Ordentlig redd for fødsel

[AnonymBruker]

Hei, vet ikke hva jeg søker her men er gravid i uke 34 og er ordentlig redd for fødsel.
 

Har sliti med angst og skrekk for smertene siden positiv test. Har snakket med lege og jordmor om det, fått tilbud om samtaler og sykemelding, men føler ikke det fungerer. Det hjelper meg ikke å være sykmeldt fordi da sitte jeg bare hjemme alene og får mer panikk. Føler meg enda mer mislykket fordi jeg er så feig at jeg ikke klarer å føde engang. Det at jordmor snakker om at kroppen min er lagd før å føde gir meg ingen trygghet men skaper enda mer frustrasjon.
 

Samtaler rundt smertelindring hjelper meg ikke fordi det er jo vondt uansett, selvom man har smertelindrende metoder. 
At familie og venner gleder seg på våre vegne føles ut som at de ofrer meg og vil slenge meg i et smertehelvete fordi de skal få noen nye å leke med. Barnet er planlagt og jeg er glad i barnet, skjønner at det må ut. Jeg bare har så panikk for fødselen. Min kjære er verdens beste mann, men han klarer ikke å forstå. Får beskjed om at han forstår men han er nok også lei etter 26 uker med en dame som er redd daglig og jeg tror han tror smertelindring «fjerner smerten». Dette gjør at jeg ønsker å trekke meg tilbake og er usikker på om jeg ønsker å ha han med meg idet hele tatt. Føler meg bare sårbar og liten og vil ikke at han skal se meg sånn hvis han ikke forstår. 
 

Har ingen venner som vet, mest fordi jeg har venner i en annen livssituasjon som syns barn er å ødelegge livet allerede så føler ikke jeg kan komme med min angst itillegg.  Anspent forhold til min mor, verdens beste mor på mange måter, men etter flere skuffelser i barndommen er jeg ganske hard mot henne. Klarer ikke å vise meg sårbar for henne da det tidligere har blitt brukt mot meg. Svigermor er søt, men hennes måte er å kjøpe en blomst eller en sjokolade, det er ikke noe prat. Pappa har jeg snakket litt med, men han er en mann i 80 åra og allerede engstelig for alt som kan gå galt så vil ikke bekymre han noe mer. 
 

Åh, er så vondt og frustrerende og er så sliten av hele greia. Det er snakk om flere panikkanfall daglig, tårer som renner og mareritt. 

At kroppen endrer seg og at man har småplager er jo også kjipt, men er smertene jeg er så redd for. Tortur på filmer, f.eks. knekking av fingre, osv sammenligner jeg da med det jeg ser for meg på fødsel. 

Anonymkode: c748a...715

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei, vet ikke hva jeg søker her men er gravid i uke 34 og er ordentlig redd for fødsel.
 

Har sliti med angst og skrekk for smertene siden positiv test. Har snakket med lege og jordmor om det, fått tilbud om samtaler og sykemelding, men føler ikke det fungerer. Det hjelper meg ikke å være sykmeldt fordi da sitte jeg bare hjemme alene og får mer panikk. Føler meg enda mer mislykket fordi jeg er så feig at jeg ikke klarer å føde engang. Det at jordmor snakker om at kroppen min er lagd før å føde gir meg ingen trygghet men skaper enda mer frustrasjon.
 

Samtaler rundt smertelindring hjelper meg ikke fordi det er jo vondt uansett, selvom man har smertelindrende metoder. 
At familie og venner gleder seg på våre vegne føles ut som at de ofrer meg og vil slenge meg i et smertehelvete fordi de skal få noen nye å leke med. Barnet er planlagt og jeg er glad i barnet, skjønner at det må ut. Jeg bare har så panikk for fødselen. Min kjære er verdens beste mann, men han klarer ikke å forstå. Får beskjed om at han forstår men han er nok også lei etter 26 uker med en dame som er redd daglig og jeg tror han tror smertelindring «fjerner smerten». Dette gjør at jeg ønsker å trekke meg tilbake og er usikker på om jeg ønsker å ha han med meg idet hele tatt. Føler meg bare sårbar og liten og vil ikke at han skal se meg sånn hvis han ikke forstår. 
 

Har ingen venner som vet, mest fordi jeg har venner i en annen livssituasjon som syns barn er å ødelegge livet allerede så føler ikke jeg kan komme med min angst itillegg.  Anspent forhold til min mor, verdens beste mor på mange måter, men etter flere skuffelser i barndommen er jeg ganske hard mot henne. Klarer ikke å vise meg sårbar for henne da det tidligere har blitt brukt mot meg. Svigermor er søt, men hennes måte er å kjøpe en blomst eller en sjokolade, det er ikke noe prat. Pappa har jeg snakket litt med, men han er en mann i 80 åra og allerede engstelig for alt som kan gå galt så vil ikke bekymre han noe mer. 
 

