Deprimert av prøving og at "alle" andre blir gravide...

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har prøvd å bli gravide ca et år nå. Det eneste jeg har å vise til er en spontanabort. Det føles som at alle andre blir gravide i øst og vest og det tærer på å fake glede for alle disse graviditetene. Misforstå meg rett, jeg ER glad på deres vegne, men samtidig kjenner jeg på misunnelse og vanskelige følelser. Hvorfor er det aldri min tur, liksom? Flere som sliter med sånne følelser? Jeg føler meg så smålig....

Anonymkode: 2d0a0...609

[AnonymBruker]

Føler det på akkurat samme måte. Vært prøver i to år nå. Har nære venninner og svigerinne som fikk det til på første forsøk. Alle begynte å prøve et år etter meg og har fått sine babyer nå. Er skikkelig dritt

Anonymkode: 11dfc...4e8

[AnonymBruker]

Vi prøvde i tre år før IVF, det var kjempevanskelig. Helt forståelig at du syns det er dritt❤

Anonymkode: 4918a...d0b

[AnonymBruker]

Samme her.. nærmer oss ett år og er sikker på at noe ikke er som det skal. Var bestilt time til fertilitetsutredning nå. Føles godt å gjøre noe, men håper selvfølgelig det går uten hjelp. Tror slike følelser er veldig vanlige!

Anonymkode: 51391...a29

[AnonymBruker]

Det er helt normale følelser du har. ❤️ 

Det er veldig tøft å være ufrivillig barnløs, man føler seg ofte mislykket for noe "alle" lett får til. Det er virkelig vondt.

Vi prøvde i fire år, jeg ble rett og slett deprimert og isolerte meg mer og mer. Grusom tid. 

Anonymkode: b84f2...a4f

[AnonymBruker]

Prøvde i to og et halvt år før vi fikk det til ved hjelp av ivf. Angrer på at jeg ikke tok mot til meg og oppsøkte hjelp før. Husker prøvingen som en tung tid. Lykke til❤️

Anonymkode: 81e96...9d7

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler.  Føler meg mislykket på så mange måter. Selv om jeg vet at det ikke er sånn. Det ser ut til å gå i orden for alle andre, nærmest på første forsøk. Og jeg har ikke fortalt noen om SA fordi vi ønsket å holde prøvingen privat og ikke få så mange spørsmål og enda mer press. Jeg vet også at jeg kan leve et godt liv uten barn, men det er forferdelig tungt med denne usikkerheten hver eneste måned bare for å bli skuffet...  spesielt når man ser andre med både 3 og 4 unger bli gravide igjen, tilogmed uten å ha planlagt det. Noen av dem som også er arbeidsledige og som knapt nok har råd til å ta vare på de ungene de har. Livet føles fryktelig urettferdig i blant. 

Anonymkode: 2d0a0...609

[AnonymBruker]

Trikset er, som hver gang man møter motstand i livet, å fokusere på hva man har. Ikke hva man ikke har. 

Min prøver-historie varte i 5 år, med gjentatte prøverørsforsøk. Jeg hadde blitt sprø hvis jeg lot prøvingen bli livet, og hadde tunnelsyn i forhold til at "vellykket" var å klare å bli gravid, og at jeg var "mislykket" som ikke ble det. Så jeg fokuserte på hvor godt jeg og mannen hadde det sammen (mange som sliter i forholdet), hva som var behagelig med å ikke ha barn (mange utslitte småbarnsmødre), på reise og god mat, på karrieren og gode vennskap. Så var bare prøvingen en del av alt det som var meg/oss disse årene. Og totalen var jo veldig positiv og god, og "vellykket". 

Anonymkode: f8fbb...a43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.5.2022 den 3.43):

Jeg og samboer har prøvd å bli gravide ca et år nå. Det eneste jeg har å vise til er en spontanabort. Det føles som at alle andre blir gravide i øst og vest og det tærer på å fake glede for alle disse graviditetene. Misforstå meg rett, jeg ER glad på deres vegne, men samtidig kjenner jeg på misunnelse og vanskelige følelser. Hvorfor er det aldri min tur, liksom? Flere som sliter med sånne følelser? Jeg føler meg så smålig....

Anonymkode: 2d0a0...609

Ja. Jeg sliter/har slitt veldig med akkurat de samme følelsene du beskriver. Jeg skriver sliter/har slitt fordi jeg er gravid nå etter fire psykisk tunge IVF-forsøk, men emosjonelt sett er ikke den vonde følelsen helt borte. Jeg er redd den egentlig aldri forsvinner. Og i motsetning til deg, tror jeg ikke at jeg kan få et godt liv uten barn. 

