Jeg er voksen, men fortsatt redd for hva foreldrene mine mener.

[AnonymBruker]

Jeg føler at det er litt patetisk at jeg bryr meg sånn om hva de mener selv om jeg nå er voksen og burde kunne leve livet mitt uten at de skal blande seg.

Jeg har et litt anstrengt forhold til dem på grunn av ting som skjedde i barndommen, men jeg har alltid hatt lyst til at de skal godta meg og se meg. Noe de egentlig ikke gjør, men har et bilde av meg som jeg opplever at ikke stemmer.

Uansett, så har jeg slitt en stund nå og har dermed ikke klart å stå i jobb. Jeg skal mest sannsynlig over på AAP for å etter hvert komme meg tilbake til jobb. Noe jeg egentlig tenker at kan være positivt for meg.

Jeg har ikke fortalt foreldrene at jeg har slitt fordi de ikke tror på psykisk sykdom og de tar meg uansett ikke seriøst når jeg forteller om ting. Så de kommer med råd om hva jeg må gjøre. Jeg synes det er vanskelig å stå opp mot dem og si at nå må jeg få prøve å ordne opp i dette på den måten jeg ønsker.

Jeg har ikke lyst til å bryte kontakten med dem, men de bryter meg ned og jeg synes jo ikke at den situasjonen jeg er i er særlig gøy heller. Men jeg håper jo at det kan bli bedre fremover.

Jeg prøver å få et bedre liv, men akkurat det med foreldrene mine plager meg og har så lyst til å ikke la det gå sånn inn på meg. Kanskje noen har noen råd til meg eller tanker?

Anonymkode: 599db...4d6

[Flintis]

Ja jeg har tanker om det. Kanskje du bør behandle foreldrene dine som voksne og ikke som foreldrene dine. Altså skape litt formell avstand slik at de og du ikke tar foreldre barn rollen, men omgåes mer likeverdig. Dette er en strøtanke altså.

[AnonymBruker]

Flintis skrev (Akkurat nå):

Ja jeg har tanker om det. Kanskje du bør behandle foreldrene dine som voksne og ikke som foreldrene dine. Altså skape litt formell avstand slik at de og du ikke tar foreldre barn rollen, men omgåes mer likeverdig. Dette er en strøtanke altså.

Ja, jeg tror det er nettopp det som er så vanskelig. At vi automatisk tar den rollen. Jeg har ikke bedt om deres hjelp, men så begynner de og skal styre og bestemme over meg og så føler jeg at jeg må gjøre dem fornøyde. Jeg gjør ikke det de ber meg om, men jeg blir veldig usikker og nesten som jeg tenker at jeg må gjøre det.

Nå bor de heldigvis et stykke unna meg, men de driver og sender meg meldinger og holder på når jeg er på besøk.

Anonymkode: 599db...4d6

[AnonymBruker]

Jeg er 53 og også redd for foreldrene mine

Anonymkode: b418e...52c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler at det er litt patetisk at jeg bryr meg sånn om hva de mener selv om jeg nå er voksen og burde kunne leve livet mitt uten at de skal blande seg.

Jeg har et litt anstrengt forhold til dem på grunn av ting som skjedde i barndommen, men jeg har alltid hatt lyst til at de skal godta meg og se meg. Noe de egentlig ikke gjør, men har et bilde av meg som jeg opplever at ikke stemmer.

Uansett, så har jeg slitt en stund nå og har dermed ikke klart å stå i jobb. Jeg skal mest sannsynlig over på AAP for å etter hvert komme meg tilbake til jobb. Noe jeg egentlig tenker at kan være positivt for meg.

Jeg har ikke fortalt foreldrene at jeg har slitt fordi de ikke tror på psykisk sykdom og de tar meg uansett ikke seriøst når jeg forteller om ting. Så de kommer med råd om hva jeg må gjøre. Jeg synes det er vanskelig å stå opp mot dem og si at nå må jeg få prøve å ordne opp i dette på den måten jeg ønsker.

