Far som har forandret seg totalt etter fødsel

[AnonymBruker]

En nær venninne av meg fikk for et halvt år siden barn med sin samboer gjennom 5 år. De har hele tiden hatt et godt forhold, og de begge har vært veldig hjemmekjære. For alle oss utenfra, har det sett ut som de elsker hverandre og har hatt et fint og harmonisk forhold. Dette har venninnen min også bekreftet.

Men etter barnet kom, har far forandret seg totalt. Han har begynt å jobbe masse overtid, har festet mange helger på rad (reist bort hele helger). Og han bidrar eller engasjerer seg svært lite i barnet. Mot mor har han blitt kald og likegyldig, det er slik hun beskriver han i hvert fall. Og alle vi rundt ser jo også at han har forandret seg. 
 

Jeg får så vondt av venninnen min som helt tydelig har det fryktelig vondt. Slik jeg ser det, har han rett og slett sviktet henne og barnet ved å mer eller mindre melde seg ut av familielivet. Hun har hele veien prøvd å lette alt for han for at han skal være blid og fornøyd, men han enser jo ikke henne oppi dette. Alt handler om hvor sliten han er, men hun tar seg av absolutt alt som har med babyen å gjøre, men dette innser han ikke at er slitsomt for mor. Hun tar alt av nattevåk, 90% av husarbeidet, fullammer osv. Han står aldri opp med babyen i helgene, men skifter et par bleier her og der før han gir babyen tilbake til mor. Og når mor i tillegg ikke får noen form for emosjonell støtte, omsorg eller kjærlighet fra far, er det jo klart at dette blir veldig vanskelig for henne. 
 

Nå ønsker han visst brudd, og mor er selvsagt knust. Jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste henne, annet enn å bare være der. Han ønsker heller ikke å gå i parterapi med henne, det var visst helt uaktuelt.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Kan det være en fødselsdepresjon? Kan det hende at far «våkner opp» og blir seg selv igjen?

Barnet var altså sterkt ønsket og planlagt, og de gledet seg veldig mye begge to. Forholdet var veldig godt i fem år, ingen av oss forstår hva som skjer her… Tar gjerne imot andres erfaringer. 

Anonymkode: 07ef9...1e4

[AnonymBruker]

Hvis han ønsker å gå, må hun jo bare la han gå. 

Be henne innkalle til mekling, det er en prosess der som kanskje kan få han til å revurdere. Men tror ikke det funker at hun alene prøver å få han til å bli. 

Anonymkode: 0ef93...f4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

En nær venninne av meg fikk for et halvt år siden barn med sin samboer gjennom 5 år. De har hele tiden hatt et godt forhold, og de begge har vært veldig hjemmekjære. For alle oss utenfra, har det sett ut som de elsker hverandre og har hatt et fint og harmonisk forhold. Dette har venninnen min også bekreftet.

Men etter barnet kom, har far forandret seg totalt. Han har begynt å jobbe masse overtid, har festet mange helger på rad (reist bort hele helger). Og han bidrar eller engasjerer seg svært lite i barnet. Mot mor har han blitt kald og likegyldig, det er slik hun beskriver han i hvert fall. Og alle vi rundt ser jo også at han har forandret seg. 
 

Jeg får så vondt av venninnen min som helt tydelig har det fryktelig vondt. Slik jeg ser det, har han rett og slett sviktet henne og barnet ved å mer eller mindre melde seg ut av familielivet. Hun har hele veien prøvd å lette alt for han for at han skal være blid og fornøyd, men han enser jo ikke henne oppi dette. Alt handler om hvor sliten han er, men hun tar seg av absolutt alt som har med babyen å gjøre, men dette innser han ikke at er slitsomt for mor. Hun tar alt av nattevåk, 90% av husarbeidet, fullammer osv. Han står aldri opp med babyen i helgene, men skifter et par bleier her og der før han gir babyen tilbake til mor. Og når mor i tillegg ikke får noen form for emosjonell støtte, omsorg eller kjærlighet fra far, er det jo klart at dette blir veldig vanskelig for henne. 
 

Nå ønsker han visst brudd, og mor er selvsagt knust. Jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste henne, annet enn å bare være der. Han ønsker heller ikke å gå i parterapi med henne, det var visst helt uaktuelt.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Kan det være en fødselsdepresjon? Kan det hende at far «våkner opp» og blir seg selv igjen?

