Dere som er skilt, hvor mye ga du forholdet en sjanse?

[AnonymBruker]

Hei! Vi har vært gift i snart 11 år nå. Forholdet har egentlig blitt dårligere og dårligere de siste årene. Vi har ikke så mye å prate om, er ikke så interessert i den andre. Spenningen er borte, igjen sitter vi med kjedelige hverdager uten innhold synes jeg. Jeg føler meg ikke sett og litt tatt for gitt, men jeg er sikkert dårlig til å gi han komplimenter også. 
 

Når vet man om man skal gå eller kjempe videre? 

Anonymkode: 7539b...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei! Vi har vært gift i snart 11 år nå. Forholdet har egentlig blitt dårligere og dårligere de siste årene. Vi har ikke så mye å prate om, er ikke så interessert i den andre. Spenningen er borte, igjen sitter vi med kjedelige hverdager uten innhold synes jeg. Jeg føler meg ikke sett og litt tatt for gitt, men jeg er sikkert dårlig til å gi han komplimenter også. 
 

Når vet man om man skal gå eller kjempe videre? 

Anonymkode: 7539b...972

Det viktigste er å vente på at den andre tar initiativet til å vise at du virkelig betyr noe for han. Da først kan du respondere på de initiativ han har tatt. 

Ikke, for all del, ikke ta initiativet først. 

 

Anonymkode: f56b5...bb5

[AnonymBruker]

Vi var sammen i 14 år, gift i 6. 

Forholdet gikk vel gradvis ned rundt barn nummer to. De siste to årene av ekteskapet var det nesten ingen fysisk intimitet, og hun flyttet inn på et annet soverom. Så var det hun som dro ut pluggen og sa hun ville skilles. Da kjempet ikke jeg på det.

Når jeg ser tilbake, ser jeg jo at vårt forhold har vært preget av litt dårlig kommunikasjon hele veien, og at vi ikke hadde så mye felles. Jeg skulle aldri giftet meg med henne, men jeg var ung da vi traff hverandre og ikke så bevisst på hva man skal se etter i en livspartner. 

Hun hadde også et fælt temperament (dvs. har det fortsatt), og min nye samboer er helt motsatt. Så jeg ser jo nå hvordan det SKAL være, med en partner som ikke er "ute etter deg" heller tiden. 

Det var kanskje greit at ting eskalerte såpass som det gjorde, og at vi ikke ble hengende i et litt halvfornøyd limbo, slik du ser ut til i ditt ekteskap. Stemningen var rett og slett dønn dårlig hos oss lenge, og vi ville knapt spise måltider sammen. Det var ikke bare nøytralitet og mangel på lidenskap, vi likte rett og slett ikke hverandre.

Anonymkode: 47a89...ddb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Vi var sammen i 14 år, gift i 6. 

Forholdet gikk vel gradvis ned rundt barn nummer to. De siste to årene av ekteskapet var det nesten ingen fysisk intimitet, og hun flyttet inn på et annet soverom. Så var det hun som dro ut pluggen og sa hun ville skilles. Da kjempet ikke jeg på det.

Når jeg ser tilbake, ser jeg jo at vårt forhold har vært preget av litt dårlig kommunikasjon hele veien, og at vi ikke hadde så mye felles. Jeg skulle aldri giftet meg med henne, men jeg var ung da vi traff hverandre og ikke så bevisst på hva man skal se etter i en livspartner. 

Hun hadde også et fælt temperament (dvs. har det fortsatt), og min nye samboer er helt motsatt. Så jeg ser jo nå hvordan det SKAL være, med en partner som ikke er "ute etter deg" heller tiden. 

Det var kanskje greit at ting eskalerte såpass som det gjorde, og at vi ikke ble hengende i et litt halvfornøyd limbo, slik du ser ut til i ditt ekteskap. Stemningen var rett og slett dønn dårlig hos oss lenge, og vi ville knapt spise måltider sammen. Det var ikke bare nøytralitet og mangel på lidenskap, vi likte rett og slett ikke hverandre.

Anonymkode: 47a89...ddb

Takk for utdypende svar. Vi har også to barn og forholdet har blitt verre etter sistemann kom til verden. Forholdet bærer preg av at det aldri går på skinner. Det er alltid noe rusk i veien. 

Anonymkode: 7539b...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for utdypende svar. Vi har også to barn og forholdet har blitt verre etter sistemann kom til verden. Forholdet bærer preg av at det aldri går på skinner. Det er alltid noe rusk i veien. 

Anonymkode: 7539b...972

Det er umulig å gi svar til andre i en annen situasjon.

For min del har livet blitt veldig mye bedre. Jeg er ikke sikker på om det er tilfelle for min eks, selv om det var hun som gikk.