Jeg har ikke lyst til å bryte kontakten med dem, men de bryter meg ned og jeg synes jo ikke at den situasjonen jeg er i er særlig gøy heller. Men jeg håper jo at det kan bli bedre fremover.

Jeg prøver å få et bedre liv, men akkurat det med foreldrene mine plager meg og har så lyst til å ikke la det gå sånn inn på meg. Kanskje noen har noen råd til meg eller tanker?

Anonymkode: 599db...4d6

Det høres skikkelig tøft ut! ❤️

Skjønner at du ikke vil kutte kontakten, men kanskje begrense kontakten litt.

Tenker i hvert fall at det er viktig at du har et godt forhold til deg selv, slik at meningen deres ikke blir så viktig lenger. Og at du stoler på at du vet hva som er best for deg, siden det er du som kjenner deg selv best.

Kanskje lurt at du fortsetter med og unnlate å fortelle dem om alt.. sånn for å beskytte deg selv. De burde jo ha støttet deg igjennom dette. Og hvis de ikke klarer det, så vil det jo bare gjøre ting enda tyngre for deg, når de skal drive og mene så mye om deg. 

Sett grenser, og ta vare på deg selv. Forholdet du har med deg selv, er det viktigste forholdet du har. 

 

Anonymkode: 4c547...2f9

[AnonymBruker]

Hadde det sånn. Men så flyttet jeg langt vekk og det var deilig. Min mor har alltid ment noe om mine livsvalg. Hun er veldig engstelig som person. Katastrofetenker Deluxe. Slik er utmattende å være rundt og det smitter over. Nå orker jeg ikke å dele alt med henne. Hun har ikke rett på å få vite alt selv om jeg er barnet hennes. Hun valgte å få barn, da må man også vite at de skal klare seg selv. Hun har også gjort ting som jeg ikke har syntes noe om, til og med tatt livsvalg som gikk seg utover barna hennes. Dårlig valg av menn bl.a. 
Men dette spurte jo hun aldri om, fordi hun så vel seg selv som den voksne og hun var ikke den som skulle spørre om «lov». 
 

Anonymkode: 48efd...011

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det høres skikkelig tøft ut! ❤️

Skjønner at du ikke vil kutte kontakten, men kanskje begrense kontakten litt.

Tenker i hvert fall at det er viktig at du har et godt forhold til deg selv, slik at meningen deres ikke blir så viktig lenger. Og at du stoler på at du vet hva som er best for deg, siden det er du som kjenner deg selv best.

Kanskje lurt at du fortsetter med og unnlate å fortelle dem om alt.. sånn for å beskytte deg selv. De burde jo ha støttet deg igjennom dette. Og hvis de ikke klarer det, så vil det jo bare gjøre ting enda tyngre for deg, når de skal drive og mene så mye om deg. 

Sett grenser, og ta vare på deg selv. Forholdet du har med deg selv, er det viktigste forholdet du har. 

 

Anonymkode: 4c547...2f9

Ja, skulle ønske at jeg kunne fortelle dem om alt mulig, men de respekterer meg og tror alltid at de vet bedre. I tillegg får de meg alltid til å føle meg dum siden de foreslår og påpeker helt åpenbare ting. Det virker som jeg må bli skikkelig sur før de lytter, men da blir det dårlig stemning Men ja, jeg føler at jeg må beskytte meg selv litt. Jeg ønsker jo å ha det bra med meg selv.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hadde det sånn. Men så flyttet jeg langt vekk og det var deilig. Min mor har alltid ment noe om mine livsvalg. Hun er veldig engstelig som person. Katastrofetenker Deluxe. Slik er utmattende å være rundt og det smitter over. Nå orker jeg ikke å dele alt med henne. Hun har ikke rett på å få vite alt selv om jeg er barnet hennes. Hun valgte å få barn, da må man også vite at de skal klare seg selv. Hun har også gjort ting som jeg ikke har syntes noe om, til og med tatt livsvalg som gikk seg utover barna hennes. Dårlig valg av menn bl.a. 
Men dette spurte jo hun aldri om, fordi hun så vel seg selv som den voksne og hun var ikke den som skulle spørre om «lov». 
 