Barnet var altså sterkt ønsket og planlagt, og de gledet seg veldig mye begge to. Forholdet var veldig godt i fem år, ingen av oss forstår hva som skjer her… Tar gjerne imot andres erfaringer. 

Anonymkode: 07ef9...1e4

Dette er vel mellom de to, eller det kanskje du som er «venninna» du snakker om?

Anonymkode: efad1...ea6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis han ønsker å gå, må hun jo bare la han gå. 

Be henne innkalle til mekling, det er en prosess der som kanskje kan få han til å revurdere. Men tror ikke det funker at hun alene prøver å få han til å bli. 

Anonymkode: 0ef93...f4a

Hun prøver ikke å få han til å bli, og time til mekling er bestilt. Men hun er jo i sjokk og ordentlig knust. Hun forstår selv ikke hva som har skjedd, dette var jo det de begge to planla og ønsket.

Jeg som sitter på utsiden lurer jo fryktelig på om far kan ha en fødselsdepresjon. Jeg håper jo nesten det, for da er det jo mulig at han blir seg selv igjen. 

Anonymkode: 07ef9...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er vel mellom de to, eller det kanskje du som er «venninna» du snakker om?

Anonymkode: efad1...ea6

Nei, det er nok ikke det. Jeg hadde aldri hatt noe problem med å skrive at det var meg på et anonymt forum, har skrevet om personlige ting her inne flere ganger.

 

Men jeg blir jo så klart sjokkert over å være vitne til at noen kan snu seg om 180 grader sånn plutselig. Samboeren hennes har hele veien vært en kjempefin og god mann (og også venn av meg og min mann), og det er jo helt utrolig at han nå mer eller mindre har bestemt seg for å stikke av fra familien sin. Dette hadde jeg virkelig aldri trodd om han. Og jeg håper så inderlig for min venninne sin del at han våkner opp snart… Og ikke minst for babyen sin del som nå ser ut til å miste faren sin.

Anonymkode: 07ef9...1e4

[AnonymBruker]

Mange menn som liker tanken på å være far , og å fange kvinner i morsrollen. Men ikke gidder å oppføre seg som far når tiden kommer. Tale as old as time.

Anonymkode: c60d8...134

[AnonymBruker]

Slikt skjer dessverre oftere enn man tror. 

Kanskje venninnen sin stelte og dullet med mannen som om han var hennes baby. Når den ekte babyen kom, følte han seg uelsket og nå vil han finne en ny mamma. 
 

 

Anonymkode: 0ef93...f4a

[AnonymBruker]

Ikke første mannen som melder seg ut når han blir far. Mange menn er utrolig umodne og får panikk og tror livet er over når babyen kommer.

Hvor gammel er fyren?

Forferdelig trist for babyen og jævlig for veninnen din.

Hun kan vel ikke tvinge fyren og må vel bare la han gå.

Anonymkode: 4d4be...081

[AnonymBruker]

Og igjen, jeg vil gjerne høre fra andre som har opplevd eller vært vitne til lignende. Hva ble utfallet? Hvordan kan jeg best mulig støtte venninna mi? Hvordan skal jeg evt. forholde meg til mannen hennes som gjennom årene også har blitt en god venn av mannen min og meg?

Anonymkode: 07ef9...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

En nær venninne av meg fikk for et halvt år siden barn med sin samboer gjennom 5 år. De har hele tiden hatt et godt forhold, og de begge har vært veldig hjemmekjære. For alle oss utenfra, har det sett ut som de elsker hverandre og har hatt et fint og harmonisk forhold. Dette har venninnen min også bekreftet.

Men etter barnet kom, har far forandret seg totalt. Han har begynt å jobbe masse overtid, har festet mange helger på rad (reist bort hele helger). Og han bidrar eller engasjerer seg svært lite i barnet. Mot mor har han blitt kald og likegyldig, det er slik hun beskriver han i hvert fall. Og alle vi rundt ser jo også at han har forandret seg. 
 

