Krise i forholdet og blir ikke møtt på beho

[AnonymBruker]

Vi står midt i en krise i forholdet nå hvor samboer har foten halvveis ut døren etter bare noen få måneder som samboere. Han syns det er vanskelig å bo sammen med noen.

Han sier han elsker meg og vil se om problemet går seg til. Jeg har trodd at det kom til å gå seg til, men nå har jeg mistet alt håp etter at tiltakene vi har satt ikke har gjort det bedre for han. Dette problemet har gjort at han har tatt avstand fra meg, og jeg blir ikke møtt på mine behov som jeg så desperat trenger for å klare å stå i uvissheten.

Jeg elsker denne mannen og har vært villig til å gjøre alt for at han skal ha det fint i samboerskapet, men nå føler jeg meg helt utslitt av å vente på om han klarer å bo sammen med meg eller ikke. Det er en form for ventesorg. Det er slutt på nærhet og anerkjennende ord. Jeg føler meg avvist og ikke elsket. Gråter mye hver dag. Han vet at jeg er knust og trenger kjærlighet men han klarer ikke gi det til meg selv om han vet jeg trenger det. Han syns det er vanskelig at jeg trenger at han er der for meg og oss om vi skal kjempe for forholdet, han klarer ikke møte meg på behovet mitt og det blir bare større avstand mellom oss.

Trenger noen gode råd om hvordan stå i denne situasjonen. Jeg ønsker å få det til, men slik det er nå koster det meg ekstremt mye. 

 

 

 

 

Anonymkode: 451fa...739

[AnonymBruker]

Det at du er villig til å gjøre alt for at han skal ha det bra forteller meg at du har dårlige grenser for egen del og er litt desperat. Du bør tenke at du er prisen, fokuser på deg selv og at du skal få det bra, det er den beste måten å la han få det bra på. Dette merker menn på lang avstand, å være så needy frastøter menn som vann på ei gås. 

Anonymkode: cb067...5e2

[AnonymBruker]

Det må være fryktelig vanskelig for ham at du går rundt og griner.

Anonymkode: 131d8...d94

[AnonymBruker]

Flytt ut en stund og ikke ta kontakt. Ro ned desperasjonen. Bli sterk kvinne. 

Anonymkode: c9476...1a8

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett. Vi har akkurat solgt to boliger og kjøpt felles. Det er barn i husstanden også, som også må tas hensyn til med tanke på venner og skolekrets. Vi har ikke råd til doble boutgifter eller sitte med huset alene. Siden det har gått så kort tid har jeg jo håpet på at det bare var oppstartsproblemer. 

Jeg ønsker råd om hvordan jeg skal klare å stå i det til han finner ut om det går seg til. 

Ja det er nok vanskelig for han at jeg gråter av dette, men det er jo ikke det som er vårt problem. At jeg gråter for meg selv når jeg er alene må jeg da få lov til. 

Anonymkode: 451fa...739

[AnonymBruker]

Det er mange som synes det er tøft å gå fra å bo alene til å bo sammen, spesielt om man har bodd mye alene. Man må selvsagt justere seg og svelge noen kameler, men noen er også bedre match enn andre.

Jeg var litt som typen din, og mannen og jeg har snakket mye om det. I en periode fikk han panikk av at jeg fremsto usikker, litt som du har nå, og det gjorde vondt verre. I tillegg til at jeg måtte vende meg til å leve med en partner, måtte jeg også jobbe for å forsikre hans følelser 24/7, og passe på at jeg ikke trådte feil så han følte seg avvist. Det er utmattende.

Hvorvidt samboerskapet føles krevende, kommer også litt an på livene deres. Er begge i full jobb/studier? Har dere hjemmekontor eller er dere ute? Er dere sosiale med andre mennesker?

Du skriver også at det er "barn i hus" - er disse felles og er de der 50 eller 100% Det er veldig relevant.