Nå er det flere år siden vi ble skilt, og det virker fortsatt som om hun ofte er misfornøyd med livet. Kanskje er det bare et karaktertrekk, og det ville vært slik uansett. Men det er klart at økonomien får seg et slag for et begge parter, og hun har måttet nedskalere bolig en del. Jeg har også ny partner og vi er blitt ganske seriøse, noe hun fortsatt ikke helt klarer å akseptere. Hun har vel egentlig grunnlaget til å ha et godt liv nå også, men jeg tror ikke hun er skrudd sammen for å se muligheter. 

Hvis du vil gå, så må du forsøke å se for deg mange utfall. Kanskje mannen tar det tungt og gjør bruddet vanskelig og langdrygent. Kanskje blir det en kamp om barna. Kanskje finner han seg en ny, og vil ha et barn til og gir deres barn halvsøsken. Kanskje flytter han langt unna og samvær blir vanskelig. Og så videre.

Mange av disse tingene kan være vanskelig å se for seg ("nei, han er ikke slik"), men du kjenner ofte ikke et menneske før de er gjennom en livskrise, og et samlivsbrudd er det største for mange. 

Anonymkode: 47a89...ddb

[Jdz]

Ikke godt å si. Jeg kommer nok til å spørre meg selv resten av mitt liv om jeg egentlig gjorde det rette. Jeg syntes det der og da, og jeg har på mange måter fått det bedre, men jeg savner henne fortsatt like mye etter fem år.

[AnonymBruker]

Sammen i 23 år. Ja, jeg ga forholdet mange sjanser, men av hensyn til barna, ikke av hensyn til henne. Jeg holdt ut til barna ble store. Forholdet fungerte for såvidt bra som et vennskapelig bo- og arbeidsfellesskap med trygghet og stabilitet for barna. Men personlig kostet det meg så mye at jeg neppe ville ha gjort det om igjen.

Anonymkode: ac097...a46

[AnonymBruker]

Sammen i 5 år.. siste 3 år vanskelig. Jeg gikk i meg selv, forsøkte å forandre meg/ endre måten jeg reagerte og snakket men han gjorde ikke det samme. Synes også respekten ble borte,og jeg ble behandlet som luft, nesten. Men jeg gav liksom aldri opp, jeg tryglet om ågå i parterapi. Han ville aldri bli med. Etter 3 år ble han med, kun for i første time å si at han ikke ville mer. Uten å si noe annet. Selv etter det prøvde jeg å be om at vi kunne forsøke å finne løsninger vi to. Ha mer sex, etc. Men nei. Nå er vi separert, og jeg er trist fordi jeg føler vi (han, egentlig da) ikke gav alt for å fikse forholdet. 

Anonymkode: cbc90...0f5

[AnonymBruker]

Følger… sitter i samme situasjon og føler at ingen av valgene er riktig.. 

Anonymkode: 70618...23d

[AnonymBruker]

Jeg kjempet altfor lenge og gav altfor mye. Ikke verdt det i det hele tatt! Du skal gå den dagen du lurer på om du skal  gå. Ikke kast bort for mye tid. De aller fleste forhold går ikke an å reparere. 

Anonymkode: 96adc...1e5

[AnonymBruker]

Det kommer en krise etter 7-10 år i alle ekteskap...

Anonymkode: 4215e...d18

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei! Vi har vært gift i snart 11 år nå. Forholdet har egentlig blitt dårligere og dårligere de siste årene. Vi har ikke så mye å prate om, er ikke så interessert i den andre. Spenningen er borte, igjen sitter vi med kjedelige hverdager uten innhold synes jeg. Jeg føler meg ikke sett og litt tatt for gitt, men jeg er sikkert dårlig til å gi han komplimenter også. 
 

Når vet man om man skal gå eller kjempe videre? 

Anonymkode: 7539b...972

Dere har to barn. Det ansvaret kommer først. Men for å ta vare på barna må dere begge være fysisk og psykisk i god nok stand til å gjøre det, og det bør være et hjemmemiljø som er levelig. Barna bør ikke vokse opp i ett kranglehelvete.

Skilsmisse kan være nødvendig, men dersom dere klarer å ha et ok oppvekstmiljø uten å skade hverandre så er det fint å bevare dette i årevis.  

Familierådgiving og samlivskurs er aktuelt. Dere bør begge ta en skikkelig prat om ambisjoner i forhold til å legge til rette for at barna skal ha en god oppvekst, enten i hel eller delt familie. Finn ut hvordan den jobben kan gjøres best mulig.

Endret 21. mai 2022 av I Grosny

[AnonymBruker]

Jeg står i samme situasjon. Har forsøkt over flere år og han nekter parterapi. Blir som regel behandlet som luft såfremt han ikke har noe på hjertet og han holder kjærlighet/omtanke/kos som et utpressingsmiddel. Jeg kommer til å sende han et brev mex forskjellige valg.