Anonymkode: 48efd...011

Ja, før bodde jeg rett i nærheten av dem og jobbet på samme sted som min far. Det ble utrolig belastende for meg og jeg ble ganske innesluttet da. Noe de selvfølgelig tolket som at jeg ikke klarte ting og at de derfor måtte fortelle meg alt mulig jeg måtte gjøre.

Så flyttet jeg og nå føler jeg at jeg er på vei til å bli meg selv igjen. Når jeg er mye med dem så trigger det ting i meg og jeg blir litt som da jeg var liten.

Ja, mine foreldre har gjort og sagt ting som jeg ikke er enig i heller, men det er vel det at man er barnet og de er foreldrene så derfor blir det kanskje sånn at de føler at de kan legge seg opp i ting som de ikke har noe med.

Anonymkode: 599db...4d6

[Gjest supernova_87]

Kan det hjelpe å tenke at det er naturlig at du er opptatt av dette? 

Jeg tror det er nettopp pga den manglende omsorgen og anerkjennelsen fra barnsben av som gjør at dette blir så sårt. Jeg kjenner mye på det samme. Mine foreldre har aldri greid å vise meg kjærlighet og anerkjenne det jeg har erfart og det gjør at dette har blitt et sår i meg som det er vanskelig å bli kvitt. Når det nå kommer opp aksepterer jeg at det er sånn, tillater meg å sørge og ha det vondt. Og så jobber jeg hardt for å dekke mine egne behov. 

Jeg synes ikke du, eller jeg, er teit for å ønske å bli sett av foreldrene våre. 

For hver ting du gjør for deg selv: det er en seier. Hvor hver ting du mestrer som voksen: en seier! Og du kommer til å få andre mennesker i livet ditt som ser det du får til. ❤ Heier på deg! 

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (1 time siden):

Kan det hjelpe å tenke at det er naturlig at du er opptatt av dette? 

Jeg tror det er nettopp pga den manglende omsorgen og anerkjennelsen fra barnsben av som gjør at dette blir så sårt. Jeg kjenner mye på det samme. Mine foreldre har aldri greid å vise meg kjærlighet og anerkjenne det jeg har erfart og det gjør at dette har blitt et sår i meg som det er vanskelig å bli kvitt. Når det nå kommer opp aksepterer jeg at det er sånn, tillater meg å sørge og ha det vondt. Og så jobber jeg hardt for å dekke mine egne behov. 

Jeg synes ikke du, eller jeg, er teit for å ønske å bli sett av foreldrene våre. 

For hver ting du gjør for deg selv: det er en seier. Hvor hver ting du mestrer som voksen: en seier! Og du kommer til å få andre mennesker i livet ditt som ser det du får til. ❤ Heier på deg! 

Ja, kanskje. Jeg har alltid ønsket at de skal se meg og anerkjenne meg. Det er sikkert derfor jeg har søkt mot dem og delt ting med dem, men det virker som de har bestemt seg for at jeg er håpløs samme hva eller det er den følelsen de gir meg. Jeg har egentlig ikke fått lov til å være sånn som jeg er og bli godtatt for det.

Det er forferdelig sårt ja for det er stor forskjell på hvordan de er mot meg og søskenet mitt.

Men jeg jobber for å få det bedre med meg selv og takk for det

Anonymkode: 599db...4d6

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg føler at det er litt patetisk at jeg bryr meg sånn om hva de mener selv om jeg nå er voksen og burde kunne leve livet mitt uten at de skal blande seg.

