Jeg trenger space, han føler seg avvist

[AnonymBruker]

Min mann og jeg har vært sammen i snart fire år og har på alle måter et veldig godt forhold. Vi snakker kjempebra sammen, har fortsatt god og hyppig sex og er like på mange områder. Bortsett fra kanskje ett; jeg har litt mer behov for alenetid enn ham.

Jeg har alltid vært en introvert som både trives i eget selskap og trenger egentid for å hente meg litt inn. Etter at jeg ble kjent med mannen min har dette endret seg litt, for jeg slapper såpass godt av med ham at vi kan egentlig være sammen nesten hele tiden. Han på sin side virker som han aldri er lei av å være sammen med meg. Det er kjempehyggelig, men noen ganger krasjer vi fullstendig.

En liten hodepine for meg er at vi ikke har noe forutsigbarhet i hverdagen. Jeg har en 'vanlig' fast stilling med noe fleksibilitet og mulighet for hjemmekontor. Han er selvstendig næringsdrivende og styrer det meste selv. Han har iblant møter ute, men ikke spesielt ofte. Vi avtalte da vi skulle flytte sammen at han skulle finne seg en kontorplass å jobbe fra. Dette var under covid, og vi erfarte at det kunne bli litt for mye av det gode å være oppå hverandre hele tiden. Han gjorde det, men benytter den kun sporadisk - det er tross alt ingen som venter på ham der. Jeg kan ta hjemmekontor et par ganger i uken, men foretrekker å gjøre det når jeg er alene hjemme og kan få arbeidsro, men har egentlig ingen dager der jeg vet på forhånd at det skjer. Plutselig står han i døren igjen fordi han "gadd ikke være der". Han jobber også betraktelig mindre enn jeg gjør, som er en frihet han har oppnådd siden han er noen år eldre. Like fullt merker jeg at jeg misunner kvinner som er sammen med menn som står opp, dusjer og drar på kontoret hver dag. 

Midt oppi dette har bedriften jeg jobber for endret layouten for hele kontoret - alt er åpent, vi har mistet faste plasser og det er dårligere plass. De gjorde dette fordi de tok høyde for at folk jobbet mer hjemme. Så jeg føler jeg har havnet litt i skvis, da jeg ikke får ordentlig arbeidsro på kontoret heller. Jeg trives ellers i jobben, og ønsker ikke bytte.

Mannen min tar det også veldig personlig dersom han merker at jeg vil være for meg selv. Han hadde f.eks. flere ærend på morgenkvisten idag, og vi skulle møtes først i kveld (vi har ikke flyttet inn i felles leilighet ennå). Han ombestemte seg og kom til leiligheten jeg er i akkurat da jeg stod opp for å "overraske" meg. Da hoppet han i dusjen akkurat da jeg skulle, og jeg ble en halvtime forsinket om morgenen. Jeg ble irritabel og ikke spesielt begeistret for at han stormet inn midt i morgenrushet, og han ble så sur fordi han følte seg avvist. Jeg beklaget meg etterpå, men nå er det dårlig stemning. Han sier at han er glad for å se meg alltid, uansett, og det virker ikke som om det er samme vei tilbake.

Og det er jo sant...men det er ikke fordi jeg ikke er glad i ham. Han mener jeg er sær og at jeg må innfinne meg med dette ettersom vi blir samboere. Og jeg VET at jeg må justere meg noe. Det blir vårt felles hjem, og når vi flytter inn i felles bolig må vi begge kunne komme og gå som vi ønsker. Men jeg tror også det hadde vært annerledes hvis vi hadde en litt mer forutsigbar hverdag. 

Dere som har ulike behov for tid sammen, og hvordan legger dere opp livet for at dere skal holde dere i vater mentalt?

Anonymkode: 6d36a...549

[Hmmmmmm]

Jeg hadde nok i ditt tilfelle valgt å være særboer. Er selv glad i alenetid, så skjønner deg godt. Er redd dere vil oppleve flere slike situasjoner hvis dere bor sammen

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Han mener jeg er sær og at jeg må innfinne meg med dette ettersom vi blir samboere.

Anonymkode: 6d36a...549

 🚩  🚩    🚩 

Tenk deg godt om før du flytter sammen med en mann som bare avfeier dine behov med at du er 'sær' og mener du skal innfinne deg etter ham. 

 

 

 

 

Anonymkode: 6b4e1...200

[AnonymBruker]

Det fins ingen framtid for dere hvis ikke du får han til å forstå at alenetid er viktig for deg og at det ikke har noe med han å gjøre. 

