Hva tenker du om å få barn når man er psykisk syk?

[AnonymBruker]

Vil du ha barn, så får du barn. Enkelt og greit. I mine øyne er det utfordrende med barn uansett utgangspunkt, enten man er psykisk syk, ressurssvak, har dårlig økonomi etc. Jeg tror de fleste opplever psykisk sykdom en eller annen gang i løpet av livet, noen har tyngre lidelser enn andre, og om du selv tenker at du kan gi et barn et godt liv så ser jeg ikke problemet med å få barn. Men vil råde deg til å gå i terapi og få hjelp for problemene dine og lære hvordan du skal takle lidelsen din (noe jeg regner med du allerede gjør siden du sier at du er bipolar, da har du vel diagnosen). Du skal jo først og fremst få barn fordi du ønsker det selv, hva andre måtte mene om det burde du ikke bry deg om. 

Anonymkode: b7bd0...a1f

[AnonymBruker]

Tja, det spørs så veldig.

Men jeg tenker vel at barn er en veldig stor påkjenning - man må påregne langvarig lite til ekstremt lite søvn. Det kan bli kolikk osv.

Og med mer langvarige alvorligere former for (psykiske) lidelser så kan dette medføre sterk forverring. 
 

Det er jo ikke bare babytiden heller som er krevende generelt. 
 

Så det kommer så an på tenker jeg. 

Anonymkode: 69cea...0cb

[AnonymBruker]

1 hour ago, Purple_Pixiedust said:

"Å føde en ny personlighetsforstyrrelse"? Det var nå også noe. 

Alle i helsevesenet, andre rundt meg og barnevernet ser at jeg gjør en god jobb med mine barn. Mine problemer med å ha EUPF tar jeg ikke ut på dem. De bor ikke hos meg, men er på samvær hver uke. Og det er ikke pga den diagnosen de ikke bor hos meg, og barnevernet er fornøyd og skal avslutte saken. Det har aldri blitt oppdaget tegn til omsorgssvikt. Jeg er god på å skjerme de. 

Det er ikke slik at folk med PF ikke kan være en god forelder dersom de får god behandling og de ikke er typen som eksploderer i sinne og andre typer utbrudd, manipulerer barna osv. 

Det er personer med PF som ikke bør få barn ja. Men også her er det individuelt og jeg lurer på hvem "de" er, som du sier fraråder det. 

Det vil jo alltid finnes enkelt tilfeller som er god foreldre som du tydeligvis er så ikke ta det personlig.

Ustabile folk er generelt svært lite egnet for relasjoner og ihvertfall barn.

 

Anonymkode: 07917...87c

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar å har ikke noen sinnsyke svingninger som noen sier her, jeg går på medisiner men jeg kan ha oppstemte perioder som går på at jeg fordyper meg veldig i en spesiell ting, å jeg kan bli alvorlig deprimert men det er lange mellomrom å jeg er heller ikke redd for å be om hjelp. Jeg drikker ikke er gjør andre ting, jeg vier så si hele livet mitt til barna, jeg elsker å være med dem å elsker mamma rollen . Bipolar er en lidelse ikke alle er like , alle er mennesker å ingen mennesker er like . 

Anonymkode: d880e...d22

[AnonymBruker]

Psykisk syke kan være heltfantastiske foreldre. Psykisk friske kan være dårlige foreldre. Og motsatt. 

Tenker uansett diagnose eller ikke, så er det lurt med støtte og hjelp rundt seg. 

Er man i tvil, snakk med profesjonelle. Og eventuelt hva som skal til for at man er frisk og stabil nok til å få barn. 

Anonymkode: 6f3f8...8ab

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (2 timer siden):

Alle i helsevesenet, andre rundt meg og barnevernet ser at jeg gjør en god jobb med mine barn. Mine problemer med å ha EUPF tar jeg ikke ut på dem. De bor ikke hos meg, men er på samvær hver uke. Og det er ikke pga den diagnosen de ikke bor hos meg, og barnevernet er fornøyd og skal avslutte saken. Det har aldri blitt oppdaget tegn til omsorgssvikt. Jeg er god på å skjerme de. 

 

Hva ‘alle rundt en sier’ er da en ting. Men hva sier barna selv? 
 

Hva vil de si om 20 år? Det vet ingen nå. 
 

