perioder som gir deg en funksjon der du ikke klarer å ta vare på barnet ditt på en god måte - ikke gjør det.

Jeg vokste selv opp med psykisk syke foreldre og det er en stor belastning.

Som sagt: ha alle muligheter åpne.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp selv med en alvorlig psykisk syk mor, bipolar, depresjon, angst og munchausen, og kan aldri forstå hvorfor min mor valgte å være så egoistisk å få barn. Jeg skal ikke få egne barn, for jeg nekter å videreføre disse genene. I tillegg så oppdrar man barn slik man selv ble oppdratt, om man liker det eller ikke, og jeg vil aldri utsette noen for den psykiske torturen man opplever av å leve under samme tak som noen med alvorlige psykiske sykdommer. Så jeg bryter sirkelen. Skulle ønske flere gjorde det.

Anonymkode: fc317...089

[Khloe P.T]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Grensen går når man er så syk at man ikke klarer seg selv uten å gå på dps eller til psykolog. 

Trenger du fortsatt oppfølging så er du syk og så syke folk burde ikke få barn. Er ikke uten grunn at det nesten er standard praksis for dps å sende bekymringsmelding til barnevernet på alle pasienter som har omsorg for barn. 

Anonymkode: 643e6...255

Dette svaret er helt på vidda. Så du mener grensa går når man går til kontroll/behandling? Er ikke det heller et tegn på selvinnsikt og at man tar sykdommen på alvor? Det er LANGT fra standard at DPS sender bekymringsmelding til barnevernet på alle som har omsorg for barn. Selvsagt vurderer de hver pasient. Hadde alle blitt meldt til barnevernet ville ikke barnevernet hatt kapasitet for andre. 

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Grensen går når man er så syk at man ikke klarer seg selv uten å gå på dps eller til psykolog. 

Trenger du fortsatt oppfølging så er du syk og så syke folk burde ikke få barn. Er ikke uten grunn at det nesten er standard praksis for dps å sende bekymringsmelding til barnevernet på alle pasienter som har omsorg for barn. 

Anonymkode: 643e6...255

For noe tull. De sender _ikke_ automatisk bekymringsmelding til barnevernet kun pga man går til DPS. 

[AnonymBruker]

Denne tråden er det jo bare til å bli mer og mer oppgitt av. Riktignok er det ikke så innmari lenge siden vi drev med tvangssterilisering av både samer, sigøynere og psykisk psyke, men det er nå likevel en god del år og kunnskap siden! Synes noen av disse holdningene i denne tråden virkelig hører hjemme i 1940 med avls prat og fordommer som virkelig ikke er reell i det hele tatt som at dps sender nesten alltid bekymringsmeldinger🤦‍♀️  

Anonymkode: 573f8...5b2

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker at å få barn alltid er et egoistisk valg uavhengig av om man er syk eller ikke. Ellers tenker jeg det må være opp til om man vil ha mulighet for å gi barnet adekvat oppfølging og omsorgssituasjon. Dersom man vet at man vil traumatisere barnet med lidelsen sin (enten det er fysisk eller psykisk) tenker jeg det er jo ganske dumt å sette barn til verden. 

Men det jeg i alle fall tenker er at folk, og dette gjelder egentlig særlig de som "aldri har vært psykisk syk" og kaller seg "psykisk sterk", har en forpliktelse til å ta tak i egne destruktive mønster, og gjøre sitt for å bli emosjonelt tilgjengelig. Alle barn trenger det, og det kan virke som nesten et fåtall av foreldre er det. 

Selv er jeg psykisk syk, og om jeg nevnte diagnosene mine ville nok mange si at "du burde aldri få barn", men jeg håper en dag å få barn, men jeg venter til jeg har det bedre, slik at barna mine får den beste moren mulig. Det er noe med å ta foreldreansvaret på alvor, selv før du har fått de barna man ønsker! ❤️ 

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vokste opp selv med en alvorlig psykisk syk mor, bipolar, depresjon, angst og munchausen, og kan aldri forstå hvorfor min mor valgte å være så egoistisk å få barn. Jeg skal ikke få egne barn, for jeg nekter å videreføre disse genene. I tillegg så oppdrar man barn slik man selv ble oppdratt, om man liker det eller ikke, og jeg vil aldri utsette noen for den psykiske torturen man opplever av å leve under samme tak som noen med alvorlige psykiske sykdommer. Så jeg bryter sirkelen. Skulle ønske flere gjorde det.

Anonymkode: fc317...089

❤️ Så fint at du bryter sirkelen. Bare husk at det er fullt mulig å bli bra/frisk fra psykiske lidelser, og dersom man jobber godt med seg selv kan man (i alle fall ganske mange som har vært psykisk syk) fremdeles få barn og OGSÅ bryte sirkelen. 

[AnonymBruker]

De fraråder folk med personlighetsforstyrrelser mot å få barn så vidt jeg vet. Spesielt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og man risikerer å føde en ny personlighetsforstyrrelse med alt det medfører.

Anonymkode: 07917...87c

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

De fraråder folk med personlighetsforstyrrelser mot å få barn så vidt jeg vet. Spesielt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og man risikerer å føde en ny personlighetsforstyrrelse med alt det medfører.

Anonymkode: 07917...87c

"Å føde en ny personlighetsforstyrrelse"? Det var nå også noe. 

Alle i helsevesenet, andre rundt meg og barnevernet ser at jeg gjør en god jobb med mine barn. Mine problemer med å ha EUPF tar jeg ikke ut på dem. De bor ikke hos meg, men er på samvær hver uke. Og det er ikke pga den diagnosen de ikke bor hos meg, og barnevernet er fornøyd og skal avslutte saken. Det har aldri blitt oppdaget tegn til omsorgssvikt. Jeg er god på å skjerme de. 

Det er ikke slik at folk med PF ikke kan være en god forelder dersom de får god behandling og de ikke er typen som eksploderer i sinne og andre typer utbrudd, manipulerer barna osv. 

Det er personer med PF som ikke bør få barn ja. Men også her er det individuelt og jeg lurer på hvem "de" er, som du sier fraråder det. 

[Anonymburker]

Vel, det er bedre med en moderat psykisk syk person som tar vare på barnet sitt og gir det kjærlighet, enn en frisk person som kun har det materielle å tilby barnet. Og sånne er det mange nok av i dagens samfunn.

Så lenge man er frisk nok til å ta vare på et lite barn og gi det hva det trenger er det ikke noe problem.