Anonymkode: 98acf...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 🚩  🚩    🚩 

Tenk deg godt om før du flytter sammen med en mann som bare avfeier dine behov med at du er 'sær' og mener du skal innfinne deg etter ham. 

 

 

 

 

Anonymkode: 6b4e1...200

Han mener vel at det må bli en justering for meg uansett - jeg har ikke hatt samboer før (annet enn en og annen roommate i studietiden), og har bodd ti år alene i min egen leilighet med ganske god plass. Så jeg må jo vende meg til at "det er noen der".

Han på sin side er litt eldre og har hatt samboer i mange år. Men på denne tiden hadde han en vanlig, fast jobb og var mye ute borte. Så det ble nok ikke en problemstilling for dem.

TS

Anonymkode: 6d36a...549

[AnonymBruker]

Jeg håper boligen dere har kjøpt er stor nok til at du kan ha et rom for deg selv. Der du kan lukke døra, og få lov til å være i fred enten det er for hjemmekontor, hobbyprosjekter eller lese bok uforstyrret. Da kan det gå fint.

Men… den kommende samboeren din ville gjøre deg glad for overraskelsesbesøk på morgenen, og det første han gjør er å okkupere dusjen? 😂 Hvis han ville gjøre deg glad burde han jo vært ferdig med morgenstellet og hatt med god frokost til deg - jeg hadde også blitt irritert over situasjonen du beskriver.

Jeg synes du framover skal være oppmerksom på om han vil være sammen med deg, eller om du bare passet sånn omtrent til kjæresterollen han hadde ledig.

Anonymkode: 3e10b...212

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

 🚩  🚩    🚩 

Tenk deg godt om før du flytter sammen med en mann som bare avfeier dine behov med at du er 'sær' og mener du skal innfinne deg etter ham. 

 

 

 

 

Anonymkode: 6b4e1...200

TS Mener jo at han skal innfinne seg etter henne. Er det noe bedre?

Anonymkode: a82ff...e4a

[AnonymBruker]

Har slitt mye med det samme, ts. Jeg er som regel ganske opptatt i hverdagen (vi har ikke barn) og er som regel borte 2-4 kvelder i uken mens samboer som regel er hjemme hver kveld. Vi har tatt den praten og jeg har sagt at jeg trenger en alenekveld en gang annen hver mnd. Så da avtaler vi at han kan ta en kinotur eller en tur til foreldrene eller lignende en kveld ca. annen hver mnd. Han blir ikke gretten over disse 6 kveldene i året. Tror det også er bra for ham. Det blir selvfølgelig noe annet når vi får barn. 

Anonymkode: 65dd6...324

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

TS Mener jo at han skal innfinne seg etter henne. Er det noe bedre?

Anonymkode: a82ff...e4a

Det er litt her problemet ligger - jeg kan ikke kaste ham ut av vårt felles hjem, og det vet jeg godt. Vi har samme rett på vår felles bolig. 

En detalj som hører med her, er at han har barn fra før som vil være med oss 40% av tiden. Mens vi har vært særboere har jeg vært mest alene når han har barna. Som samboere vil vi være alle sammen i disse ukene. Når barna er med oss handler alt om dem, og vi har også hatt en del praktiske utfordringer i flytteprosessen relatert til plass til barna. Så jeg har hevet meg rundt mye for at kabalen skal gå opp. 

Sånn sett mener jeg ikke det er for mye forlangt at han benytter seg av kontorplassen han tross alt har bestilt, noen timer på morgenkvisten nå og da etter at barna er kommet seg på skolen.

TS

Anonymkode: 6d36a...549

[Ulven]

Hvor langt har dere kommet i flytteprosessen? Er det kjøpt/leid bolig enda? For hvis ikke ville jeg ha stoppet flyttingen og brukt litt lenger tid på å jobbe fram en løsning som tilfredsstiller begges behov. 

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor dere skal flytte sammen? Jeg har, som deg, behov for alenetid og ikke minst helt fred og ro når jeg er på hjemmekontoret. Kjæresten er heldigvis av samme ulla, så for oss ble særboerskap den naturlige måten å leve på.

Å ha en mann som føler seg avvist hvis jeg sier jeg trenger alenetid, og som i tillegg har ungene 40 prosent av tiden, høres ut som et mareritt for meg. Tenk deg om en ekstra gang er mitt råd til deg - er det virkelig dette du vil? 

Anonymkode: b2908...d52

[AnonymBruker]

Jeg (mann) har det på samme måten, og selv om jeg også liker å være med venner og familie - og ikke minst med kjæresten - har jeg behov for alenetid. Vi har løst det ved å være særboere, og selv om kjæresten min nok hadde ønsket at vi var sammen hele tiden, fungerer det bra for oss. For meg hadde det uansett ikke vært aktuelt å bo sammen med en person med så stort behov for samvær som fyren TS beskriver.