Jeg er selv vokst opp med psykisk syk mor, og der har også ‘alle rundt sagt’ at alt er så fint og flott og ikke måte på. Vel, jeg som levde i det preges fortsatt av det. Og nå er jeg 40 år! 

Anonymkode: 6fed1...8df

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det vil jo alltid finnes enkelt tilfeller som er god foreldre som du tydeligvis er så ikke ta det personlig.

Ustabile folk er generelt svært lite egnet for relasjoner og ihvertfall barn.

 

Anonymkode: 07917...87c

Jeg tar det ikke personlig, men er opptatt av å nyansere. 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hva ‘alle rundt en sier’ er da en ting. Men hva sier barna selv? 
 

Hva vil de si om 20 år? Det vet ingen nå. 
 

Jeg er selv vokst opp med psykisk syk mor, og der har også ‘alle rundt sagt’ at alt er så fint og flott og ikke måte på. Vel, jeg som levde i det preges fortsatt av det. Og nå er jeg 40 år! 

Anonymkode: 6fed1...8df

Barna har selvsagt blitt snakket med. Og det er klart de blir preget av at jeg er syk, men det er i form av at de ikke kan bo hos meg og at jeg periodevis blir så dårlig av depresjon at jeg ikke greier å ha de. Utover det så er det stabilt hjemme hos meg. Jeg har ikke et ustabilt humør og vi prater regelmessig om hvordan de har det. Jeg er også klar over at barn er lojale og ikke nødvendigvis forteller sine foreldre om alt de går med, men de har vært i bup og ppt (ikke pga meg), de har hatt samtaler med barnevernet og de har begge et godt forhold til sin lærer. Det er ikke noe som tyder på at de er utrygg i relasjon til meg. 

At barna ikke bor hos meg er nettopp for å skjerme de. At jeg skal være i form når jeg har de. Jeg hadde ikke greid å være en god nok mor hvis de bodde hos meg. Og sånn blir der værende fram til jeg forhåpentligvis er friskere og kjenner at jeg greier økt belastning uten at jeg faller inn i ennå mer depresjon osv. 

Jeg har ikke hatt den beste oppveksten selv og er veldig opptatt av at barna skal ha mest mulig trygghet, at de skal ha informasjon tilpasset deres alder osv. 

Det er leit at du fortsatt preges. 

Endret 23. mai 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Ærlig talt synes jeg ikke mange burde få barn i det hele tatt, men aller minst de som ikke har optimale forhold å tilby. Jeg vokste opp med én syk forelder og én overbelastet forelder og vil uten å nøle si at det er en stor synd å bringe barn til verden under slike forhold.

Anonymkode: cf48c...3dd

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (3 timer siden):

Jeg tar det ikke personlig, men er opptatt av å nyansere. 

Barna har selvsagt blitt snakket med. Og det er klart de blir preget av at jeg er syk, men det er i form av at de ikke kan bo hos meg og at jeg periodevis blir så dårlig av depresjon at jeg ikke greier å ha de. Utover det så er det stabilt hjemme hos meg. Jeg har ikke et ustabilt humør og vi prater regelmessig om hvordan de har det. Jeg er også klar over at barn er lojale og ikke nødvendigvis forteller sine foreldre om alt de går med, men de har vært i bup og ppt (ikke pga meg), de har hatt samtaler med barnevernet og de har begge et godt forhold til sin lærer. Det er ikke noe som tyder på at de er utrygg i relasjon til meg. 

At barna ikke bor hos meg er nettopp for å skjerme de. At jeg skal være i form når jeg har de. Jeg hadde ikke greid å være en god nok mor hvis de bodde hos meg. Og sånn blir der værende fram til jeg forhåpentligvis er friskere og kjenner at jeg greier økt belastning uten at jeg faller inn i ennå mer depresjon osv. 

Jeg har ikke hatt den beste oppveksten selv og er veldig opptatt av at barna skal ha mest mulig trygghet, at de skal ha informasjon tilpasset deres alder osv. 

Det er leit at du fortsatt preges. 

Tror du undervurderer hvor preget de blir av det. Tror du de vil si det rett ut til deg? De fleste vil faktisk ikke det, ikke før de er godt voksen. Avvisning kalles det å ikke kan ha dem på grunn av depresjon. De vil føle det som en avvisning, selv om at det ikke er det. Samme med at du ikke kan ha dem på fulltid. Du sier jo selv at både bup, ppt og barnevern er koblet inn. Høres det bra ut? 