Jeg får så vondt av venninnen min som helt tydelig har det fryktelig vondt. Slik jeg ser det, har han rett og slett sviktet henne og barnet ved å mer eller mindre melde seg ut av familielivet. Hun har hele veien prøvd å lette alt for han for at han skal være blid og fornøyd, men han enser jo ikke henne oppi dette. Alt handler om hvor sliten han er, men hun tar seg av absolutt alt som har med babyen å gjøre, men dette innser han ikke at er slitsomt for mor. Hun tar alt av nattevåk, 90% av husarbeidet, fullammer osv. Han står aldri opp med babyen i helgene, men skifter et par bleier her og der før han gir babyen tilbake til mor. Og når mor i tillegg ikke får noen form for emosjonell støtte, omsorg eller kjærlighet fra far, er det jo klart at dette blir veldig vanskelig for henne. 
 

Nå ønsker han visst brudd, og mor er selvsagt knust. Jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste henne, annet enn å bare være der. Han ønsker heller ikke å gå i parterapi med henne, det var visst helt uaktuelt.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Kan det være en fødselsdepresjon? Kan det hende at far «våkner opp» og blir seg selv igjen?

Barnet var altså sterkt ønsket og planlagt, og de gledet seg veldig mye begge to. Forholdet var veldig godt i fem år, ingen av oss forstår hva som skjer her… Tar gjerne imot andres erfaringer. 

Anonymkode: 07ef9...1e4

Sånn reagerer mange menn på barn. Åå det er så romantisk i forkant, lage en mini av begge to. Det er jo lite fokus på hvor krevende småbarnsfasen er. Man får hele livet høre at meningen med livet forstår du først når du får barn. Jada enig i det, er mor selv. Men den andre siden er at små barn krever deg 24/7, i tillegg skal man jobbe, hvile og ta husarbeid.  Da blir det lite tid til festing,  gaming, trening og andre lystbetonte fritidsaktiviteter . Mange menn (og sikkert kvinner) skulle aldri hatt barn. De takler ikke omstillingen. Spesielt menn takler det dårlig. Med noen unntak, jeg vet det. Men har sett dette overalt, slekt, venner.  Mannen blir ofte en egoistisk dritt i babyfasen og mens ungen er liten og krever full pass. Derfor er det viktig å være realistiske før man lager kjærlighetsbarnet sitt. Snakke om realiteten. For det at det er en mini av dere to kommer helt i bakgrunnen når det er ørten våkennetter,  kanskje kolikk, trass,tidsklemme, bleieskift døgnet rundt, påkledning på barn som er makk og ikke vil. Du forfaller,  en dusj er et gode. Rekke å vaske tøy er et gode. Rent hus. Turer. Alt stopper opp. Alt handler om barnet. Egentid eksisterer knapt,  og spesielt med denne typen mann. Og karriere orienterte menn er verst, de bruker jobben for å lure seg unna . Alt dette er sant. 

Det er vidunderlig å få barn. Det blir din største kjærlighet, spesielt for en mor.  Menn flest har enda litt å gå på. Jeg tror ikke flertallet av dem opplever samme tilknytningen,  og er de litt sånn egosentrisk skrudd sammen blir det gjerne brudd innen barnet er to år. Det er da flest skiller lag, par i småbarnsfasen  0-2. Mye pga late menn. Så er de sirkuspappa etter det, har ungen innimellom og kjøper seg god samvittighet mens de lengter etter nye dama og fritidsaktiviteter 

Anonymkode: 52e54...8d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ikke første mannen som melder seg ut når han blir far. Mange menn er utrolig umodne og får panikk og tror livet er over når babyen kommer.

Hvor gammel er fyren?

Forferdelig trist for babyen og jævlig for veninnen din.

Hun kan vel ikke tvinge fyren og må vel bare la han gå.

Anonymkode: 4d4be...081

Nei, ikke første mannen. Men jeg hadde som sagt aldri trodd dette om han. Hadde liksom et visst bilde av hva slags menn det er som gjør slikt.

Han er voksen, i begynnelsen av 30-årene, så ingen ungdom, nei. 
 

Hun lar han altså gå, hun har mer selvrespekt enn at hun forsøker å «tvinge» han til å bli. Men det er klart at dette blir kjempetøft for henne, og jeg skulle så gjerne ønsket at det ordnet seg mellom dem. De har vært et nydelig par hele veien, så dette gir ingen mening.