Anonymkode: 5fc5e...ff1

[AnonymBruker]

Hvilke «behov» er det du krever at han møter deg på, ts? Er de rimelige? Er de kontrollerende? Det må avklares. Det er nemlig en hel rekke behov som verken skal eller bør dekkes. Behov for psykisk eller fysisk kontroll. Behov for at venner eller slekt droppes. Behov for å lese sosiale medier eller å ha noe å si for partners venner, hobbyer, egenpleie eller jobb. Behov for å kjefte, krangle eller kontrollere. Alt dette er behov som ikke skal dekkes. 

Så første steg er: er behovene gode? Og er de rimelige? Enes dere om dem? For det er ikke slik at du i et boforhold MÅ få dine behov dekket. La oss bare tenke oss at du har behov for å ha sex hver dag. Det er ikke et rimelig behov, og skal ikke dekkes. Har du behov for å hver dag bli fortalt at du er pen? Ikke dekkes. For å vartes opp eller skrytes av for intet? Ikke dekkes. 

Og så har jo to parter lik krav på dekning av behov som er reelle, gode, rimelige og som dere enes om. Så hva med hans behov? Dekker dere dem? Du sier dere har gjort «tiltak» som innebærer en midlertidighet. Skal et samboerskap fungere må dere enes om behovene som skal og ikke skal dekkes, dekke dem og som likeverdige parter enes om premissene. Og det betyr at hans behov permanent må integreres i planen for samboerskap. 

La meg til slutt ta et eksempel. For vi enes om at hans behov og dine er like viktige. Hva da om hans behov er å særbo? Skal de dekkes? 

Anonymkode: 88591...0ac

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor folk har det så travelt med å flytte sammen. Masse styr og emosjonelt stress.

Anonymkode: 47bc4...b66

[AnonymBruker]

Barna er særkull, er her 50%. 

Jeg har behov for en klem eller et kyss, fysisk kontakt eller at han ser på meg, eller sier at han er glad i meg eller no. Noe som viser at jeg betyr noe. Dette var veldig bra mellom oss før. 

Vi har vært hos terapeut for å få i gang god kommunikasjon, men det skorter på handling.

Vi er begge voksne, i 40 årene. 

Anonymkode: 451fa...739

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Barna er særkull, er her 50%. 

Jeg har behov for en klem eller et kyss, fysisk kontakt eller at han ser på meg, eller sier at han er glad i meg eller no. Noe som viser at jeg betyr noe. Dette var veldig bra mellom oss før. 

Vi har vært hos terapeut for å få i gang god kommunikasjon, men det skorter på handling.

Vi er begge voksne, i 40 årene. 

Anonymkode: 451fa...739

Da er det bare å forlate han. 

Anonymkode: 9dead...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Barna er særkull, er her 50%. 

Anonymkode: 451fa...739

Er det dine barn?

Anonymkode: 5fc5e...ff1

[lillevill]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Det er ikke så lett. Vi har akkurat solgt to boliger og kjøpt felles. Det er barn i husstanden også, som også må tas hensyn til med tanke på venner og skolekrets. Vi har ikke råd til doble boutgifter eller sitte med huset alene. Siden det har gått så kort tid har jeg jo håpet på at det bare var oppstartsproblemer. 

Jeg ønsker råd om hvordan jeg skal klare å stå i det til han finner ut om det går seg til. 

Ja det er nok vanskelig for han at jeg gråter av dette, men det er jo ikke det som er vårt problem. At jeg gråter for meg selv når jeg er alene må jeg da få lov til. 

Anonymkode: 451fa...739

Hva er vanskelig for han da?

[regine]

Forstår jeg det riktig hvis det du sier TS, er at HAN skal få lov å tenke/gruble/bestemme seg i godan ro - hvor DU hele veien må ta hensyn til å ikke forstyrre ham i denne prosessen, og han skal få all den tid han mener han trenger, samtidig som DINE behov overhode ikke skal hensyntas? Altså at du BÅDE skal sørge for ham og hans behov, men samtidig alene ta ansvar for dine behov?