Du kan ikke noe for at du er syk. Men å undervurdere hvordan dette preger barna dine blir for dumt. Tror ikke du helt forstår konsekvensene av din situasjon i det hele tatt. 
Jeg sitter i gruppe to dager i uken og hører på 3 andre medpasienter som forteller om store relasjonelle problemer, på grunn av en oppvekst med fraværende forelder på grunn av psykiske lidelser. Det at de ikke utagerte foran dem er ikke en trøst i det hele tatt. Du skjermer dem ikke så godt som du selv tror. 

Anonymkode: debad...980

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Tror du undervurderer hvor preget de blir av det. Tror du de vil si det rett ut til deg? De fleste vil faktisk ikke det, ikke før de er godt voksen. Avvisning kalles det å ikke kan ha dem på grunn av depresjon. De vil føle det som en avvisning, selv om at det ikke er det. Samme med at du ikke kan ha dem på fulltid. Du sier jo selv at både bup, ppt og barnevern er koblet inn. Høres det bra ut? 

Du kan ikke noe for at du er syk. Men å undervurdere hvordan dette preger barna dine blir for dumt. Tror ikke du helt forstår konsekvensene av din situasjon i det hele tatt. 
Jeg sitter i gruppe to dager i uken og hører på 3 andre medpasienter som forteller om store relasjonelle problemer, på grunn av en oppvekst med fraværende forelder på grunn av psykiske lidelser. Det at de ikke utagerte foran dem er ikke en trøst i det hele tatt. Du skjermer dem ikke så godt som du selv tror. 

Anonymkode: debad...980

Jeg tror du nesten misforstår meg med vilje ut fra dine erfaringer. 

Jeg undervurderer det ikke i det hele tatt. Jeg er fullt klar over at dette påvirker dem. Det jeg sier er at jeg ikke utsetter dem for slikt som folk typisk tenker en mor med EUPF gjør. Min sønn har ADHD derfor VAR bup inne (og det fikk jeg han henvist FØR jeg falt sammen og ikke kunne ha de boende) i bildet. Min andre sønn hadde noen utfordringer, mye mulig pga separasjon fra meg, men det han viste av symptomer på det som liten fikk han hjelp med. Barnevernet har vært inni bildet, men ikke pga omsorgssvikt. Pga det er helt naturlig når man sliter slik som meg. De har vært en fin støtte og de skal avslutte saken. Det har aldri vært behov for å sette inn tiltak. Og mine barn har fått informasjon og samtaler hele veien om meg og min sykdom, de vet det ikke er deres feil og selv om dette selvsagt påvirker dem og kan komme til å påvirke dem, så er faktisk alle som er i kontakt med barna enig om at de til tross for alt har det bra. De har et stort nettverk i faren og øvrig familie, og jeg har gått fra å være så syk at jeg ikke greide å ha de, til å ha de på samvær. Det er kun når jeg er skikkelig dårlig at jeg må avlyse, og da snakker vi om det. 

Jeg har god innsikt i dette, langt bedre innsikt enn mange syke foreldre har. Det at jeg er så god på å ivareta de og skjerme de er nettopp derfor barnevernet ikke er bekymret. 

Men JEG ønsker at barna skal få noen å snakke med videre, men det er ikke faren like enig i. Likevel har jeg tenkt å ta det opp på avsluttende møte med barnevernet. 

Men så klart. Du blir vel bare å si at jeg tror jeg har bedre innsikt enn jeg har. Men det er de som følger meg og oss opp uenig i. 

Jeg har gjort det beste jeg kan for de ut fra situasjonen. De kunne blitt langt mer negativt påvirket enn de har blitt. Og jeg stoler mer på de rundt oss enn du som ikke vet noe om oss. 

Endret 23. mai 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Da tenker jeg man har nok med seg selv. Dette er blant en av grunnene til at jeg ikke får barn. Lever veldig fint med det.

Anonymkode: a8435...1bc

[AnonymBruker]

Her lønner deg seg å søke råd hos helsepersonell som kjenner deg og ikke her på KG. Jeg kjenner flere bipolare, noen med omsorgsevne og noen uten. En fikk barn hvor begge barna arvet diagnosen, hun var en forferdelig dårlig mor, men barna har blitt nydelige foreldre til tross for diagnosen. Må nevnes at far ikke var den beste omsorgspersonen heller da han ikke turte å overstyre mor. 

