Ensomhet etter tyngre periode

[AnonymBruker]

Hei. Håper noen kan ta seg tid til å lese og komme med noen gode råd?
 

Jeg slet veldig for noen år siden da jeg var i en tøff livssituasjon og måtte stå i ganske mye vondt på en gang. Til slutt ble dette så ille at jeg isolerte meg mye fra venner, og sa og gjorde ting jeg angrer på i dag. Jeg har jobber hardt med meg selv og fått profesjonell hjelp. Jeg har ydmykt bedt hver og en av de jeg har såret om tilgivelse, og hatt en lengre prat med dem. Hver og en av dem prøvde å være der for meg den gangen, men fikk til slutt nok en periode. De valgte likevel å tilgi meg da jeg kom og la meg flat og ba om unnskyldning.

Jeg opplever likevel ingen stor endring ift initiativ til kontakt og til å treffes, og opplever at det ofte føles som om det er jeg som «maser». Samtidig som det kan gå månedsvis med planlegging for at vi alle i gjengen skal få til å treffes, kan jeg samtidig se på sosiale medier at flere av dem er mye med enkelte andre. Jeg lurer veldig på hva jeg kan gjøre for å få en større plass i livene deres, og for å bli litt mer «savnet». Jeg kjenner jeg begynner å bli desperat etter sosial kontakt, og lurer på om jeg må kjempe hardere for å vinne tilbake tillit eller bare innse at løpet er kjørt?

Jeg sier til meg selv at dette også har med folks travle karriere og småbarnsliv å gjøre. Også at de enkeltpersonene de er mye sammen med, ofte er de som selv er i livssituasjoner som gjør det enklere for dem å være spontane (singel og ingen barn f.eks), og at det kan være praktiske grunner som at jeg bor langt unna dem og ikke har bil etc. Men så sier magefølelsen liksom ofte noe annet.

Jeg vil ikke være hun vennen folk er med kun av sympati eller fordi de føler seg tvunget. Men dersom de ikke ville mer ville det vel være naturlig å kutte meg helt ut?  

Mulig jeg bare føler meg så ensom at jeg overanalyserer alt mulig, men det begynner å gå hardt ut over livskvaliteten. Jeg går hele tiden med følelsen av å ikke strekke til, selv om jeg i mine øyne oppfører meg som en god venn den dag i dag. Jeg spør hvordan det går med dem, responderer i sosiale medier, generelt prøver å engasjere meg i dem (uten at jeg er overivrig), er en god lytter og prater lite om meg selv. 
 

Jeg er et eneste stort spørsmålstegn i forhold til hvor vi egentlig står. Samtidig har vi det kjempe kjekt og prater om alt mulig hyggelig når vi først treffes en sjelden gang i blant. Er det bare jeg og hodet mitt som overdriver, og at jeg har et umettelig behov for sosial kontakt etter årevis med depresjon og pandemi?
 

Burde jeg ta opp dette med dem? Isåfall hvordan? Blir det å skape problemer som egentlig ikke finnes og gjøre vondt værre? 

 

Anonymkode: cb7be...a40

[AnonymBruker]

Ta det opp med dem. Spør om de fortsatt er såret for det som skjedde? Kan jo være de er det, men du får ikke vite om du ikke spør. Nordmenn har generelt veldig vanskelig for å være åpne og ærlige mot hverandre. Vi klarer ikke å si hva vi er lei oss for, såret for, skuffet for eller sint for. Det gjør at mange vennskap bare fader ut eller at man ikke blir regnet med lenger. Høres jo ut som de vil ha noe kontakt da, men at du ikke er den de vil være mest med. Kan være at de bare ble vant til at du var utilgjengelig da du hadde den vanskelige perioden, og at de sluttet litt å regne med deg da? Det er jo dårlig gjort da, når du har bedt om unnskyldning. Men tror jeg ville tatt det opp med de. Tror ikke det blir verre av det. Uvisshet er enda verre. 

Anonymkode: 3ac0c...2b5

[AnonymBruker]

Ja, si det rett ut.