Jeg har et litt anstrengt forhold til dem på grunn av ting som skjedde i barndommen, men jeg har alltid hatt lyst til at de skal godta meg og se meg. Noe de egentlig ikke gjør, men har et bilde av meg som jeg opplever at ikke stemmer.

Uansett, så har jeg slitt en stund nå og har dermed ikke klart å stå i jobb. Jeg skal mest sannsynlig over på AAP for å etter hvert komme meg tilbake til jobb. Noe jeg egentlig tenker at kan være positivt for meg.

Jeg har ikke fortalt foreldrene at jeg har slitt fordi de ikke tror på psykisk sykdom og de tar meg uansett ikke seriøst når jeg forteller om ting. Så de kommer med råd om hva jeg må gjøre. Jeg synes det er vanskelig å stå opp mot dem og si at nå må jeg få prøve å ordne opp i dette på den måten jeg ønsker.

Jeg har ikke lyst til å bryte kontakten med dem, men de bryter meg ned og jeg synes jo ikke at den situasjonen jeg er i er særlig gøy heller. Men jeg håper jo at det kan bli bedre fremover.

Jeg prøver å få et bedre liv, men akkurat det med foreldrene mine plager meg og har så lyst til å ikke la det gå sånn inn på meg. Kanskje noen har noen råd til meg eller tanker?

Anonymkode: 599db...4d6

aldri spør sånne folk om hva de mener FØR handlingen har skjedd. Skal du noe de ikke vil like så ikke si noe før etterpå. Tilgivelse er lettere enn tillatelse hos foreldre. Tillatelse gir dem en mulighet til å mene. Tilgivelse gjør det ikke.  Du kan si at du ser etter en jobb du kan klare. Foreløpig har du ikke funnet eller fått noen. Og det er sant. For du har vel ikke sett en jobb du kan klare med de forutsetninger du har akkurat nå? Den jobben finnes i fremtiden.  Dropp å kalle det diagnoser om de ikke er innstilt på å ville forstå. Kall det utfordringer. 

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (10 minutter siden):

aldri spør sånne folk om hva de mener FØR handlingen har skjedd. Skal du noe de ikke vil like så ikke si noe før etterpå. Tilgivelse er lettere enn tillatelse hos foreldre. Tillatelse gir dem en mulighet til å mene. Tilgivelse gjør det ikke.  Du kan si at du ser etter en jobb du kan klare. Foreløpig har du ikke funnet eller fått noen. Og det er sant. For du har vel ikke sett en jobb du kan klare med de forutsetninger du har akkurat nå? Den jobben finnes i fremtiden.  Dropp å kalle det diagnoser om de ikke er innstilt på å ville forstå. Kall det utfordringer. 

Jeg ser ikke helt hva de skal tilgi. Det er ikke akkurat som jeg har gjort noe galt og jeg har ikke spurt om hva de mener heller. Jeg er også voksen og det blir omtrent som om jeg var et barn om jeg skulle sett på det på den måten.

Jeg har ikke fortalt noe om hva jeg sliter med og de hører uansett ikke etter når jeg sier hva slags jobb jeg ønsker. Jeg sier ikke noe om at jeg ikke klarer, men at jeg ønsker visse type jobber. De fortsetter allikevel å foreslå jobber de mener at jeg skal ha og forteller meg hva slags jobber jeg må søke på.

Egentlig ser jeg ikke helt at det er noe de har noe med. Jeg har ikke bedt om hjelp til det, men de fortsetter uoppfordret å gi meg forslag og å komme med tips og råd til hva jeg må gjøre. Det er lenge siden jeg sluttet å fortelle om hva som plager meg siden de uansett ikke vil høre og de tar meg heller ikke seriøst.

Så jeg kommer ikke til å si noe mer enn jeg må neste gang jeg ser de, men det er jo sårt for meg at de ikke vil høre på meg.

Anonymkode: 599db...4d6

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg ser ikke helt hva de skal tilgi. Det er ikke akkurat som jeg har gjort noe galt og jeg har ikke spurt om hva de mener heller. Jeg er også voksen og det blir omtrent som om jeg var et barn om jeg skulle sett på det på den måten.