Anonymkode: 07ef9...1e4

[AnonymBruker]

Min eks ble akkurat lik etter at barnet kom, jobbet, festet, var hele tiden ute av huset for å slippe meg og babyen. Sov på et annet rom om natta, gjorde niks og nada med babyen. Han sviktet rett og slett fullstendig. Han ville ikke dra, så jeg dro selv da barnet var 2 år. Da hadde jeg gjort alt siden han ble født. I tillegg hadde han begynt å drikke heftig, ble aggressiv, og var utro på et tidspunkt. 

Min eks ble i ettertid diagnostisert med PTSD på grunn av omsorgssvikt som barn, og mest sannsynlig var det det som gjorde at han klikka på den måten. Men han var ikke psykotisk, og var fullstendig klar over valgene han tok. Diagnosen unnskylder ikke alt. 

Bare støtt venninna di, det er mest sannsynlig like greit at det er slutt når han oppfører seg på den måten. Fortell henne at det er så mye verre å stå alene i et par, enn helt alene. Hun slipper å ha forventninger til ham som han likevel ikke innfrir. Den evige skuffelsen over mannen blir etter hvert borte. 

Anonymkode: f7e69...b1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sånn reagerer mange menn på barn. Åå det er så romantisk i forkant, lage en mini av begge to. Det er jo lite fokus på hvor krevende småbarnsfasen er. Man får hele livet høre at meningen med livet forstår du først når du får barn. Jada enig i det, er mor selv. Men den andre siden er at små barn krever deg 24/7, i tillegg skal man jobbe, hvile og ta husarbeid.  Da blir det lite tid til festing,  gaming, trening og andre lystbetonte fritidsaktiviteter . Mange menn (og sikkert kvinner) skulle aldri hatt barn. De takler ikke omstillingen. Spesielt menn takler det dårlig. Med noen unntak, jeg vet det. Men har sett dette overalt, slekt, venner.  Mannen blir ofte en egoistisk dritt i babyfasen og mens ungen er liten og krever full pass. Derfor er det viktig å være realistiske før man lager kjærlighetsbarnet sitt. Snakke om realiteten. For det at det er en mini av dere to kommer helt i bakgrunnen når det er ørten våkennetter,  kanskje kolikk, trass,tidsklemme, bleieskift døgnet rundt, påkledning på barn som er makk og ikke vil. Du forfaller,  en dusj er et gode. Rekke å vaske tøy er et gode. Rent hus. Turer. Alt stopper opp. Alt handler om barnet. Egentid eksisterer knapt,  og spesielt med denne typen mann. Og karriere orienterte menn er verst, de bruker jobben for å lure seg unna . Alt dette er sant. 

Det er vidunderlig å få barn. Det blir din største kjærlighet, spesielt for en mor.  Menn flest har enda litt å gå på. Jeg tror ikke flertallet av dem opplever samme tilknytningen,  og er de litt sånn egosentrisk skrudd sammen blir det gjerne brudd innen barnet er to år. Det er da flest skiller lag, par i småbarnsfasen  0-2. Mye pga late menn. Så er de sirkuspappa etter det, har ungen innimellom og kjøper seg god samvittighet mens de lengter etter nye dama og fritidsaktiviteter 

Anonymkode: 52e54...8d7

Jeg har jo hørt om slike menn, men ingen av de mennene jeg kjenner er sånn. Jeg trodde oppriktig at menn som oppfører seg slik er i et fåtall. Og jeg vet alt om nattevåk og småbarnstiden, jeg og mannen har selv to barn. Det er klart det har vært tøffe tak i småbarnstiden for oss også, men vi har stått sammen om alt som handler om barna i hvert fall. Og jeg trodde oppriktig at venninnen min hadde funnet seg en kjernekar som også kom til å bli en fantastisk pappa. 
 

Kjenner jeg setter litt mer pris på min egen mann nå, selv om han er langt fra perfekt. Men dette som jeg ser venninnen min gjennomgå nå, unner jeg ikke min verste fiende engang.

Anonymkode: 07ef9...1e4

[AnonymBruker]

La han gå, har et søskenbarn som opplevde nesten akkurat det samme. Han har ikke kontakt med sønnen idag som er blitt 10 år, han har giftet seg og fått to barn i ettertid og virker som den perfekte far utad. 