I såfall er mannen en stor kødd og du bør sette foten hardt ned. HAN må faktisk akseptere at han også har et ansvar for situasjonen overfor deg, det er ikke BARE han dette handler om. Det må settes en klar tidsramme for når «vurderingen» hans skal være ferdige, han kan ikke få uendelig med tid for dette her. Det må også settes klare rammer for hans forventninger til hvor mye DU skal tilrettelegge og dille og degge for han og hans behov. I tillegg må det også settes noen rammer for forventninger til han og hans tilrettelegging for DINE behov. For det er ikke sånn at HANs behov er viktigere enn dine - dere har lik rett på å bli tatt hensyn til begge to. 

Kjenner jeg blir egentlig ganske sint på måten han agerer på, det er faktisk utrolig egoistisk. Så jeg mener at du er i din fulle rett til å sette ned foten TS, dette er ikke en holdbar situasjon. 

[AnonymBruker]

regine skrev (1 time siden):

Forstår jeg det riktig hvis det du sier TS, er at HAN skal få lov å tenke/gruble/bestemme seg i godan ro - hvor DU hele veien må ta hensyn til å ikke forstyrre ham i denne prosessen, og han skal få all den tid han mener han trenger, samtidig som DINE behov overhode ikke skal hensyntas? Altså at du BÅDE skal sørge for ham og hans behov, men samtidig alene ta ansvar for dine behov?

I såfall er mannen en stor kødd og du bør sette foten hardt ned. HAN må faktisk akseptere at han også har et ansvar for situasjonen overfor deg, det er ikke BARE han dette handler om. Det må settes en klar tidsramme for når «vurderingen» hans skal være ferdige, han kan ikke få uendelig med tid for dette her. Det må også settes klare rammer for hans forventninger til hvor mye DU skal tilrettelegge og dille og degge for han og hans behov. I tillegg må det også settes noen rammer for forventninger til han og hans tilrettelegging for DINE behov. For det er ikke sånn at HANs behov er viktigere enn dine - dere har lik rett på å bli tatt hensyn til begge to. 

Kjenner jeg blir egentlig ganske sint på måten han agerer på, det er faktisk utrolig egoistisk. Så jeg mener at du er i din fulle rett til å sette ned foten TS, dette er ikke en holdbar situasjon. 

Ja stemmer.  Du har forstått det riktig. 

Han har ikke så mye erfaringer med relasjoner. Jeg er hans første seriøse kjæreste og samboer. Han er derfor ikke vant til å bo med noen, og det gjør han sliten.  

Barna er mine. 

Anonymkode: 451fa...739

[AnonymBruker]

Det at han har flyttet inn med deg OG dine barn er veldig relevant, og antakeligvis en stor faktor her. Andres barn er en ganske stor belastning, og i hvert fall dersom man ikke har barn selv (eller engang har bodd med en voksen). 

Det er lett å si at "dette har han valgt", men du aner faktisk ikke hva du velger før du flytter inn med barna og får dem tett på.

Nå har han antakeligvis kalde føtter, og det er vanskelig å være ærlig om slikt, spesielt ettersom mange (spesielt kvinner) tar det veldig personlig om barna deres blir oppfattet som et problem. 

Jeg tror dere må snakke ordentlig om dette, på en måte der han kan være ærlig og ikke føle skyld. Hvis du er lei deg hele tiden, så blir det ingen konstruktiv dialog. 

Det trenger ikke bety slutten på forholdet om han flytter ut. Dere kan helt fint være særboere.

Samboerskap er mer naturlig dersom felles barn er i planene.

Anonymkode: 5fc5e...ff1

[micromaya]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Det at han har flyttet inn med deg OG dine barn er veldig relevant, og antakeligvis en stor faktor her. Andres barn er en ganske stor belastning, og i hvert fall dersom man ikke har barn selv (eller engang har bodd med en voksen). 

