Har dere «slått opp» med en venninne noen gang?

[AnonymBruker]

Og hva var isåfall grunnen?

Anonymkode: ab8e4...537

[AnonymBruker]

Ja, jeg fada hun tydelig ut. Svarte ikke så mye på sms og ikke på telefon. 
 

Hun har alltid lyvd mye, tror hun er lystløgner da hun åpenbart burde forstå at jeg og alle andre skjønner at hun lyver. Og havna i drama med gutter/menn, da hun har holdt på med flere samtidig og går fra den ene til den andre. Det siste som skjedde med oss var at hun påsto at jeg hadde chatta med eksen hennes, hvor jeg hadde skrevet dritt om hun? Har aldri nevnt hun til eksen. Så de to dro meg inn i deres greier, og da orka jeg ikke mer. Slutta å svare hun helt. Etter noen måneder fikk jeg en sms av hun, hvor hun sa at hun hadde prøvd å ta kontakt og ville bare ha en unnskyldning osv…. Jeg hadde jo sagt flere ganger at jeg aldri har snakket om hun til eksen, men hun trodde ikke på meg (sa hun). Så ja, derfor 😅

Anonymkode: 8b7c2...b0c

[AnonymBruker]

Ja. Jeg opplevde at hun stadig baksnakket andre, og snakket direkte nedlatende til meg.

Jeg hadde veldig dårlig selvfølelse den tiden vi var venner, og det hadde nok hun også. Men det førte til at jeg tok til meg alt hun sa, og sa ikke imot. Det kunne være at det var lurt om jeg ikke smilte med åpen munn, for jeg var penere når den var lukket. Eller at hun tenkte jeg ikke burde søke den jobben fordi jeg var stille og sjenert og der trengte de en som var utadvendt og god til å prate. 

Det var et snev av sannhet i mye hun sa. Akkurat det gjorde at det stakk dypere. Men jeg har det bedre uten det vennskapet. 

Anonymkode: 4899f...123

[AnonymBruker]

Ja. Følte at jeg ble tappet for energi når jeg var sammen med henne.

Anonymkode: 6e493...aec

[Raven.Writingdesk]

Denne må leses:

https://subjekt.no/2022/05/18/er-dette-tiden-for-a-begynne-a-snakke-om-giftig-femininitet/?fbclid=IwAR2sMZDIxzaV9f3xoIyA3996IaGXBJlbgYrhe7JhabsBP2Op10Re-E44--8 
 

Sitat fra artikkelen: 

« 

En særegen form for vold

I Bufdir-rapporten «Den mannlige smerte» brukes begrepet «omsnuing av voldsforholdet»:

«Det er et stort og vesentlig problem for mennene at deres kvinnelige partnere kan snu om på virkeligheten ved å fortelle omverdenen at det er de som er utsatt for vold. Dette skjer fordi den samfunnsmessige diskursen er slik at først og fremst kvinner ses på som ofre/utsatte, og dermed lett blir trodd, mens mennene opplever å ikke blir trodd når det gjelder utsatthet for vold i nære relasjoner.»

Amber Heard kan ha spilt på denne mekanismen.

Rapporten forteller videre:

«Mennene har lenge bagatellisert volden. I kontakt med hjelpeapparatet har de ofte ikke fortalt om voldshendelsene. De har opplevd at de ikke passer inn i hjelpeapparatets oppfatning av utøver og utsatt, og de har vært redde for ikke å bli trodd.»

Å identifisere seg selv som et mannlig offer for kvinners vold er ekstremt vanskelig. Å oppsøke hjelp er nesten en umulighet.

I et opptak Depp gjorde av en krangel, sier Heard: «Tell the world, Johnny, I, Johnny Depp, a man, I’m a victim too of domestic violence». Hun forteller ham at ingen kommer til å tro ham.

Frigjøring

Hverken kvinner eller menn er iboende onde, men noen bruker sine respektive privilegier til å utøve vold mot andre. Det er vårt ansvar å være bevisst dette. Er femininitet giftig? Nei, men overdrevne forestillinger om kvinners sårbarhet og uskyld er det.

Å ikke anerkjenne at kvinner innehar makt som også kan misbrukes, er ikke bare farlig fordi det muliggjør overgrep som ikke blir avdekket, det er også å frata kvinner autoritet. Å betrakte kvinner som likestilte menn betyr også å anerkjenne dem som fullverdige mennesker med både gode og dårlige egenskaper, og som ansvarlige for sine handlinger.