Anonymkode: 7aa50...565

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Han mener vel at det må bli en justering for meg uansett - jeg har ikke hatt samboer før (annet enn en og annen roommate i studietiden), og har bodd ti år alene i min egen leilighet med ganske god plass. Så jeg må jo vende meg til at "det er noen der".

Anonymkode: 6d36a...549

Det stemmer, det må du, men det er problematisk at han overkjører deg og ikke anerkjenner dine behov. Det virker til han tror han er siste godkjennelsesinstans for behov, og hvis han ikke skjønner det, så blir det avvist. (Absurd eksempel: Du sier du er sulten. Han sier han ikke skjønner hvordan noen kan være sultne bare to timer etter frokost. Ergo er du ikke sulten, og dit behov for mat må avvises). I tillegg bruker han psykisk vold ved å bli sur. Altså det endte med å være DEG som måtte beklage etter han dukket opp uanmeldt, okkuperte badet, og forsinket deg en halvtime i morgenrushet!? Det stemmer, som du sier, at du ikke kan kaste ham ut av et felles hjem, men det er jo andre måter å imøtekomme behovet for alenetid og struktur i hverdagen. Men han har bare avfeiet det med at du er 'sær' og virker til å tro problemet dermed er ute av verden. Du skal bare innfinne deg. Det er ikke sunnhetstegn, dette. 

Anonymkode: 6b4e1...200

[AnonymBruker]

Ulven skrev (36 minutter siden):

Hvor langt har dere kommet i flytteprosessen? Er det kjøpt/leid bolig enda? For hvis ikke ville jeg ha stoppet flyttingen og brukt litt lenger tid på å jobbe fram en løsning som tilfredsstiller begges behov. 

Vi har kjøpt og har overtakelse snart. Boligen har heldigvis god plass.

Grunnen til at vi måtte selge før vi kjøpte, er hans jobbsituasjon. Som selvstendig næringsdrivende er finansiering mer krevende og han fikk ikke lov å kjøpe først.

De siste par månedene har vi vært uten bolig, og det har vært et kjempestress. Korttidsleie koster en formue og vi har flyttet fra sted til sted fordi vi må ha plass til barna hans annenhver uke og da må ha tre soverom, som omtrent ikke finnes.  

Ting kommer nok til å falle litt på plass når vi flytter inn. Men nå går vi mye i tottene på hverandre. Skal jeg være ærlig er det en del av meg som bebreider ham for alt dette. Hadde det kun vært ham og meg og han hadde en vanlig jobb, hadde vi sluppet alt. Jeg vet det er urettferdig når jeg har valgt ham, men nå er jeg kjempesliten av å leve i en koffert. Og den ene morgenen jeg skal ha en rolig kaffe før jeg pakker tingene atter en gang, kommer han løpende igjen for å få selskap og jeg skal få dårlig samvittighet for at jeg ikke tar ham imot med åpne armer.

TS

Anonymkode: 6d36a...549

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg (mann) har det på samme måten, og selv om jeg også liker å være med venner og familie - og ikke minst med kjæresten - har jeg behov for alenetid. Vi har løst det ved å være særboere, og selv om kjæresten min nok hadde ønsket at vi var sammen hele tiden, fungerer det bra for oss. For meg hadde det uansett ikke vært aktuelt å bo sammen med en person med så stort behov for samvær som fyren TS beskriver.

Anonymkode: 7aa50...565

Hvor lenge har dere hatt det slik? Har en av dere barn, eller har dere ikke/ikke lyst på?

De fleste jeg kjenner som er varig særboere har enten barn på begge sider eller ingen og ikke lyst på felles. Og de fleste er for så vidt godt voksne, mange med et samliv bak seg og ønsker ikke gå gjennom samme mølla en gang til. 

Vi har vært særboere i hele vårt forhold frem til nå, ergo noen år, og det har for så vidt fungert fint. De fleste jeg kjenner på min alder har flyttet sammen med partnere langt tidligere, så jeg har vært unntaket blant mine venner. Det har fungert greit fordi jeg er såpass glad i alenetid og ikke ble ensom mens han hadde barna. I tillegg har jeg litt over snittet god økonomi for min aldersgruppe, og kunnet ha en romslig og sentral bolig alene. 

Etter en del år erfarer vi at det er blitt upraktisk når vi er såpass mye sammen som vi er. Jeg har blitt mektig lei av å dele tiden mellom "to hjem", mitt og hans, med en ukomplett garderobe begge steder og ting som blir glemt her og der. 