Forskjellen er nok at mor ikke ville innse eller motta behandling, mens barna hennes har tatt imot behandling og tilrettelegger hverdagen sin slik at det ikke går utover barnebarna. 

Man kan ikke vite hvor god andres omsorgsevne er utifra diagnose. Det finnes mange dårlige foreldre uten diagnoser også. Selvinnsikt er kanskje en bedre måleenhet. 

Anonymkode: 87c4e...1f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Grensen går når man er så syk at man ikke klarer seg selv uten å gå på dps eller til psykolog. 

Trenger du fortsatt oppfølging så er du syk og så syke folk burde ikke få barn. Er ikke uten grunn at det nesten er standard praksis for dps å sende bekymringsmelding til barnevernet på alle pasienter som har omsorg for barn. 

Anonymkode: 643e6...255

Nå må du slutte å uttale deg om ting du ikke har greie på. Det der stemmer overhodet ikke. 

Anonymkode: 7332c...7e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.5.2022 den 23.46):

Bipolar er en av diagnosene jeg mener ikke er forenelig med barn. Ei venninne vokste opp med ei mor med bipolar, hun endte selv opp i terapi på grunn av det. Tante har det også og ingen av mine søskenbarn har det bra i dag på grunn av det. Jeg har aldri møtt noen som har vokst opp med eller selv har bipolar, som ikke har blitt skadet som barn eller skadet sine egne barn. Bipolar er en tøff diagnose, både for pasienten, pårørende og de fleste nære relasjoner.

En diagnose er ikke nødvendigvis det samme for alle... men bipolar er en diagnose som er ganske så ødeleggende for barn å vokse opp med. Så min mening er at det er egoistisk, selv med en stabil mann. En ustabil forelder er ikke en trøst i det hele tatt og vil ikke forhindre at den syke skader barnet på sikt. Èn syk forelder er bedre enn to, men som sagt, det forhindrer ikke noe som helst og spesielt ikke når det er snakk om bipolar som er såpass vanskelig å kontrollere, selv med medisiner og behandling. Topp 5 på listen av diagnoser som ikke burde ha barn (ifølge meg) er bipolar, schizofreni, narsissistisk pf, dyssosial pf og emosjonell ustabil pf.

Anonymkode: debad...980

Bipolar kommer i mange grader. Min far er bipolar og jeg har aldri tatt skade av det til tross for at han ikke visste om diagnosen på den tiden og derfor heller ikke fikk behandling (verken psykisk eller medisinsk). Jeg har heller ikke arvet diagnosen. Du kan ikke vite en persons omsorgsevne basert på diagnosen til vedkommende. 

Anonymkode: 87c4e...1f3

[AnonymBruker]

Kommer vel an på hvilken diagnose. Men generelt: uansvarlig

Anonymkode: cbb43...e00

[AnonymBruker]

Hm… interessant lesing. Psykiske lidelser= ikke ensbetydende med å være en ikke god nok omsorgsperson.

Det er lurt å ha tenkt gjennom det på forhånd så klart og legge en plan på hva man skal gjøre ved sykdomsutbrudd mens man går gravid/ har blitt forelder. 
 

Jeg har to barn og har en bipolar lidelse. Jeg er medisinert og har en like vanlig og stabil hverdag som alle «normale» foreldre med fast jobb, interesser, hus, bil og mann. Jeg gikk heller ikke på noen medisiner som gravid eller mens jeg ammet og for meg gikk det veldig bra. Koste meg som gravid og nå med barn i hus. Går på lamictal for å sikre at stabiliteten er vedvarende for vår allés del  

Anonymkode: f9ba0...984

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid med min tidligere samboer. Han var bipolar og flere i slekta hans hadde Asperger, depresjoner og andre lidelser. Barnet vårt fikk tourettes og asperger. Samboeren var meget ustabil og jeg kan nok telle på under en hånd de få gangene han var sammen med barnet sitt der det første året selv om vi bodde sammen. Flyttet ut da barnet var 1. Vært samvær 0-1 gang i året og ikke vært noe de siste årene. Bra barnet er vernet fra ustabiliteten til far. Følelser og psykiatri generelt blir forsterket når det blir ustabilitet, lite søvn og forstyrrelser i rutiner. At det settes krav om at en liten person nå er viktigst i verden er knusende for en god del med slike problemer. 