Dermed kan man argumentere for at begrepet «giftig femininitet», der det er berettiget, slår et slag for kvinners frigjøring».

- Det er vel spesielt en bruker i denne tråden som gjerne kunne lest denne artikkelen både to og tre ganger. 

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (3 minutter siden):

Denne må leses:

https://subjekt.no/2022/05/18/er-dette-tiden-for-a-begynne-a-snakke-om-giftig-femininitet/?fbclid=IwAR2sMZDIxzaV9f3xoIyA3996IaGXBJlbgYrhe7JhabsBP2Op10Re-E44--8 
 

Sitat fra artikkelen: 

« 

En særegen form for vold

I Bufdir-rapporten «Den mannlige smerte» brukes begrepet «omsnuing av voldsforholdet»:

«Det er et stort og vesentlig problem for mennene at deres kvinnelige partnere kan snu om på virkeligheten ved å fortelle omverdenen at det er de som er utsatt for vold. Dette skjer fordi den samfunnsmessige diskursen er slik at først og fremst kvinner ses på som ofre/utsatte, og dermed lett blir trodd, mens mennene opplever å ikke blir trodd når det gjelder utsatthet for vold i nære relasjoner.»

Amber Heard kan ha spilt på denne mekanismen.

Rapporten forteller videre:

«Mennene har lenge bagatellisert volden. I kontakt med hjelpeapparatet har de ofte ikke fortalt om voldshendelsene. De har opplevd at de ikke passer inn i hjelpeapparatets oppfatning av utøver og utsatt, og de har vært redde for ikke å bli trodd.»

Å identifisere seg selv som et mannlig offer for kvinners vold er ekstremt vanskelig. Å oppsøke hjelp er nesten en umulighet.

I et opptak Depp gjorde av en krangel, sier Heard: «Tell the world, Johnny, I, Johnny Depp, a man, I’m a victim too of domestic violence». Hun forteller ham at ingen kommer til å tro ham.

Frigjøring

Hverken kvinner eller menn er iboende onde, men noen bruker sine respektive privilegier til å utøve vold mot andre. Det er vårt ansvar å være bevisst dette. Er femininitet giftig? Nei, men overdrevne forestillinger om kvinners sårbarhet og uskyld er det.

Å ikke anerkjenne at kvinner innehar makt som også kan misbrukes, er ikke bare farlig fordi det muliggjør overgrep som ikke blir avdekket, det er også å frata kvinner autoritet. Å betrakte kvinner som likestilte menn betyr også å anerkjenne dem som fullverdige mennesker med både gode og dårlige egenskaper, og som ansvarlige for sine handlinger.

Dermed kan man argumentere for at begrepet «giftig femininitet», der det er berettiget, slår et slag for kvinners frigjøring».

- Det er vel spesielt en bruker i denne tråden som gjerne kunne lest denne artikkelen både to og tre ganger. 

Amber Herd har et par personlighetsforstyrrelse. Just sayin’. 

Anonymkode: c557f...a51

[AnonymBruker]

Ja! 

Vi bestemte oss i fellesskap for å ende vennskapet fordi vi har to så forskjellige måter å kommunisere på at vi stadig misforstod hverandre og det ble veldig vanskelig, og mye krangler og dårlig stemning. 

Vi møttes gjennom en felles interesse, og kunne ha det veldig moro sammen når det kun dreide seg om akkurat det, men det var ikke nok til å bevare/dyrke fram et langvarig vennskap. 

Vi treffes fortsatt jevnlig, og holder en god tone — og har det mye bedre begge to nå som vi holder litt avstand. 

Anonymkode: eb3fe...8e8

[AnonymBruker]

Har aldri slått opp, men fader ut en venninne gjeng fra vgs, vi hadde sluttet på skolen, og jeg ønsket ikke mer kontakt, så sluttet bare å svare på felleschat og tror de skjønte tegninga etterhvert. Har aldri hatt samtalen med noen jeg ikke ønsker kontakt med, bare fader de ut, sikkert fordi jeg er konfliktsky

 

Anonymkode: 3cd4a...594

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Amber Herd har et par personlighetsforstyrrelse. Just sayin’. 

Anonymkode: c557f...a51

Jeg postet artikkelen i feil tråd! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ja. Følte at jeg ble tappet for energi når jeg var sammen med henne.

Anonymkode: 6e493...aec

Samme her. Ble bare anspent av henne. Fadet henne ut. Vi bor heldigvis er stykke fra hverandre.