Åh, er så vondt og frustrerende og er så sliten av hele greia. Det er snakk om flere panikkanfall daglig, tårer som renner og mareritt. 

At kroppen endrer seg og at man har småplager er jo også kjipt, men er smertene jeg er så redd for. Tortur på filmer, f.eks. knekking av fingre, osv sammenligner jeg da med det jeg ser for meg på fødsel. 

Anonymkode: c748a...715

Finnes noe som heter Team Ullevål for engstelige og problemutsatte kvinner som skal føde. 

Anonymkode: 026f1...e5e

[AnonymBruker]

Dette hjelper deg kanskje ikke nå, men du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å grue deg slikt. Tror det er veldig avgjørende for hvordan fødselen går hvordan innstillingen din til det er. Jeg fødet for 3 mnd siden og gleder meg allerede til neste baby og fødsel. Gruet meg ikke til fødsel, tok ingen kurs, bare bestemte meg for å glede meg til det og bare ta alt som det kommer. Hadde ikke en eneste lege innom rommet mitt under fødselen. Ingen smertelindring. Sitter igjen og tenker det var en spesiell og ikke minst kul opplevelse! Kroppen din vet hva den skal gjøre når fødselen starter. Bare stol på den. Du går inn i «jobbmodus». 

Anonymkode: 7944b...01d

[AnonymBruker]

Planlagt keisersnitt?

Anonymkode: b219a...6d6

[AnonymBruker]

Kan du ikke ta keisersnitt? 

Anonymkode: 00c51...b85

[AnonymBruker]

Ts her, føler at keisersnitt er like skummelt. Er jo ganske vondt i ettertid, og har egentlig ikke vært noen som har snakket ordentlig med meg om det tilbudet og hva det innebærer. 

Anonymkode: c748a...715

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ts her, føler at keisersnitt er like skummelt. Er jo ganske vondt i ettertid, og har egentlig ikke vært noen som har snakket ordentlig med meg om det tilbudet og hva det innebærer. 

Anonymkode: c748a...715

Kan du forsøke kurs? Hypnobirthing/Positiv fødsel eller tilsvarende? Det virker på meg som at du hauser deg selv veldig opp og forsterker problematikken. Å føde er naturlig, kroppen din er laget for det. Og ungen må ut - enten vaginalt eller via keisersnitt. Det er realiteten og det må du forholde deg til. Det beste og sunneste for deg og barnet er vaginal fødsel. Du kan få samtaler på sykehuset der du skal føde, der du og jordmor kan legge en plan for fødselen, f.eks. at du får epiduralbedøvelse så fort fødselen er over i aktiv fase. 

Når det er sagt: Jo mer du gruer deg og hauser deg selv opp, jo mer anspent blir kroppen din. Jo mer anspent du er, jo vondere føles riene. 

[AnonymBruker]

Kjære TS, 

Jeg gruet meg også veldig til fødsel, og da spesielt til smertene. Jeg valgte å ikke søke om keisersnitt fordi jeg ble til en viss grad beroliget av jordmor og de på sykehuset. Men sånn som det høres ut for det, så har du alvorlig fødselsangst, og i ditt tilfelle syns jeg at planlagt keisersnitt høres fornuftig ut. Det er stor forskjell på planlagt og hastekeisersnitt, både med tanke på risiko og smerter/komplikasjoner. De fleste med planlagt keisersnitt har lite plager i ettertid, dog kan man aldri vite. Husk at i andre land er keisersnitt omtrent like vanlig som vaginal fødsel, det er bare i Norge at man er så restriktiv med keisersnitt. Ja, det er mindre risiko med vaginal fødsel, men risikoen ved planlagt keisersnitt er også veldig lav. Jeg tror det vil gå helt fint, TS. Lykke til!

Anonymkode: 60b1e...b73

[AnonymBruker]

Meg over. Vil bare legge til at for keisersnitt er det ofte litt smerter i etterkant, men det er det også om man føder vaginalt. Jeg kunne ikke sitte uten smerter før etter 3 uker. Men disse smertene var helt overkommelige og mest plagsomme. 

Anonymkode: 60b1e...b73

[AnonymBruker]

Dersom du skal klare dette er du nødt til å endre tenkemåte.

Ja, det kommer til å gjøre vondt, og smertelindring kommer ikke til å ta all smerten. Hva kan du gjøre for å få fødselen til å gå enklest og raskest mulig selv når det gjør vondt? Hvordan kan du jobbe med smerten, i stedet for mot smerten?

Det er noen uker frem til fødsel. Den tiden må du bruke til å trene på å slappe av. Gjør pusteøvelser. Gjør bekkenøvelser. Mediter. Snakk med jordmor om hun kan hjelpe deg, eller kan skaffe hjelp et annet sted.