Jeg har ikke fortalt noe om hva jeg sliter med og de hører uansett ikke etter når jeg sier hva slags jobb jeg ønsker. Jeg sier ikke noe om at jeg ikke klarer, men at jeg ønsker visse type jobber. De fortsetter allikevel å foreslå jobber de mener at jeg skal ha og forteller meg hva slags jobber jeg må søke på.

Egentlig ser jeg ikke helt at det er noe de har noe med. Jeg har ikke bedt om hjelp til det, men de fortsetter uoppfordret å gi meg forslag og å komme med tips og råd til hva jeg må gjøre. Det er lenge siden jeg sluttet å fortelle om hva som plager meg siden de uansett ikke vil høre og de tar meg heller ikke seriøst.

Så jeg kommer ikke til å si noe mer enn jeg må neste gang jeg ser de, men det er jo sårt for meg at de ikke vil høre på meg.

Anonymkode: 599db...4d6

Det med tilgivelse lettere enn tillatelse var generelt tenkt. Det er som du sier ikke noe å tilgi i denne situasjonen. 

Trist at de ikke vil lytte. 

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (2 timer siden):

Det med tilgivelse lettere enn tillatelse var generelt tenkt. Det er som du sier ikke noe å tilgi i denne situasjonen. 

Trist at de ikke vil lytte. 

Åja, beklager, litt sårt tema så overreagerte kanskje litt.

Anonymkode: 599db...4d6

[Anonymeeee]

Faren min tror heller ikke på psykisk sykdom.. så du er ikke alene. 

[AnonymBruker]

Anonymeeee skrev (9 timer siden):

Faren min tror heller ikke på psykisk sykdom.. så du er ikke alene. 

Nei, jeg har ikke kunnet snakke med dem om det. De er ganske nedlatende når de snakker om folk som sliter psykisk, men jeg må bare gjøre det som er rett for meg. De ser på meg negativt uansett hva jeg gjør.

Anonymkode: 599db...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.5.2022 den 0.01):

Jeg føler at det er litt patetisk at jeg bryr meg sånn om hva de mener selv om jeg nå er voksen og burde kunne leve livet mitt uten at de skal blande seg.

Jeg har et litt anstrengt forhold til dem på grunn av ting som skjedde i barndommen, men jeg har alltid hatt lyst til at de skal godta meg og se meg. Noe de egentlig ikke gjør, men har et bilde av meg som jeg opplever at ikke stemmer.

Uansett, så har jeg slitt en stund nå og har dermed ikke klart å stå i jobb. Jeg skal mest sannsynlig over på AAP for å etter hvert komme meg tilbake til jobb. Noe jeg egentlig tenker at kan være positivt for meg.

Jeg har ikke fortalt foreldrene at jeg har slitt fordi de ikke tror på psykisk sykdom og de tar meg uansett ikke seriøst når jeg forteller om ting. Så de kommer med råd om hva jeg må gjøre. Jeg synes det er vanskelig å stå opp mot dem og si at nå må jeg få prøve å ordne opp i dette på den måten jeg ønsker.

Jeg har ikke lyst til å bryte kontakten med dem, men de bryter meg ned og jeg synes jo ikke at den situasjonen jeg er i er særlig gøy heller. Men jeg håper jo at det kan bli bedre fremover.

Jeg prøver å få et bedre liv, men akkurat det med foreldrene mine plager meg og har så lyst til å ikke la det gå sånn inn på meg. Kanskje noen har noen råd til meg eller tanker?

Anonymkode: 599db...4d6

Hvor gamle er foreldrene dine? Kanskje det også er sånn med dine foreldre at de er oppvokst i en annen tid og ikke forstår bedre? Mitt tips er å søke råd fra andre enn dine foreldre og bare ta opp enkle dagligdagse ting med dem. 