Jeg tror derfor samboerskap blir en naturlig konsekvens når man er sammen nesten hele tiden. Til slutt blir bare de separerte boligene et praktisk hinder som det blir naturlig å fjerne.

Det siste elementet er kanskje det mest sentrale; og det er at vi tenker å etablere oss sammen, kanskje gifte oss og få et barn. Da blir det felles bolig. 

TS

Anonymkode: 6d36a...549

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i nærheten av å være like pessimistiske som de andre i denne tråden. Jeg tror dere er i en overgangsfase. Ting er annerledes, ikke helt som det skal, dere bor ikke slik dere burde, dere har hjemmekontor-issues osv. Det vil nok ordne seg når dere får en ordentlig bolig. Denne kan dere innrede som dere vil og dere kan finne plass til hjemmekontor eller alene-tid-rom.

Men det er en ting som er litt uklart for meg.... Du synes det er så kjipt at han ikke har en "vanlig" jobb, og at han ikke drar vekk sånn at du kan ha hjemmekontor? Men du har jo mulighet til å jobbe på arbeidsplassen din? Hvorfor er det rett at han skal føye seg etter deg? Hvorfor må han jages ut av sitt eget hjem, når han har fri? Skal han betale masse penger for et kontor han kanskje ikke har behov for? Og skal han bare dra dit og gjemme seg, selv om han ikke må? Når du heller kan jobbe på ditt eget kontor? Jeg synes ikke det høres helt rett ut... Men kanskje jeg misforstår.

Jeg er selvstendig næringsdrivende jeg også og har hjemmekontor 24/7. Min mann jobber i 50% stilling og er mye hjemme han også. Vi har løst det slik at min bedrift leier et rom i vårt hus. Denne utgiften kan jeg trekke fra på skatten. Samtidig som det blir en slags leie-inntekt. Slik har vi mulighet til å eie et hus med flere rom. Dette er mitt kontor. Her er det adgang forbudt.

I kjelleren holder vi også på å pusse opp slik at dette blir et "rømnings-rom" hehe. Et rom man kan dra til for å slappe av alene. Vi har begge to behov for alene-tid så det blir bra. Vi er langt ifra å ha kjempegod inntekt, men vi har fått det til allikevel.

En gang i tiden var jeg sammen med en mann som også var selvstendig næringsdrivende. Så jeg kjenner meg igjen i problemstillingen med å ha uforutsigbare dager og det å være mye oppå hverandre. Han kunne finne på å komme med lunsj mens jeg satt og skulle konsentrere meg, eller andre påfunn som gjorde meg små-gal. Han hadde mer tid enn meg. Men det ordnet seg den gangen også. Man tilpasser seg hverandre med tiden. Etterhvert lærer man seg å respektere hverandres behov. Man kommuniserer, man finner ut av ting. Det ordner seg. Det er bare litt sårt og vanskelig i starten. Han kommer til å forstå at du er like glad i han selv om du også må være alene av og til. Bare gi det litt tid.

Anonymkode: bd710...1f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men det er en ting som er litt uklart for meg.... Du synes det er så kjipt at han ikke har en "vanlig" jobb, og at han ikke drar vekk sånn at du kan ha hjemmekontor? Men du har jo mulighet til å jobbe på arbeidsplassen din? Hvorfor er det rett at han skal føye seg etter deg? Hvorfor må han jages ut av sitt eget hjem, når han har fri? Skal han betale masse penger for et kontor han kanskje ikke har behov for? Og skal han bare dra dit og gjemme seg, selv om han ikke må? Når du heller kan jobbe på ditt eget kontor? Jeg synes ikke det høres helt rett ut... Men kanskje jeg misforstår.

Anonymkode: bd710...1f5

Takk for svar!

Jeg kan oppklare denne biten her, for jeg ser at det fremstår litt slik. Og jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har mer rett på boligen enn ham. Derfor er det urimelig å jage ham ut. Litt av forskjellen er;

- Hans jobb er mer utadrettet enn min. Han er mye i telefonen, og går frem og tilbake i leiligheten mens han er i tlf (han er en sånn tlf-gåer). Jeg sitter utelukkende stille foran PC.

- Han jobber jevnt over mindre enn meg, så mye av tiden han er hjemme, er han bare hjemme. Han sender et par mail eller tar et par telefoner. Resten av tiden vil han gjerne prate med meg. Så han er mye mer "på" meg hjemme enn jeg er på ham. Hvis jeg var sammen med meg, hadde det ikke vært noe problem å få ro, for å sette det på spissen. Jeg kan sette meg for meg selv, men han kommer gjerne bort for å fortelle noe. Han vil ofte spise lunsj ute og maser på at jeg skal bli med, og da går det konsekvent mer enn en halvtime.

