Slitsomt å kombinere sosiale relasjoner med jobb

[Gjest -jenny-]

Dette er kanskje noe komplekst (?) eller enkelt, avhengig av hvordan en tolker det. Men: jeg er single, jobber fullt og bor i utkants-Norge som innflytter.

Skulle ønske jeg hadde en kjæreste eller noe, men her er enten alle opptatt eller de som er igjen single er ikke noe for meg (believe me, I know). Ikke er det mulig å reise til by heller, det er bare så altfor langt unna!

Siden jeg er over 30, alle venner bor strødt rundtomkring med barn (ergo har de dårlig tid til å skravle på telefonen osv.), og på det nye stedet begrenser sosiale aktiviteter utenom jobb seg til trening et par ganger i uka og that's it. Jeg har mange hyggelige kolleger men de har fullt op med seg og sitt (barn etc.) dessuten er det jo greit å slippe å se de man jobber med etter jobb også..

Det skjer lite sosialt her, og jeg er typen som bare blir med på sosiale ting hvis det er kvalitet, dvs. bare hvis det er samtaler, musikk, vin, middag, etc. denslags. Og det er det en sjelden gang Selv kjenner jeg mange men er ikke flink til å inviteredem hjem til meg!Synes det er slitsomt og energitappende å holde på relasjoner over tid..samtidig er det vel ikke bra å ikke ha noen å drøfte ting med når jobben er over.

Noen tips til hva jeg kan gjøre?

Jeg er en utadvendt person men synes det koster for mye energi å være sosial når man er sliten etter jobb....samtidig må en jo være sosial for å bli kjent med noen..Jobben er krevende og tror ikke jeg ville ha klart den med familie.

Synspunkt, anyone?

[Gjest Gjesten]

Veit ikkje heilt om eg forstår problemet. Du skriv at du ikkje orke sosiale forpliktelsar samstundes som om det verkar som om du føler du er "nødt" til å ha nokre slike. Når ein flyttar til ein ny plass så må ein ofte investere ganske myke den første tida, opp mot eit år. Ein må vere innstilt på å gje meir enn ein får, dette vil til tider vere svært slitsomt, og ganske fortvilande. Men det er ein del av det å vere ny slik eg ser det. I alle fall dersom ein er over 30, for då er folk flest veletablerte og meir enn opptatt av sine eigne liv.

Du skriv også at du kjenner mange, men dei er opptatt av sine eigne liv, samstundes skriv du altså at du ikkje orke så mykje sosialisering etter jobb. Kan du ikkje då møte desse folka du alt kjenner i helgene? Må jo vere då det er lettast for alle partar vel?

[Gjest Gjest]

Jo, det er vel kanskje det beste. Samtidig tenker jeg ofte at fredagen er hellig for da er jeg sliten etter arbeidsuken. Da tenker jeg "endelig på sofaen med en bok eller med fredags TV"..de jeg kjenner som jeg kunne ha bedt de vil bare ha fest eller være veldig sosiale mens jeg er mer rolig - når det ikke er jobb.

Jeg kjenner noen som er eldre enn meg som jeg finner tonen med men det passer seg liksom ikke å be dem hjem til meg.

Jeg synes det der er noe vanskelig jeg!

Alt mulig annet i verden er greit nok, men dette med sosiale relasjoner og holde på dem med stadig pleiing, det er slitsomt synes jeg.

Samtidig kan en jo ikke fly rundt i ensomheten heller, man er jo avhengig av noen nettverk, er man ikke?! Jeg synes at jeg har "gitt" en del i løpet av siste året hvertfall og likevel betaler det seg lite tilbake. Har vært i flere miljøer og med mange ulike personer men det å "komme inn i et miljø" er ikke lett.

Forstår ikk ehelt problemet selv jeg, løsningen ser jo enkel ut: finn på noe i helgene. Får det ikke helt til jeg..

[Gjest Gjesten]

Men vil du ha dette nettverket fordi det er noko DU vil, eller fordi det er noko som er forventa at du skal ha? Kjenner fleire i 30åra som vel å ikkje ha noko stort sosialt nettverk, nettopp fordi dei trivest med ei bok. Er sjølv singel, bur i Oslo, har digert nettverk, men det er som regel eg som må ta initiativet til sosiale hendingar framleis, har budd her i 5 år... Vi må vel berre innsjå at vi ikkje kjem så høgt på prioriteringslista til mange av våre etablerte vener...