Anonymkode: 753bb...90f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvor gamle er foreldrene dine? Kanskje det også er sånn med dine foreldre at de er oppvokst i en annen tid og ikke forstår bedre? Mitt tips er å søke råd fra andre enn dine foreldre og bare ta opp enkle dagligdagse ting med dem. 

Anonymkode: 753bb...90f

De er i 60-årene så ja det er også det at de er oppvokst med helt andre holdninger, men jeg skulle ønske at jeg kunne snakke med dem om alt mulig.

Jeg søker ikke råd hos dem, men får det selv om jeg ikke har bedt om det. Så jeg har ikke sagt at jeg sliter og har oppsøkt hjelp, men de vet at jeg er arbeidsledig. De kommer med masse tips og råd uten at jeg har bedt om det. De ønsker nok å hjelpe, men vi bor ikke på samme sted og de spør ikke. Bare sender meldinger om hva jeg må gjøre, men de har alltid vært sånn.

Anonymkode: 599db...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

De er i 60-årene så ja det er også det at de er oppvokst med helt andre holdninger, men jeg skulle ønske at jeg kunne snakke med dem om alt mulig.

Jeg søker ikke råd hos dem, men får det selv om jeg ikke har bedt om det. Så jeg har ikke sagt at jeg sliter og har oppsøkt hjelp, men de vet at jeg er arbeidsledig. De kommer med masse tips og råd uten at jeg har bedt om det. De ønsker nok å hjelpe, men vi bor ikke på samme sted og de spør ikke. Bare sender meldinger om hva jeg må gjøre, men de har alltid vært sånn.

På godt og vondt er de oppvokst med de holdningene. Det kan jo faktisk være at de sliter psykisk selv, men det var jo ikke et alternativt i gamle dager, så folk MÅTTE faktisk jobbe, ta seg sammen osv. Det var ikke noe annet valg. Det er jo en av de tingene som jeg mener er litt godt med en sånn holdning. Det blir litt mindre "stakkars meg" av det. 

Du vil at de at de skal "se deg" og annerkjenne deg som du er, og at du kan snakke med dem om alt mulig. Men det kan du ikke, per nå i alle fall. Så må du kanskje akseptere hvem de er, og at de ikke vil forandre seg med det første. I alle fall ikke til de lærer seg å akseptere at du bestemmer og har kontroll over ditt liv. Da må du holde avstand til du føler de sterk nok til det. Hvis du går rundt og skal please dine foreldre, så glemmer du kanskje delvis av at du skal please deg selv, lage dine egne planer og det blir mye angst av det hele. Så du må frigjøre deg og bli ansvarlig for dine valg og beslutninger.

Nå føler kanskje både du og de at du ikke er klar for det. Du vil ha deres annerkjennelse, og du vil at de skal forstå deg, men du vil ikke ha deres råd. De vil at du skal ha et bra liv, og et liv på trygd er vel ikke noe de anser som et bra liv. De er redd for deg og deres løsning er å "pushe" deg til å komme deg i jobb- noe de sikkert ser som løsningen på alle dine problemer. Ettersom de ikke vet om dine andre plager, så er jo det kanskje ikke så rart heller. De sitter ikke med hele historien. 

Jeg synes vel at du ærlig og redelig bør si: Jeg har hatt det vanskelig og derfor er det vanskelig å ha jobb. Nå må jeg finne ut av det. Jeg vet at dette er vanskelig for dere å forholde dere til, men det kan ikke jeg akkurat nå forholde meg til. For jeg har nok med å finne ut av mitt liv. Så jeg vil ha meg frabedt at dere blander dere inn nå, fordi dette er noe jeg må finne ut av selv. . Sånn er det, og det må dere respektere. ...og jeg er glad i dere. punktum. 

Hva skal de gjøre? Alt er i hodet ditt. 