Det er lett å si at "dette har han valgt", men du aner faktisk ikke hva du velger før du flytter inn med barna og får dem tett på.

Nå har han antakeligvis kalde føtter, og det er vanskelig å være ærlig om slikt, spesielt ettersom mange (spesielt kvinner) tar det veldig personlig om barna deres blir oppfattet som et problem. 

Jeg tror dere må snakke ordentlig om dette, på en måte der han kan være ærlig og ikke føle skyld. Hvis du er lei deg hele tiden, så blir det ingen konstruktiv dialog. 

Det trenger ikke bety slutten på forholdet om han flytter ut. Dere kan helt fint være særboere.

Samboerskap er mer naturlig dersom felles barn er i planene.

Anonymkode: 5fc5e...ff1

Støtter denne 🖕. Tipper dette har vært overveldende og uvant for ham, han hadde ingen anelse om hva han gikk til. Gi ham tid, forhåpentligvis går det seg til. Selvfølgelig kjipt at dere allerede har solgt på hver deres kant, men det finnes en løsning på det meste. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja stemmer.  Du har forstått det riktig. 

Han har ikke så mye erfaringer med relasjoner. Jeg er hans første seriøse kjæreste og samboer. Han er derfor ikke vant til å bo med noen, og det gjør han sliten.  

Barna er mine. 

Anonymkode: 451fa...739

Dere er i førtiårene begge to og du er hans første seriøse kjæreste og samboer..

Det slo deg ikke at dette kunne by på utfordringer før han flyttet inn til deg?

1. Han skal for første gang være ordentlig kjæreste og samboer

2. Han skal ha et ansvar for et barn som ikke er hans

3. Han skal dele soverom/seng med deg, hvor du og din ekspartner delte soverom/seng tidligere

Noe sier meg at du er typen som har bilder av deg og eksen i tillegg på stua. Bryllupsbildet henger vel over spisestua? 

😂 

Anonymkode: 9dead...1de

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

3. Han skal dele soverom/seng med deg, hvor du og din ekspartner delte soverom/seng tidligere

Noe sier meg at du er typen som har bilder av deg og eksen i tillegg på stua. Bryllupsbildet henger vel over spisestua? 

😂

Anonymkode: 9dead...1de

De har solgt det de hadde før og kjøpt sammen. Du trenger ikke gjøre narr av TS uten å lese innlegget ordentlig.

De to første punktene dine er jeg for øvrig enig i. 

Anonymkode: 41d21...cb5

[AnonymBruker]

Jeg flyttet sammen med min samboer for to år siden. Vi er over 40 begge to og det var lenge siden vi begge hadde bodd sammen med kjærester. Det har vært MANGE kamper og krangler. Noen ganger har jeg vært sikker på at forholdet ryker. Men vi valgte å gå til parterapeut for å lære hvordan vi skal bo sammen, hva som er viktig for den andre, hvordan kommunisere og lære hverandre å kjenne bedre. Det kan anbefales. Vi har fått det mye bedre etter det.

Anonymkode: e7ebd...05f

[regine]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja stemmer.  Du har forstått det riktig. 

Han har ikke så mye erfaringer med relasjoner. Jeg er hans første seriøse kjæreste og samboer. Han er derfor ikke vant til å bo med noen, og det gjør han sliten.  

Barna er mine. 

Anonymkode: 451fa...739

Men hva har du tenkt å gjøre med det? La han fortsette i det uendelige i sitt spor, eller være voksen og stille krav? Du har barn - er det OK at de lærer at en mann kan behandle en kvinne som han vil, og hun skal og må bare finne seg i det? Hva hadde du ment hvis en nær venninne hadde fortalt deg om at dette var hennes situasjon, ville du rådet henne til å bare legge seg flat og fortsette å være tilrettelegger etc for mannen og hans behov? Mens dine behov ikke har relevans og ikke er like mye verdt som hans?