Anonymkode: 7d1a2...4f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Min eks ble akkurat lik etter at barnet kom, jobbet, festet, var hele tiden ute av huset for å slippe meg og babyen. Sov på et annet rom om natta, gjorde niks og nada med babyen. Han sviktet rett og slett fullstendig. Han ville ikke dra, så jeg dro selv da barnet var 2 år. Da hadde jeg gjort alt siden han ble født. I tillegg hadde han begynt å drikke heftig, ble aggressiv, og var utro på et tidspunkt. 

Min eks ble i ettertid diagnostisert med PTSD på grunn av omsorgssvikt som barn, og mest sannsynlig var det det som gjorde at han klikka på den måten. Men han var ikke psykotisk, og var fullstendig klar over valgene han tok. Diagnosen unnskylder ikke alt. 

Bare støtt venninna di, det er mest sannsynlig like greit at det er slutt når han oppfører seg på den måten. Fortell henne at det er så mye verre å stå alene i et par, enn helt alene. Hun slipper å ha forventninger til ham som han likevel ikke innfrir. Den evige skuffelsen over mannen blir etter hvert borte. 

Anonymkode: f7e69...b1f

Herregud, det er jo helt vilt! Jeg kan liksom ikke fatte at det går an. Viste eksen din noen tendenser før barnet kom? Eller kom det som lyn fra klar himmel? Jeg prøver bare å forstå… Og nei, en diagnose er ingen unnskyldning for å oppføre seg stygt eller svikte andre. Hvordan er han nå i dag? Prøvde han på ett eller annet tidspunkt å få deg tilbake og skjerpe seg?

Det siste du skriver, er akkurat det jeg har sagt til henne. Og hun er veldig enig selv. Hun var nok ikke veldig langt unna å be om en avslutning selv heller, men hun har jo hele veiene gått og håpet på at han skal bli den samme gamle igjen. Som hun sier det, den mannen hun har bodd med siden babyen kom, det er en helt fremmed person for henne.

 

Anonymkode: 07ef9...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

La han gå, har et søskenbarn som opplevde nesten akkurat det samme. Han har ikke kontakt med sønnen idag som er blitt 10 år, han har giftet seg og fått to barn i ettertid og virker som den perfekte far utad. 

Anonymkode: 7d1a2...4f6

Da eier man ikke skam, altså….

Anonymkode: 07ef9...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

En nær venninne av meg fikk for et halvt år siden barn med sin samboer gjennom 5 år. De har hele tiden hatt et godt forhold, og de begge har vært veldig hjemmekjære. For alle oss utenfra, har det sett ut som de elsker hverandre og har hatt et fint og harmonisk forhold. Dette har venninnen min også bekreftet.

Men etter barnet kom, har far forandret seg totalt. Han har begynt å jobbe masse overtid, har festet mange helger på rad (reist bort hele helger). Og han bidrar eller engasjerer seg svært lite i barnet. Mot mor har han blitt kald og likegyldig, det er slik hun beskriver han i hvert fall. Og alle vi rundt ser jo også at han har forandret seg. 
 

Jeg får så vondt av venninnen min som helt tydelig har det fryktelig vondt. Slik jeg ser det, har han rett og slett sviktet henne og barnet ved å mer eller mindre melde seg ut av familielivet. Hun har hele veien prøvd å lette alt for han for at han skal være blid og fornøyd, men han enser jo ikke henne oppi dette. Alt handler om hvor sliten han er, men hun tar seg av absolutt alt som har med babyen å gjøre, men dette innser han ikke at er slitsomt for mor. Hun tar alt av nattevåk, 90% av husarbeidet, fullammer osv. Han står aldri opp med babyen i helgene, men skifter et par bleier her og der før han gir babyen tilbake til mor. Og når mor i tillegg ikke får noen form for emosjonell støtte, omsorg eller kjærlighet fra far, er det jo klart at dette blir veldig vanskelig for henne. 
 

Nå ønsker han visst brudd, og mor er selvsagt knust. Jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste henne, annet enn å bare være der. Han ønsker heller ikke å gå i parterapi med henne, det var visst helt uaktuelt.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Kan det være en fødselsdepresjon? Kan det hende at far «våkner opp» og blir seg selv igjen?

Barnet var altså sterkt ønsket og planlagt, og de gledet seg veldig mye begge to. Forholdet var veldig godt i fem år, ingen av oss forstår hva som skjer her… Tar gjerne imot andres erfaringer. 