Anonymkode: e250f...bcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

På godt og vondt er de oppvokst med de holdningene. Det kan jo faktisk være at de sliter psykisk selv, men det var jo ikke et alternativt i gamle dager, så folk MÅTTE faktisk jobbe, ta seg sammen osv. Det var ikke noe annet valg. Det er jo en av de tingene som jeg mener er litt godt med en sånn holdning. Det blir litt mindre "stakkars meg" av det. 

Du vil at de at de skal "se deg" og annerkjenne deg som du er, og at du kan snakke med dem om alt mulig. Men det kan du ikke, per nå i alle fall. Så må du kanskje akseptere hvem de er, og at de ikke vil forandre seg med det første. I alle fall ikke til de lærer seg å akseptere at du bestemmer og har kontroll over ditt liv. Da må du holde avstand til du føler de sterk nok til det. Hvis du går rundt og skal please dine foreldre, så glemmer du kanskje delvis av at du skal please deg selv, lage dine egne planer og det blir mye angst av det hele. Så du må frigjøre deg og bli ansvarlig for dine valg og beslutninger.

Nå føler kanskje både du og de at du ikke er klar for det. Du vil ha deres annerkjennelse, og du vil at de skal forstå deg, men du vil ikke ha deres råd. De vil at du skal ha et bra liv, og et liv på trygd er vel ikke noe de anser som et bra liv. De er redd for deg og deres løsning er å "pushe" deg til å komme deg i jobb- noe de sikkert ser som løsningen på alle dine problemer. Ettersom de ikke vet om dine andre plager, så er jo det kanskje ikke så rart heller. De sitter ikke med hele historien. 

Jeg synes vel at du ærlig og redelig bør si: Jeg har hatt det vanskelig og derfor er det vanskelig å ha jobb. Nå må jeg finne ut av det. Jeg vet at dette er vanskelig for dere å forholde dere til, men det kan ikke jeg akkurat nå forholde meg til. For jeg har nok med å finne ut av mitt liv. Så jeg vil ha meg frabedt at dere blander dere inn nå, fordi dette er noe jeg må finne ut av selv. . Sånn er det, og det må dere respektere. ...og jeg er glad i dere. punktum. 

Hva skal de gjøre? Alt er i hodet ditt. 

Anonymkode: e250f...bcc

Jeg er ikke så sikker på at jeg er helt enig i at det er det som er godt med en slik holdning. Min mor er jeg ganske sikker på at sliter psykisk for eksempel og hun har det helt tydelig ikke godt med seg selv. Så ja hun har jobbet osv og tatt seg sammen, men hun klarte ikke alltid å fungere skikkelig. Noe man merket hjemme for eksempel. Jeg oppsøkte heller ikke hjelp før jeg var ganske voksen og skulle nok hatt hjelp mye tidligere enn det. Jeg er enig i at fokuset ikke skal være på hvor synd det er i en, men jeg opplever ikke at det er det inntrykket jeg får at skal være fokuset når jeg går i terapi heller. Selv har jeg også tatt meg sammen litt for lenge og tilsynelatende fungert greit i jobb, men ikke hatt det bra av den grunn eller nødvendigvis fungert på alle områder på jobb.

Nei, jeg vet at jeg ikke kan det, men jeg har alltid hatt et ønske om det. Et savn etter at de skal anerkjenne meg.

Målet mitt er å komme meg i jobb, men jeg ser at jeg trenger litt mer hjelp til det og også tid til å jobbe med plagene mine. Jeg skjønner at siden de ikke vet om mine plager så kommer de med tips til hva de tenker er best for meg, men jeg tror ikke nødvendigvis at de hadde kommet med noe annet enn det om de hadde visst hele historien heller.

Ja, jeg har tenkt på at jeg burde si noe sånt om de fortsetter, men føler at det er lettere å si det ansikt til ansikt. Så jeg tenker at jeg kanskje skal si noe om de begynner med noe sånt når jeg ser de neste gang.

Anonymkode: 599db...4d6