Jeg har følt veldig på at jeg er verdens verste og mest råtne menneske som ikke klarer å glede meg på andres vegne. Prøvingen tok all fokus og det raknet helt for meg da jeg etter et år ga opp å håpet om å få det til på egenhånd. Du kan vel si at det var en følelse av at min egen identitet og selvfølelse ble knust. Det skal sies at det var flere ting på andre områder av livet som også var veldig vanskelig for meg, så det ble en perfekt storm. Jeg følte meg veldig liten og veldig patetisk som ikke klarte å ta meg sammen. Jeg tenkte at verden ville vært et bedre sted uten meg. 

Etter mye selvransakelse og flere timer hos psykolog, har jeg nå beveget meg mer i retning av at jeg ikke er verdens verste menneske likevel, jeg sto bare i flere forferdelige situasjoner.

Selv om vi mennesker er kapable til å føle flere følelser på en gang, så er det fortsatt en grense for hvor mye vi kan føle på en gang før hjernen går i overlevelsesmodus og enten prioriterer hvilke følelser vi kjenner på, eller går i shut-down modus. Så det blir mer riktig å si at vi er glade på andres vegne, vi har bare ikke har kapasitet til å kjenne på de følelsene. Din sorg/frykt/fyll inn det som passer er tross alt større enn gleden du egentlig føler på andres vegne.

Forplantning er et så grunnleggende behov for mange av oss at det er nesten like sterkt som overlevelsesinstinktet. Det er menneskelig å reagere med mye følelser i en sånn situasjon og jeg trenger ikke å skamme meg over det. Skam er egentlig sinne som rettes innover fordi vi ikke har noe sted å rette sinnet mot. 

Jeg har valgt å være relativt åpen med mine venner om hva vi sliter med. En av de var også gravid selv og jeg fikk særdeles lite empati og forståelse kan du si. Vi er ikke lenger venner i dag fordi jeg mener at det skal være rom for både livets oppturer og nedturer i et vennskap. Og når hun forventet at jeg skal være glad på hennes vegne, men ikke orket å forholde seg til min sorg, så blir det for ensidig for min del. Det er vondt og i retrospekt burde jeg kommunisert mye tydligere hvordan vi sammen kunne navigert den situasjonen på best mulig måte. For det er kjempekrevende med vennskap i en sånn situasjon. Så hvis du likevel velger å være åpen, er mitt råd til deg å kommunisere behov og forventninger ekstremt tydelig og at dere begge er over-ærlig med hverandre.

Beklager for at jeg skriver så langt og det er virkelig ikke meningen å kuppe tråden din. Men jeg har sjelden følt meg så alene som da jeg sto oppi dette. Det er en vannvittig ensom og for meg tabu-belagt sorg og jeg ville egentlig bare si at du ikke er alene om å ha disse følelsene, du er ikke et forferdelig menneske og du har lov til å føle på at dette er dritkjipt ❤️

Anonymkode: b9b97...96a

[AnonymBruker]

Tror også det er mange som 1) ikke forteller at de prøver her og nå, som er i samme sko som deg, og 2) prøvde lenge uten å si dette.

Jeg kjenner meg igjen, følte ikke fordi det faktisk skjedde - at alle rundt meg fikk barn, og typisk både bror og bestevenninne hvor ingen av de var planlagt, og så har vi prøvd i et år. Og mange mange fler. Ble bombadert av babyflows. Når jeg var på mitt laveste og ordentlig deppa etter over et år med prøving, fikk vi tilslutt positiv test, men det forandrer ikke hvor jævli det var og synes det er grusomt urettferdig at kroppen min ikke fungerer som den skal, og all sorgen jeg har måttet leve med, og all gleden som ble ødelagt det året fordi jeg hadde det tøft. Jeg heier på deg, og alle andre som også prøver.

Anonymkode: ef8f1...e8d

[Laura80]

Vi prøvde over to år nå men er gravide nå  med vår første prøvde vi også over to år….

[Frøken_lurepave]

Vi har prøvd i over 2 år med nr. 2. Med nr. 1 I over 1.5 år. Så ja, vet akkurat hvordan det er å ha slike tunge følelser. Flere i min familie/vennekrets har enten nylig fått barn eller er gravide. Det tærer noe så vanvittig og i det siste månedene så klarer jeg faktisk ikke å være glad på dere vegne. Jeg blir rett og slett dårlig når jeg hører ordene "vi venter nr...", "termin er...", "når får dere nr. 2 da", osv osv. 

Jeg er så sliten, lei og oppgitt! Dessverre

Endret 21. mai 2022 av Frøken_lurepave

[AnonymBruker]

.....men du må finne ut hva som er feil, det kan jo være hos ham, at sædkvaliteten ikke er i orden,da vil det jo også ende i SA.

Ikke pisk deg selv noe mer,bestill time til utredning. 🍀

Anonymkode: f93aa...bb9