Anonymkode: 6ca7e...6f1

[AnonymBruker]

On 5/21/2022 at 11:37 PM, AnonymBruker said:

Folk får da barn ennda det er kreft gener eller dårlig syn som er i genene til familetreet. Det er svært få som har perfekte gener, skulle bare de fått hadde vi ikke vært mange på kloden idag.

Anonymkode: 573f8...5b2

Nå er det noe som heter PGD som gjør at man kan luke ut sykdomsfrembringende gener heldigvis! Min man er bærer av et slikt gen og det hadde vært uaktuelt for oss å føre det videre/risikere sykt barn. Veldig glad for at vi gjorde det  Så kan man selvfølgelig si at man ikke vet med sikkerhet uansett, men slik er det med alt. Tenker man i det minste bør ha så mye som mulig på plass før man setter barn til verden. 

Anonymkode: f8bd5...f40

[Silva Pluvialis]

Purple_Pixiedust skrev (3 timer siden):

Jeg tror du nesten misforstår meg med vilje ut fra dine erfaringer. 

Jeg undervurderer det ikke i det hele tatt. Jeg er fullt klar over at dette påvirker dem. Det jeg sier er at jeg ikke utsetter dem for slikt som folk typisk tenker en mor med EUPF gjør. Min sønn har ADHD derfor VAR bup inne (og det fikk jeg han henvist FØR jeg falt sammen og ikke kunne ha de boende) i bildet. Min andre sønn hadde noen utfordringer, mye mulig pga separasjon fra meg, men det han viste av symptomer på det som liten fikk han hjelp med. Barnevernet har vært inni bildet, men ikke pga omsorgssvikt. Pga det er helt naturlig når man sliter slik som meg. De har vært en fin støtte og de skal avslutte saken. Det har aldri vært behov for å sette inn tiltak. Og mine barn har fått informasjon og samtaler hele veien om meg og min sykdom, de vet det ikke er deres feil og selv om dette selvsagt påvirker dem og kan komme til å påvirke dem, så er faktisk alle som er i kontakt med barna enig om at de til tross for alt har det bra. De har et stort nettverk i faren og øvrig familie, og jeg har gått fra å være så syk at jeg ikke greide å ha de, til å ha de på samvær. Det er kun når jeg er skikkelig dårlig at jeg må avlyse, og da snakker vi om det. 

Jeg har god innsikt i dette, langt bedre innsikt enn mange syke foreldre har. Det at jeg er så god på å ivareta de og skjerme de er nettopp derfor barnevernet ikke er bekymret. 

Men JEG ønsker at barna skal få noen å snakke med videre, men det er ikke faren like enig i. Likevel har jeg tenkt å ta det opp på avsluttende møte med barnevernet. 

Men så klart. Du blir vel bare å si at jeg tror jeg har bedre innsikt enn jeg har. Men det er de som følger meg og oss opp uenig i. 

Jeg har gjort det beste jeg kan for de ut fra situasjonen. De kunne blitt langt mer negativt påvirket enn de har blitt. Og jeg stoler mer på de rundt oss enn du som ikke vet noe om oss. 

Hva mener du med at barnevernet skal avslutte saken? Det er vel ikke mulig når barna er i fosterhjem? 🤔

[AnonymBruker]

Det er mange foreldre som har udiagnostiserte personlighetsforstyrrelser, eller flere og sterke trekk av personlighetsforstyrrelser. Milde til moderate symptomlidelser, som angst- og depresjon, hvor forelderen får behandling og familien ellers har nettverk å støtte seg på, er blåbær ift. en personlighetsforstyrret forelder.

Særlig i gruppa cluster B er det endel udiagnostiserte foreldre, for blant disse (narsissister og de med antisosiale trekk) har ifølge de selv ingen problemer. Det er alle andre som er problemet. Derfor oppsøker de ikke hjelpeapparatet, og barna blir traumatisert. 

Dette kan være tilsynelatende velfungerende foreldre, da de som regel er veldig opptatt av fasade, leve et overfladisk a4-liv og virke vellykket utad. Men på det emosjonelle planet blir barna skadelidende, og vokser opp med særdeles dårlige rollemodeller. 

Anonymkode: d2b58...398