Asperger: dømt til et liv i ensomhet?

[AnonymBruker]

Skal jeg egentlig bare glemme å prøve å bli ekstrovert, engasjert, få større nettverk? 
Jeg prøver ikke, som i å please folk og spørre om vi skal finne på noe hele tiden. Jeg har jobb jeg skaffet på egenhånd, går over ens med kollegaer og er hyggelig mot alle. 
Men det er det å føle seg annerledes, særlig på dager jeg har fri. Jeg føler meg «utenfor» , ensom og uinspirert. 
I dag har jeg gått litt rundt på sentere og ute, for å komme meg ut. Men jeg føler meg så ensom. Jeg ser folk henge med venner, familier, kollegaer som snakker sammen og tenker at de har sikkert planer etter jobb. 
Selv har jeg så og si aldri avtale med noen. Jeg har hatt venner, men alle får kjæreste, stifter familie, flytter for studier eller kontakten bare fader ut. 
Verste er jo at jeg føler meg fri når jeg slipper å ha avtaler. Bare bruke dagen på meg selv og det jeg vil. Men det er «flaut» og etter at jeg fikk bekreftet diagnosen så har jeg følt det som et nederlag og liksom bare fått bekreftet at det er noe galt med meg. 
Jeg liker heller ikke å møte på folk jeg kjenner for de er alltid sammen med noen så blir jeg hun de alltid møter alene. Ikke blir jeg spurt om å være med heller, de kan stoppe og snakke men så forter de seg fordi de må videre. 
Har så stort ønske om at jeg en dag bare blir helt koblet om, at jeg føler annerledes og får lyst til andre ting... men jeg blir vel værende i dette mentale fengselet for evig tid.. 

Anonymkode: 35705...198

[AnonymBruker]

Jeg tror at man ikke kan forandre den grunnleggende personligheten sin. Jeg kan aldri bli naturlig ekstrovert (å være sosial vil nok alltid "ta" mer energi enn det gir). Men man kan forandre tankemønstre og handlingsmønstre. 

Jeg har også aspergers syndrom. Hadde én venn fra jeg var 12 år til 22. Men tok litt tak i ting, prøvde å hoppe ut i det og ta initiativ til å være sosial en-til-en. Og enda mer enn dette så prøvde jeg ikke flykte fra sosiale situasjoner. I tenårene og tidlig voksen alder så prøvde jeg alltid å unngå å snakke i pauser, unngikk å møtes for en kaffe og fest. Jeg hadde alltid en unnskyldning klar og det hadde blitt min automatiske måte å håndtere folk som ønsket mer kontakt. Men ved å være mer tilgjengelig og selv ta kontakt har jeg opparbeidet meg med dette flere og flere venner. Jeg har nå tre gode venner. Og jeg har fem venner jeg ikke møter like ofte, men som fremdeles er venner. 

Du kan prøve å strekke deg ut til gamle venner. Kanskje du har noen hang-ups du tror man MÅ følge når det gjelder sosial kontakt. Jeg trodde man måtte ta kontakt annenhver gang, ellers var jeg sær. Men nå tenker jeg at det er helt ok å ta kontakt 2-3 ganger på rad. Jeg synes det jo er ok når andre gjør det samme med meg. Jeg overanalyserte også hvordan jeg tok kontakt. 

Du kan også prøve å få nye venner. Det er kanskje litt vansklig om du er godt voksen, studier er nok lettere. Men ellers kan du jo lete på nettet. Der kan du finne noen med samme interesser som deg selv. Eller du kan møte noen på kurs eller gjennom jobb. Egentlig er det å finne venner litt som å finne kjæreste, synes jeg. 

Men om du ikke vil ha venner så er ikke det flaut heller. Ikke alle har et behov for noe særlig med venner. Om du er ensom, ta tak, men om du bare er flau så synes jeg du skal begynne å drite i hva folk synes. Folk tenker nok ikke at du alltid går alene. Det er frykten din. Folk tenker ikke så mye over hva andre gjør på fritida faktisk. 

For meg er en mellomting best når det kommer til det sosiale. Jeg tror det er bra for meg å få litt sosial trening. Men jeg trenger også myyyye tid alene. Å være sosial rundt 2 ganger i uka er passelig for meg. Du må finne ut hvor din grense går. Og det er en balanse mellom hva man orker av å bli utmattet sosialt og hva man ønsker av relasjoner. Du er jo også sosial på jobben. Jeg tror ikke jeg hadde orket å møte venner om jeg også hadde kollegaer. Min grense er ikke den samme som noen andres grense. Din grense er ikke den samme som min. Noen trives med å være sosial hver dag, mens andre synes en gang i måneden er mer enn nok. Ingen av delene er feil.

Anonymkode: 0a734...932

[AnonymBruker]

Det er en app som heter Hiki.

Det er en app for autister, både som ønsker venner og kjæreste.

Anonymkode: 02375...d77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er en app som heter Hiki.

Det er en app for autister, både som ønsker venner og kjæreste.

Anonymkode: 02375...d77

Er ikke slik at man passer sammen med andre med samme diagnose. Jeg synes det er helt uten betydning at vennene mine skal være med eller uten denne. Poenget mitt er å slutte foretrekke alenetid, få et bedre selvbilde osv. 

Anonymkode: 35705...198

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er ikke slik at man passer sammen med andre med samme diagnose. Jeg synes det er helt uten betydning at vennene mine skal være med eller uten denne. Poenget mitt er å slutte foretrekke alenetid, få et bedre selvbilde osv. 