Jeg føler kanskje ikke alltid at han har så mye respekt for min tid, eller min jobb? Fordi han har barn som alltid er viktigst, og han tjener mer i sin jobb enn jeg gjør i min.  

Som jeg nevnte i OP så er mitt fysiske kontor nå omrokkert med tanke på at mange jobber hjemmefra halvparten av tiden. Jeg har færre av min teammedlemmer til stede på jobb siden de baserer seg på teams, og jeg har ikke fast plass med arbeidsro og tingene mine tilgjengelig lenger. Dette er for så vidt noe flere ansatte har klaget på, så vi får se om ledelsen tar tak i det.

Like fullt - dette var noe vi diskuterte før vi kjøpte felles bolig. Da var han veldig "på" at han skulle finne seg et kontorfellesskap. Han understreket også at dersom vi fikk barn og jeg var hjemme i permisjon så måtte han komme seg ut for ikke å gå meg på nervene (en erfaring han tydeligvis har med seg fra forrige ekteskap). Så vi gikk jo inn i selve kjøpssituasjonen med det utgangspunktet. Derfor føler jeg meg kanskje litt snytt ettersom han ikke gidder likevel.

Det er hovedsakelig forutsigbarheten jeg savner litt her. Han kan dra kl. 8.00 og si han skal levere barna og så sette seg på kontoret. Da har jeg kanskje bestemt at det er den ene dagen jeg tar hjemmekontor, og sagt fra på jobben. Kl. 9.00 står han der igjen fordi han ombestemte seg. 

Anonymkode: 6d36a...549

[Nordensparadis]

Kan ikke du sette deg på mannen sitt kontor? Da slipper du landskap med dine kollegaer, og du får alenetid uten mannen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hvor lenge har dere hatt det slik? Har en av dere barn, eller har dere ikke/ikke lyst på?

De fleste jeg kjenner som er varig særboere har enten barn på begge sider eller ingen og ikke lyst på felles. Og de fleste er for så vidt godt voksne, mange med et samliv bak seg og ønsker ikke gå gjennom samme mølla en gang til. 

Vi har vært særboere i hele vårt forhold frem til nå, ergo noen år, og det har for så vidt fungert fint. De fleste jeg kjenner på min alder har flyttet sammen med partnere langt tidligere, så jeg har vært unntaket blant mine venner. Det har fungert greit fordi jeg er såpass glad i alenetid og ikke ble ensom mens han hadde barna. I tillegg har jeg litt over snittet god økonomi for min aldersgruppe, og kunnet ha en romslig og sentral bolig alene. 

Etter en del år erfarer vi at det er blitt upraktisk når vi er såpass mye sammen som vi er. Jeg har blitt mektig lei av å dele tiden mellom "to hjem", mitt og hans, med en ukomplett garderobe begge steder og ting som blir glemt her og der. 

Jeg tror derfor samboerskap blir en naturlig konsekvens når man er sammen nesten hele tiden. Til slutt blir bare de separerte boligene et praktisk hinder som det blir naturlig å fjerne.

Det siste elementet er kanskje det mest sentrale; og det er at vi tenker å etablere oss sammen, kanskje gifte oss og få et barn. Da blir det felles bolig. 

TS

Anonymkode: 6d36a...549

Vi har begge barn hver på vår kant; mine er store (har flyttet ut), mens hennes yngste er 17 og bor i egen leilighet (i hennes hus). Vi har vært sammen i snart 8 år, og det er for så vidt ingenting praktisk  i veien for at vi kunne ha flyttet sammen. Men jeg trenger altså den retrettmuligheten og rommet for alenetid som egen bolig gir.

Anonymkode: 7aa50...565

[AnonymBruker]

Jeg er hypersosial og hater alenetid, men selv jeg hadde blitt irritert av å bli avbrutt på hjemmekontoret av at samboer vil skravle om tull og tøys. Er enig med deg i at det høres ut som at han ikke respekterer deg når han ikke forstår hvordan hans oppførsel påvirker deg. Høres ut som at det er vanskelig å nå inn til ham, og at han ikke er interessert i å prøve å forstå. Men jeg hadde gjort et siste forsøk på å avtale at når du har kontortid har han ikke lov til å snakke til deg, selv ikke om nabohuset brenner eller noe annet viktig han bare måå fortelle deg. Det får vente til lunsjtid eller etter arbeidstid. 

Anonymkode: 2dbf6...6cd