1) åpent ekteskap - beholde det å være foreldre og tolerere hverandre, men med muligheten til å være sammen med en/ei annen for å tilfredsstille det behovet. Livet er for kort å aldri få kyss, klemmer, kos eller sex igjen… 

2) gå i omfattende parterapi for å se om det kan forandre på noe.

3) separasjon/skilsmisse. Med krevende jobber og reise på relativt kort varsel vil dette være en vanskelig situasjon mtp på barn. Hus/hytte må fordeles og selges. Dårligere økonomi og mindre fleksibilitet.

Anonymkode: 2210f...3e7

[Hun2]

I Grosny skrev (25 minutter siden):

Dere har to barn. Det ansvaret kommer først. Men for å ta vare på barna må dere begge være fysisk og psykisk i god nok stand til å gjøre det, og det bør være et hjemmemiljø som er levelig. Barna bør ikke vokse opp i ett kranglehelvete.

Skilsmisse kan være nødvendig, men dersom dere klarer å ha et ok oppvekstmiljø uten å skade hverandre så er det fint å bevare dette i årevis.  

Familierådgiving og samlivskurs er aktuelt. Dere bør begge ta en skikkelig prat om ambisjoner i forhold til å legge til rette for at barna skal ha en god oppvekst, enten i hel eller delt familie. Finn ut hvordan den jobben kan gjøres best mulig.

klarerå ha et ok oppvekstmiljø uten å skade hverandre.

så dette er et ok liv for deg? «For barnas skyld» da eller?

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg står i samme situasjon. Har forsøkt over flere år og han nekter parterapi. Blir som regel behandlet som luft såfremt han ikke har noe på hjertet og han holder kjærlighet/omtanke/kos som et utpressingsmiddel. Jeg kommer til å sende han et brev mex forskjellige valg.

1) åpent ekteskap - beholde det å være foreldre og tolerere hverandre, men med muligheten til å være sammen med en/ei annen for å tilfredsstille det behovet. Livet er for kort å aldri få kyss, klemmer, kos eller sex igjen… 

2) gå i omfattende parterapi for å se om det kan forandre på noe.

3) separasjon/skilsmisse. Med krevende jobber og reise på relativt kort varsel vil dette være en vanskelig situasjon mtp på barn. Hus/hytte må fordeles og selges. Dårligere økonomi og mindre fleksibilitet.

Anonymkode: 2210f...3e7

Ser ut som han kjemper en kamp for å  kontrollere deg og beholde sjefsposisjon i flokken. Spør han om han kan tenke seg å slutte med det. Et liv i fred er mer behagelig for hele familien enn et liv i konflikt. Dere er ett lag, men et lag som slåss mot seg selv er et dårlig lag.

[AnonymBruker]

Prøvde alt for mye og i 2 år for lenge. 

Anonymkode: 4a69a...f9f

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (1 minutt siden):

Ser ut som han kjemper en kamp for å  kontrollere deg og beholde sjefsposisjon i flokken. Spør han om han kan tenke seg å slutte med det. Et liv i fred er mer behagelig for hele familien enn et liv i konflikt. Dere er ett lag, men et lag som slåss mot seg selv er et dårlig lag.

Jeg har sagt i flere år at det ikke er greit, men har gått lei. Siste greiene han kom med var den siste dråpen så jeg håper på alternativ 1 med åpent ekteskap. Da kan både hele familien og jeg bli lykkeligere. Alternativ 3 blir jo eksakt det samme bare dårligere økonomi, dårligere tilpasning med samvær osv.

Anonymkode: 2210f...3e7

[I Grosny]

Hun2 skrev (53 minutter siden):

klarerå ha et ok oppvekstmiljø uten å skade hverandre.

så dette er et ok liv for deg? «For barnas skyld» da eller?

Ja. Jeg hadde glatt bodd med kona til minstebarnet ble 19 dersom vi hadde hatt et ok miljø i hjemmet. Samhandling med barn er mer verdt enn romantikk, og barnas fysiske og psykiske helse er mer verdt enn romantikk. 

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har sagt i flere år at det ikke er greit, men har gått lei. Siste greiene han kom med var den siste dråpen så jeg håper på alternativ 1 med åpent ekteskap. Da kan både hele familien og jeg bli lykkeligere. Alternativ 3 blir jo eksakt det samme bare dårligere økonomi, dårligere tilpasning med samvær osv.

Anonymkode: 2210f...3e7

Om du åpner ekteskapet mister han makt/pressmiddelet ovenfor deg, og det truer hans posisjon som sjef i familien. Han trenger neppe sex med deg, men han trenger å ha dette "våpenet" for å sjefe over deg.

[AnonymBruker]

Ga forholdet en real sjanse, men man må jo være to om det. 

Anonymkode: 2ed98...203