Har terskelen til å takle motgang endret seg ?

[AnonymBruker]

Jytte skrev (23 minutter siden):

Sa de ingenting om at samfunnet har endret seg, flere bor alene, mer press på utdannelse og jobb, familiestrukturen har endret seg? Flere bor alene, man er i tidsklemma med jobb og småbarn? Det vil si at mange er mer ensomme. Og som jeg vet er vi flokkdyr. 

Jeg tror dette er viktig.

I tillegg tror jeg personlig at vi har kommet mer i ubalanse på flere måter. Maten er ikke så ren lenger og vi , de naturlige rytmene kroppene våre er forstyrret av skjermtid, blått lys, mer kunstig lys mm. Dette kan påvirke søvn og evne til å helbrede oss. Det er mer forurensing også i lufta og i vannet. Vi utsettes for konstante informasjonsstrømmer om hele verden der man før leste avisa eller så dagsrevyen og man hadde en pause mellom påfyll..  

Vi bør heller ikke glemme at det var ganske mange som mer eller mindre falt ut av samfunnet før. Så det var mange som ikke taklet livet like godt da heller.  

Jeg tror mange nå har så lite å gå på at "dråper" som før ville ført til en mer krevende hverdag som allikevel gikk rundt på et vis nå gjør at det "renner over". 

Det er nok veldig komplekst.

Anonymkode: 4bffd...d25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, og der har du mye av essensen. Ingen av oss har det tipptopp til enhver tid - det finnes alltid opp- og nedturer. Jeg tenker at det alltid, uansett, er fullt mulig å være rustet for, uavhengig av ballast, livet på godt og vondt - slik det faktisk er. Har selv, for flere år tilbake, benyttet meg av psykologtimer - for å sortere og rydde opp. Men det er kun meg selv som kan velge å legge ting bak meg for å gå videre. Det er alt for mange som stakkarsliggjør seg selv, lever på og i bobla, om hva livet HAR vært. Dette er et stort og gjennomgående fenomen nå for tiden.

Anonymkode: 2dac0...fba

Ja da tenk positive tanker så vil alt ordner seg

 

Anonymkode: 6452f...87c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var det krise da jeg ble voldtatt  og skjært opp i magen med kniv, da jeg ble nesten kvalt, da jeg som 13-åring ble voldtatt? Nei, ikke i følge ts, men i ettertid og fremdeles får jeg angst av fremmed menn. Ingen psykolog i verden kan hjelpe meg. 

Var det krise når min forelder døde? Ja, men det var sorg. 

Er jeg redd krig? Både og, jeg hater krig. 

 

Anonymkode: 93eb8...37f

Nå har eg valgt å Anonymt fordi dei fleste andre gjør det

Du har reist spørsmål i forhold til opplevelser du har hatt overfor  TS, og samtidig  selv gjir svar : 

"TS:  Sine  holdningene  er  klar på at har ein  opplevd traumatiske opplevelser så handler det om "krise" og  behov for oppfølgning.  Vi hører daglig om skrekkopplevelser fra  krigens brutalitet i <Ukrania som de ferreste kan forestille.

Dersom dine foreldre hadde oppnådd en høy alder når de døde var dere kanskje forbredt  -  en naturleg hendelse. En sorgreaksjon blir utløst hos de aller fleste nære pårørende. 

Krig er noe dritt, mange føler "naturleg" nok bekymring for krig.

      

 

 

Anonymkode: 90e02...eca

[AnonymBruker]

Jeg tror heller det er det at det er mer press og stress i samfunnet og når vi fra før er pressa til det ytterste så tåler vi mindre før vi knekker. Så det er samfunnet som er helt på galt spor vil jeg påstå. 

I tillegg er det mer aksept for å innrømme at man sliter. Før bare sto man på og gråt i et hjørne, men jeg tror ikke det var bedre da. 

Anonymkode: 5e837...6f2

[AnonymBruker]

Ja. Absolutt. Når jeg leser romaner fra andre tider hvor hovedpersonene typ mistet mannen i krig og to barn i barselsdød, men kom seg videre i livet, så tenker jeg alltid gud så pinglete og stakkarslige vi er i dag. Feks en bekjent som går til behandling for PTSD fordi mannen var utro mot henne. Tidligere kalte de bare det "LIVET".