Anonymkode: 07ef9...1e4

Høres ut som at han har funnet en annen. 
Stakkars kvinne, veldig synd at disse tingene dukket opp akkurat når de fikk barnet - enkelt å være etterpåklok også, hvis man har følt at noe har vært litt rart. 
 

Har ikke samme erfaring som TS, men jeg syntes hun og baby skal flytte midlertidig til nær familie imens dette pågår. De to kan ikke være hjemme med en far/mann som ikke bryr seg, da må man ta avstand for å skåne seg selv, og melde ifra til rette instanser. 

Anonymkode: 2a192...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Herregud, det er jo helt vilt! Jeg kan liksom ikke fatte at det går an. Viste eksen din noen tendenser før barnet kom? Eller kom det som lyn fra klar himmel? Jeg prøver bare å forstå… Og nei, en diagnose er ingen unnskyldning for å oppføre seg stygt eller svikte andre. Hvordan er han nå i dag? Prøvde han på ett eller annet tidspunkt å få deg tilbake og skjerpe seg?

Det siste du skriver, er akkurat det jeg har sagt til henne. Og hun er veldig enig selv. Hun var nok ikke veldig langt unna å be om en avslutning selv heller, men hun har jo hele veiene gått og håpet på at han skal bli den samme gamle igjen. Som hun sier det, den mannen hun har bodd med siden babyen kom, det er en helt fremmed person for henne.

 

Anonymkode: 07ef9...1e4

Jeg merket ingenting. Han var jo litt preget av oppveksten, men det var mest sosial angst og ikke noe av det som kom etterpå. Han var en rolig type som virkelig gledet seg til å bli pappa og få en familie. Det var så overraskende, og jeg ble så skamfull over at jeg hadde fått barn med en som kunne oppføre seg sånn at jeg ikke sa noe til noen. 

Etter utroskapen gikk jeg, men tok ham tilbake fordi han mente han skulle klare å skjerpe seg. Han fikk behandling og skulle ta seg sammen. Men da eskalerte alkoholmisbruket hans, og det tok et halvår før jeg gikk igjen. Og etter det var det helt slutt, jeg mistet egentlig følelsene før den tid, men jeg skulle prøve for familien. 

Han er bedre i dag, har samvær med sønnen og alt. Han er en god pappa i dag, heldigvis. Han har sluttet å drikke og tar seg godt av sønnen sin. Men oss to blir det aldri igjen, han ødela så mye.

Det kan jo være hun venninna di er heldig og at han plutselig en dag våkner opp og skjønner hvor idiot han har vært. Jeg gikk til psykolog i perioden både før og etter mitt eget brudd, har hun tenkt på det? Bare for å snakke med noen helt utenforstående som kan lytte. 

Anonymkode: f7e69...b1f

[AnonymBruker]

Jeg hørte, eller om jeg leste det, et eller annet sted at brudd i barnets første leveår er veldig høyt. Selv om barnet er planlagt og ønsket så blir forandringen i hverdagen for stor for mange småbarnsforeldre. 

Anonymkode: 88477...dcf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Høres ut som at han har funnet en annen. 
Stakkars kvinne, veldig synd at disse tingene dukket opp akkurat når de fikk barnet - enkelt å være etterpåklok også, hvis man har følt at noe har vært litt rart. 
 

Har ikke samme erfaring som TS, men jeg syntes hun og baby skal flytte midlertidig til nær familie imens dette pågår. De to kan ikke være hjemme med en far/mann som ikke bryr seg, da må man ta avstand for å skåne seg selv, og melde ifra til rette instanser. 

Anonymkode: 2a192...9ff

Ja, det er fryktelig synd på henne og alle andre damer som har opplevd noe lignende. Og nei, hun syntes ingenting ved han eller forholdet deres var rart før babyen kom. Ingen av oss i omgangskretsen har heller noen gang stusset på han. 
 

Han driver og leter etter ny leilighet nå, så de trenger forhåpentligvis ikke bo lenge med han. Og venninnen min har heldigvis god økonomi og kan kjøpe han ut av leiligheten de nå bor i. Men i første omgang nå ser han på leiemarkedet slik at han får flyttet raskt. Men kanskje hun skal bo hos familie mens han venter på å få flyttet. Snakker med henne flere ganger daglig, så skal lufte det for henne og høre hva hun tenker om det.

Anonymkode: 07ef9...1e4