Anonymkode: 1e14a...432

[AnonymBruker]

Ja. Det var bare drama og problemer hele tiden, jeg var hobbypsykolog 24/7, og når jeg i tillegg ble beskyldt for å ikke stille opp nok(!) for henne orket jeg rett og slett ikke mer. Sa rett ut at dette vennskapet er over, ikke kontakt meg mer.

Anonymkode: 8c69d...d9c

[AnonymBruker]

Ja. Jeg prøvde å bare ta mindre og mindre kontakt, men hun tok aldri hintet. Så til slutt måtte jeg bare si det som det var (på melding) at jeg ikke syntes vi har noe kjemi lengre. Kunne sikkert vært enda mer ærlig og sagt hvorfor jeg syntes hun var kjip, men jeg så ikke helt poenget med det, da hun aldri ville gått i seg selv for å endre seg. Det var en stor del av personligheten hennes og ikke snakk om en konkret hendelse eller to som hun kunne beklaget. Noen har ikke kjemi i lengden. Har opplevd noen som fadet meg bort og, og det selvsagt kjedelig men helt greit. 

Anonymkode: 1147b...4e3

[Gjest Kerrs Pink]

Ja, skrev det i sms at dette orker jeg ikke lenger, denne berg og dalbanen får du finne ut av uten meg, og så svarte jeg ikke på noe. Hun ringte masse og sendte meldinger. Barndomsvenn, så trist men energityver klarer jeg ikke. 

Har også blitt dumpa som venn selv, jeg har invitert til både utdrikningslag, bryllup, bursdager, kaffe. Men når de aldri kan komme og avlyser kort tid før så tar jeg et hint.. 

[AnonymBruker]

Ja, hadde ei barndomsvennine som jeg forsto jeg hadde vokst fra og at hun ikke behandlet meg pent, hun var veldig selvopptatt (uten å gå inn i detaljer), endte opp med et serie med små hendelser som fikk meg til å innse det. Hun er sikkert en god venn for andre men tok meg forgitt. Klarte desverre ikke å kutte henne ut på en ordentlig måte og hun klikka helt.

Anonymkode: e6150...0be

[AnonymBruker]

Ja. Jeg var veldig glad i venninnen min og vi hadde mye gøy sammen, men jeg slet mye psykisk, så jeg ble veldig sliten av henne. Hun var intens, ringte og snakker i timesvis, men det var bare hun som snakket, om sine ting og andre folk, og hun hørte ikke om jeg forsøkte å si noe. Hun maste alltid om at jeg skulle bli med her og der, jeg var konfliktsky og klarte ikke å forklare, så jeg begynte å lyve om at jeg måtte sitte barnevakt osv, og lot vær å svare på telefon. Hun dro ut av landet og var borte litt over ett år. I løpet av denne tiden var jeg blitt dårligere psykisk, mye angst og sosial angst. Hun kom tilbake, vi møttes igjen og jeg freaket ut. Hun var helt lik som før, intens, snakket mye om seg selv og andre, masete osv. Jeg følte at jeg hadde forandret meg MYE. Jeg trakk meg tilbake igjen, og etterhvert skrev jeg et brev til henne der jeg forsøkte å forklare at det var meg, ikke henne. Forklarte at jeg slet mye psykisk og med angst, og at jeg følte at hun ble så intens. Hun likte ikke brevet mitt, og det jeg trodde skulle være oppklarende for henne, ble nok bare oppfattet som om jeg skjøv det over på henne, at det var noe med henne. At hun var intens, skulle jeg nok ikke skrevet. Hun kuttet meg helt ut etter det. Etter en tid møttes vi likevel innimellom, og kunne ha det kjekt sammen på byen og sånn. Men det var sjeldent. Jeg trodde vi hadde blitt ferdig med brevet, og fått et vennskap som var mer sporadisk, men en kveld vi møttes på byen, hadde danset og ledd sammen, gikk ut for å prate og ta oss en røyk, endret det seg. Vi satt og pratet og jeg det var koselig, alt virket greit. Hun sa noe morsomt, som hun så ofte gjorde, jeg lo og sa at jeg digget henne. Jeg husker ikke hvordan det snudde, men plutselig ble hun spydig, og det siste hun sa var "Ja, skal du gå hjem og kutte deg nå da?" Jeg ble helt satt ut. Hun visste at jeg drev med selvskading da vi var bestevenner, det var hun jeg hadde åpnet meg for om dette, men hadde sluttet med selvskadingen flere år før denne kommentaren. Jeg ble helt sjokkert, bare ristet litt på hodet av det hele, og dro hjem. Snakket aldri med henne igjen. 