 

Jeg hadde en vond fødsel (i følge jordmødrene som deltok). Det jeg gjorde var at jeg pustet gjennom hver eneste rie. Mellom riene leste mannen min for meg, slik at jeg ble distrahert og slappet av. 

Jeg hadde brukt siste uke før fødsel på å trene pust. Hver gang baby sparket eller strakk seg trente jeg på å puste gjennom smerten, og baby var veldig aktiv. Flere ganger om dagen fulgte jeg en video som instruerte i fødselsforberedende meditasjon.

 

Hvis du ikke klarer å komme over fødselsangsten må keisersnitt vurderes. Sterk angst kan gjøre fødselen vanskeligere, noe som bare vil bekrefte angsten din. Jeg hatt keisersnitt også, og selv om det er vondt i ettertid, så er det en annen type smerte. Og du kan få smertestillende som virker når babyen er født. 

Anonymkode: ec16b...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei, vet ikke hva jeg søker her men er gravid i uke 34 og er ordentlig redd for fødsel.
 

Har sliti med angst og skrekk for smertene siden positiv test. Har snakket med lege og jordmor om det, fått tilbud om samtaler og sykemelding, men føler ikke det fungerer. Det hjelper meg ikke å være sykmeldt fordi da sitte jeg bare hjemme alene og får mer panikk. Føler meg enda mer mislykket fordi jeg er så feig at jeg ikke klarer å føde engang. Det at jordmor snakker om at kroppen min er lagd før å føde gir meg ingen trygghet men skaper enda mer frustrasjon.
 

Samtaler rundt smertelindring hjelper meg ikke fordi det er jo vondt uansett, selvom man har smertelindrende metoder. 
At familie og venner gleder seg på våre vegne føles ut som at de ofrer meg og vil slenge meg i et smertehelvete fordi de skal få noen nye å leke med. Barnet er planlagt og jeg er glad i barnet, skjønner at det må ut. Jeg bare har så panikk for fødselen. Min kjære er verdens beste mann, men han klarer ikke å forstå. Får beskjed om at han forstår men han er nok også lei etter 26 uker med en dame som er redd daglig og jeg tror han tror smertelindring «fjerner smerten». Dette gjør at jeg ønsker å trekke meg tilbake og er usikker på om jeg ønsker å ha han med meg idet hele tatt. Føler meg bare sårbar og liten og vil ikke at han skal se meg sånn hvis han ikke forstår. 
 

Har ingen venner som vet, mest fordi jeg har venner i en annen livssituasjon som syns barn er å ødelegge livet allerede så føler ikke jeg kan komme med min angst itillegg.  Anspent forhold til min mor, verdens beste mor på mange måter, men etter flere skuffelser i barndommen er jeg ganske hard mot henne. Klarer ikke å vise meg sårbar for henne da det tidligere har blitt brukt mot meg. Svigermor er søt, men hennes måte er å kjøpe en blomst eller en sjokolade, det er ikke noe prat. Pappa har jeg snakket litt med, men han er en mann i 80 åra og allerede engstelig for alt som kan gå galt så vil ikke bekymre han noe mer. 
 

Åh, er så vondt og frustrerende og er så sliten av hele greia. Det er snakk om flere panikkanfall daglig, tårer som renner og mareritt. 

At kroppen endrer seg og at man har småplager er jo også kjipt, men er smertene jeg er så redd for. Tortur på filmer, f.eks. knekking av fingre, osv sammenligner jeg da med det jeg ser for meg på fødsel. 

Anonymkode: c748a...715

Ta kurset til Positiv fødsel, ASAP

Anonymkode: 85d9e...b97

[Tanta til Beate]

Hei:) Vet ikke om dette vil hjelpe deg med angsten, men fødsel trenger ikke være så ille. Jeg har født tre barn. Med de to første fikk jeg epidural og ALLE smerter forsvant, inkludert ved pressrier (og fødselen stoppet ikke opp eller ble lengre). Under den siste fødselen (fire dager siden) fungerte ikke epiduralen så bra og jeg kjente pressrier. Men det var virkelig ikke så ekstremt vondt som jeg hadde trodd. Jeg har ikke måtte sy eller klippe heller. Jeg kjenner mange som har hatt det på samme måte! Men det man hører om er jo alle skrekkhistoriene… 
 

Det høres jo ut som du sliter med frykt for fødsel og vonde tanker. Ta kontakt med fastlegen din eller jordmor og få hjelp:) Det kommet helt sikkert til å gå bra!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette hjelper deg kanskje ikke nå, men du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å grue deg slikt. Tror det er veldig avgjørende for hvordan fødselen går hvordan innstillingen din til det er. Jeg fødet for 3 mnd siden og gleder meg allerede til neste baby og fødsel. Gruet meg ikke til fødsel, tok ingen kurs, bare bestemte meg for å glede meg til det og bare ta alt som det kommer. Hadde ikke en eneste lege innom rommet mitt under fødselen. Ingen smertelindring. Sitter igjen og tenker det var en spesiell og ikke minst kul opplevelse! Kroppen din vet hva den skal gjøre når fødselen starter. Bare stol på den. Du går inn i «jobbmodus». 