"Jeg savner deg, kan vi finne på noe neste torsdag?" eller "Kan jeg stikke innom deg en halvtimes tid i morgen for å catche up litt, er så lenge siden jeg har sett deg nå."

Anonymkode: 2706b...135

[AnonymBruker]

Nå er det ganske naturlig at forhold endrer seg over flere år. De som har hengt sammen i disse årene har gjerne videreutviklet sitt forhold, noen er mer sammen enn andre, noe har mer lik livssituasjon, noen gjør ting sammen som er blitt et fast punkt i hverdagen ect. Når du har vært vekke i flere år slik du beskriver så er du ikke lenger en naturlig del av dette, og sannheten er nok at du ikke umiddelbart blir det heller. Du må nok selv ta initiativ hvis du vil møte noen, og det kan bli mye å forvente at alle skal møtes hver gang. Som en annen over skriver må du gjerne selv ta initiativ til en tur, en kaffekopp e.l. Kanskje må du også se deg om etter nye bekjentskaper som supplement. Så må jeg si at det avhenger nok litt av hva du har sagt og gjort som du sier du angrer på, og hvor mye dette har påvirket de andre. Jeg har selv en syk kamerat i omgangskretsen, og han har over tid slitt folk såpass mye ut, at selv om han hadde blitt 100% frisk i dag så hadde folk vegret seg litt for å være med han fordi de har fått nok og bare forbinder han med sykdommen. Det må ikke være slik i ditt tilfelle, men det kan være det. Det er ikke alltid beklagelser og samtale er nok for å slette det som har skjedd tidligere, noen ganger kan det ikke fikses, andre ganger tar det lang tid med gjennoppretting av et forhold for å komme dit man vil. 

Anonymkode: 12b4c...61f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Nå er det ganske naturlig at forhold endrer seg over flere år. De som har hengt sammen i disse årene har gjerne videreutviklet sitt forhold, noen er mer sammen enn andre, noe har mer lik livssituasjon, noen gjør ting sammen som er blitt et fast punkt i hverdagen ect. Når du har vært vekke i flere år slik du beskriver så er du ikke lenger en naturlig del av dette, og sannheten er nok at du ikke umiddelbart blir det heller. Du må nok selv ta initiativ hvis du vil møte noen, og det kan bli mye å forvente at alle skal møtes hver gang. Som en annen over skriver må du gjerne selv ta initiativ til en tur, en kaffekopp e.l. Kanskje må du også se deg om etter nye bekjentskaper som supplement. Så må jeg si at det avhenger nok litt av hva du har sagt og gjort som du sier du angrer på, og hvor mye dette har påvirket de andre. Jeg har selv en syk kamerat i omgangskretsen, og han har over tid slitt folk såpass mye ut, at selv om han hadde blitt 100% frisk i dag så hadde folk vegret seg litt for å være med han fordi de har fått nok og bare forbinder han med sykdommen. Det må ikke være slik i ditt tilfelle, men det kan være det. Det er ikke alltid beklagelser og samtale er nok for å slette det som har skjedd tidligere, noen ganger kan det ikke fikses, andre ganger tar det lang tid med gjennoppretting av et forhold for å komme dit man vil. 

Anonymkode: 12b4c...61f

Takk for et fint og utfyllende svar. Oppførselen min var over streken, men ikke så «grovt» at jeg vil si det er utilgivelig. Men forstår jo at det ikke finnes noen «angreknapp» og at jeg ikke bare kan si «hei UNNSKYLD nå glemmer vi det der HER ER JEG, old me!» De er jo mennesker med følelser de og, og har selvsagt egne grenser for hva de orker å ta i mot selv fra en som har det tøft.
 

Tenker jeg gir det tid, og får samtidig utvide horisonten ift flere mulige bekjentskaper som du nevner. Ikke stort annet å gjøre med fortiden enn å be om tilgivelse (som jeg har gjort), og samtidig sørge for at jeg aldri blir denne versjonen av meg selv igjen, uansett hvor tøft livet måtte bli.

Og igjen takk for svar. Det var veldig fint å få dette ut. 
 

 

Anonymkode: cb7be...a40