Anonymkode: b687a...e80

[AnonymBruker]

På sett og vis. Min bestevenninne gjennom barndom og ungdom "flyttet fra hverandre" etter VGS. Dvs. vi flyttet til forskjellige  byer for å studere og jobbe. Dette var før SoMe sin tid men vi holdt litt kontakt med postkort og brev. Noen år senere var jeg på ferie i Oslo og rent tilfeldig traff jeg min venninne på Karl Johan. Jeg syntes selvsagt det var storveis å treffe henne igjen og spurte om vi skulle gå på en kafe og friske opp bekjentskapet en halvtimes tid 

Nei, det hadde hun ikke tid til. Hun skulle bare innom en butikk og så tilbake til studiestedet, men jeg kunne bli med inn i butikken. 

Jeg tuslet med og vi pratet litt, -og da fikk jeg vite at hun egentlig bare hadde meldt seg som student for å få studielån...

Da klikket det inn i hjernen min: "OK, hun vil ikke ta en enkel kaffe med meg fordi hun må tilbake til studiene som hun egentlig ikke tar så alvorlig."

Der og da skjønte jeg at barndomsvennskapet var gått over til å bli enveisvennskap. Jeg har ikke prøvd meg på å kontakte henne etter det. 

Anonymkode: 2ec08...4d5

[AnonymBruker]

Ja. Hadde en god venninne. Ting skjedde. Ting ble sagt. Siste gangen hun besøkte meg, troppet hun opp med ei felles venninne (moralsk støtte) mens hun kjeftet meg huden full. Ble bare kald, sendte de på dør med beskjed om at vennskapet var over. Var 18 år. Vi snakket ikke sammen på 5 år. 

Anonymkode: f75c4...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja. Jeg var veldig glad i venninnen min og vi hadde mye gøy sammen, men jeg slet mye psykisk, så jeg ble veldig sliten av henne. Hun var intens, ringte og snakker i timesvis, men det var bare hun som snakket, om sine ting og andre folk, og hun hørte ikke om jeg forsøkte å si noe. Hun maste alltid om at jeg skulle bli med her og der, jeg var konfliktsky og klarte ikke å forklare, så jeg begynte å lyve om at jeg måtte sitte barnevakt osv, og lot vær å svare på telefon. Hun dro ut av landet og var borte litt over ett år. I løpet av denne tiden var jeg blitt dårligere psykisk, mye angst og sosial angst. Hun kom tilbake, vi møttes igjen og jeg freaket ut. Hun var helt lik som før, intens, snakket mye om seg selv og andre, masete osv. Jeg følte at jeg hadde forandret meg MYE. Jeg trakk meg tilbake igjen, og etterhvert skrev jeg et brev til henne der jeg forsøkte å forklare at det var meg, ikke henne. Forklarte at jeg slet mye psykisk og med angst, og at jeg følte at hun ble så intens. Hun likte ikke brevet mitt, og det jeg trodde skulle være oppklarende for henne, ble nok bare oppfattet som om jeg skjøv det over på henne, at det var noe med henne. At hun var intens, skulle jeg nok ikke skrevet. Hun kuttet meg helt ut etter det. Etter en tid møttes vi likevel innimellom, og kunne ha det kjekt sammen på byen og sånn. Men det var sjeldent. Jeg trodde vi hadde blitt ferdig med brevet, og fått et vennskap som var mer sporadisk, men en kveld vi møttes på byen, hadde danset og ledd sammen, gikk ut for å prate og ta oss en røyk, endret det seg. Vi satt og pratet og jeg det var koselig, alt virket greit. Hun sa noe morsomt, som hun så ofte gjorde, jeg lo og sa at jeg digget henne. Jeg husker ikke hvordan det snudde, men plutselig ble hun spydig, og det siste hun sa var "Ja, skal du gå hjem og kutte deg nå da?" Jeg ble helt satt ut. Hun visste at jeg drev med selvskading da vi var bestevenner, det var hun jeg hadde åpnet meg for om dette, men hadde sluttet med selvskadingen flere år før denne kommentaren. Jeg ble helt sjokkert, bare ristet litt på hodet av det hele, og dro hjem. Snakket aldri med henne igjen. 