Anonymkode: 7944b...01d

Enig i at innstilling er viktig. 
jeg gruet meg også veldig men så snudde alt og jeg prøvde å tenke positivt, og jeg hadde en kjempe fin fødselsopplevelse for 3 uker siden❤️

Anonymkode: 6e9dd...9b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kan du ikke ta keisersnitt? 

Anonymkode: 00c51...b85

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Planlagt keisersnitt?

Anonymkode: b219a...6d6

Keisersnitt er ikke bare noe man planlegger. Det er en risiko for barnet hver gang noen tenker tanken og er heller ikke en valgmulighet.

Anonymkode: 076dd...629

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

 

Keisersnitt er ikke bare noe man planlegger. Det er en risiko for barnet hver gang noen tenker tanken og er heller ikke en valgmulighet.

Anonymkode: 076dd...629

Eh, jo. Keisersnitt er noe man planlegger. Og det er selvfølgelig en valgmulighet, ingen blir tvunget ut i vaginal fødsel i 2022.

Anonymkode: 00c51...b85

[AnonymBruker]

Hei, jeg skjønner godt at det er skummelt da folk ofte snakker om fødsel på en veldig uheldig/uhensiktsmessig måte. Det er heldigvis noen uker igjen og kanskje du rekker å bli så lei at du heller vil tåle smerte noen timer enn å grue deg. Eller at du finner en god strategi for å vende deg til tanken om å godta riene som en slags nedtelling. Jeg fødte uten medinsk smertelindring og det er ikke det vondeste jeg har opplevd, selv med et klipp helt til slutt. Det var veldig utmattende, men man får noen pauser, og smerten kan på mange måter dempes/lindres.

Husk også at smerten er forbigående, du trenger bare tåle den i ganske få sekunder om gangen (psykisk hjelper denne en del). Store deler av tiden er det gjerne ikke veldig intenst. Smerten er heller ikke primært skadelig (med unntak av noen tilfeller), og det var en trøst for meg. Tannsmerte eller migrene kan for eksempel være mye mer intens og vanskeligere å vite hvor lenge man må tåle den. Har du god smertelindring av varmt vann? For menssmerter eller likenede? Jeg satt mange timer i dusjen med varmt vann på rygg og mage fordi det lindret ubehaget. Det å ha fokus på dyp pust kan hjelpe på opplevelsen av å ha en viss kontroll. Jeg syntes det hjalp å tenke at å føde er noe man gjør, en slags jobb, ikke noe som bare skjer med deg.  

Lykke til med å finne en slags ro og noen strategier før fødsel! 

Anonymkode: 21295...71d

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

 

Keisersnitt er ikke bare noe man planlegger. Det er en risiko for barnet hver gang noen tenker tanken og er heller ikke en valgmulighet.

Anonymkode: 076dd...629

Joda. Keisersnitt er normalt i flere land i verden.

Anonymkode: 5a5ea...652

[mingus]

TS jeg gikk også og gruet meg og gråt da realiteten plutselig smalt for meg i slutten av 3 trimester.. og dette var ved 2 fødsel! Det ER jo skummelt og vondt, og du har lov å føde det, men det kommer til å gå bra og du kommer til å føle deg sterkere og klar når øyeblikket endelig kommer. Ikke hør på fjotter som tenk om du dør-trollet, jeg tenkte og det, men det er mange som passer på deg og babyen. Du er på sykehuset, hjelpen er nær og det kommer til å gå bra 🙂 gled deg til du får holde babyen din og prøv å ikke tenke på alt det andre, selv om jeg skjønner det ikke er lett!

[AnonymBruker]

Du burde  få fokuset vekk. Gjøre noe annet. Lære teknikker som får deg til å tenke på noe annet. Fødselen skjer uansett, men det hadde vært greit om du klarer å distansere deg frem til da. Så slipper du å plage deg selv unødvendig.

Anonymkode: 0985c...1dc

[AnonymBruker]

Kan anbefale en bok som heter Ina May's guide to childbirth. Jeg var også redd, men bok gjorde at jeg ikke ble redd. Mitt viktigste tips: huske på at smerten er midlertidig. I månedene før fødsel "øvde" jeg meg på å ha vondt, bare for å erfare at smerten er midlertidig. F.eks. voksing, en ubehagelig yogastilling, borring hos tannlegen, osv 

Anonymkode: f5a1d...83f