Anonymkode: 35705...198

Det er absolutt slik at man ofte passer bedre sammen med andre på spekteret. Det er en kjent greie.

Når det er sagt, så MÅ du ikke ha venner. Om du trives best alene.

Personlig trives jeg best med kun en kjæreste.

Anonymkode: 02375...d77

[AnonymBruker]

Jeg passer definitivt best med andre på spekteret og kjæresten min har også autisme. Vi har det fantastisk sammen, bruker tilnærmet null energi på å forklare ting mellom linjene osv. og der jeg vanligvis blir tappet for energi av å være rundt folk, er det helt nøytralt rundt ham. Det er helt fantastisk. 

Anonymkode: 515cf...b18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Skal jeg egentlig bare glemme å prøve å bli ekstrovert, engasjert, få større nettverk? 
Jeg prøver ikke, som i å please folk og spørre om vi skal finne på noe hele tiden. Jeg har jobb jeg skaffet på egenhånd, går over ens med kollegaer og er hyggelig mot alle. 
Men det er det å føle seg annerledes, særlig på dager jeg har fri. Jeg føler meg «utenfor» , ensom og uinspirert. 
I dag har jeg gått litt rundt på sentere og ute, for å komme meg ut. Men jeg føler meg så ensom. Jeg ser folk henge med venner, familier, kollegaer som snakker sammen og tenker at de har sikkert planer etter jobb. 
Selv har jeg så og si aldri avtale med noen. Jeg har hatt venner, men alle får kjæreste, stifter familie, flytter for studier eller kontakten bare fader ut. 
Verste er jo at jeg føler meg fri når jeg slipper å ha avtaler. Bare bruke dagen på meg selv og det jeg vil. Men det er «flaut» og etter at jeg fikk bekreftet diagnosen så har jeg følt det som et nederlag og liksom bare fått bekreftet at det er noe galt med meg. 
Jeg liker heller ikke å møte på folk jeg kjenner for de er alltid sammen med noen så blir jeg hun de alltid møter alene. Ikke blir jeg spurt om å være med heller, de kan stoppe og snakke men så forter de seg fordi de må videre. 
Har så stort ønske om at jeg en dag bare blir helt koblet om, at jeg føler annerledes og får lyst til andre ting... men jeg blir vel værende i dette mentale fengselet for evig tid.. 

Anonymkode: 35705...198

Introvert er du i alle fall ikke, om alt du drømmer om er å være med andre og å være ekstrovert. 
 

Vil tippe du er ekstrovert med lav sosial kompetanse. 
 

Den gode nyheten er at dette er noe du kan jobbe med! Bare ikke ta deg selv så høytidelig. Prøv å bli kjent med folk, og ikke bli skuffet over avslag. 

Anonymkode: 5adaa...ec5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er absolutt slik at man ofte passer bedre sammen med andre på spekteret. Det er en kjent greie.

Når det er sagt, så MÅ du ikke ha venner. Om du trives best alene.

Personlig trives jeg best med kun en kjæreste.

Anonymkode: 02375...d77

Det er ikke en kjent greie 🙄

De fleste med autisme foretrekker faktisk å være alene. De fleste har ikke kjæreste heller fordi sånt blir for vanskelig for dem. 

Anonymkode: 00111...088

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Er ikke slik at man passer sammen med andre med samme diagnose. Jeg synes det er helt uten betydning at vennene mine skal være med eller uten denne. Poenget mitt er å slutte foretrekke alenetid, få et bedre selvbilde osv. 

Anonymkode: 35705...198

Jeg har en diagnose selv og jeg kan si meg enig med deg i at man ikke nødvendigvis passer sammen med alle som har det samme. MEN man har visse ting til felles som gjør sosial omgang lettere!

Det kan være et godt tillegg i ens sosiale liv eller et bra sted å starte dersom man ønsker å trene sosiale muskler. Kanskje finner man en kjæreste eller ny bestevenn, eller kanskje ikke. Uansett så kan man likevel oppleve mye hyggelig og interessant.

Hvis du virkelig synes det er uten betydning om dine venner har eller ikke har autisme så kan du jo like gjerne gi det et forsøk.

For å unngå ensomhet må man ta noen sjanser.

Anonymkode: 08982...4a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

MEN man har visse ting til felles som gjør sosial omgang lettere!

Ikke nødvendigvis.

Anonymkode: abfed...918

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke nødvendigvis.

Anonymkode: abfed...918

Ok, jeg burde skrevet "som oftest" og "kan gjøre". Poengene mine står uansett.

Anonymkode: 08982...4a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke en kjent greie 🙄

De fleste med autisme foretrekker faktisk å være alene. De fleste har ikke kjæreste heller fordi sånt blir for vanskelig for dem. 

Anonymkode: 00111...088

Anbefaler deg å se Love on the spectrum 💕

 

Anonymkode: 02375...d77

[AnonymBruker]

Hvorfor gjør det noe å møte noen alene?

Jeg har ikke Asperger og møter nesten alle mine venner på tomannshånd. 

Anonymkode: ebafd...193

[AnonymBruker]

https://www.spectrumnews.org/features/deep-dive/how-people-with-autism-forge-friendships/

 

Anonymkode: 02375...d77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Anbefaler deg å se Love on the spectrum 💕

 

Anonymkode: 02375...d77

Har sett den. Kjenner meg IKKE igjen i noen av autistene der. Omtrent alle der er det selv jeg ville kalt «weird». 

Anonymkode: 35705...198