Baby under utredning, forhold som skranter..

[AnonymBruker]

Vår lille baby på 2 måneder har akkurat fått diagnosen epilepsi. Legene vet ikke hvilken type ennå, de vet heller ikke hvordan det kommer til å gå. Men det er sannsynlig at barnet vårt kommer til å bli handikappet. 

Babyen vår har opptil 10 anfall daglig og sliter skikkelig. Har begynt med medisiner, men ingenting som har fungert så langt. 

Det her er absolutt det vondeste vi begge har gått igjennom. Dette unner jeg ingen. 

Samtidig så merker jeg at vi takler dette på veldig forskjellige måter. Jeg kjenner jeg blir mer overbeskyttende og vil ha babyen nærmere, samtidig som at han vil nesten ikke ha noe å gjøre med babyen.  Lurer nesten på om han er deprimert. 

Men jeg er sliten av å gjøre det meste av både mating, stell og kos/lek. Jeg gjør sikkert rundt 70 % av alt.. Han gjør stort sett husarbeidet og sånne ting..

Men dette fører til mer krangling, mer stress og ikke god stemning.. noe som ikke er bra for hverken oss som par eller babyen vår.

Noen som har råd eller erfaringer å dele? Vet ikke hva vi skal gjøre lenger..

Anonymkode: 6e111...1a7

[AnonymBruker]

Snakk med helsestasjonen eller sykehuset om det finnes ressurser for foreldre i slik situasjon? Et eller annet samtaletilbud, veiledning etc. Dere må få hjelp til å overleve som par og som foreldre. 

Om han er deprimert er det jo ikke rart, å få et barn er en stor omveltning og å få beskjed om at det er noe alvorlig galt er kjempetøft. Ps: Det er jo supert at han gjør husarbeid og sånt for da har han jo ikke meldt seg helt ut, han bare tar sin del på en måte som føles overkommelig. Men forstår at du blir utmattet av å ta alt med babyen.

Anonymkode: b1b44...6b3

[GammelKaktus]

Har egentlig ingen gode råd eller noe å komme med, dette høres helt jævlig ut, stakkars dere og babyen deres. ❤️

Grunnen for at han kanskje holder seg unna er at han ikke vet hva han skal gjøre, så da ender han opp med å ikke gjøre så mye når det kommer til stell av babyen? Og som du sier og så er det jo ikke umulig at han er deprimert heller, dere har det jo ikke lett noen av dere.. Er jo ikke uvanlig at menn ikke helt vet hva de skal gjøre heller med en liten baby i hus. Kanskje dere skal prøve å fokusere på det som er bra, det er flott at han stiller opp hjemme og gjør mesteparten av husarbeid, da føler nok han at han gjør noe. Du tar deg sikkert kjempebra av den lille og han føler kanskje at han ikke kan stille opp med noe der... Dere må prøve å prate sammen uten at det kan bli tatt som kritikk og da kommer man langt med å ta det som er positivt først. 

[AnonymBruker]

Så leit å høre. Og så leit at dere krangler. Jeg forstår lett hvordan dette kan tære på dere begge. Nå kjenner ikke jeg dere og jeg kan selvfølgelig ta feil, men kommer med en generell uttalelse likevel. Så vet du best TS om det stemmer for dere.

Du er primær omsorgsperson og ville i en vanlig situasjon visst mest hva du skal gjøre. Dette er en ekstremsituasjon som forsterker dette til fulle. Da faller det meste på deg naturlig.

Han er redd (som du) og vet ikke sin arme råd, så han gjør det han kan. Husarbeid. Fordi du er så nær den lille kan han føle på usikkerhet og dermed trekke seg unna. (Counter-productive, men kanskje ikke så rart.)
 

Mitt råd er å snakke sammen om det dere er redde for og det dere opplever som styrker hos den andre. Han har behov for gode tilbakemeldinger på det han gjør og den personen han er. Akkurat som du har behov for det samme. Det er vanskelig å være raus når man har det tøft. Alle har behov for å bli trengt av den andre. Søk hjelp, enten i forening som kanskje finnes for foreldre med barn med samme diagnose, eller blant venner/familie. Aller helst begge deler.

Lykke lykke til. Varme tanker❤️

Anonymkode: f5c49...c71

[Gjest WhisperingWind]

Er dessverre vanlig med samlivsbrudd når et barn har alvorlige diagnoser. 

Tenker han trekker seg unna fordi han ikke takler at barnet kan dø/ikke klare seg selv. 

Har du snakket med han om hva han føler/tenker om barnet? 

Kanskje dere burde prøve terapi? Få en profesjonell inn på banen som kan hjelpe dere med kommunikasjonen og prate om følelsene deres? 

[AnonymBruker]

Men er han i full jobb, dvs 40-50 t ute av huset hver uke mens du er hjemme i permisjon? Da er det ikke spesielt rart at du er mye tryggere på babyen enn ham? Ta en ordentlig prat. Det er meget mulig at han ikke leser babyen like godt som deg mtp mulig anfall, og at det gjør at han trekker seg unna fordi han er redd for å gjøre ting feil. Kudos til ham for at han tar seg av husarbeidet, da har han hvert fall ikke trukket seg helt vekk. Klart at dette er en stor sorgprosess for dere begge, og det er jo vanlig å takle ting ulikt. Men å få kontakt med likesinnede kan være utrolig terapeutisk og viktig for dere.  Epilepsi er en nokså vanlig sykdom og det finnes sikkert støttegrupper og familier i samme situasjon i deres kommune. Også mtp om barnet deres utvikler seg senere enn normalen, da er det vondt å skulle sammenligne seg med jevnaldrende. Finn likesinnede via støttegrupper, det er mitt råd 💝

Anonymkode: b12d6...455

[Gjest Chroma]

Det er helt normalt at foreldre takler slike kriser forskjellig. Det høres ut som dere kunne hatt godt av noen å snakke med, som kan hjelpe dere med å forstå hverandre. 

[AnonymBruker]

Anbefaler dere å ta kontakt med Epilepsiforbundet for råd. https://www.epilepsi.no/

Be også om å bli henvist til Spesialsykehuset for epilepsi i Sandvika. https://oslo-universitetssykehus.no/steder/sse-sandvika De har generelt veldig mye bedre greie på epilepsi enn vanlig nevrologisk avdeling på lokalsykehus.

Anonymkode: ed0bb...3ab

[Chantielle]

Ryddet for helseskadelig innhold.

Chantielle mod.