Anonymkode: b687a...e80

Dette minner meg litt om en venninne jeg måtte kutte ut og. Det var og barndomsvenninne, veldig narsissistisk egoistisk, og snakket om seg selv i timesvis og snakket meg ned. Hun skulle bestemme alt. Kom stadig med stikk til meg. Etter vi fikk barn ble hun enda verre og hun oppførte seg så utrolig stygt mot meg da jeg var gravid og hadde nyfødt baby. Og sa så frekke ting.

Etter altfor mange år, da hun ringte som en gal nesten hver dag og jeg ikke tok telefonen, troppet hun opp på døren. Da måtte jeg si det som det var,» jeg orker ikke mer pga oppførselen din». Først ble hun sjokkert og prøvde å legge det over på meg , det var jeg som hadde et problem med henne og derfor måtte jeg jobbe med mitt problem 😂 men til slutt skjønte hun det og hun ba om unnskyldning for noen av tingene jeg la frem. Hun virket helt rystet. 
I ettertid hadde vi litt kontakt, men det dabbet av da hun fort skjønte at jeg mente alvor og ikke hadde tenkt å glatte over noe, og ikke lenger var hennes gratis psykolog per tlf.

Nå er dette flere år siden og den dag i dag har vi sporadisk kontakt, dvs hun sender melding/ringer ved bursdager og lignende, stikker oppom og tar en prat ved juletider. Og så sier vi: nå må vi snart treffes med familien. Men det skjer aldri.

Jeg føler nå at det har gått så mange år, vi er etablert på hver vår kant og lever travle liv. Så vi kommer nok aldri til å være så mye sammen igjen. Jeg har jo og flere gode minner med henne, så innimellom når hun har sendt en veldig hyggelig melding så har jeg lyst til å gi henne en ny sjanse. Men jeg gjør det aldri. Jeg stoler ikke på henne mer. Etter alle stikkene og den dårlige oppførselen, hun som kjente meg så godt. Jeg klarer ikke helt å tilgi det og orker ikke tanken på å bli såret av henne mer.

Anonymkode: c9db5...2a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Dette minner meg litt om en venninne jeg måtte kutte ut og. Det var og barndomsvenninne, veldig narsissistisk egoistisk, og snakket om seg selv i timesvis og snakket meg ned. Hun skulle bestemme alt. Kom stadig med stikk til meg. Etter vi fikk barn ble hun enda verre og hun oppførte seg så utrolig stygt mot meg da jeg var gravid og hadde nyfødt baby. Og sa så frekke ting.

Etter altfor mange år, da hun ringte som en gal nesten hver dag og jeg ikke tok telefonen, troppet hun opp på døren. Da måtte jeg si det som det var,» jeg orker ikke mer pga oppførselen din». Først ble hun sjokkert og prøvde å legge det over på meg , det var jeg som hadde et problem med henne og derfor måtte jeg jobbe med mitt problem 😂 men til slutt skjønte hun det og hun ba om unnskyldning for noen av tingene jeg la frem. Hun virket helt rystet. 
I ettertid hadde vi litt kontakt, men det dabbet av da hun fort skjønte at jeg mente alvor og ikke hadde tenkt å glatte over noe, og ikke lenger var hennes gratis psykolog per tlf.

Nå er dette flere år siden og den dag i dag har vi sporadisk kontakt, dvs hun sender melding/ringer ved bursdager og lignende, stikker oppom og tar en prat ved juletider. Og så sier vi: nå må vi snart treffes med familien. Men det skjer aldri.

Jeg føler nå at det har gått så mange år, vi er etablert på hver vår kant og lever travle liv. Så vi kommer nok aldri til å være så mye sammen igjen. Jeg har jo og flere gode minner med henne, så innimellom når hun har sendt en veldig hyggelig melding så har jeg lyst til å gi henne en ny sjanse. Men jeg gjør det aldri. Jeg stoler ikke på henne mer. Etter alle stikkene og den dårlige oppførselen, hun som kjente meg så godt. Jeg klarer ikke helt å tilgi det og orker ikke tanken på å bli såret av henne mer.

Anonymkode: c9db5...2a3

Lurer på om vi har(hadde) samme veninne😀kjenner igjen litt her😅

Anonymkode: 9b96a...bf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Lurer på om vi har(hadde) samme veninne😀kjenner igjen litt her😅

Anonymkode: 9b96a...bf0

Huff da, 🙈 konfronterte du vedkommende og ..? Er litt glad for at flere har opplevd det samme som meg 😅

Anonymkode: c9db5...2a3