 

Anonymkode: 5bff5...549

[AnonymBruker]

Er helt enig i at folk tåler mindre, og det henger sammen med verdens rauseste trygdeordning. Noe annet som er interessant, er at flere og flere utvikler såkalte psykiske lidelser. Denne negative utviklingen har gått hånd i hånd med at det ansettes stadig flere psykologer rundt om. Er ikke det påfallende? Skulle jo tro at psykiske lidelser ville gå ned, ettersom flere fikk hjelp? En mulig årsak til dette er at psykologer bidrar til å diagnostisere og sykeliggjøre normale plager. Vi har fått et psykologifisert samfunn rett og slett. Det er den egentlige pandemien: psykologvirus!

Anonymkode: 961e3...d05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tror heller det er det at det er mer press og stress i samfunnet og når vi fra før er pressa til det ytterste så tåler vi mindre før vi knekker. Så det er samfunnet som er helt på galt spor vil jeg påstå. 

I tillegg er det mer aksept for å innrømme at man sliter. Før bare sto man på og gråt i et hjørne, men jeg tror ikke det var bedre da. 

Anonymkode: 5e837...6f2

Hva konkret tenker du på her? Før hadde de ikke velferdsordninger eller godt utbygde helsetjenester. Mange hadde ikke råd til ordentlig mat og gode klær! Mobbing var utbredt, og det fantes ikke helsesøstre. Uten tvil var livet hardere før. Nå er det nok mer tilværelsens uutholdelige letthet vi ser følgene av. 

Anonymkode: 961e3...d05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hva konkret tenker du på her? Før hadde de ikke velferdsordninger eller godt utbygde helsetjenester. Mange hadde ikke råd til ordentlig mat og gode klær! Mobbing var utbredt, og det fantes ikke helsesøstre. Uten tvil var livet hardere før. Nå er det nok mer tilværelsens uutholdelige letthet vi ser følgene av. 

Anonymkode: 961e3...d05

Fra man er barn så er det press på det materielle, klær,hus,bil.. Skal være like bra eller bedre enn naboen. Og i en familie skal helst begge jobbe 100 % , man skal ha tre utenlandsferie i året og man kjemper for å være best på sosiale medier. Eller man trigges av all " vellykketheten" på SoMe. Før hadde man ikke hele verden å sammenligne seg med og presset ble mindre. 

Anonymkode: 5e837...6f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Ja. Absolutt. Når jeg leser romaner fra andre tider hvor hovedpersonene typ mistet mannen i krig og to barn i barselsdød, men kom seg videre i livet, så tenker jeg alltid gud så pinglete og stakkarslige vi er i dag. Feks en bekjent som går til behandling for PTSD fordi mannen var utro mot henne. Tidligere kalte de bare det "LIVET".

 

Anonymkode: 5bff5...549

Og du tror ikke folk hadde det vondt før? Det var heller det at ingen visste at det fanns psykiske lidelser, man var lat eller pysete. Det er bra at det er lov å kaste inn håndkleet når livet blir før tøft. Det er bra det er lov å si at man har det vondt. 

Anonymkode: 5e837...6f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og du tror ikke folk hadde det vondt før? Det var heller det at ingen visste at det fanns psykiske lidelser, man var lat eller pysete. Det er bra at det er lov å kaste inn håndkleet når livet blir før tøft. Det er bra det er lov å si at man har det vondt. 

Anonymkode: 5e837...6f2

Nettopp! Vi har det så mye bedre nå mye på grunn av det du nevner. Likevel så vi blitt et diagnosesamfunn hvor boksen for hva som anses som normalt stadig blir mindre. Og mye av det som psykeliggjøres er jo bare det å være en person i et liv hvor vonde opplevelser, sorg og uro er en del av det. 

Organiske psykiske lidelser har alltid eksistert, men det helt tydelig at vi nettopp i større grad diagnostiserer motgang som noe avvikende. 

INGEN går gjennom livet uten motgang. Men trenger hele befolkningen behandling for motgangen? Noen vil kanskje si ja, men det har ikke helsevesenet kapasitet til. Da hjelper det nettopp å tenke at det jeg opplever handler om å være menneske, og å være i kontakt med den "brush it off and carry on" mentaliteten vi hadde før. 

Anonymkode: 5bff5...549

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det. Men samfunnet generelt krever mer og mer. Høy utdannelse, dyre boliger, dyrt å leve osv gjør at mange faller utenfor. Før fikk alle jobb, nå må en ha utdannelse for en vaskejobb. 
presset i samfunnet gjør mange syke. Kombinert med vanlige sykdommer en ellers hadde fått. 
 

Anonymkode: eba41...9d9